Hopp til innhold

Karbonsluk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Karbonsluk er reservoarer av karbon i havet og på jorda som øker i størrelse, og derved bremser tilførselen av CO2 til atmosfæren. Begrepet er kommet i allmenn bruk i forbindelse med internasjonale forhandlinger og avtaler om klimaendringer, først og fremst Kyoto-avtalen.

Kyoto-avtalen

[rediger | rediger kilde]

Ettersom grønne planter binder CO2 gjennom fotosyntesen, vil en økende biomasse utgjøre et karbonsluk. Kyoto-avtalen tillater derfor avtaleparter som kan godtgjøre at de har en netto tilvekst i skogen å trekke fra en del av denne i sitt klimagassregnskap.

I avtalens såkalte grønne utviklingsmekanisme kan karbonbinding som følge av skogreisning og skogplanting innberegnes. Noen land ønsker at tiltak som hindrer avskoging også skal kunne regnes som karbonsluk, men en slik praksis tillates ikke i første avtaleperiode (2008–2012).

Naturlige karbonsluk

[rediger | rediger kilde]

Verdenshavene er jordas største karbonsluk. Havet binder karbon på to måter; ved den fysiske og den biologiske karbonpumpa. Den fysiske karbonpumpa er en følge av havvannets evne til å ta opp CO2. Den biologiske karbonpumpa utgjøres av summen av en rekke biologiske prosesser som transporterer karbon i organisk og uorganisk form fra den afotiske sonen i overflata til dypet. En liten andel av det karbonet som fraktes med den biologiske pumpa begraves i bunnsedimentene og blir i løpet av millioner av år en kilde til ny olje og gass.

Forskere anslår at ca. en tredel av det karbonet som slippes til atmosfæren ved brenning av fossile brensler tas opp av havet. Den fysiske karbonpumpa er den klart viktigste årsaken til at havet tjener som karbonsluk. Den biologiske pumpa spiller en underordna rolle. Forskere frykter at forsuring av havvannet som følge av et økt CO2-innhold kombinert med høyere overflatetemperatur på vannet kan gi mindre planteplankton, og dermed gjøre plantelivet i havet til en netto bidragsyter av CO2 til atmosfæren.

I torvmyrer gjennomgår døde trær, planter og moser en langsom anaerob nedbryting. Prosessen skjer så langsomt at torvlaget øker i tjukkelse, og det bindes mer karbon enn det som frigjøres til atmosfæren. Torvmyrer inneholder om lag en firedel av alt karbon som er bundet i vegetasjon og jordsmonn.

Under visse omstendigheter kan vegetasjon og torv i stedet bli netto CO2-kilder, f.eks. ved neddemming i forbindelse med vasskraftutbygging. Dersom vegetasjon og torv ikke fjernes før neddemming, vil den over tid gi utslipp av CO2 og den mer virksomme drivhusgassen metan i en størrelsesorden som tilsvarer utslippene fra et kullfyrt kraftverk av tilsvarende størrelse.

Jordsmonn

[rediger | rediger kilde]

Jordsmonnet inneholder mer karbon i form av dødt organisk materiale (humus) enn vegetasjonen og atmosfæren til sammen. Dødt organisk materiale lagres i jordsmonnet i form av humus ved temperaturer under 25°C. Ved høgere temperaturer brytes dødt organisk materiale raskt ned; derfor er humuslaget i de tropiske regnskogene svært tynt.

I tempererte strøk har jordsmonnet et mye høyere humusinnhold. Særlig gjelder dette de naturlig skogløse grasslettene som prærien i Nord-Amerika, pampasen i Sør-Amerika og den ungarske pusztaen. Store deler av disse områdene er gjennom de siste par hundre åra lagt under plogen. Oppdyrking fører til en rask oksidering av humusinnholdet med påfølgende frigivelse av CO2 til atmosfæren. Brunjorda som kjennetegner de tempererte lauvskogene, har også et høyt humusinnhold. I dag er det aller meste av de tidligere vidstrakte lauvskogene tatt i bruk for jordbruksformål.

Tiltak for å øke naturlige karbonsluk

[rediger | rediger kilde]

Skogsdrift

[rediger | rediger kilde]

Skogene utgjør et viktig karbonlager, og skogen kan tjene som karbonsluk dersom en ved ulike tiltak kan øke skogens stående kubikkmasse. Det kan skje ved skogreisning – ved at en enten planter til tidligere dyrka mark og beiter, eller ved at en planter skog i tidligere trebare strøk langs kysten eller i fjellet. Det skjer også ved naturlig gjengroing når det blir mindre beitedyr i et område.

Havgjødsling

[rediger | rediger kilde]

Gjødsling av havområder med jernpartikler har vært lansert som en mulig metode for å øke produksjonen av planteplankton i havet. Jern er et viktig næringsemne for planktonet, og tilføres overflatelaga fra elvemunninger, ved oppstrømning av dypvann eller ved avsetning av svevestøv fra lufta. I mange havområder er jern en begrensende faktor for produksjonen av fytoplankton.

Mange forskere er imidlertid skeptiske til havgjødsling, dels fordi en mener at det vil ha liten effekt i karbonkretsløpet, dels fordi en frykter uheldige sideeffekter som oppvekst av giftige alger og anoksisk havvann.

Industrielt jordbruk med monokulturer og tilførsel av plantenæringsstoffer gjennom mineralgjødsel gir et matjordlag som er heller fattig på humus. En tilbakevending til mer organiske jordbruksmetoder, med mer vekstskifte, grønngjødsling og bruk av husdyrgjødsel vil på sikt øke humusinnholdet i matjordlaget, og føre til at jordbruksland kan utgjøre et karbonsluk. Det samme vil overgang til direktesåing og plogfritt jordbruk. I internasjonale klimaforhandlinger diskuteres det om god jordbrukspraksis skal kunne telle med i karbonregnskapet.