Hopp til innhold

Luxembourgavtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nahum Goldmann i Den jødiske verdenskongressen, undertegner avtalen for Claims Conference.

Luxembourgavtalen er avtalen inngått 10. september 1952 mellom Forbundsrepublikken Tyskland og staten Israel. Avtalen, som bærer navnet etter stedet for undertegningen, gjaldt erstatning for materielle skader som nasjonalsosialismen hadde påført det jødiske folk. Luxembourg-avtalen forpliktet Tyskland til å utbetale eller levere varer til Israel og Claims Conference, til en verdi av 3,5 milliarder tyske mark, over en periode på 14 år.

Med shoah i frisk erindring, var det på slutten av 1940-tallet utenkelig at Tyskland og Israel kunne ha noen som helst forbindelse med hverandre. Begge land sto imidlertid sikkerhetspolitisk på vaklende ben, og Israel hadde i tillegg et stort behov for kapital og varer. Landets statsminister David Ben-Gurion var villig til å ta den politiske belastning det ville være å kreve, og dermed også motta erstatning fra Tyskland. Motstanderne ville ha seg frabedt det de kalte blodpenger.

Tyskland ønsket seg på sin side tilbake i det gode selskap i verdenssamfunnet, og landets produksjonsevne og utenrikshandel hadde steget etter kort tid. Tysklands daværende kansler Konrad Adenauer så at landet kunne oppfylle en moralsk forpliktelse til å yte bistand til jødene, og samtidig oppnå goodwill, særlig i USA og Vesten forøvrig. Adenauer gikk sterkt inn for å knytte landet til Vesten. Han så ingen fordel ved å innta en nøytral posisjon mellom Vesten og Øst-blokken, slik venstresiden i tysk politikk på det tidspunktet hadde som mål.

Israels befolkning sto splittet i spørsmålet om avtalen. Særlig Menachem Begin talte sterkt imot, og kalte Adenauer en morder. Brevbomber ble sendt i retning av Wassenaar der forhandlingene ble avholdt, og til den tyske kansleren. En tysk politimann ble drept.

Parallelt med forhandlingene i Wassenaar i Nederland, forhandlet Tyskland om sin øvrige statsgjeld. Tysklands synspunkt at disse gjeldsforhandlingene satte rammer for hva som kunne bevilges i erstatninger til jødene, møtte imidlertid ingen forståelse på jødisk side. I tillegg til Ben-Gurion og Adenauer, var lederen av Den jødiske verdenskongressen, Nahum Goldmann, sentral ved etableringen av avtalen.

Tilbakelevering av eiendom og erstatningskrav knyttet til konkrete krav fra enkeltpersoner av jødisk herkomst, kom i tillegg til denne avtalen. Disse kravene var ikke politisk kontroversielle. Avtalen gjaldt imidlertid ikke andre grupper enn jødene, for eksempel roma og sinti.

Terminologi

[rediger | rediger kilde]

Luxembourg-avtalen blir på tysk også kalt Wiedergutmachungsabkommen (direkte oversatt: gjøre-godt-igjen-avtalen).[1] Ordet Wiedergutmachung er oversatt til norsk med æresoppreisning.[2] Det tyske ordet Wiedergutmachung er også brukt direkte i offisielt norsk språk, for eksempel i NOU 1997:22 om inndragning av jødisk eiendom i Norge under andre verdenskrig («Wiedergutmachung-utbetaling»).[3]

På hebraisk ble avtalen kalt Shilumim (nedbetaling) og ikke Pitzuim (erstatning). Dermed unngikk man å gi inntrykk av at staten aksepterte en reell erstatning for de mange lidelser og tapte liv.[4][5]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Menachem Begin holder tale under en demonstrasjon i Tel Aviv mot tyske Wiedergutmachungs-erstatninger i februar 1952. Ifølge banneret kan ære ikke selges for penger.

Kravet som ble reist

[rediger | rediger kilde]

Israel hadde etter andre verdenskrig store problemer, som følge av masseinnvandringen av hundretusener av jøder, og trengte hjelp.[6]

I en note datert 12. mars 1951 til de fire seiersmaktene fra andre verdenskrig, reiste Israel et krav om erstatning på en milliard dollar. Vestmaktene avviste kravet i en vennlig tone, mens Sovjetunionen ikke besvarte henvendelsen. Vestmaktene hadde allerede i 1946 blitt enige om at det ikke skulle bli noen gjentakelse av feilen fra Versaillestraktaten, med et etterfølgende langvarig oppgjør av krigsgjeld. Spørsmålet om Wiedergutmachung hørte til en annen dimensjon. Det dreide seg nå om en kombinasjon av moralske forpliktelser og materielle behov.[7]

Avtalen gjaldt ikke erstatningsutbetalinger til enkeltpersoner som hadde mistet sin eiendom eller lidt andre, individuelle tap. Slike erstatninger ble utmålt etter andre regler, og var ikke politisk kontroversielle.[7]

Reaksjonen i Israel

[rediger | rediger kilde]

Statsminister David Ben-Gurion var innstilt på å finansiere landet med tyske penger, men dette var det meget sterkt politisk uenighet om i Israel. Dette var blodpenger for en urett som det ikke var mulig å tilgi, mente enkelte. Menachen Begin hvis foreldre var omkommet i shoah, uttalte i Knesset, i januar 1951 at for ham var alle tyskere mordere; Konrad Andenauer og alle de andre. Det ble holdt demonstrasjoner og det kom til gatekamper. Folket sto splittet.[6][8]

Adenauers begrunnelse, talen i Forbundsdagen

[rediger | rediger kilde]

I Tyskland var de politiske lederne, Konrad Adenauer og Kurt Schumacher (SPD) enige om at nasjonalsosialismen hadde laget en avgrunn mellom det tyske folk og verden forøvrig. Denne avgrunn måtte det bygges bro over. For Adenauer sto det som en moralsk plikt å yte Wiedergutmachung til det jødiske folk. Samtidig lå det også en politisk gevinst i sikte. Adenauer var opptatt av å knytte Tyskland til Vesten, og han la vekt på at de jødiske organisasjonene sto sterkt, særlig i USA.[9][10][11]

Adenauer anså dessuten at et godt forhandlingsresultat ville innebære en politisk gevinst i konkurransen med DDR. DDR avslo selv å betale erstatning. Landet anså seg for å være en antifascistisk stat, og ingen rettsetterfølger av det nasjonalsosialistiske Tyskland.[4][9]

Den 27. september 1951 holdt Adenauer en tale i Forbundsdagen, der han ga uttrykk for at Tyskland var beredt til å betale erstatning for forbrytelser begått i det tyske folks navn.[12][6]

Etableringen av Claims Conference

[rediger | rediger kilde]

Nahum Goldmann, president i Den jødiske verdenskongressen, innkalte deretter 23 jødiske organisasjoner til møte i New York, der ble Claims Conference stiftet, for å kunne å forhandle med Tyskland om erstatninger, på vegne av jødedommen i utlandet, og sammen med Israel.[13] Juristen Jacob Robinson laget et utkast til avtale på oppdrag av Israels regjering.[14][15][16]

Forhandlinger og avtale

[rediger | rediger kilde]

Møtet i London mellom Adenauer og Goldmann

[rediger | rediger kilde]
Nahum Goldmann taler på den 23. sionistkongress i Jerusalem i 1951. David Ben-Gurion bak Goldmann, til høyre i bildet.

Nahum Goldmann forberedte forhandlingene for begge de to partene på jødisk side. Det var staten Israel og i tillegg Claims Conference, som representerte jødedommen i utlandet. Goldmann møtte Konrad Adenauer i London 6. desember 1951. Goldmann som hadde lang erfaring med forhandlinger, ga siden uttrykk for at møtet med Adenauer følelsesmessig hadde vært det vanskeligste og politisk kanskje det viktigste i hele hans liv.[17] Under møtet ga han uttrykk for at Israel og Claims Conference var villige til å forhandle.[10]

Adenauers svar tilbake er kjent gjennom Goldmanns erindringer. Adenauer ga uttrykk for at vel var han kjent som en mann av få og beskjedne ord, men under dette møtet hadde han kjent verdenshistoriens vingeslag i rommet. Goldmann måtte vite at hans vilje til wiedergutmachung var oppriktig.[18]

Adenauer gikk også et skritt lenger. Under møtet forpliktet han Tyskland til å forhandle om det kravet Israel hadde fremmet i sin note fra 12. mars 1951. Det dreide seg om 1 milliard dollar. Til sammenlikning hadde Marshallplanen til Vest-Tyskland beløpt seg til 1582,2 millioner dollar. Et slikt forhandlingsutspill var ikke behandlet i Tysklands regjering, og det er uklart når Tysklands forhandlere fikk kjennskap til det.[19]

Forhandlingene i Wassenaar

[rediger | rediger kilde]

Forhandlingene om Wiedergutmachungs-erstatningene startet 20. mars 1952 i byen Wassenaar, like utenfor Haag. Israels delegasjon var ledet av Felix Shinnar, og Tysklands av Franz Böhm. Claims Conference hadde sin egen delegasjon ledet av Nahum Goldmann, men denne holdt seg mer i bakgrunnen.[10]

Brevbomber til Wassenaar og München

[rediger | rediger kilde]

Motstanden mot avtalen var sterk i den jødiske så vel som den tyske befolkning. I Wassenaar ble det funnet to mindre brevbomber, mens én bombe eksploderte i München og drepte en politimann. Brevbomben i München ble overlevert 27. mars 1952 til to gutter på sentralstasjonen. Pakken var adressert til forbundskansler Konrad Adenuer. Guttene overleverte pakken til politiet, men under desarmeringen eksploderte bomben og drepte en politimann. En organisasjon som kalte seg jødiske partisaner, tok på seg ansvaret for bomben.[20]

Formålet med bombene var tilsynelatende å ødelegge forhandlingene mellom Israel og Tyskland. Senere hevdet den påståtte attentatmannen Elieser Sudit at det var Menachem Begin som var oppdragsgiveren hans. Utbrytergrupper fra den paramilitære Irgun, som Begin tidligere hadde ledet, hadde uttalt seg sterkt negativt til avtalen. De betraktet avtalen som tyskernes frikjøp fra en utilgivelig synd.[20]

Attentatet vakte stor oppsikt i samtiden, og i Paris ble fem personer arrestert, blant dem Elieser Sudit. Siden ble det brått stille om saken, og det ble aldri reist noen straffesak i Tyskland. Adenauer ga uttrykk for at det måtte ha stått en gal mann bak attentatet mot ham selv.[21]

Parallelle gjeldsforhandlinger i London

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Londonavtalen om tysk utenlandsgjeld

Hermann Abs undertegner gjeldsavtalen i London i 1953.

Parallelt med forhandlingene i Wassenaar foregikk forhandlinger i London, med andre av Tysklands kreditorer. Disse forhandlingene ble på tysk side ledet av Hermann Abs. Kravene var så store at dersom de skulle innfris, ville det ikke bli penger igjen til jødene. Tyskland måtte først gjenvinne sin kredittverdighet, og det var målet for London-forhandlingene. Abs fryktet at for store innrømmelser i Wassenaar, ville føre til brudd i London.[10]

Da Abs' synspunkter ble meddelt de jødiske forhandlerne ble de tatt meget ille opp. Hans opplysninger om hva Tyskland faktisk kunne yte, ble ansett som en fornærmelse, ifølge Shinnar. Tatt i betraktning Tysklands stadig stigende produksjonskraft og økende utenrikshandel som gikk i milliarder av dollar, ville det ikke være troverdig å påstå at landet ikke uansett kunne yte erstatning til jødene. Samtalen var blitt finansiell hestehandel, slik Goldmann uttrykte det.[10][1]

Løsningen

[rediger | rediger kilde]

Etter et møte i juni 1952 mellom Böhm, Hallstein, Abs, Shinnar og Goldmann løste krisen seg.[10] Tyskland skulle etter avtalen betale erstatning eller levere varer for 3 milliarder tyske mark til Israel. Denne kompensasjonen skulle ytes i løpet av 12 til 14 år. Videre skulle Tyskland betale 450 millioner tyske mark til Claims Conference.[22]

Avtalen ble undertegnet 10. september 1952 i Luxembourg rådhus. Konrad Adenauer ønsket selv å undertegne. På vegne av Israel undertegnet utenriksminister Moshe Sharett. Tid og sted ble ikke bestemt før i siste liten, da de jødiske forhandlerne fryktet for attentat fra jødisk eller arabisk side.[10][23]

Avtalen var juridisk en nyskapning. Forbundsrepublikken som var rettsetterfølger av Det tredje rike, betalte kompensasjon til en stat som ikke eksisterte på det tidspunkt skadene ble forvoldt, nemlig Israel.[22]

Vedtaket i Forbundsdagen

[rediger | rediger kilde]
Et togsett fra Esslingen i Jerusalem.
1966: Konrad Adenauer besøker Tel Aviv. Foran fra venstre: Nahum Goldmann, Israels forhandler fra 1952 Felix Shinnar (stående med briller), Adenauer, David Ben-Gurion. Stående bak fra venstre, Simon Wiesenthal, Moshe Dayan (med øyelapp).[24]

Flertallet av tyskerne fant betalingene unødvendige eller summene for store. Avtalen ble godkjent i Forbundsdagen med 238 av de 358 tilstedeværende medlemmer. 44 av forbundsdagsmedlemmene var fraværende. Samtlige av SPDs medlemmer av Forbundsdagen stemte for regjeringens forslag, mens en rekke av CDU/CSUs representanter avholdt seg fra å stemme, eller deltok ikke i møtet.[4][5][25][26]

Vareleveranser

[rediger | rediger kilde]

En rekke varer ble levert fra Tyskland til Israel, blant annet moderne jernbanetog. Vognene viste seg imidlertid ikke å være bygget for det lokale klimaet, og ble til slutt tatt i bruk for andre formål. En av vognene fungerte som kontor, en annen som scene for et dukketeater.[5]

Andre grupper

[rediger | rediger kilde]

I 1970- og 1980-årene oppsto det en diskusjon om betaling til andre grupper som det var naturlig å sammenlikne med jødene, men som ikke var omfattet av avtalen. Det kunne dreie seg om sinti og roma, Jehovas vitner, homoseksuelle, tvangssteriliserte, kommunister, desertører og utenlandske tvangsarbeidere. I 2000 ble det laget et fond på 10 millioner tyske mark, der staten og næringslivet ga halvparten hver, for å tilgodese de utenlandske tvangsarbeiderne.[9]

Wiedergutmachung i kunsten

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Das Luxemburger Abkommen (Wiedergutmachungsabkommen) von 1952 und die innerisraelische Reaktion darauf». web.nli.org.il (på engelsk). Besøkt 27. juni 2017. 
  2. ^ Hustad, Tom (1921-2005) (1999). Stor norsk-tysk ordbok. Oslo: Universitetsforl. s. 939. ISBN 8200127710. 
  3. ^ NOU 1997:22 Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig: utredning fra utvalget som har kartlagt hva som skjedde med jødenes eiendeler i Norge under den 2. verdenskrig og oppgjøret etter krigen. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. 1997. ISBN 8258304372. 
  4. ^ a b c Hinz-Wessels, Annette/Würz, Markus (2016). «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Luxemburger Abkommen». www.hdg.de (på tysk). Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 27. juni 2017. 
  5. ^ a b c «Das Luxemburger Abkommen (Wiedergutmachungsabkommen) von 1952 und die innerisraelische Reaktion darauf». web.nli.org.il (på engelsk). The National Library of Israel. Besøkt 27. juni 2017. «"Shilumim" (Zahlungen im Rahmen der Wiedergutmachung) war schließlich der Begriff, der das Wort "Pitzuim" (Entschädigungen) im hebräischen Sprachgebrauch ablöste, um nicht den Eindruck zu erwecken, dass der Staat der Meinung sei, dass es möglich wäre, die Überlebenden und die Nachkommen der Opfer für die Verbrechen der Nazis zu entschädigen.» 
  6. ^ a b c Rundfunk, Volker Eklkofer / Sendung: Ulrike Beck, Bayerischer (10. september 2012). «Beginn einer Annäherung: Das Wiedergutmachungsabkommen | BR.de» (på tysk). Besøkt 29. juni 2017. 
  7. ^ a b Köhler, Henning (1994). «Der Vertrag mit Israel». Adenauer. Propyläen. s. 700, 701. ISBN 3549054440. «Side 700: Schon 1946 waren die Westmächte übereingekommen nicht noch einmal den Fehler von Versailles zu begehen und die Nachkriegsordnung mit einem Reparationsproblem zu belasten» 
  8. ^ Borchsenius, Poul (1968). Seire eller dø: tjue år for Israel. [Oslo]: Lunde. s. 81. 
  9. ^ a b c «Ein Abkommen zwischen Kalkül und Moral». BR Bayern. 2012. Besøkt 30. juni 2017. «Der Kanzler weiß, dass das Verhältnis zu Israel und den vor allem in den USA einflussreichen jüdischen Organisationen über die Wiederaufnahme in die Völkergemeinschaft entscheidet. Seinem Ziel der Westbindung der Bundesrepublik kommt er damit einen wichtigen Schritt näher.» 
  10. ^ a b c d e f g Adenauer, Konrad (1967). «2. Ordningen av forholdet til jødene». Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 31 flg. 
  11. ^ Günter Gaus i samtale med Konrad Adenauer i 1965, etter 27 min. 56 sekunder. Tilgjengelig på Youtube: Günter Gaus im Gespräch mit Konrad Adenauer.
  12. ^ *. «Adenauer: Wiedergutmachung». www.segne-israel.de. Besøkt 27. juni 2017. 
  13. ^ «Geschichte: Claims Conference». www.claimscon.de (på tysk). Besøkt 25. juni 2017. «…] im Namen des deutschen Volkes sind unsagbare Verbrechen begangen worden, die zur moralischen und materiellen Wiedergutmachung verpflichten. […] Die Bundesregierung ist bereit, gemeinsam mit Vertretern des Judentums und des Staates Israel […] eine Lösung des materiellen Wiedergutmachungsproblems herbeizuführen, um damit den Weg zur seelischen Bereinigung unendlichen Leidens zu erleichtern.“» 
  14. ^ Bush, J. A. (2016). Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 259.
  15. ^ «DR. JACOB ROBINSON, HISTORIAN,DIES AT 88». The New York Times (på engelsk). 28. oktober 1977. ISSN 0362-4331. Besøkt 11. oktober 2021. 
  16. ^ Kaplan-Feuereisen, Omry; Mann, Richard (2008). «At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law». Osteuropa. 8/10. 58: 157–170. ISSN 0030-6428. Besøkt 10. oktober 2021. 
  17. ^ Köhler, Henning (1994). «Der Vertrag mit Israel». Adenauer. Propyläen. s. 703. ISBN 3549054440. «Rückblickend hat er das Gespräch mit Adenauer, das am 6. Dezember stattfand, als "emotiomonell das schwierigste und politisch vielleicht das bedeutsamste" seines Lebens bezeichnet.» 
  18. ^ Köhler, Henning (1994). «Der Vertrag mit Israel». Adenauer. Propyläen. s. 698. ISBN 3549054440. «Herr Goldmann, diejenigen, die mich kennen, wissen, dass ich ein Mann karger Worte bin und große Phrasen hasse. Sie werden es darum zu würdigen wissen, wenn ich Ihnen sage, dass ich, während Sie gesprochen haben, die Flügel der Weltgeschichte in diesem Raum gespürt habe. Mein Wille zur Wiedergutmachung ist aufrichtig.» 
  19. ^ Köhler, Henning (1994). «Der Vertrag mit Israel». Adenauer. Propyläen. s. 704. ISBN 3549054440. «"Die Bundesregierung ist bereit, bei diesen Verhandliungen die Ansprüche, die die Regierung des Staates Israel in ihrer Note vom 12. März gestellt hat, zur grundlage der Besprechungen zu machen.» 
  20. ^ a b «„Im Auftrag des Gewissens“: Begin war Drahtzieher des Adenauer-Attentats». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk). 12. juni 2006. ISSN 0174-4909. Besøkt 29. juni 2017. «Am 27. März 1952 hatte ein unbekannter Mann am Münchner Hauptbahnhof zwei Buben ein Paket gegeben. Sie sollten es in Schwabing auf die Post bringen. Die Adresse der Sendung lautete: „An dem Bundeskanzler Dr. Konrad Adenauer, Bundeshaus, Bonn“. Am Abend explodierte das Paket im Keller des Polizeipräsidiums und tötete einen Sprengmeister. Kurz darauf trafen zwei kleinere Briefbomben in Wassenaar bei Den Haag ein, wo Deutschland und Israel über einen Vertrag verhandelten, der als „Wiedergutmachungsabkommen“ oder „Shilumim“ in die Geschichte eingehen sollte. Kurz darauf bezichtigte sich eine bis dahin unbekannte „Organisation Jüdischer Partisanen“ der Attentatsversuche. Das Ziel der Anschläge war nun klar: Sie sollten eine erste Verständigung zwischen Deutschland und Israel verhindern.» 
  21. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Interview zum Adenauer-Attentat: "Historiker haben Scheuklappen" - SPIEGEL ONLINE - Panorama». SPIEGEL ONLINE. Besøkt 29. juni 2017. 
  22. ^ a b Digitalisierungszentrum, Bayerische Staatsbibliothek - Digitale Bibliothek, Münchener. «Zusammenfassung Abkommen zwischen der Bundesrepublik Deutschland und dem Staate Israel [Wiedergutmachungsabkommen], 10. September 1952 / Bayerische Staatsbibliothek (BSB, München)». www.1000dokumente.de. Besøkt 27. juni 2017. 
  23. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg,. «ISRAEL-ABKOMMEN: Ohne Händedruck - DER SPIEGEL 38/1952». www.spiegel.de (på tysk). Besøkt 28. juni 2017. «Unter ständiger Furcht vor einem Attentat, sei es von extrem-jüdischer oder von arabischer Seite, und in unversöhnter Atmosphäre wurde der Vertrag über deutsche Warenlieferungen in Höhe von 3,45 Milliarden DM an Israel unterzeichnet.» 
  24. ^ «Bundesarchiv - Picture database: Picture archive». www.bild.bundesarchiv.de (på tysk). Arkivert fra originalen 30. juli 2017. Besøkt 30. juli 2017. 
  25. ^ «Ein Attentat». 2003. Besøkt 29. juni 2017. «Und Menachem Begin, der frühere Chef der Geheimorganisation Irgun und Führer der Cheruth-Partei, der Vater und Mutter im Holocaust verloren hatte, rief in der Knesset: "Jeder Deutsche ist ein Mörder. Adenauer ist ein Mörder. Alle seine Helfershelfer sind Mörder!"» 
  26. ^ Rundfunk, Bayerischer (10. september 2012). «Das Thema: Die ersten Schritte der Annäherung | BR.de» (på tysk). Besøkt 29. juni 2017. 
  27. ^ Schwarz, Johanna (1931-1996) (1985). Requiem for Barthel. Oslo: Aschehoug. s. 33. ISBN 8203150802. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Konrad Adenauer: Erindringer : 1953-1955, H. Aschehoug & Co, Oslo 1967, oversatt av Odd Sættem.
  • Henning Köhler: Adenauer, Propyläen, 1994, ISBN 3549054440

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Luxembourgavtalen&oldid=23262120»