Hopp til innhold

Den kalde krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Kalde krigen»)
Kart over alliansene under den kalde krigen i 1980, med USA og deres allierte i ulike nyanser av blått og Sovjetunionen og deres allierte i ulike nyanser av rødt.
NATO, inkludert USA, vises i mørkeblått, andre allierte av USA i lyseblått.
Warszawapakten, inkludert Sovjetunionen, vises i burgunder, andre sovjetiske allierte i rødt.
Alliansefrie stater, som ikke var alliert med noen av stormaktene, vises i grått.
Kommunistiske geriljabevegelser vises med røde flekker, antikommunistiske geriljabevegelser med blå flekker.
Berlinmuren, bygget av kommunistregimet i DDR, ble et av de mest kjente symbolene på «Jernteppet», grensen mellom øst og vest under den kalde krigen. Alle som beveget seg i murens sikkerhetssone på østlig side risikerte å bli skutt.

Den kalde krigen var den politiske og militære rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom Østblokken (ledet av Sovjetunionen og bestående av sovjetvennlige regimer) og Vestblokken (dominert av USA og bestående av vesteuropeiske land og disse landenes allierte). Epoken varte omtrent 40 år; fra slutten av 1940-årene til slutten av 1980-årene.

Østblokk- og vestblokklandene hadde forskjellig ideologi og økonomisk system. Østblokklandene var ettpartistater og med kommunistiske samfunn som mål, mens de fleste vestblokklandene var flerpartistater basert på markedsøkonomi. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi trusselen om utløsning av en global atomkrig mellom militæralliansene NATO og Warszawapakten (en «tredje verdenskrig») førte til at partene unngikk å føre direkte kamper («varm krig») mot hverandre. I stedet gav partene militær og økonomisk støtte til allierte regimer og førte «krig med stedfortredere» mot motparten. Øst- og vestblokklandene drev intens spion- og etterretningsvirksomhet mot hverandre for å få overtak på hverandre. Under den kalde krigen ble supermaktenes militære opprustning og prestasjoner innen romfart, teknologi og idrett tolket som tegn på partenes styrke.

Det er vanlig å regne den kalde krigens avslutning til enten 1989, da de sovjetstøttede regimene i Øst-Europa og Berlinmuren falt. Eller avslutningen regnes til 1991, da Sovjetunionen ble oppløst. Den kalde krigen ble vunnet av vestblokklandene.

Bakgrunn for begrepet

[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av andre verdenskrig brukte den britiske forfatteren George Orwell kald krig som et generelt begrep i sitt essay «Du og atombomben» (engelsk: «You and the Atomic Bomb»), publisert 19. oktober 1945 i tidsskriftet Tribune. I det han tenkte over en verden som levde i skyggen av trusselen om atomkrig så Orwell på James Burnhams antydninger om en polarisert verden og skrev så:

Ser en på verden som en helhet, så har retningen for mange tiår ikke vært i retning anarki men mot gjeninnføring av slaveri... James Burnhams teori har vært mye diskutert, men få mennesker har så langt sett dens ideologiske implikasjon, som er den type av verdensanskuelse, tro og sosiale strukturer som antakeligvis ville bestå i en stat som på den ene siden var umulig å erobre og i en permanent tilstand av 'kald krig' med sine naboer.[1]

I The Observer 10. mars 1946, skrev Orwell: «etter konferansen i Moskva i desember i fjor, begynte Russland en 'kald krig' mot Storbritannia og det britiske imperiet.»[2]

Den første bruken av begrepet for å beskrive etterkrigstidens geopolitiske konfrontasjon mellom Sovjetunionen og USA kom i en tale av Bernard Baruch, en innflytelsesrik rådgiver til amerikanske demokratiske presidenter,[3] 16. april 1947. Talen som var skrevet av journalisten Herbert Bayard Swope,[4] erklærte, «La oss ikke bli forført: vi er i dag midt i en kald krig.»[5] Journalisten Walter Lippmann gjorde begrepet vidt kjent med sin bok The Cold War; da han i 1947 ble spurt om bakgrunnet for begrepet anga Lippmann et fransk uttrykk fra 1930-årene, la guerre froide.[6]

En århundrelang ideologisk konflikt

[rediger | rediger kilde]

Historikeren Odd Arne Westad mener den kalde krigen må sees som en ideologisk konflikt som pågikk i hundre år, fra om lag 1890 til den ble avsluttet ved Sovjetunionens oppløsning i 1991. Rundt 1890 var både USA og Russland i ferd med å etablere seg som imperier. Samtidig som USAs kapitalistiske utvikling åpnet muligheter for titalls millioner mennesker både i og utenfor landet, bidro de periodiske økonomiske krisene til at motkrefter i form av arbeiderorganisering og sosialistiske partier vokste frem, og at disse ble delt i reformvennlige sosialdemokrater og revolusjonære sosialister (etterhvert kjent som kommunister). Kampen mellom to vidt forskjellige former for organisering av samfunnet, kapitalisme og revolusjonær sosialisme (kommunisme) begynte således for alvor etter 1890.[7]

Utbruddet av den første verdenskrig førte til at både Russland og etterhvert USA deltok for å sikre ulike sider av sine interesser som vidstrakte imperier. Kampen mellom sosialdemokrater og revolusjonære sosialister ble skjerpet som følge av krigsutbruddet, de førstnevnte støttet sine ulike regjeringer (som borgfreden i Tyskland), mens de revolusjonære sosialistene avviste krigen som en intern kamp mellom imperialistiske stater. Utbruddet av revolusjonen i Russland og oktoberrevolusjonens seier for kommunistene (bolsjevikene) i 1917 førte etterhvert til etableringen av Sovjetunionen i 1922, et alternativ til det kapitalistiske vest, særlig USA. Sovjetunionens fremvekst og stabilisering førte til sterke reaksjoner og frykt for intern undergraving fra lokale kommunister i vestlige land, blant de som sterkt advarte mot kommunistene var den britiske politikeren Winston Churchill.[8]

Mye av grunnlaget for at kommunistene og Sovjetunionen klarte å opprettholde en tiltrekning som alternativ til kapitalismen i mellomkrigstiden var de økonomiske nedgangstidene i 1930-årene under Den store depresjonen. Samtidig fortsatte kampen mellom reformister og revolusjonære, frem til 1935 stemplet Komintern (en internasjonal organisasjon for kommunistpartier, styrt fra Moskva) sosialdemokrater som «sosialfascister», og markerte ved det at de så lite forskjell mellom f.eks sosialdemokrater i Tyskland og nasjonalsosialistene (nazistene). Sovjetunionen og Tyskland undertegnet Molotov–Ribbentrop-pakten i august 1939, pakten ga Sovjetunionen deler av Polen og Baltikum, mot store råvareleveranser til Tyskland som motytelse. Sovjetunionens leder Stalin så den kommende krigen som en kamp mellom grupper av kapitalistland, som Sovjetunionen kunne spille ut mot hverandre. Komintern beordret de lokale kommunistpartiene i Europa om å stå på sidelinjen siden «dette er ingen krig hvor demokrati kjemper mot fascisme, det er en imperialistisk, reaksjonær krig...».[9]

Den strategiske situasjonen ble kastet om ved den tyske invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. I motsetning til hva Stalin hadde antatt tilbød Storbritannia umiddelbart så mye materiell bistand de kunne gi, gjennom Låne- og leieloven (engelsk: Lend-Lease) fikk Sovjetunionen store mengder forsyninger fra USA, selv mens amerikanerne fremdeles formelt var nøytrale. Samtidig var alliansen mellom Storbritannia, Sovjetunionen og USA (fra desember 1941) et tvunget samhold, de ideologiske forskjellene besto. Stalin antok at alliansen kun ville vare så lenge de to andre stormaktene trengte Sovjetunionen og at de kunne inngå en separatfred med Tyskland. I løpet av 1942–1943 klarte Sovjetunionen først å stoppe det tyske angrepet, deretter presse tyskerne tilbake. Et vedvarende stridsspørsmål mellom Sovjetunionen og vestmaktene (USA og Storbritannia) var etablering av en annen front, en invasjon i Vest-Europa som kunne avlaste Sovjetunionens kamp.[10] At invasjonen av Normandie ikke kom før sommeren 1944 tolket Stalin som et tegn på vestmaktenes tillitsbrudd og manglende vilje til samarbeid. I flere konferanser aksepterte vestmaktene økt sovjetisk innflytelse i Øst-Europa, til gjengjeld skulle Sovjetunionen bidra til å nedkjempe Japan så snart Tyskland var beseiret.[11]

Situasjonen i 1945

[rediger | rediger kilde]
Nagasaki etter USAs atomangrep 9. august 1945
Fra Jaltakonferansen i februar 1945. Foran sitter Churchill, Roosevelt og Stalin.

Etter andre verdenskrig var både USA og Sovjetunionen militært totalt overlegne alle andre land, men mens USA ikke hadde vært okkupert og hadde kraftig utvidet sin økonomi, var deler av Sovjetunionen rasert og måtte gjenoppbygges. Selv om sovjetlederne anså konflikt med vestmaktene som uunngåelig håpet de at samarbeidet ville vedvare noen år, og derved gi Sovjetunionen tid til gjenoppbygging.[12] Amerikanerne og britene håpet også på fred etter Tyskland og Japan var nedkjempet.[13] Store deler av Øst-Europa og deler av Vest-Europa var preget av store tap av menneskeliv (om lag 40 millioner), materielle ødeleggelser, matmangel og millioner av flyktninger (bare innenfor Tysklands førkrigsgrenser var det om lag 17 millioner flyktninger). Innbyggerne i Europa så til USA og Sovjetunionen for løsninger på sine problemer med gjenoppbygging av kontinentet.[14]

Mens amerikanerne bidro materielt for å lindre nøden i Europa, ga den sovjetiske innsatsen i krigen mot Tyskland kommunistene en oppslutning i 1945 som de hverken før eller siden har hatt. I Norge fikk de 12 % i valg, i Finland 23,5 %, i Frankrike om lag 29 % og i Italia 19 %. Samtidig som de vestlige kommunistlederne ofte krevde plass i regjering og innflytelse ønsket de ingen umiddelbar omveltning, noe også Moskva rådet de til å unngå. Dels anså Sovjetunionen at amerikansk og britisk kontroll i vest ikke var mulig å bestride, dels ønsket de ingen konfrontasjon, som de fryktet ville utradere de lokale kommunistpartiene. Sporene fra opprøret i Hellas bidro også å styre ønsker om snarlig revolusjon, de greske kommunistene ble slått, med britisk støtte. Stalin satset i stedet på at de vestlige seiersmaktene USA og Storbritannia etterhvert ville ryke uklar med hverandre, og derved gi åpning for endring. Den største trusselen mot Sovjetunionen var om vestmaktene gjorde felles front.[12][15]

Et stadig tilbakevendende problem mellom øst- og vestmaktene var Polen. Storbritannia og Frankrike hadde gått til krig mot Tyskland i 1939 fordi Polen ble angrepet, mens Sovjetunionen, etter avtale med Tyskland, erobret den østlige delen. Saken ble ikke bedre av at de sovjetiske hærstyrkene demonstrativt unnlot å hjelpe den polske hjemmefronten i Warszawaoppstanden i 1944. Samtidig var spesielt Roosevelt innstilt på at det var vanskelig å unngå at Sovjetunionen dominerte Polen. Da Harry Truman tok over som president etter Roosevelts død i april 1945 ble spørsmålet om Polen igjen et stridspunkt. Amerikanerne og britene mente sovjeterne ikke forholdt seg til tidligere inngåtte avtaler om demokrati i Polen, og Westad hevder at den kalde krigen først ble synlig der.[16]

For de mange land og områder som hadde vært dominert av europeiske kolonimakter, var ikke krigen mot Japan eller Tyskland det sentrale, men avviklingen av kolonistyret. Mens Storbritannia og Frankrike var prototypene på kolonimakter, var Sovjetunionen i manges øyne et eksempel på internasjonal solidaritet og støtte til anti-kolonialisme.[17]

USA ved president Roosevelt tok initiativ til å opprette en verdensomspennende organisasjon for å etterfølge krigstidens allianse. Siktemålet var dels ideelt, å gi alle lands nasjoner en mulighet til å delta, dels styrt av egne interesser og behov for å ha et forum hvor stormaktene kunne samarbeide. De forente nasjoner (FN) ble opprettet i 1945, mens tilnærmet alle land fikk tilgang til FNs generalforsamling var det stormaktene med sin vetorett som hadde det avgjørende ordet i FNs sikkerhetsråd. Hverken sovjeterne eller britene hadde særlig tro på den nye organisasjonen, men ble med for å tilfredsstille amerikanerne. Mens Sovjetunionens sterke stilling i Øst-Europa ble tatt hensyn til under blant annet Jaltakonferansen, ble USAs økonomiske dominans akseptert under Bretton Woods-konferansen i 1944. Avtalen ga USA store fordeler ved internasjonal handel, og mulighet for å påvirke andre lands økonomier.[18] Historikeren Odd Arne Westad hevder at USA som den sterkeste makten hadde et større ansvar for at forholdet til Sovjetunionen ikke skulle bli dårlig, men at Sovjetunionens fremferd i Øst-Europa, Kina og Iran bidro til USAs politikk med oppdemningspolitikk (engelsk: containment) fra 1945.[19]

Ved Jaltakonferansen i februar 1945 ble det bestemt at Tyskland skulle deles i fire okkupasjonssoner mellom de fire store seierherrene. Det skulle betales ut krigserstatninger, og det ble planlagt forfølgelse av tyske politiske og militære ledere. Allierte krigsforbrytere gikk derimot ustraffet. Det ble også bestemt at en ny verdensorganisasjon skulle opprettes. Stalin lovte også å angripe Japan senest tre måneder etter Tysklands kapitulasjon. Stalin gikk også med på en erklæring om frigjøringen av Europa og folkenes rett til å velge egne institusjoner. Roosevelt og Churchill la stor vekt på erklæringen, og ifølge Westad ble den oversolgt til de to ledernes hjemmepublikum, noe som senere bidro til å øke faren for konflikt mellom øst- og vestmaktene.[20]

Under Potsdamkonferansen i slutten av juli 1945 ble det bestemt at den østlige delen av Tyskland skulle plasseres under polsk og sovjetisk okkupasjon, disse landene annekterte senere disse områdene. Samtidig ble den omfattende etniske rensningen av tyskere fra Øst-Europa planlagt. Tyskland skulle demilitariseres, de-nazifiseres og alle landområder Tyskland hadde fått tilført skulle tilbakeføres. Det sentrale tema under konferansen var krigen mot Japan og Sovjetunionens deltakelse i den. Under konferansen antydet president Harry Truman overfor Josef Stalin at USA hadde utviklet et nytt våpen som ville bli brukt mot Japan, uten å si direkte av det var et kjernefysisk våpen. Stalin takket for informasjon, men hadde i flere år kjent til det amerikanske Manhattanprosjektet.[21][22] Diskusjonen om Polen var den hvor de tre store allierte sto lengst fra hverandre, Sovjetunionen på den ene siden og USA og Storbritannia ble ikke enig om hva demokrati i Polen i praksis skulle bety.[23] Den 9. august 1945 ble den siste av to atombomber sluppet, over den japanske byen Nagasaki. Samme dag angrep Sovjetunionen Japan, og noen dager etter var andre verdenskrig over.[24]

Den kommunistiske maktovertagelsen i Øst-Europa

[rediger | rediger kilde]
Fordelingen av Europa i allianser under den kalde krigen.

Ved andre verdenskrigs slutt hadde ikke Sovjetunionen under Josef Stalin noen overordnet plan for hvordan landene de hadde erobret skulle styres.[25] Siden 1949 har Øst-Europa blitt brukt som betegnelse om landene i Sentral- og Øst-Europa som etter andre verdenskrig ble underlagt sovjetisk hegemoni og etterhvert innlemmet i COMECON og Warszawapakten.[26] I stort sett alle landene, med Tsjekkoslovakia som eneste unntak, ble det i mellomkrigstiden dannet ikke-demokratiske regimer, i flere tilfeller med voksende fascistiske og pro-nazistiske elementer og aggressiv nasjonalisme, som normalt ble rettet mot nabostater og etniske minoriteter innenfor egne grenser. De østeuropeiske landene led hardt under den nazistiske okkupasjonen og krigen frem til 1945. Mot slutten av andre verdenskrig var det for de fleste av landene, bortsett fra Tsjekkoslovakia, innlysende at en gjenoppretting av mellomkrigstidens styreformer ikke kunne komme på tale, da flere av disse landene hadde vært nære allierte med Nazi-Tyskland.[27]

De kommunistiske partiene hadde nytt godt av de sovjetiske styrkenes befrielse av landene fra de nazistiske og fascistiske okkupasjonsmaktene. Like etter krigen sto kommunistpartiet særlig sterkt i Tsjekkoslovakia. I Jugoslavia og Albania hadde kommunistene stått i spissen for en partisankrig mot de fascistiske og nazistiske okkupasjonsmaktene og hadde på bakgrunn av dette en utbredt folkelig oppbakking.[28] De kommunistiske partiene sto derimot svakt i Polen, Romania og Ungarn, men ved hjelp av koalisjonsregjeringer mellom på den ene siden de kommunistiske partiene og på den andre de borgerlige partiene, som etter kommunistenes oppfatning ikke hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten, fikk kommunistene fra 1945 del i makten.[29] Winston Churchill, som var den første vestlige lederen som offisielt tok avstand fra den sovjetiske kontrollen over Øst-Europa, benyttet i en oppsiktsvekkende tale i Fulton uttrykket jernteppet om den sovjetiske kontrollen over sine «satellittstater».[30] I Vestmaktene ble dette uttrykket hurtig den offisielle betegnelsen for delingen av Europa.

Etterhvert sikret kommunistene seg mer og mer makt, mens de andre koalisjonspartnerne fikk redusert sin innflytelse eller helt ble ekskludert fra regjeringen. I de fleste av de østeuropeiske landene fant den endelige maktovertakelsen sted i 1947-48, typisk ved at de folkedemokratiske partiene ble underlagt kommunistpartiet.[31]

I Tsjekkoslovakia hadde kommunistene dannet regjering sammen med sosialdemokratiet. Men etter en intern konflikt mellom regjeringspartiene overtok kommunistene i februar 1948 i strid med forfatningen regjeringspostene som de ikke-kommunistiske medlemmene av regjeringen hadde forlatt i protest.[32]

I årene etter maktovertagelsene ble de østeuropeiske økonomiene omdannet til sentrale planøkonomier etter sovjetisk forbilde. I flere av landene, for eksempel Tsjekkoslovakia og Ungarn, ble det gjennomført harde utrenskninger innenfor de kommunistiske partiene. I flere av landene var det snakk om oppgjør mellom såkalt hjemmekommunister, som hadde befunnet seg i hjemlandene under krigen, og Moskva-kommunister, som hadde vært i eksil under krigen. I de landene der de ikke-kommunistiske partiene fortsatt eksisterte fungerte de innenfor rammene av særlige nasjonale fronter og underlagt de kommunistiske partiene. Opposisjon overfor de regjerende kommunistiske partiene var ikke tillatt, men de enkelte partier – for eksempel bondepartier – kunne innenfor visse rammer gjerne drive lobbyvirksomhet for bestemte befolkningsgruppers, for eksempel bøndenes, interesser. Disse mulighetene ble forbedret etter Stalins død i mars 1953 og etter den 20. partikongressen i Sovjetunionen i 1956, hvor sentralismen og undertrykkelsen av annerledes tenkende ble lempet noe.

I 1948 ble Titos Jugoslavia ekskludert fra den kommunistiske samarbeidsorganisasjonen Kominform, offisielt fordi kommunistpartiet hadde inntatt nasjonalistiske særstandpunkter.[33] Jugoslavia kom til å fremstå som et av de førende land innenfor den alliansefri bevegelsen og fortaler for en mer selvforvaltende form for sosialisme.[34] Etter Stalins død ble forholdet til Sovjetunionen forbedret, men det ble kjølnet igjen etter den politiske oppstrammingen som fant sted innenfor den verdenskommunistiske bevegelsen etter invasjonen av Ungarn i 1956 og forverringen av forholdet mellom Sovjetunionen og Kina.

Gradvis utvikling av USAs rolle og politikk rett etter freden i 1945

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den kalde krigs kamp om Tyskland

Da freden kom med den tyske og japanske overgivelsen i mai og september 1945, var USA og Sovjetunionen allierte. USA hadde et ønske om å fortsette samarbeidet med Sovjetunionen, og å hjelpe de andre allierte i å bygge opp en ny internasjonal verdensorden. Sentralt i den amerikanske politikken var ønsket om å skape internasjonal stabilitet og fred gjennom FN og frihandel.

I årene fra 1946 til 1948 oppstod det uenighet og gnisninger mellom USA og Vest-Europa på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Det viste seg gradvis at de ulike partene hadde ulike ønsker for den nye internasjonale ordenen. Alle var med i FN, men synet på frihandel og demokrati var ulikt. Sovjetunionen begynte gradvis å stramme sitt grep om de østeuropeiske statene under sin kontroll. Gradvis begynte man i Vest-Europa og USA å innse at man sto overfor en grunnleggende interessekonflikt i forholdet til Sovjetunionen.

Sentralt i identifiseringen og defineringen av den sovjetiske utenrikspolitikken var George F. Kennan. Kennan var en amerikansk diplomat stasjonert ved USAs ambassade i Moskva i 1946. 22. februar 1946 skrev Kennan et langt svar, sendt som telegram (senere trykket som «The Sources of Soviet Conduct»), dette var et svar til det amerikanske Finansdepartementet på hvorfor Sovjetunionen ikke ønsket å delta i Verdensbanken. Kennans telegram identifiserte grunnlaget for Sovjetunionens utenrikspolitikk og utenrikspolitiske mål.

Hele grunnlaget for Kennans resonnement var at russerne anså at kommunismen ikke kunne samarbeide med kapitalismen, dermed var det amerikanske utgangspunktet for økonomisk samarbeid en umulighet. Kennan fortsatte med å understreke at Sovjetunionen ville bruke kommunistiske partier i Vest-Europa til å spre kommunismen og den sovjetiske innflytelsen. Kennans konklusjon var å møte den sovjetiske trusselen ved å endre amerikansk utenrikspolitikk fra ønske om samarbeid til en ideologisk oppdemning. Kennans overbyggende tanke var at sovjetiske forsøk på ideologisk ekspansjon skulle møtes med amerikanske ideologiske motmidler.

Kennans tanker ble akseptert i amerikansk administrasjon. I 1947 offentliggjorde Kennan også en utvidet versjon av sitt lange telegram til Foreign Affairs i 1947 under tittelen «The Sources of Soviet Conduct». Et eksempel på at Kennans tanker om oppdemning hadde fått fotfeste, var Marshallplanen – det økonomiske hjelpeprogrammet fra 1948. Det er imidlertid viktig å legge merke til at Kennans tanker om oppdemning fra 1946 utelukkende var en idé om fredelig ideologisk oppdemning – det vil si å gjøre den kapitalistiske ideologien mest attraktiv.

Det viste seg raskt at man i amerikansk administrasjon beholdt Kennans oppfatning av intensjoner og mål for sovjetisk utenrikspolitikk. Men det ble en gradvis endring i oppfatningen av hvordan USA skulle møte den sovjetiske utfordringen. Kennans ideologiske oppdemning ble sakte utvidet til også en militær oppdemning. Denne utvidelsen av oppdemningen hadde flere årsaker. For det første ble uenigheten med Sovjetunionen stadig større. Etter den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, hadde tanken til Lutz Schwerin von Krosigk om et «jernteppe» i Øst-Europa befestet seg.

I september 1947 dannet Sovjetunionen Kominform, hvis formål var å opprettholde en ortodoks kommunistisk linje innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen, samt styrke Sovjetunionens politiske kontroll over de sovjetiske satellittstatene gjennom samordning av de kommunistiske partiene i østblokk-landene.[35]

I januar 1948 ble Raoul Wallenberg foreslått til nobelprisen av Labour-politiker Harold Laski. Wallenberg var kjent for sitt arbeid med å redde ungarske jøder fra tyske deportasjoner, og var blitt tatt til fange av sovjetiske styrker utenfor Budapest uten noen kjent grunn. Å foreslå ham til fredsprisen i 1948 var et pek mot russerne og uventet fra en venstreorientert politiker. To uker senere holdt utenriksminister Ernest Bevin en tale der han ordla seg skarpt mot Sovjetunionen, og foreslo et vestlig forsvarsforbund (det senere NATO). Også som okkupasjonsmakter i Tyskland stod USA, Storbritannia og Frankrike steilt mot Sovjetunionen.[36]

Sovjetunionen veltet alle forsøk på å ha demokratiske regjeringer i Øst-Europa og motarbeidet frihandelen. Samtidig hadde Sovjetunionen den største hæren i Europa, og de vesteuropeiske statene arbeidet hard for å knytte USA til et formelt militært samarbeid. Spenningen mellom Sovjetunionen og USA økte fordi myntreformen i de vestlige deler av Tyskland førte landet nærmere en deling. Sovjetunionen startet Berlinblokaden i mai 1948, det er en utbredt oppfatning at den kalde krigen begynte da.[37] Spenningen økte ytterligere med Truman-doktrinen:

«USAs plikt til å hjelpe/støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller press utenfra.»

Denne ble retningsgivende for USA overfor Sovjetunionens ekspansjon. Med opprettelsen av NATO 4. april 1949 ble USA formelt knyttet til et militært forsvar av Vest-Europa.

Etter opprettelsen av NATO begynte man å utarbeide en konkret strategi for en oppdemning, basert på Kennans telegram og artikkelen «The Sources of Soviet Conduct», men man måtte nå utvide med konkrete planer for oppdemningens utforming. 14. april 1950 forelå rapporten NSC-68. Rapporten trakk Kennans resonnement til en logisk slutning: Utfra Sovjetunionens utenrikspolitikk siden Kennans telegram i 1946, anså man at Sovjetunionen hadde aggressive hensikter. NSC-68 anslo at Sovjetunionen hadde en systematisk strategi for å spre kommunisme over hele verden.

Rapporten anbefalte en massiv oppdemningspolitikk basert på en økonomisk, politisk og militær oppbygging for å møte den sovjetiske trusselen. Rapportens anbefaling om en massiv militær oppbygging i fredstid ville medføre en endring av amerikansk utenrikspolitikk. President Truman hadde NSC-68 inne til vurdering i et halvt år, men da det kommunistiske Nord-Korea angrep Sør-Korea 25. juni 1950 anså president Truman krigsutbruddet som en bekreftelse på at trusselen fra Sovjetunionen var reell.

Truman godkjente NSC-68, og dermed gikk USA over fra en vag ideologisk oppdemning til en total ideologisk, politisk, økonomisk og militær oppdemningspolitikk. Slik formet NSC-68 USAs utenrikspolitikk de neste 20 årene.

Med Koreakrigen var det amerikanske skifte av utenrikspolitikk fullbyrdet. Fra å ønske samarbeid i 1945, var USA nå helt og holdent knyttet opp mot tanken om å stoppe en kommunistisk ekspansjon i Europa og resten av verden, med alle mulige midler.

Stalins død og midlertidig avspenning

[rediger | rediger kilde]

Den kalde krigen var preget av veksling mellom intens spenning på randen av krig, til tøværsperioder med avspenning. Den første perioden med avspenning kom etter Stalins død i 1953, og varte frem til Cubakrisen. Stalins arvtaker Nikita Khrusjtsjov sto for en del nye tanker som bedret forholdet til USA. Khrusjtsjovs mest kjente frase var «fredelig sameksistens». Det gikk ut på at partene, på tross av dyptgripende uoverensstemmelser og interessemotsetninger, måtte finne frem til måter å leve fredelig sammen på. Khrusjtsjov satte med det strek over de gamle marxist-leninistiske forestillingene om at krig var uunngåelig så lenge kapitalismen fantes.

Årsaken til denne nye holdningen lå først og fremst i at begge land nå hadde atomvåpen med en voldsom ødeleggelsesevne. Derfor var hovedmålet nå at en atomkrig måtte unngås da dette ville ramme begge parter.

En gradvis spenning frem mot 1970-årene

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: U2-affæren

Tøværsperioden varte ikke så veldig lenge. Frem mot 1970-årene fikk verden oppleve en rekke kritiske hendelser som truet verdensfreden. Et nytt trekk var at noen av disse konfliktene utspilte seg helt andre steder enn i den vestlige verden. Denne tendensen hadde man allerede sett under Koreakrigen, da det ble satt inn FN-styrker (les: amerikanske styrker).

1. mai 1960 ble et amerikansk U-2 spionfly skutt ned i byen Sverdlovsk over sovjetisk territorium. Flyets destinasjon var Bodø, og da Sovjetunionen fikk vite dette, ble de rasende på Norge. Denne hendelsen sørget for å stoppe det planlagte toppmøtet i Paris. Året etter bygget spenningen seg opp omkring Vest-Berlins status, ved byggingen av Berlinmuren.

Latin-Amerika

[rediger | rediger kilde]

Westad argumenterer for at 1920-årene var begynnelsen på den kalde krigen i Latin-Amerika. For en del arbeidere og jordløse landarbeidere var revolusjonen i Russland et eksempel, og rundt 1930 var det aktive kommunistpartier i over et dusin land. Partiene i Brasil, Chile, Mexico og Guatemala hadde en innflytelse som langt overskred antall medlemmer.[38]

Cubakrisen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Cubakrisen

Flyfoto viser plasseringen av missiler på Cuba

Amerikansk etterretning oppdaget i 1962 sovjetiske mellomdistanse-raketter på Cuba, mindre enn 160 kilometer fra amerikansk jord. I stedet for et luftangrep eller en invasjon bestemte president Kennedy seg for et foreløpig defensivt trekk ved å innføre en skipsblokade rundt øya. Hvis Sovjetunionen fortsatte den militære oppbygging på øya, ville ytterligere skritt bli tatt. Stor var derfor spenningen da to sovjetiske lasteskip med rakettutstyr fortsatte mot Cuba. Like før de brøt den amerikanske blokaden, snudde skipene.

Krisen ble løst ved at Sovjetunionen fjernet rakettene fra øya mot at USA lovet å ikke invadere øya. Uoffisielt ga også amerikanerne et løfte om å fjerne sine rakettbaser i Tyrkia innen seks måneder. Khrusjtsjov hadde uttrykt sterk misnøye med disse basene og krevd at de skulle fjernes. USA nektet å la seg «presse» offisielt, men ga altså et slikt løfte under bordet. Dette var sannsynligvis et avgjørende trekk for at Cubakrisen ikke endte i større militær konflikt.

Etter Cubakrisen forekom det en kortvarig avspenning. Kennedy og Khrusjtsjov ble enige om en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren og i havet. Men denne avspenningen varte ikke lenge: En ny konflikt brøt ut, denne gang i Asia.

Vietnamkrigen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vietnamkrigen

Protester mot vietnamkrigen

Etter at Vietnam erklærte seg uavhengig fra det franske kolonistyret 2. september 1945, var det uro i landet i mange år fremover. De tidligere koloniherrene ville ikke gi slipp på makten, og etter en avtale undertegnet i Genève i 1954 ble Vietnam delt i to. USA, som hadde støttet Frankrike, var negativ overfor denne avtalen og begynte å støtte Diem, statsminister i Sør-Vietnam. Det kommunistiske Nord-Vietnam ble ledet av Hồ Chí Minh.

Fra 1963 økte de amerikanske styrkene etterhvert til over en halv million mann. Sovjetunionen og Kina støttet Nord-Vietnam, både økonomisk og militært. I løpet av 1968 overtok kommunistene føringen i krigen, og da Richard Nixon ble president 1969 la han om til en mer defensiv kurs. Han trakk ut mange amerikanske tropper, men beholdt militær støtte til Saigon-regjeringen. Ikke før i 1973 ble de amerikanske styrkene trukket helt ut, og i 1975 overgav Saigon-regimet seg.

USA gjennomførte en invasjon også i et annet land i samme periode. I 1965 invaderte landet Den dominikanske republikk. Sentralt i denne innblandingen verden over var frykten for den amerikanske presidenten Trumans domino-teori: Hvis et land ble kommunistisk, fryktet USA at det da bare var et tidsspørsmål når andre land falt etter. Også Sovjetunionen viste i denne perioden aggressive tendenser. Dette kom klarest til uttrykk ved invasjonene i Tsjekkoslovakia og Afghanistan.

Prahavåren

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Prahavåren

Da Tsjekkoslovakia i 1968 kom inn i en økonomisk krise, la den nyvalgte lederen for kommunistpartiet, den liberale Alexander Dubček, opp en plan om en gradvis overgang til markedssosialisme. Men, han forsikret samtidig Sovjetunionen om at landet ikke ville tre ut av Warszawa-pakten eller tillate opposisjonspartier.

Lederne i Moskva lot seg ikke berolige, og natten til 21. august invaderte de Tsjekkoslovakia med store styrker, uten at tsjekkoslovakene hadde mulighet til å sette seg til motverge. Nyhetene om invasjonen ble mottatt med forferdelse og fordømmelse i den vestlige verden. Reformlederne ble fratatt sine verv i partiet, og Tsjekkoslovakia ble et av de mest Moskva-tro diktaturene i Øst-Europa.

Avspenningstiåret

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Avspenningspolitikk

1970-tallet blir kalt avspenningstiåret. Selv om det ligger en liten forenkling i dette, skjedde det mye positivt på 70-tallet. Det ble dannet en konferanse omkring sikkerhet og samarbeid i Europa, noe som resulterte i Helsingfors-erklæringen (se Den Norske Helsingforskomité) i 1975. Den tyske kansleren Willy Brandt innledet en ny øst-politikk. Selv om han fikk fredsprisen var hans nye politikk ekstremt kontroversiell, og mange tyskere betegnet ham som landssviker. Det ble avslørt at DDR hadde betalt to korrupte parlamentsmedlemmer for å stemme mot et mistillitsforslag mot Brandt, noe som reddet hans regjering. Senere ble det avslørt at Brandts nærmeste medarbeider var DDR-spion, og Brandt måtte gå av i vanære. I tillegg til dette ble Salt 1- og 2-avtalene undertegnet. Disse avtalene skulle begrense opprustningskappløpet og betydde mye for forholdet mellom øst og vest.

Første halvdel av 1980-årene

[rediger | rediger kilde]

Første halvdel av 1980-årene var preget i stor grad av den afghansk-sovjetiske krigen (som foregikk i Afghanistan). Krigens forandledning var blant annet at det sovjetvennlige regimet ble på slutten av 1970-årene satt under sterkt press fra muslimske land, stammer og gerilja-bevegelser; noen av dem støttet av amerikanerne. Sovjetunionen rykket i desember 1979 inn i landet, og dette førte blant annet til en amerikansk boikott av OL i Moskva i 1980. Uroen i Polen omkring Solidaritet, og en mulig sovjetisk innblanding gjorde forholdene enda kjøligere. Det amerikanske engasjementet i Latin-Amerika forsterket dette forholdet.

I denne perioden kom de ideologiske motsetningene også mer til syne. President Ronald Reagan ble valgt i 1980 på et sterkt antikommunistisk program, og ordkampene mellom landene var ofte harde.

Siste halvdel av 1980-årene

[rediger | rediger kilde]
Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan undertegner INF-avtalen

Da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1985 var forholdet mellom supermaktene iskaldt. Dette bedret seg fort. Reagan og Gorbatsjov etablerte et personlig forhold, og Gorbatsjovs nye glasnost-politikk begynte å gi resultater. INF-avtalen om mellomdistanse-raketter ble vedtatt, og forholdet til omverdenen ble bedret. Det ble holdt en god del toppmøter.

Siden 1985 hadde Gorbatsjov forsøkt å redusere spenningen mellom Sovjetunionen og Kina. I mai 1989 reiste han til Beijing for å normalisere forholdene mellom de to landene. Mens han var der ble han vitne til store demonstrasjoner på Den himmelske freds plass. Dagen etter at han hadde reist ble menneskemengden brutalt slått ned av soldater. Det var ikke bare i Sovjetunionen og Europa at kommunismen var i en veldig presset situasjon.

Høsten 1989

[rediger | rediger kilde]

Høsten 1989 opplevde man en revolusjon i Øst-Europa. De såkalte vasall-statene løsgjorde seg på rekke og rad fra Sovjetunionen, og hele Jernteppet revnet. Dette skyldtes blant annet den lave levestandarden, men også at landene ikke kunne forvente en sovjetisk innblanding. Revolusjonen startet med at Ungarn åpnet grensene til Østerrike, noe som førte til lange køer av mennesker som ville over til Vesten. Som en følge av grenseåpningen kollapset ett etter ett av de gamle kommunistregimene. I november falt også muren mellom Øst- og Vest-Berlin, og året etter ble det tidligere DDR (Øst-Tyskland) re-annektert av Tyskland.

I de fleste østeuropeiske statene skjedde endringene veldig raskt, med Polen og Ungarn som unntakene. Her vedtok Kommunistpartiene selv endringene, og skiftet i begge landene navn. Folkerepublikken Polen ble for eksempel avløst av Republikken Polen, og den polske eksilregjeringen i London vendte hjem i 1990.

I juli 1989 reiste George Bush til Polen og Ungarn for å se med egne øyne de store forandringene som var i gang der. Entusiasmen for demokratiet gjorde inntrykk på presidenten, og han begynte å se på Gorbatsjov med helt nye øyne. Etter reisen skrev Bush til sovjetlederen og foreslo et møte. De ble enige om at dette skulle skje på Malta senere på året. Ved møtet på Malta i desember 1989 ønsket de to presidentene å markere en endelig avslutning på den kalde krigen. ("Fra Jalta til Malta"; delingen av Europa som innflytelsessoner mellom de to supermaktene som ble foretatt i Jalta i februar 1945, skulle nå være et avsluttet kapittel).

I 1991 ble også Sovjetunionen oppløst, etter at mange av republikkene hadde revet seg løs samme året. Mikhail Gorbatsjov gikk av som landets siste leder 1. juledag 1991.

Felles for alle statene i øst var at landegrensene ble åpnet, ytringsfriheten respektert og valg ble avholdt. Mange av de tidligere østblokklandene, bl.a. Ungarn, forbød alle kommunistiske/stalinistiske symboler. Mange medløpere i DDR ble straffeforfulgt i Tyskland som landssvikere. DDRs siste leder, Egon Krenz, ble dømt til seks års fengsel og slapp ut av fengsel i desember 2003.

Etter den kalde krigen stod USA igjen som eneste supermakt. FN fikk sin renessanse, men internasjonal konfliktløsning var avhengig av hvilke interesser USA hadde. Internasjonal politikk ble mer preget av regionale konflikter og et økonomisk rivaliseringsforhold mellom USA, EU og Japan.

Den kalde krigens dimensjoner

[rediger | rediger kilde]
  • Stormaktsmotsetning (maktbalanse), en rivalisering mellom dominerende militærmakter. Det internasjonale anarkiets vilkår, hvor gjensidig mistenksomhet er drivstoff i konflikten.
  • Motstridende samfunnssystemer/ideologi. Forskjellig økonomiske og politiske prinsipper. Førte til kulturkamp, propagandakrig og folkelig mobilisering.
  • Våpenkappløp mellom maktene.
  • Innflytelse i den tredje verden i kjølvannet av avkoloniseringen. Aliansebygging, våpenhjelp og støttetiltak fra begge sider.
  • En side som vendte innover i de to supermaktene. Kamp mellom en ytre fiende skapte nasjonal enhet innad.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Orwell, «You and the Atomic Bomb», Tribune 19 October 1945. Engelsk: Looking at the world as a whole, the drift for many decades has been not towards anarchy but towards the reimposition of slavery... James Burnham's theory has been much discussed, but few people have yet considered its ideological implications—that is, the kind of world-view, the kind of beliefs, and the social structure that would probably prevail in a state which was at once unconquerable and in a permanent state of "cold war" with its neighbours.
  2. ^ Orwell, George, The Observer, 10 March 1946 (engelsk: after the Moscow conference last December, Russia began to make a 'cold war' on Britain and the British Empire.
  3. ^ Gaddis 2005, s. 54
  4. ^ Safire, William (1. oktober 2006). «Islamofascism Anyone?». The New York Times. 
  5. ^ «This Day on History – April 16, 1947: Bernard Baruch coins the term "Cold War"». A+E Networks. 2009. Besøkt 23. august 2016. (engelsk: "Let us not be deceived: we are today in the midst of a cold war."
  6. ^ Strobe Talbott, The Great Experiment: The Story of Ancient Empires, Modern States, and the Quest for a Global Nation (2009) s. 441 n.3; Lippmann's own book is Lippmann, Walter (1947). The Cold War. Harper. 
  7. ^ Westad (2017), s. 4–5, 11–13
  8. ^ Westad (2017), s. 19, 22–23, 26–28, 30–31
  9. ^ Westad (2017), s. 35, 37, 40–41
  10. ^ Gaddis 2007, s. 34–35
  11. ^ Westad (2017), s. 42–43, 48
  12. ^ a b Gaddis 2007, s. 26–29
  13. ^ Westad (2017), s. 50, 53
  14. ^ Westad (2017), s. 71–72
  15. ^ Westad (2017), s. 73–76
  16. ^ Westad (2017), s. 40, 44, 50–52, 60–63
  17. ^ Westad (2017), s. 55–56
  18. ^ Westad (2017), s. 66–67
  19. ^ Westad (2017), s. 68–69
  20. ^ Westad (2017), s. 50–52
  21. ^ Westad (2017), s. 59–60
  22. ^ «Potsdam: The Crossroads of Atomic Science and International Diplomacy». Atomic Heritage Foundation. 27. juli 2016. Besøkt 23. september 2018. «Finding a moment when both men were alone, Truman casually mentioned to Stalin that the United States had developed a new weapon of unprecedented power. He gave Stalin no specifics about what that weapon was, and certainly no information on how it was made or where and when it would be deployed. The Soviet leader responded with equal nonchalance, remarking to Truman that he hoped that the weapon would be put to good use against the Japanese.» 
  23. ^ Terry Charman (10. januar 2018). «How the Potsdam conference shaped the future of post-war Europe». Imperial War Museum. Besøkt 23. september 2018. «On the vexed question of what constituted a ‘democratic Poland’, the Russians and the Western Allies were never going to agree.» 
  24. ^ Davies, 2008, s. 213
  25. ^ Westad (2017), s. 63
  26. ^ Westad (2017), s. 76–77
  27. ^ Gaddis (2005), s. 130
  28. ^ Riishøj (1990), s.25
  29. ^ Riishøj (1990), s. 15
  30. ^ Muller, James W., Churchill's "Iron Curtain" Speech Fifty Years Later, University of Missouri Press, 1999, ISBN 0-8262-1247-6, s.1–8
  31. ^ Riishøj (1990), s. 16
  32. ^ Riishøj (1990), s. 18
  33. ^ Riishøj (1990), s. 24
  34. ^ Gaddis (2005), s. 49
  35. ^ Gaddis 2005, s. 32
  36. ^ Hans Fredrik Dahl: Krigen som aldri tar slutt (s. 89), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6
  37. ^ Davies, 2008, s. 219
  38. ^ Westad (2017), s. 343

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]