Hopp til innhold

Konstantin IX

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Konstantin IX Monomakhos»)
Konstantin IX
Født1000[1]Rediger på Wikidata
Konstantinopel
Død11. jan. 1055Rediger på Wikidata
Konstantinopel
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Bysantinsk keiser (1042–1055) Rediger på Wikidata
EktefelleZoë Porfyrogenita (1041*–)[2]
Q124729168
FarTheodosios Monomachos
SøskenEfprepía
BarnAnastasia Monomakh (kildekvalitet: formodentlig)
NasjonalitetØstromerriket
Konstantin IX på Commons

Konstantin IX Monomakos (gresk: Κωνσταντῖνος Θ Μονομάχος), født ca. 1000, død 11. januar 1055, regjerte som bysantinsk keiser fra 11. juni 1042 til 11. januar 1055. Han hadde blitt valgt av keiserinne Zoë Porfyrogenita til ektemann og medkeiser i 1042, selv om han tidligere hadde vært sendt i eksil etter å ha konspirert mot hennes tidligere ektemann, keiser Mikael IV. De regjerte sammen til Zoë døde i 1050.

Oppvekst

[rediger | rediger kilde]

Konstantin Monomakos var sønn av Theodosius Monomakos, en viktig byråkrat og administrator under keiserne Basileios II og Konstantin VIII[3]. På et tidspunkt hadde Theodosius vært under mistanke om konspirasjon, og sønnens karriere ble lidende under denne mistanken. Konstantin steg imidlertid i aktelse da han giftet seg (for andre gang) med en niese av keiser Romanos III. Da det kom for dagen at keiserinne Zoë hadde et godt øye til Konstantin, ble han av keiser Mikael IV forvist til Mytilene på øya Lésvos[4].

Keiser Mikael IV’s død og opprøret mot Mikael V i 1042 medførte at Konstantin ble tilbakekalt fra eksil og innsatt som dommer i Hellas[5]. Før han startet i sitt embete der ble han kalt til Konstantinopel hvor han havnet midt i den bitre striden mellom Mikael V’s etterfølgere, søstrene Zoë og Theodora. Zoë søkte rundt seg etter en ny ektemann for å styrke sin posisjon. Hennes førstevalg, Konstantin Dalassenos, hadde vist forakt for keiserinnen og måtte avvises. Den neste beileren, Konstantin Atroklines, døde under mystiske omstendigheter kort tid før bryllupet. Zoë vendte seg da til den kjekke og urbane Konstantin Monomakos. De giftet seg 11. juni 1042 uten deltakelse av patriarken av Konstantinopel, som ut fra kirkens regler nektet å forrette over både brudens og brudgommens tredje ekteskap. Dagen etter ble Konstantin formelt utropt til keiser Konstantin IX sammen med Zoë og Theodora. Konstantin tok for øvrig i all åpenhet med seg sin elskerinne Maria Skleraina inn i keiserpalasset og ga henne en fremtredende rolle.

Keisertiden

[rediger | rediger kilde]

Konstantin fortsatte Zoës og Theodoras politikk med å fjerne Mikael V’s slektninger fra administrasjonen[6]. Han var også under sterk påvirkning av sin elskerinne Maria Skleraina og hennes slektninger. I august 1042 fjernet keiseren general George Maniakes fra sin stilling i Italia etter en intrige satt i scene av Marias bror Romanos, men Maniakes drepte først Romanos i raseri og lot sine soldater utrope seg til keiser i september[7]. Han dro med sine menn til Balkan og var nær ved å beseire Konstantins hær da han ble såret og døde[8].

Den såkalte "Monomakos’ krone", ca. 1042

Konstantin IX’s særbehandling av elskerinnen Maria Skleraina i første del av regjeringstiden førte til spekulasjoner om at hun planla drap på Zoë og Theodora[7]. Dette førte til opprør blant borgerne i Konstantinopel i 1044 og opprørerne var farlig nær å skade keiseren under en religiøs prosesjon i Konstantinopels gater. Mobben ble imidlertid beroliget da Zoë og Theodora kom ut på en balkong i palasset og tilkjennega at det ikke var noen trussel mot dem[9].

I 1045 annekterte Konstantin det armenske kongedømmet Ani i henhold til en avtale mellom kong Hovhannes-Smbat III av Armenia og keiser Basileios II om at riket skulle styres av Hovhannes –Smbat så lenge han levde, og deretter innlemmes i Østromerriket. Innlemmelsen av Ani skaffet imidlertid imperiet nye fiender. I 1046 kom bysantinerne for første gang i kontakt med seldsjukkene. De kom i kamp i september 1048 og inngikk våpenhvile året etter[10]. De seldsjukkiske lederne var innstilt på å overholde freden, men deres tyrkiske allierte opptrådte mer aggressivt mot bysantinerne. Striden mot selsjukkene endte med et knusende nederlag for bysantinerne i slaget ved Manzikert i 1071[11]. Konstantin startet også forfølgelser av den armenske kirken for å prøve å tvinge den inn under den ortodokse, noe som var viktig i striden mellom den katolske og ortodokse kirken som nå var svært intens.

I 1047 gjorde Konstantins nevø Leo Tornikios opprør i den trakiske byen Adrianopel, og etter å ha fått en viss støtte i regionen forsøkte han å ta Konstantinopel[12]. Han måtte imidlertid gi opp beleiringen og ble tatt til fange under tilbaketrekningen. Opprøret hadde svekket det bysantinske forsvaret på Balkan og åpnet for at petsjenegere kunne herje og plyndre i regionen i flere år framover. Keiserens forsøk på å bekjempe de nomadiske stammene med diplomati førte ikke fram da rivaliserende stammer også kjempet innbyrdes.

Leo Tornikios’ angrep på Konstantinopel, ill. fra Johannes Skylitzes, Cronicle

Innenrikspolitisk søkte Konstantin å sikre sin posisjon ved å gi store skattelettelser til adelen og aristokratiet[13]. Han benyttet også en bysantinsk variant av en slags føydal kontrakt der inntekter eller skatteinntekter fra landområder ble gitt til enkelte personer mot at de opprettholdt militære styrker («pronoia»-system)[4])[14]

Det store skisma

[rediger | rediger kilde]

I 1054 førte de gamle forskjellene mellom den ortodokse og den romersk-katolske kirke til en fullstendig og permanent splittelse og separasjon mellom kirkesamfunnene, det såkalte store skisma[15]. Skismaet hadde en dyp teologisk bakgrunn, men den direkte foranledningen til splittelsen var pave Leo IX’s misnøye med det bysantinske rikets manglende støtte til pavekirkens kamp mot normannernes fremmarsj i Italia. Paven selv hadde blitt såret og hans menn var drevet tilbake etter en kamp i byen Civitate utenfor Roma. Pavekirken ønsket å fremforhandle en enhet mellom Bysants og Roma, og paven sendte en delegasjon til Konstantinopel bestående av kardinal Humbert av Mourmoutiers, kardinal Frederik av Lorraine (den senere pave Stefan IX) og erkebiskop Peter av Amalfi. Delegasjonen opptrådte imidlertid litt udiplomatisk og pådro seg patriarken av Konstantinopel, den ganske pavekritiske Mikael Kerularios’ vrede[8]. Midt under forhandlingene døde pave Leo, men det hindret ikke kardinal Humbert i på egen hånd å sende en bannbulle mot hele den ortodokse kirke. Kerularios svarte med å ekskommunisere den romerske delegasjonen, og splittelsen var dermed et faktum.

Konstantin prøvde å gripe inn, men han ble syk og døde den 11. januar 1055. Hans hustru Zoë var død allerede i 1050, og keiserens rådgivere prøvde å forhindre at Zoës søster, den gamle Theodora, overtok makten. De ønsket å tilsidesette henne og overlate makten til den bulgarske dux Nikephoros Proteuon[16], men maktkampen endte likevel med at den tilårskomne Theodora, datter av Konstantin VIII, ble hentet og utropt til keiserinne[17]

Totalt sett var Konstantins regjeringstid en katastrofe for det bysantinske imperiet[18], særlig den militære svekkelsen som han i stor grad var ansvarlig for bidro sterkt til det påfølgende tap av Lilleasia til tyrkerne etter slaget ved Manzikert i 1071.

Arkitektur og kunst

[rediger | rediger kilde]

Konstantin IXvar opptatt av kunst og litteratur, og han fikk i sin regjeringstid utvidet de juridiske og filosofiske studiene ved universitetet i Konstantinopel. Sentral i keiserens krets var filosofen og historikeren Mikael Psellus som i sitt historiske verk Chronographia gir et utfyllende samtidsbilde av Konstantins regjeringstid. Psellus gir også en beskrivelse av Konstantins utseende («rødmusset som solen …»)[19].

Umiddelbart etter til tiltredelse i 1042 satte Konstantin IX i gang med gjenoppbygging av Den hellige gravs kirke i Jerusalem som hadde blitt ødelagt, først av kalifen Al-Hakim bi-Amr Allah i 1009[20], deretter av et jordskjelv i 1033. Tillatelse til gjenoppbygging var gitt i en avtale mellom Al-Hakims sønn Ali az-Zahir og den bysantinske keiser Romanos III, men det var Konstantin som finansierte og igangsatte gjenoppbyggingen av kirken og andre kristne institusjoner i det hellige land. Gjenoppbyggingen skjedde under kalif Al-Mustansir Billah. Opplysningene om Konstantins medvirkning stammer fra 1100-tallskronikøren erkebiskop William av Tyr, men den mer samtidige greske historikeren Johannes Skylitzes tillegger keiser Mikael IV æren for dette.

Familie

[rediger | rediger kilde]

Konstantin Monomakos var gift tre ganger:

  • En kvinne av ukjent identitet.
  • Helena Skleraina, datter av Basileios Skleros som var oldebarn av Bardas Skleros, og niese av keiser Romanos III.
  • Keiserinne Zoë Porfyrogenita

Etter at hans andre kone døde tok Konstantin sin kusine Maria Skleraina til elskerinne. Da Konstantin døde i januar 1055 hadde han en annen elskerinne, en viss Alania, sannsynligvis Irene, datter av den georgiske prins Demetrius av Anakopia[21] (nåværende Akhali Atoni i Abkhasia).

Han hadde ingen barn med sin første (ukjente) kone, og heller ikke med den aldrende Zoë. Men enten Helena eller elskerinnen Maria Sklerina hadde han en datter som het Anastasia og som (sannsynligvis) giftet seg med den senere storfyrst Vsevolod I av Kiev i 1046. Konstantins slektsnavn Monomakos («den som kjemper alene») gjenfinnes i hvert fall hos hans barnebarn i Kiev, Vladimir Monomakh[3].

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ AlKindi, oppført som Kōnstantínos IX o Monomáchos, Diamond Catalog ID for persons and organisations 45972[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage person ID p15022.htm#i150219, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Kazhdan, s. 1398
  4. ^ a b Kahzdan, s. 504
  5. ^ Finlay, s. 500
  6. ^ Finlay, s. 505
  7. ^ a b Norwich, s. 249
  8. ^ a b Norwich, s. 250
  9. ^ Finlay, s. 503
  10. ^ Finlay, s. 520
  11. ^ Norwich, s. 259
  12. ^ Canduci, s. 269
  13. ^ Med adel menes her den samfunnsklassen som på gresk betegnes som «δυνατοί», (på engelsk «dyntoi»), «de mektige». Norsk betegnelse på denne klassen savnes.
  14. ^ Finlay, s. 504
  15. ^ Canduci, s. 268
  16. ^ Finlay, s. 527
  17. ^ Treadgold, s. 596
  18. ^ Norwich, s. 251
  19. ^ Psellos, s. 144
  20. ^ Finlay, s. 468
  21. ^ Lynda Garland with Stephen H. Rapp Jr. (2006). Mart'a-Maria 'of Alania'. An Online Encyclopedia of Roman Emperors. Besøkt 3. april 2011.

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Primærkilder

[rediger | rediger kilde]
  • Michael Psellus, Bysantinska porträtt, Forumbiblioteket (Stockholm), 1984
  • Johannes Stylitzes, A Synopsis of Byzantine History 811 – 1057, Cambridge University Press, 2010

Sekundærlitteratur

[rediger | rediger kilde]
  • John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
  • Warren Treadgold, A History of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997
  • George Finlay, (1856), History of the Byzantine Empire from DCCXVI to MLVII, 2nd Edition, Published by W. Blackwood
  • Timothy E. Gregory, A History of Byzantium, Blackwell Publishing, 2005, ISBN 0-631-23512-4
  • Alexander Kazhdan (red.), The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991
  • Alexander Canduci, Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Romas Immortal Emperors, Pier 9, 2010, ISBN 978-1-74196-598-8
  • Michael Angold, The Byzantine empire 1025–1204, Longman, 2nd edition, 1997, ISBN 0-582-29468-1
  • Jonathan Harris, Constantinople: Capital of Byzantium, Hambledon/Continuum, 2007, ISBN 978-1-84725-179-4



Østromersk keiser
Makedonske dynasti
Forgjenger:
Mikael V Kalafates 		1042–1055 Etterfølger:
Theodora Porfyrogenita
Østromerriket
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Konstantin_IX&oldid=17884427»