Representativt demokrati
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Grunnleggende |
| Valgordning |
Et representativt demokrati, også kalt indirekte demokrati, er et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg. De ulike politiske grupperinger kjemper i åpne frie valg om å vinne legitimiteten til å styre politikken innenfor et gitt territorium i en gitt periode.
Dette er den tradisjonelle vestlige formen og den mest utbredte formen for demokrati. Norge er et representativt demokrati,[1] det samme gjelder de fleste land i Europa. Oldtidens Athen brukte direkte demokrati der folk selv stemmer direkte over lovforslag.
Representasjon og makt
[rediger | rediger kilde]Representantene velges av folket, f.eks. til en lovgivende forsamling, og representantene gis mandat til å vedta lover, utnevne andre representanter, og å velge styreformann, statsminister eller president. Politiske fylkespartier og mange frivillige organisassjoner velger representanter til landsmøter eller generalforsamlinger.
I vestlige demokratier består normalt den lovgivende forsamlingen av folkevalgte representanter, mens dommere, og overhus ikke nødvendigvis er folkevalgt. Tenkeren Edmund Burke hevdet at representantene var valgt til å arbeide for sine velgere ved å tenke og styre, ikke bare å representere politiske standpunkter: Din representant skydler deg, ikke bare arbeidet sitt, men sin dømmekraft; og han bedrar, i stedet for å tjene, dersom han ofrer den for din mening. [2]
Representasjon gjør det enklere for politikere å engasjere seg på heltid med politikk, og kan bidra til å gjøre politikere mer profesjonelle og bedre informert. Samtidig blir politikken mer segmentert, og mange politikere "oppfattes som sosial-, kultur-, utenrikspolitiker osv." [3]