Dinornithidae

Dinornithidae
	Kjempemoaer hadde ganske flat hodeskalle
	Nomenklatur
	Dinornithidae; Owen, 1843
	Synonymi
	Dinornis; (Owen, 1843)
	Populærnavn
	kjempemoafamilien, ; kjempemoaer
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Orden	Dinornithiformes
	Økologi
Antall arter:	2
Habitat:	terrestrisk, flygeudyktige
Utbredelse:	New Zealand
	Inndelt i
	D. robustus; D. novaezealandiae;

Kjempemoafamilien (Dinornithidae) er en monotypisk familie som besto av slekten kjempemoaer (Dinornis), med kun to kjente arter av moafugler (Dinornithiformes). Disse var endemiske for de to store øynene som utgjør New Zealand. Kjempemoaene overlevde såvidt inn i historisk tid,^[1] men ifølge Hume (2017) ble begge artene trolig utryddet av maoriene i tidsrommet 1350–1450.^[2] Dette var enormt store fugler som var flygeudyktige. De hadde mange fellestrekk med dagens strutsefugler, men de tilhørte altså annen orden.

Biologi

New Zealand hadde ingen landlevende pattedyr før menneske kom dit. Voksne moaer hadde trolig bare én reell predator før maoriene ankom øyene mot slutten av 1200-tallet, nemlig den enorme, nå utdødde kjempeørnen (Hieraaetus moorei). Fugler utviklet seg derfor til å utnytte de nisjene som pattedyr fyller i andre verdensdeler. Moafuglene var planteetere.^[3] Som mange planteetere andre steder i verden var mange av dem svært store. Et særtrekk med kjempemoaene var den ganske flattrykte hodeskallen og den brede nebbet.^[4]^[5]

Den største av de to artene, sørøykjempemoaen (D. robustus), kunne bli opptil 3,6 m høy og på det mest ekstreme veie opp mot cirka 250 kg,^[5] men Aepyornis maximus i elefantfuglfamilien (endemisk til Madagaskar) kunne bli tyngre enda,^[6] kanskje opp mot 340 kg,^[5] men ikke like høy.

Moafuglene døde ut på grunn av maorienes overbeskatning av bestandene.^[7] De var altså utdødde lenge før James Cook kom til øyene. Men da oppdagelsesreisende fra Europa endelig kom dit, så fortalte maoriene mange historier om forfedrenes jakt på kjempefugler, som de kalte moa.^[8]

Inndeling

Treliste

Palaeognathae, primitive nåtidsfugler
- Notopalaeognathae
  - Rheiformes, nandufugler
  - Novaeratitae, kasuarfugler, elefantfugler og kivifugler
  - Tinamiformes, tinamufugler (pampashøns)
  - †Dinornithiformes, moafugler
    - †Megalapteryidae, fjellmoafamilien
    - †Dinornithidae, kjempemoafamilien
      - Dinornis, kjempemoaer
        D. robustus, sørøykjempemoa
        
        D. novaezealandiae, nordøykjempemoa
    - †Emeidae, (småmoafamilien)

Slektskap

Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009):^[9]

Dinornithiformes

Megalapteryidae

	Megalapteryx didinus

Dinornithidae

Dinornis

	D. robustus

	D. novaezealandiae

Emeidae

Pachyornis

P. australis

	P. elephantopus

	P. geranoides

Anomalopteryx didiformis

	Emeus crassus

	Euryapteryx curtus

Referanser

^ OSNZ (januar 2009). «New Zealand Recognised Bird Names (NZRBN) database». Ornithological Society of New Zealand Inc. Arkivert fra originalen 25. april 2015. Besøkt 14. februar 2011.
^ Hume, Julian P. (2017) Extinct Birds. Bloomsbury Publishing, 2017. p. 560. ISBN 9781472937452
^ Wood, JR. (2007). «Moa gizzard content analyses: further information on the diet of Dinornis robustus and Emeus crassus, and the first evidence for the diet of Pachyornis elephantopus (Aves: Dinornithiformes)». Records of the Canterbury Museum. 21: 27–39.
^ Szabo, M.J. 2013a [updated 2017]. North Island giant moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/north-island-giant-moa
^ ^a ^b ^c Szabo, M.J. 2013b [updated 2017]. South Island giant moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/south-island-giant-moa
^ Worthy, T. H.; Scofield, R. P. (2012). Twenty-first century advances in knowledge of the biology of moa (Aves: Dinornithiformes): a new morphological analysis and moa diagnoses revised. New Zealand Journal of Zoology 39 (2): p. 87–153. doi: https://doi.org/10.1080/03014223.2012.665060.
^ Mibergl and Tyrberg, Per and Tommy (1993). «Naïve birds and noble savages – a review of man-caused prehistoric extinctions of island birds». Ecography.
^ Smith, Philippa Mein (2012). A Concise History of New Zealand. Cambridge University Press. s. 2, 5–6. ISBN 9781107402171.
^ Bunce, M.; Worthy, T. H.; Phillips, M. J.; Holdaway, R. N.; Willerslev, E.; Haile, J.; Shapiro, B.; Scofield, R. P.; Drummond, A.; Kamp, P. J. J.; Cooper, A. (2009). «The evolutionary history of the extinct ratite moa and New Zealand Neogene paleogeography» (PDF). Proceedings of the National Academy of Sciences. 106 (49): 20646–20651. Bibcode:2009PNAS..10620646B. PMC 2791642 . PMID 19923428. doi:10.1073/pnas.0906660106.

Eksterne lenker

(en) Dinornis i Encyclopedia of Life
(en) Dinornis i Global Biodiversity Information Facility
(en) Dinornis hos Fossilworks
(en) Dinornis hos NCBI
(en) Kategori:Dinornis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Dinornis – detaljert informasjon på Wikispecies

[OSNZ-1] OSNZ (januar 2009). «New Zealand Recognised Bird Names (NZRBN) database». Ornithological Society of New Zealand Inc. Arkivert fra originalen 25. april 2015. Besøkt 14. februar 2011.

[Hume_(2017)-2] Hume, Julian P. (2017) Extinct Birds. Bloomsbury Publishing, 2017. p. 560. ISBN 9781472937452

[Wood_(2007)-3] Wood, JR. (2007). «Moa gizzard content analyses: further information on the diet of Dinornis robustus and Emeus crassus, and the first evidence for the diet of Pachyornis elephantopus (Aves: Dinornithiformes)». Records of the Canterbury Museum. 21: 27–39.

[Szabo_(2013a)-4] Szabo, M.J. 2013a [updated 2017]. North Island giant moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/north-island-giant-moa

[Szabo_(2013b)-5] Szabo, M.J. 2013b [updated 2017]. South Island giant moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/south-island-giant-moa

[Worthy_&_Scofield_(2012)-6] Worthy, T. H.; Scofield, R. P. (2012). Twenty-first century advances in knowledge of the biology of moa (Aves: Dinornithiformes): a new morphological analysis and moa diagnoses revised. New Zealand Journal of Zoology 39 (2): p. 87–153. doi: https://doi.org/10.1080/03014223.2012.665060.

[Mibergl_&_Tyrberg_(1993)-7] Mibergl and Tyrberg, Per and Tommy (1993). «Naïve birds and noble savages – a review of man-caused prehistoric extinctions of island birds». Ecography.

[Smith_(2012)-8] Smith, Philippa Mein (2012). A Concise History of New Zealand. Cambridge University Press. s. 2, 5–6. ISBN 9781107402171.

[Bunce_''et_al.''_(2009)-9] Bunce, M.; Worthy, T. H.; Phillips, M. J.; Holdaway, R. N.; Willerslev, E.; Haile, J.; Shapiro, B.; Scofield, R. P.; Drummond, A.; Kamp, P. J. J.; Cooper, A. (2009). «The evolutionary history of the extinct ratite moa and New Zealand Neogene paleogeography» (PDF). Proceedings of the National Academy of Sciences. 106 (49): 20646–20651. Bibcode:2009PNAS..10620646B. PMC 2791642 . PMID 19923428. doi:10.1073/pnas.0906660106.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]