Demokrati

Se også: Demokrati (teaterstykke) og Kirkedemokrati

Eldre stemmeurne fra Sogn og Fjordane

Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas.

Vanligvis benyttes begrepet i en noe snevrere betydning, der det betegner et system som det man har i de fleste vestlige land, hvor folket stemmer inn representanter i en riksforsamling samtidig som man har visse grunnleggende rettigheter i form av ytringsfrihet, eiendomsrett, politisk frihet og likestilling.

Ordet demokrati stammer fra antikkens Hellas og kommer av gresk fra δῆμος dēmos folk, og κρατία kratía styre. Det betegnet da en styreform som stod i motsetning til aristokrati (elitestyre).

V-dems demokratiindeks for 2023. Land med demokrati er fargelagt med blått, der de mest demokratiske landene har mørkest blåfarge

Demokratiets opprinnelse

Solon blir regnet som demokratiets grunnlegger. Han virket som statsmann og poet i Athen rundt år 600-500 før Kristus. Før dette ble Athen styrt av menn fra ledende slekter i lavlandet. På Solon sin tid var vilkårene modne for en ny maktfordeling. Athen hadde på denne tiden fem samfunnsklasser. Øverst var pentakosiomedimnoi (de som hadde gårder som kunne produsere 500 mål med korn eller produkter av lignende størrelse) og hippeis (de som hadde råd til hester og kavaleriutstyr). Under disse to overklassene var det så to mellomklasser: zeugitai (de som hadde råd til våpen, og således kunne delta i infanteriet) og thetes (som ikke hadde råd til dette). Disse to mellomklassene gikk under fellesbetegnelsen «demos» (folket). Under disse fire klassene kom slavene. (Miller, 2015)

Jeg gav til demos så mye privilegier som var nødvendig for dem, slik at de ikke ble fratatt sin ære, eller forsøkte å ta mer etter den...» «...demos følger best lederne sine når de ikke er drevet av vold og ikke får for frie tømmer...

Solon^{[trenger referanse]}

I de germanske områdene, ikke minst i Skandinavia, finner man kimer til demokratiske institusjoner langt tilbake i tiden. Fra de norrøne sagaene vet vi at tingene spilte en sentral rolle i det norrøne samfunnet. Konger og stormenn som forbrøt seg mot lovene var blant annet underlagt strengere straffebestemmelser enn andre. Vikingtidens proto-demokratiske institusjoner er utførlig omtalt i bl.a. professor Titlestads bok Vikingtid, motstandsrett og folkestyre.

Ulike demokratibegreper

Det finnes forskjellige definisjoner og inndelinger for politisk demokrati. Et demokratisk ideal der alle voksne er aktivt involvert i beslutningsprosessen, er sammenlignet av den amerikanske statsviteren Robert A. Dahl:

• Beslutningsjevnlikhet: Hensikten til hver og en har samme tyngde når man skal fatte kollektive beslutninger.
• Effektivt deltagende: Under hele beslutningsprosessen har hver og en like store muligheter til å uttrykke sine ønskemål
• Opplyst forståelse: Hver og en skal få tilstrekkelig med tid til å sette seg inn i de spørsmål som skal besluttes
• Kontroll over dagsorden: Folket bestemmer selv hvilke spørsmål som skal eller ikke skal besluttes gjennom kollektiv beslutningsdyktighet
• Inklusjon: Med folket menes alle voksne som lyder lovene, ikke barn eller gjennomreisende

Som man ser, er prinsippene om medborgerskap og lovlydighet (inklusjon) viktig i Dahls kriterier. Gjennom en stor del av demokratiets historie var det bare menn, ikke kvinner, som ble betraktet som fullverdige medborgere — og tilsvarende har aldri slaver hatt borgerlige rettigheter. Barn bruker heller ikke tilkjennes alle medborgerlige rettigheter.

En mer generell beskrivelse er formulert av filosofen Karl Popper. Ifølge Popper skilles et demokratisk samfunn fra et ikke-demokratisk (Popper anvender termen «tyranni») ved at det tilbyr midler som de styrte kan avsette de styrende med, og at denne ordning ikke uten videre kan settes ut av spill.

Former for demokrati

Den opprinnelige formen for demokrati var direkte demokrati, hvor beslutningene ble tatt direkte av folket. Denne formen for demokrati kjennes stadig i form av bindende folkeavstemninger. Et problem med direkte demokrati er at folkestemningen kan være meget følsom overfor enkeltsaker, og derved kan beslutningene virke meget vilkårlige. Det er også svært ressurskrevende å holde avstemninger i alle saker: Valg må organiseres, og hele befolkningen informeres om hva det er de stemmer over.

For å løse dette problemet, samt av hensyn til det upraktiske ved en forsamling av alle borgere i samfunn, som er vesentlig større og mer spredte enn den gamle atenske bystat, er representativt demokrati i dag det mest utbredte. I et representativt demokrati velger borgerne et mindre antall folk til å representere seg, og disse representanter tar så beslutningene på borgernes vegne.

Den utbredte bruk av meningsmålinger og fokusgrupper ses av noen som en trussel mot de fortrinn med hensyn til stabilitet, som det representative demokrati gir i forhold til det direkte demokrati.

Da politikere ikke kan forventes å være helt upåvirket av folkestemningen, forventes det at et moderne samfunn supplerer og begrenser demokratiet med en rettsstat. I en rettsstat er det oppstilt en rekke prosedyrer som skal følges i forbindelse med avgjørelser, og disse prosedyrer er forholdsvis vanskelig å endre. Det er med å sikre den enkelte borger mot å bli offer for vilkårlige og midlertidige folkestemninger.

I noen diskusjoner blir selve demokratibegrepet utvidet til også å omfatte de begrensninger som er innebygget i rettsstatsbegrepet.

Utfordringer knyttet til informerte beslutninger i demokratiet

Evnen til å ta informerte valg i komplekse samfunn er utfordrende både for individer og politiske aktører. Innen kognitiv psykologi og beslutningsteori er det godt dokumentert at mennesker har begrenset kapasitet til å behandle store mengder informasjon, noe som ofte fører til forenklede vurderinger eller feilslutninger. Når beslutninger krever inngående kunnskap, som innen klimaendringer, helsepolitikk eller økonomi, kan det være vanskelig å vurdere de langsiktige konsekvensene av ulike alternativer.

Kompleksiteten i moderne samfunn, drevet av teknologisk utvikling, globalisering og økende spesialisering, gjør at politikere i økende grad er avhengige av ekspertrådgivere for å forstå og ta stilling til komplekse problemstillinger. Denne avhengigheten skaper imidlertid utfordringer for kommunikasjon mellom eksperter og politikere, ettersom eksperter ofte arbeider innen spesialiserte felt som krever inngående fagkunnskap. Politiske beslutningstagere, som ofte har begrenset tid og varierende faglig bakgrunn, kan ha vanskeligheter med å absorbere og vurdere komplekse konsepter.

Det eksisterer også et intellektuelt hierarki blant eksperter, der kunnskapsnivået kan variere fra ren interaksjonell ekspertise til dyp, bidragende fagkunnskap. For utenforstående kan dette hierarkiet være vanskelig å forstå, siden det krever innsikt i både feltets teoretiske rammeverk og hvilke metoder eller data som vektlegges. Enkelte eksperter kan ha bred oversikt, mens andre besitter mer spesialisert og dyptgående innsikt. Å identifisere hvilke eksperter som faktisk besitter relevant, oppdatert kunnskap, kan være spesielt krevende for politikere og andre ikke-eksperter, som ofte må navigere i et landskap der ekspertuttalelser kan sprike eller være påvirket av ulike faglige tradisjoner.

Eksperter står dermed overfor en krevende oppgave: å kommunisere komplekse ideer på en måte som både er forståelig og nøyaktig, uten å miste de nyansene som er nødvendige for å fatte informerte beslutninger. Dette utfordres ytterligere av politiske rammevilkår, der beslutninger ofte må tas raskt, og der prioriteringer kan være drevet av ideologi eller kortsiktige hensyn snarere enn av vitenskapelig innsikt.

Forskning innen vitenskapskommunikasjon har vist at forenkling kan føre til tap av essensiell informasjon, mens for komplekse forklaringer kan bidra til forvirring og misforståelser. Dette skaper et paradoks: Mens eksperter ønsker å levere grundige analyser, trenger politikere ofte oversiktlige og handlingsrettede anbefalinger. I tillegg kan interessekonflikter og politisk strategi påvirke hvordan ekspertuttalelser blir mottatt og anvendt, noe som ytterligere kompliserer relasjonen mellom vitenskap og politikk.

Demokrati som fredsskaper

Immanuel Kant mente at demokratier ikke kjempet mot hverandre, men på hans tid fantes det så få demokratier at denne påstanden vanskelig kunne etterprøves. Imidlertid kjempet ikke demokratier mot hverandre i første eller andre verdenskrig. Demokratisk styresett ser ut til å legge føringer på beslutningstakerne som gjør det vanskeligere for dem å gripe til vold som løsning på konflikter. Et omdiskutert grensetilfelle så man da Stalin la press på vestmaktene for å få dem til erklære Finland krig. I motsetning til USA gav Storbritannia etter for presset, og var formelt i krig med Finland i flere år, men noen krigshandling fant aldri sted.

Se også

• Demokratisering
• Styreform
• Direkte demokrati
• Representativt demokrati
• Kirkedemokrati
• Demokrati-indeksen
• Styreform

Eksterne lenker

• Hvor stor del av verdens stater er demokratiske? visualisering av demokratiutvikling siste 200 år (engelsk)
• Demokrati som idé og praksis – Demokratiprogrammet ved Universitetet i Oslo
• NRK Skole klipp fra NRKs arkiver om tema Demokrati
• regjeringen.no NOU 2003:19 Makt og demokrati - Sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen

Ordbokdefinisjonen av demokrati i Wiktionary