Joseph Johnson (utgiver)

Joseph Johnson
Joseph Johnson (gravering av William Sharp etter et maleri av Moses Haughton)
Født		15. nov. 1738 London
Død		20. des. 1809 (71 år) London
Beskjeftigelse		Redaktør, bokhandler
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Joseph Johnson på Commons

Joseph Johnson (født 15. november 1738, død 20. desember 1809) var en innflytelsesrik bokhandler og utgiver i London mot slutten av 1700-tallet. Hans utgivelser dekket en rekke sjangre og et bredt spektrum av betydningsfulle emner, og fremhevet «innovasjon og eksperimenter», og «det eksotiske framfor det hjemlige». Johnson satte en etisk standard for forleggere som selv i dag kan imponere. Johnson er i ettertiden kanskje mest kjent for å være utgiveren av radikale tenkere som Mary Wollstonecraft, William Godwin, og Joel Barlow, foruten religiøse avvikende tenkere som Joseph Priestley, Anna Laetitia Barbauld, og Gilbert Wakefield.

Innledning

Johnson startet å utgi bøker på slutten av 1760-tallet og fokuserte da hovedsakelig på religiøse verker. Han ble også venner med Priestley og billedkunstneren Henry Fuseli — forhold som varte resten av hans liv og som skaffet ham mange forretninger. På 1770- og 1780-tallet utvidet Johnson sin utgivelser til også å dekke betydningsfulle verker innenfor medisin og barnelitteratur foruten den populære poesien til William Cowper og Erasmus Darwin. Johnson bidro til å forme tenkningen i sin tid, ikke bare ved sin forlagsvirksomhet, men også ved å støtte nyskapende forfattere og tenkere. Han fostret en åpen diskusjon av nye ideer, spesielt ved hans berømte ukentlige middagsselskaper, hvor gjestene senere ble kjent som å tilhøre «Johnson-sirkelen».

På 1790-tallet allierte Johnson seg med de som støttet den franske revolusjonen, og han utga deretter et økende antall politiske pamfletter foruten Analytical Review, en fremtredende tidsskrift som ga britiske reformtilhengere en stemme i den offentlige debatten. I 1799 ble han tiltalt på anklagen for opprørsk ærekrenkelse etter å ha utgitt en pamflett av den unitariske presten Gilbert Wakefield. Etter å ha sittet seks måneder i fengsel, dog under relativt gode forhold, utga Johnson færre politiske verker, men han var fortsatt ganske suksessfull. I det siste tiåret av hans karriere søkte han ikke like mange nye forfattere, men vendte seg mer mot å utgi samlede verker av konvensjonelle forfattere som blant annet William Shakespeare.

Johnsons venn John Aikin karakteriserte ham som «bokhandelens far» og han har også blitt kalt for «den viktigste utgiver i England fra 1770 og fram til 1810» for hans forståelse og befordring av unge forfattere, hans vektlegging på å utgi billige bøker rettet mot den voksende lesende middelklassen, og hans kultivering og støtte av kvinnelige forfattere på en tid hvor disse ble sett på med skepsis.

Tidlig liv

Johnson var den andre sønnen til Rebecca Turner Johnson and John Johnson, baptistiske selveierbønder som levde i Everton ved Liverpool. Religiøse dissentere (som sto utenfor Den engelske kirke) merket Johnson fra tidlig av da to av hans mors slektninger var framtredende baptistiske prester og hans far var diakon i den lokale sognekirke. På den tiden da Johnson var ung ble Liverpool raskt et hektisk urbant senter og en av de viktigste kommersielle havnene i England. Dette karakteriserte hans hjem, dissentere og kommersialisme, og det forble sentrale elementer i resten av hans liv

Da Johnson var rundt 15 år gammel ble han lærling hos George Keith, en bokhandler i London som spesialiserte seg på å utgi religiøse avhandlinger. Det var uvanlig at en yngre sønn av en familie som levde i relativ ubemerkethet å flytte til London for å bli bokhandler, og Gerald Tyson, en moderne biograf av Johnson, har spekulert i om det var religiøse bånd mellom Keith og Johnsons familie ettersom bokhandleren var assosiert med baptistene i Liverpool. At Keith og Johnson senere utga flere verker sammen synes å antyde at de to forble venner selv etter at Johnson hadde startet opp for seg selv

1760-tallet: De første utgivelser

Etter å ha fullført sin læretid i 1761 åpnet Johnson sin egen forretning, men hadde problemer i begynnelsen og flyttet butikk flere ganger det første året. To av hans første utgivelser var former for dagplanleggere: The Complete Pocket-Book; Or, Gentleman and Tradesman's Daily Journal for the Year of Our Lord, 1763 (Den komplette lommebok; eller Herrer og handelsmenns dagjournal for det Herrens år 1763) og The Ladies New and Polite Pocket Memorandum Book (Fruers nye og dannete lommehuskebok). Slike lommebøker var oppulære og Johnson utkonkurrerte andre utgivere ved å være tidligere og til billigere pris. Han fortsatte å utgi disse lønnsomme bøkene fram til slutten av 1790-tallet, men som en religiøs dissenter var han hovedsakelig interessert i å utgi bøker som var ment å forbedre samfunnet og religiøse bøker dominerte hans liste over utgivelser. Han utga også bøker som var relatert til hjembyen Liverpool og til medisin. Som utgiver var han involvert langt mer enn kun selge og distribuere bøker: Leslie Chard har forklart:

«Foruten selve salget av bøker til offentligheten, bokselger overså utgivelsen, forholdet til trykkeriet, med annonseringen, med andre bokhandlere i byen, ut i distriktene, og selv til andre land, i korthet til bøkenes distribusjon. Han også solgte, fornuftstridig, men tidstypisk, merkemedisin. Men hva som sannsynligvis okkuperte hans tid mest var å pleie hans forfattere: på det meste fødd og huset ham dem, men i det minste tjente han som bank, postkontor, og pakkeri, litterær agent og redaktør, sosial styreformann og psykiater».

Etterhvert som Johnson ble mer suksessfull og hans omdømme vokste begynte andre utgivere å samarbeide med ham, syndikat som å fordelte utgivelseskostnadene av kostbar eller provoserende bøker på flere firmaer.

Litterære vennskap

Johnson bestilte dette portrettet av hans nære venn Joseph Priestley fra hans andre nære venn Henry Fuseli en gang rundt 1783 (gravering av Charles A. E. Turner (1836)).

Da Johnson var i slutten av tyveårene fikk han to vennskap som skulle forme resten av hans liv. Det første var med maleren og forfatteren Henry Fuseli, som ble beskrevet som «svært intelligent og stridbar». Johnsons biograf har skrevet at da Fuseli møtte Johnson i 1764 hadde Johnson «allerede fått den karakteren som han beholdt resten av livet, en mann med stor integritet, og en som oppmuntret litterære mennesker så langt som hans midler tillot, og en utmerket bedømmer av deres produksjon». Fuseli ble og forble Johnsons nærmeste venn.

Den andre, og muligens mer betydningsfull vennskap, var med Joseph Priestley, den berømte naturfilosofen og unitariske teologen. Dette vennskapet ledet Johnson til å oppgi sin ungdoms baptisiske tro og bli unitarist foruten å bli også politisk radikal. Johnsons suksess som utgiver kan bli forklart i stor grad med hans forbindelse til Priestley ettersom denne utga et dusin bøker med ham, og introduserte ham dessuten til mange andre dissentisk forfattere, til stor del på grunn av Priestleys anbefalinger, spesielt de fra Warrington-akademiet: poeten, essayisten og barnebokforfatteren Anna Laetitia Barbauld; hennes bror, legen og forfatteren Gilbert Wakefield; moralisten William Enfield; og den politiske økonomen Thomas Malthus. Forholdet mellom akademiet og bokhandleren var gjensidig nyttig ettersom ikke bare sendte mange av akademiets lærere sine publikasjoner for utgivelser, men mange av dets elever kjøpte dem i senere år. Ved å utgi akademiets bøker kom Johnson også i kontakt med et større nettverk av dissentiske intellektuelle, blant de fra «Lunar Society» (det såkalte «Månesamfunnet», se Erasmus Darwin), noe som utvidet hans forretning ytterligere. Priestley på sin side stolte nok på Johnson til å introdusere ham for Det kongelige samfunn.

Kompaniskap

I juli 1765 flyttet Johnson sin forretning til det mer synlige 8 Paternoster Row og gikk i kompaniskap med en B. Davenport, som svært lite er kjent om bortsett fra hans tilknytning til Johnson. De kan ha hatt samme religiøse tro ettersom forretningen utga enda flere religiøse verker, blant annet «steile kalvinistiske». Imidlertid gikk de hver sin veg året etter, og forskerne har spekulert på om det var på grunn av at Johnsons religiøse syn ble mer ukonvensjonelt.

Nylig uavhengig og med et solid omdømme trengte ikke Johnson å kjempe for å etablere seg selv slik han måtte i begynnelsen av sin karriere. Hans forretning var blitt solid og han utga i samarbeid bortimot 30 verker foruten ni på egen risiko. Han var også en del av «en utvalgt sirkel av bokmenn som samlet seg ved kaffehuset Chapter Coffee House», et senter for sosialt og kommersielt liv for utgivere og bokselgere på 1700-tallet. Betydelige bokeventyr hadde startet her og viktige forfattere ble også antatt her.

I 1768 etablerte Johnson et kompaniskap med John Payne hvor Johnson sannsynligvis var seniorpartner. De påfølgende året utga de 50 titler. Under Johnson og Payne utga firmaet en videre rekke av bøker enn tidligere under Johnson og Davenport. Mens Johnson overvåket sine forretningsinteresser utga han likevel ikke kun bøker for egen profitt, men trykte for eksempel Priestleys Theological Repository, en finansiell fiasko som kalte på bidragsytere som skrev verker som åpent debatterte teologiske spørsmål. Prosjekter som oppmuntret til fri debatt synes å ha tiltrukket Johnson.

På slutten av 1760-tallet var det en voksende radikalisme i Storbritannia og selv om Johnson selv ikke aktivt deltok i noen hendelser støttet han ytringsfriheten til de som så gjorde ved utgi skrifter om den omdiskuterte valget av John Wilkes og den politiske agitasjonen i de amerikanske koloniene. Til tross for hans voksende interesse for politikk fortsatte Johnson (og Payne) utgi hovedsakelig religiøse verker og stundom reisefortellinger. I løpet av det første tiåret hans som utgiver var Johnsons betydning som bokselger «avledet fra et ønske om å gi dissentere (religiøse og politiske) et forum».

Brann

Akkurat da Johnson sto på terskelen av virkelig suksess ble hans butikk herjet av brann den 9. januar 1770. Som en London-avis rapporterte fra hendelsen:

«I går morgen, mellom seks og syv brøt en brann ut hos herrene Johnsons og Paynes bokhandel i Paternoster Row som fortærte det hus, mr Cocks trykkeri, og mr Uptons, en auksjonsholder... i det sistnevntes hus ble oppbevart hele lageret av bibler, bønnebøker etc tilhørende eierne av Oxford Press... Det var en betydelig tid som gikk før maskiner kunne bli fraktet ditt for å ha en hensikt, ettersom de ble forhindret av is og snø. Flere familier lå alle i sine senger da ilden først ble oppdaget, og mr Johnson hadde akkurat tid til å alarmere sin partner og resten av familien og de unnslapp, berget kun noen regnskapsbøker mens hele lageret og innboet ble ødelagt»

På denne tiden bodde Fuseli sammen med Johnson og han også mistet alle sine eiendeler, blant annet den første trykte utgaven av hans Remarks on the Writings and Conduct of J. J. Rousseau (Bemerkninger om verkene og atferden til J. J. Rousseau). Senere opphevet Johnson og Payne sitt kompaniskap, men det var en vennskapelig atskillelse, og Johnson utga noe år senere en del av Paynes bøker

1770-tallet: Virksomheten

I august 1770, bare syv måneder etter at brannen hadde ødelagt hans butikk og varer hadde Johnson gjenetablert seg selv ved 72 St. Paul's Churchyard – den største butikken i en bokhandlergate   hvor han forble resten av livet. Hvordan Johnson overlevde tapet er uklart. Han senere fortalte noe kryptisk til en venn at «hans venner kom til ham og hjalp ham igang igjen». En biografi fra tidlig på 1800-tallet slo fast at «Johnson var nå godt kjent og hadde vært så høyt respektert at denne ulykksalige hendelsen at hans venner med en bevilgning og bidro til at han var i stand til å gjenåpne sin forretning igjen». En forsker har spekulert i om det var hovedsakelig Priestley som støttet ham ettersom de var nære venner.

Religiøse skrifter og støtte til unitarismen

Forms of Prayer (Former for bønn, 1783) av Joseph Priestley, en frikirkeliturgi utgitt av Joseph Johnson.

Rett etter at forretningen var i gang igjen begynte Johnson å utgi teologiske og politiske verker av Priestley og andre dissentere. Fra begynnelsen av 1770-tallet utga Johnson flere unitaristiske og frikirketekster foruten tekster som fremmet religiøs toleranse. Han ble også selv personlig involvert i frikirkesaken. Han fungerte som en informasjonskanal mellom ulike dissentere over hele England og var leverandør til ulike forhandlere i distriktene med religiøse skrifter og således bidro til at dissenterne lettere kunne spre deres tro.

Johnson bidro til opphevelsen forordningen om obligatorisk å sverge ed til overhøyheten for alle som søkte en posisjon hos myndighetene (Test Act) og forordningen av 1661 som forbeholdt ansettelse til offentlige kontorer til kun medlemmer av den engelske kirke (Corporation Act of 1661). Disse forordningene var skapt for å begrense dissenteres borgerrettigheter. I løpet av en seksårsperiode på 1770-tallet var Johnson ansvarlig for å utgi nær en tredjedel av alle unitaristiske verker om denne saken, og han fortsatte å gi sin støtte i 1787, 1789 og i 1790 da dissenterne introduserte opphevelse av forordningene i parlamentet, og utga mye av de skriftene som argumenterte for opphevelsen av Priestley og andre.

Johnson var også medvirkende i Theophilus Lindseys grunnleggelse av det første unitaristiske kapell i London. Han hjalp både med å erverve bygningen for det i Essex Street og dens bevilling (med en del vanskeligheter ettersom unitarister var fryktet på 1700-tallet). For å finansiere kapellets åpning i tillegg til å hjelpe sine venner utga Johnson Lindseys innvielsesseremoni som solgt ut i løpet av fire dager. Johnson fortsatte å være til stede og aktivt bidra i denne menigheten i resten av sitt liv. Lindsey og kirkens andre prest, John Disney, ble to av Johnsons mest aktive forfattere. På 1780-tallet fortsatte Johnson å fremme unitarismen og utga en rekke kontroversielle skrifter av Priestley som argumenterte for dens legitimitet. Disse skriftene ga ikke større inntekter, men de var en del av hans filosofi om en åpen debatt og religiøs toleranse. Johnson ble også utgiver av Society for Promoting the Knowledge of the Scriptures (Samfunnet for fremme av kunnskap om de hellige skrifter), en frikirkegruppe som hadde som mål å utgi andaktsskrifter og bibelkommentarer

Selv om Johnson var kjent for å utgi unitaristiske tekster, spesielt de fra Priestley, utga han også verker fra andre religiøse samfunn som anglikanere og jødiske. Det som var felles var hans overbevisning om religiøs toleranse. Eksempelvis utga han pastor George Gregorys engelske oversettelse fra 1787 av biskop Robert Lowths bok om hebraisk poesi, De Sacra Poesi Hebraeorum. Gregory utga flere andre verker hos Johnson, blant annet Essays Historical and Moral (Essayer om historie og moral, 1785) og Sermons with Thoughts on the Composition and Delivery of a Sermon (Prekener om tanker om komponere og avlevere en preken, 1787). Gregory eksemplifiserte den type forfatter som Johnson foretrakk å arbeide med; flittige og frisinnete, men ikke oppsatt på selvforherligelse. Dog, som Helen Braithwaite skriver i hennes studie av Johnson, hans «opplyste, pluralistiske tilnærming ble også sett av dens motstandere som nødvendigvis tillater å åpne døren til alle former for usunne spørsmål og skeptisisme, og med brodd mot de stabile dyder til den etablerte religion og autoritet».

Den amerikanske revolusjon

Delvis som et resultat av sin assosiasjon med britiske dissentere ble Johnson involvert i å utgi avhandlinger og prekener som forsvarte de amerikanske revolusjonære. Han begynte med Priestleys Address to Protestant Dissenters of All Denomination, on the Approaching Election of Members of Parliament (Adressering til protestantiske dissentere fra alle trosretning ved den forestående valg av medlemmer til parlamentet, 1774) som innstendig ba dissentere om å stemme på kandidater som ville garantere alle de amerikanske koloniene deres frihet. Johnson fortsatte sin rekke med pamfletter som gikk imot regjeringen og var for amerikansk uavhengighet ved å utgi fastedagprekener til Joshua Toulmin, George Walker, Ebenezer Radcliff, og Newcome Cappe. Braithwaite har beskrevet disse som «velartikulert kritikk av regjeringen» som «var ikke uvanlig, men potensielt nedbrytende og eksplosiv», og hun konkluderte med at Johnson beslutning om å utgi så mye av dette materialet indikerer at han støttet den politiske posisjonen som de fremmet.

Johnson utga hva Braithwaite kaller «sannsynligvis den mest innflytelsesrike engelske forsvar av koloniene», Richard Prices Observations on the Nature of Civil Liberty (Observasjoner om egenskapen til borgerrettighetene, 1776). Over 60 000 kopier ble solgt i løpet av et år. I 1780 utga Johnson også den første samlingen av politiske verker av Benjamin Franklin i England, noe som var en politisk risiko da de amerikanske koloniene gjorde opprør i samme tidsrom. Johnson trykket vanligvis ikke på nytt tekster fra koloniene, hans bånd til den amerikanske revolusjonen var hovedsakelig gjennom dissenterne, men i de tekster som han trykket framhevet ikke bare kolonienes frihet, men også de rettigheter som dissenterne kjempet for, «retten til å søke erstatning ved klagemål, opprettholdelse og beskyttelse av like borgerrettigheter, og den umistelige rett til samvittighetsfrihet».

Informative tekster

Laws Respecting Women (1777), utgitt av Johnson, og hjalp Mary Wollstonecraft med bakgrunnen for hennes feministiske roman Maria (1798).

Etter 1770 begynte Johnson å utgi innholdsmessig mer utstrakt rekke av bøker, hovedsakelig innenfor vitenskap og medisin. En av de viktigste var John Hunters A Natural History of the Human Teeth, Part I (En naturhistorie om de menneskelige tenner, Del I, 1771), som «hevet tannlegeyrket til kirurgiens nivå». Johnson støttet også leger når de stilte spørsmål med ved effektiviteten av kurer, som John Millar gjorde i hans Observations on Antinomy (Observasjoner i antinomi, 1774), som hevdet at «Doktor James's Fever Powder» ikke hadde noen effekt. Dette var en risikabel utgivelse for Johnson da dette legemiddelet var meget populær og hans bokhandlerkollega John Newbery hadde gjort en formue på å selge det. I 1777 utga Johnson den bemerkelsesverdige Laws Respecting Women, as they Regard Their Natural Rights (Lover angående kvinner, med hensyn til deres naturlige rettigheter). Boken er en utgreiing for lekmenn som handlet nøyaktig om det som tittelen sier. Som forskeren Tyson har kommentert: «den ytterste verdi av denne boken lå i at det bevæpnet kvinner med kunnskapen om deres lovbestemte rettigheter i situasjoner hvor de tradisjonelt hadde vært sårbare på grunn av uvitenhet».

Omveltning i litteratur for barn

Johnson bidro også betydelig for en ny, voksende sjangre av barnelitteratur. Hans utgivelse av Barbauld's Lessons for Children (Barbaulds leksjoner for barn, 1778–1779) fremmet en omveltning i litteratur for barn. Dens enkle stil, dialoger mellom mor og barn, og betoning av samtale inspirerte en generasjon av barnelitteratur som eksempelvis Sarah Trimmers An Easy Introduction to the Knowledge of Nature (En enkel introduksjon til kunnskap, 1780).

Johnson oppmuntret også andre kvinner om å skrive i denne sjangeren, slike som Charlotte Smith, men hans anbefalinger kom alltid med en advarsel om hvor vanskelig det var å skrive for barn. Eksempelvis skrev han til Smith «kanskje du ikke kan beskjeftige din tid og ekstraordinære talenter mer nyttig for publikum og for deg selv enn å komponere bøker for barn og unge mennesker, men jeg er svært oppmerksom på at det er ekstremt vanskelig å oppnå den enkelhet i stil, noe som er deres store anbefaling».

Johnson kom også med råd til William Godwin og hans andre hustru Mary Jane Clairmont angående deres utgivelse av Juvenile Library (Ungdomsbibliotek) som begynte i 1805. Ikke bare oppmuntret Johnson å skrive litteratur for barn, men han støttet også oversettelser og utgivelse av populære franske verker som Arnaud Berquins L'Ami des Enfans (1782–1783).

I tillegg til bøker for barn utga Johnson skolebøker og tekstbøker for autodidakte (selvlærte) som J. J. Rossignols Elements of Geometry (Geometriens elementer) foruten bøker om utdannelse og barneoppdragelse som Mary Wollstonecrafts Thoughts on the Education of Daughters (Tanker om døtres utdannelse, 1787). Johnson utga flere klassiske tekstbøker som av hans venn John Bonnycastles Introduction to Mensuration and Practical Mathematics (Introduksjon til beregning og praktisk matematikk, 1782) og John Hewletts Introduction to Spelling and Reading (Introduksjon til staving og lesning, 1786).

Ved slutten av 1770-tallet hadde Johnson blitt en etablert utgiver. Forfattere, spesielt dissentere, søkte til ham og hans hjem begynte etterhvert å bli et senter for et radikalt og stimulerende intellektuelt miljø. Ettersom han var villig til å utgi flere meninger om en sak var han respektert som utgiver av både liberale som konservative. Johnson utga mange unitaristiske verker, men han utga også verker som kritiserte dem, skjønt han selv var tilhenger av opphevelse av slaveriet utga han også tekster som støttet slavehandelen, Han støttet vaksinasjon, men utga også tekster som stilte seg kritisk til det samme.

1780-tallet: Suksess

I løpet av 1780-tallet oppnådde Johnson suksess: han gjorde det bra finansielt og hans firma begynte å utgi flere bøker enn andre tilsvarende firmaer. Han hadde begynt sin karriere som en relativt forsiktig utgiver av religiøse og vitenskapelige avhandlinger, men nå var han i stand til å ta risiko og han oppmuntret sine venner om å anbefale bøker for ham, og dannet et nettverk av kunnskapsrike kritikere. Dog, Johnsons forretning var aldri stor; han hadde vanligvis kun en assistent og tok aldri inn lærlinger. Kun i sine siste år av sitt liv benyttet han seg av to assistenter. Han åpnet også opp sitt hjem (som også var hans forretning) til venner i nød, slik som med Henry Fuseli og Mary Wollstonecraft

Skjønnlitteratur

Da hans finansielle situasjon hadde blitt sikret begynte han å utgi litterære forfattere, mest berømt er poeten William Cowper. Johnson utga Cowpers Poems (Dikt, 1782) og The Task (Oppgaven, 1784) på egen risiko, en generøs handling på en tid hvor forfattere ofte utga på egen risiko, og han ble belønnet med et pent salg av begge bind. Johnson utga mange av Cowpers verker, blant annet den anonyme satiren Anti-thelyphora (1780), som hånte Cowpers egen fetter pastor Martin Madan som hadde fremmet polygami (flerkoneri) som en løsning på prostitusjon. Johnson både redigerte og kritiserte Cowpers poesi i et manuskript, «til stor fordel for diktene», i henhold til Cowper selv. I 1791 utga Johnson sin oversettelse av Homers episke diktning, omfattende redigert og korrigert av Fuseli, og tre år etter Cowpers død i 1800 utga han en biografi over poeten av William Hayley.

Johnson utga aldri mye av «kreativ litteratur»; Chard mener at dette skyldes «en langvarig kalvinistisk motstand mot ‘oppdiktet’ litteratur», og det meste av de litterære verkene som Johnson utga var religiøse eller didaktiske. Noen av hans mest populære produksjoner i denne åre var antologier; den mest berømte var sannsynligvis William Enfields The Speaker (Taleren, 1774), som gikk gjennom utallige utgaver og inspirerte flere etterligninger, blant annet Mary Wollstonecrafts The Female Speaker (Den kvinnelige taler).

Medisinske og vitenskapelige utgivelser

Johnson fortsatte sin sterke interesse med å utgi viktige praktiske medisinske tekster på 1780-tallet og 1790-tallet, og det var i løpet av det førstnevnte tiåret at han produserte sine viktigste verk på dette området. I henhold til hans venn, legen John Aikin, etablerte han bevisst en av sine butikker i «sporene til medisinstudentene ved sykehusene i Borough», hvor de ville være sikre på å se hans varer, og det bidro til å etablere ham som et navn innenfor medisinske utgivelser. Johnson utga verkene til vitenskapsdissentere som han møtte via Priestley og Barbauld, som blant annet Thomas Beddoes og Thomas Young. Han utga også mange av verkene som ble skrevet av medlemmene av det såkalte «månesamfunnet», en uformell vitenskapsforening basert i Midlands som Priestley introduserte ham for. Han fikk trykt industriherren Samuel Galtons bok om fugler for barn og gruppens oversettelse av Carl von Linnés banebrytende bok Systema vegetabilium («Plantenes system», 1774) i 1783. Han utga også verker av James Edward Smith, botanikeren som først han introdusert Linnés system til England.

I 1784 utga Johnson John Haygarths An Inquiry How to Prevent Small-Pox (En forespørsel på hvordan å hindre kopper) som økte forståelsen for hvordan man skulle behandle koppersykdommen. Johnson utga flere andre verker av Haygarth som fremmet vaksinasjon i tillegg til karantene for de syke. Han utga også arbeidene til James Earle, en framtredende kirurg, hvis betydningsfulle bok om litotomi (blæresteinsoperasjon) ble illustrert av William Blake, foruten Matthew Baillies bok Morbid Anatomy (1793), «den første patologiske tekst som var gitt til den vitenskap som utelukkende var systematisert ordnet og formet».

Ikke bare utga Johnson mesteparten av Priestleys teologiske verker, men han utga også hans vitenskapelige arbeid som Experiments and Observations on Different Kinds of Air (Eksperimenter og observasjoner av ulike former for luft, 1774–1777) hvor Priestley annonserte at han hadde oppdaget oksygen eller surstoff. Verkene av Carl Wilhelm Scheele og Antoine Lavoisier ble også utgitt av Johnson, og disse hevdet også å ha oppdaget oksygen. Da Lavoisier begynte å utgi sine verker om «den nye kjemi» som han hadde utviklet (som inkluderte blant annet dagens moderne forestilling om element og sammensetning) fikk Johnson disse øyeblikkelig oversatt og trykt, til tross for hans nære tilknytning til Priestley som på sin side argumenterte utrettelig mot Lavoisiers nye system. Johnson var den første som utga en engelsk oversettelse av Lavoisiers tidligste skrifter om kjemi og han fulgte med i den pågående debatten. Disse verkene gjorde det bra for Johnson og økte hans synbarhet i den vitenskapelige verden.

Johnsons sosial sirkel og middager

Sammen med portrettet av Priestley (avbildet overfor), hang Marerittet av Henry Fuseli (1781) over Johnsons middagsgjester.

Med tiden ble Johnsons hjem en forbindelse for radikale tenkere som verdsatte hans åpenhet og frisinn, generøse ånd og humanitære prinsipper. Selv om de vanligvis var atskilt av geografi møttes disse tenkerne og diskuterte i Johnsons hus i London, ofte over middag. Dette nettverket brakte ikke bare forfattere sammen i samtale, men brakte også nye forfattere til Johnsons forretning. Eksempelvis introduserte Priestley John Newton for Johnson; Newton brakte John Hewlett; og Hewlett inviterte Mary Wollstonecraft, som igjen førte med seg Mary Hays og William Godwin. Med denne brede bekjentskapen og omdømmet for frisinnete utgivelser ble Johnson den mest ettertraktede utgiveren for en hel generasjon av forfattere og filosofer i England. Ved å bringe sammen oppfinnsomme, tenksomme mennesker sto han «i selve hjertet av det britiske intellektuelle livet» i mer en tyve år, noe som var en enestående posisjon.

Like viktig var det faktum at Johnsons sirkel besto ikke utelukkende av liberale eller radikale. «De ble holdt sammen, ikke så mye av politisk liberalisme som av en felles interesse i ideer, fri undersøkelse og kreativ uttrykk i flere emner».

Som forskeren Tyson har notert, selv om «Johnsons sirkel vanligvis benevnes i entall var det minst to sirkler». Den første besto av en gruppe kjenninger fra London: Fuseli, Gregory, Bonnycastle, og Geddes. Den andre besto av Johnsons mer fjerntliggende forfattere som Priestley, Thomas Henry, Thomas Percival, Barbauld, Aikin, og Enfield. Senere ble flere radikalere med, blant annet Wollstonecraft, Wakefield, John Horne Tooke, og Thomas Christie.

Johnsons middager ble legendariske og det synes, fra bevis samlet fra dagbøker, at et stort antall mennesker var til stede samtidig. Selv om få mennesker deltok regelmessig, kanskje unntatt Johnsons nære venner som Fuseli, Bonnycastle og, senere, Godwin, var det store antallet av lysende skikkelser som Thomas Paine, en attest til middagenes omdømme. Velbehaget og den intellektuelle stimulansen som disse middagene ga deltagerne er bevitnet i de mange dagbok- og brevreferansene til dem. Barbauld skrev til sin bror i 1784 at «vår kvelder, spesielt hos Johnson, var virkelig sosiale og livlige». Ved en middag i 1791 har Godwin nedtegnet at konversasjonen fokuserte på «monarken, Tooke, Samuel Johnson, Voltaire, beskjeftigelser, og religion». Selv om samtalen kan ha vært stimulerende skal Johnson tilsynelatende ha servert enkle måltider som kokt torsk, kalvekjøtt, grønnsaker, og rispudding til sine gjester. Mange av de som møttes ved disse middagene ble gode venner, som Fuseli og Bonnycastle; og Godwin og Wollstonecraft ble til slutt gift med hverandre.

Vennskapet med Mary Wollstonecraft

Mary Wollstonecraft, malt 1797 av John Opie, oljemaleri på lerret, utstilt i National Portrait Gallery, London

Vennskapet mellom Johnson og Mary Wollstonecraft ble vesentlig for dem begge, og illustrerer den aktive rolle som Johnson spilte i å utvikle forfattertalenter. I 1787 var Wollstonecraft i en vanskelig økonomisk situasjon: hun hadde akkurat blitt avskjediget som guvernante i Irland og hadde flyttet til London. Hun hadde modig besluttet å bli forfatter i et område hvor det var få profesjonelle muligheter åpne for kvinner. Etter at den unitariske skolelæreren John Hewlett foreslo til Wollstonecraft at hun burde vise sine skrifter til Johnson blomstret et blivende og gjensidig støttende forhold mellom Johnson og Wollstonecraft. Han tok seg av hennes kreditorer, sikret bolig for henne og ga henne betaling på forskudd for hennes første bok, Thoughts on the Education of Daughters (Tanker om døtres utdannelse, 1787), og hennes første roman, Mary: A Fiction (Mary, en fiksjon, 1788).

Johnson inkluderte Wollstonecraft i de oppstemte selskapene i hans ukentlige soiréer hvor hun møtte berømte personligheter som Thomas Paine og hennes framtidige ektemann William Godwin. For sin egen del har Wollstonecraft karakterisert Johnson både som en bror og som en far, og det er antatt at hun skrev over 200 artikler for hans periodiske tidsskrift Analytical Review. Johnson ga henne arbeid som oversetter, noe som fikk henne til å lære fransk og tysk. Enda viktigere var det at Johnson ga henne støtte og oppmuntring i avgjørende øyeblikk i hennes forfatterskap da hun arbeidet med betydningsfulle politiske avhandlinger som Vindication of the Rights of Men (Et forsvar for menns/menneskers rettigheter, 1790) og Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinners rettigheter, 1792).

1790-tallet: De radikale år

Detalj fra James Gillrays politiske satire New Morality (Den nye sedelighet) trykket i Anti-Jacobin Review (1798); de fleste av de radikale pamfletter fra overflødighetshornet var utgitt av Johnson: Darwin, Wakefield, Horne Tooke, Paine, Coleridge, Priestley, og andre.

Etterhvert som radikalismen spredde seg i Storbritannia på 1790-tallet ble Johnson økende involvert: han var medlem av en gruppe som forsøkte å reformere parlamentet, «Society for Constitutional Information» (Samfunnet for konstitusjonell informasjon); han utga veker som forsvarte dissentere etter det religiøst motiverte opprøret i Birmingham i 1791; og han avga vitnemål på vegne av de som ble arrestert i løpet av tiltalene for forræderi i 1794. Johnson utga verker som forsvarte slavers rettigheter, jøder, kvinner, fanger, dissentere, skorsteinsfeiere, mishandlede dyr, universitetsstudenter som hadde forbud mot å gifte seg, ofre for pressgjenger (sjanghaiet til den britiske marine), og de som urettferdig ble anklaget for brudd på lovene mot gambling.

Politisk litteratur ble Johnsons viktigste formål på 1790-tallet: han utga 118 verker, noe var 57% av hva han hadde utgitt gjennom hele sin karriere. Som forskeren Chard har notert, «knapt et år gikk uten at det ble utgitt minst et skrift mot slaveri og et mot krig fra Johnson». Johnson utga spesielt skrifter mot slavedriften som eksempelvis presten og den tidligere kapteinen på et slaveskip John Newtons Thoughts Upon the African Slave Trade (Tanker om den afrikanske slavehandelen, 1788), Barbaulds Epistle to William Wilberforce (Epistel til William Wilberforce, 1791), kaptein John Gabriel Stedmans Narrative, of a Five Years' Expedition, Against the Revolted Negroes of Surinam (Fortelling om en fem års ekspedisjon mot de opprørske negrene fra Surinam, 1796) med illustrasjoner av Blake. Mest betydning hadde hans hjelp til å organisere utgivelsen av The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano (En interessant fortelling om livet til Olaudah Equiano, 1789), selvbiografien til den tidligere slaven Olaudah Equiano.

Senere på tiåret fokuserte Johnson på verker om den franske revolusjonen, spesielt om de fra Frankrike selv, men han trykte også kommentarer fra Amerika av Thomas Jefferson og James Monroe. Johnsons bestemthet på å utgi politiske og revolusjonære verker splittet hans sosiale sirkler. Dissenterne sto langt unna anglikanerne angående å få opphevet forordningene som utelukket dem fra offentlige posisjoner (Test and Corporation Acts) mens de moderate ble splittet fra de radikale i løpet av den franske revolusjonen. Johnson mistet kunder, venner og forfattere, blant annet barnebokforfatteren Sarah Trimmer i løpet av denne hektiske tiden. Forskeren Braithwaite har spekulert på om han også tapte forretninger på grunn av sin villighet til å utgi verker som utfordret med nye og historisk korrekte versjoner av Bibelen, slik som oversettelsene til Alexander Geddes.

Dog er forskerne påpasselig med å notere at med unntak av Benjamin Franklins verker og Joel Barlows pamfletter utga Johnson ikke noe som var fullstendig revolusjonært. Han avslo eksempelvis å utgi Paines Rights of Man (Menneskenes rettigheter) og William Blakes The French Revolution (Den franske revolusjon).

Det er bortimot umulig ut ifra de historiske opptegnelsene å bedømme Johnsons personlige overbevisning. Marilyn Gaull har argumentert at «om Johnson var radikal, om han i det hele tatt hadde noen form for politisk tilknytning... var det tilfeldig». Gaull beskrev Johnsons «liberalisme» som «av en generøs, åpen, frisinnet, nøytral forsvar av saker tapt og vunnet». Hans virkelige bidrag, mener hun, var «som en spredde samtidig kunnskap, spesielt innenfor vitenskap, medisin og pedagogikk», og var en advokat for en populær stil. Han oppmuntret alle sine forfattere til å benytte «enkel syntaks og muntlig diksjon» slik at lesere som utdannet seg selv (uten høyere skolegang) kunne forstå hans utgivelser. Johnsons assosiasjon med forfattere som Godwin hadde tidligere blitt brukt for å fremheve hans radikalisme, men Braithwaite peker på at Godwin kun ble en del av Johnsons sirkel seint på 1790-tallet. Johnsons nærmeste venner, Priestley, Fuseli, og Bonnycastle, var langt mer politisk moderate. Johnson var ikke først og fremst en populist eller en demokratisk bokselger, men en leverandør av bøker til selvutdannede middelklassen

Tittelsiden fra den andre utgaven av Mary Wollstonecrafts 'Et forsvar for menneskers rettigheter', den første som hadde hennes navn.

Revolusjonskontroversen

I 1790, med utgivelsen av hans Reflections on the Revolution in France (Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike) utløste filosofen og statsmannen Edmund Burke den første salven av ondskapsfull pamflettkrig som har siden blitt kjent som «Revolusjonskontroversen» eller «Revolusjonsdebatten».

På grunn av at han hadde støttet den amerikanske revolusjonen antok både venner og fiender at Burke også støttet den franske revolusjonen. Hans bok, som rakket ned på den franske revolusjonen, kom derfor som et sjokk på de fleste. Selv om den var kostbart priset til fem shilling solgte den likevel over 10 000 eksemplar i løpet av et par uker. Reformvennlige, spesielt dissentere, følte seg tvunget til å svare. Johnsons periodiske tidsskrift, Analytical Review, trykte et sammendrag og betraktning av Burkes verk i løpet av et par uker etter at den ble utgitt. To uker senere fikk Burke svar fra Mary Wollstonecraft med hennes Vindication of the Rights of Men (Et forsvar for menneskers rettigheter). Ved å utgi et av de første svar til Burke og samtidig billig i pris (skriftet kostet kun én shilling) tok Johnson en overlagt risiko. Thomas Cooper, som også hadde skrevet et svar til Burke, ble senere informert av regjeringsadvokaten at «selv om det ikke var noe unntak å bli tatt med hans pamflett når de er i hendene på de øverste klassene, kunne dog ikke regjeringen tillatte at den ble tilbudt til en pris som ville sikre at det ble spredt blant vanlige folk». Mange andre fulgte snart i slagsmålet og Johnson befant seg i sentrum av stridighetene. Ved Braithwaites beregning utga eller solgte Johnson bortimot en fjerdedel av de skrifter som svarte på Burke innenfor det følgende året.

Det mest bemerkelsesverdige av disse svarene var Paines Menneskenes rettigheter. Johnson hadde opprinnelig sagt seg villig til å utgi denne kontroversielle boken, men han trakk seg senere av ukjente grunner og den ble isteden distribuert av Jeremiah Samuel Jordan. Sistnevnte ble siden tiltalt og fengselet for denne utgivelsen. Braithwaite har spekulert i om Johnson ikke var enig med Paines radikale republikanske utsagn og var mer interessert i å fremme dissenternes rettigheter. Etter at den innledende risikoen var blitt tatt av Jordan utga derimot Johnson Paines bok i en kostbar utgave, noe som gjorde det usannsynlig at rettsvesenet ville forfølge den. Dog, da Paine senere ble arrestert bidro Johnson med å reise midler til kausjon og deretter å skjule ham for autoritetene. En samtidig satire antyder at Johnson reddet Paine fra fangenskap:

The time may come when J—n's aid may fail;

Nor clubs combin'd preserve thee from a jail.

Alarmert av den populære etterspørselen etter Paines Menneskenes rettigheter sendte kongen ut en proklamasjon mot opprørske skrifter i mai 1792. Bokselgere og trykkere tok støtet av denne loven, effekten av den kom fram i forræderi-rettssakene i 1794. Johnson måtte gi vitnemål og offentlig ta avstand fra Paine og Barlow til tross for det faktum at de anklagede ble sympatisk mottatt av juryene.

Poesi

Gravering av William Blake for Erasmus Darwins Den botaniske hage (1791)

I løpet av 1790-tallet alene utga Johnson 103 bind med poesi, 37% av hele hans karriere. Hans mestselgende poetisk verk var Cowper og Erasmus Darwin beriket firmaet. Darwins innovative The Botanic Garden (Den botaniske hage, 1791) var spesielt suksessfull. Johnson betalte Darwin hele 1000 guineas før verket ble utgitt og kjøpte rettighetene fra poeten for £800, en mektig stor sum. Diktverket besto av tre «mellomspill» i form av dialoger mellom poeten og hans bohandler. Bokhandleren spør poeten ledende spørsmål for å tydeliggjøre poetens teori om lyrikk. Selv om det var «enkle spørsmål fra den praktisk-tenkende bokselgeren kunne det ha vært ment som en parodi på Johnsons væremåte er det mest sannsynlig at Darwin ikke hadde en bestemt bokhandler i tankene». Etter suksessen med Den botaniske hage utga Johnson diktverk om evolusjon, Zoönomia (1794–1796); hans avhandling A Plan on the Conduct of Female Education (En plan for å gjennomføre utdannelse av kvinner, 1797); Phytologia; or, the Philosophy of Agriculture and Gardening (Phytologia eller, Filosofien om jordbruk og hagearbeid, 1800); og hans dikt The Temple of Nature (Naturens tempel, 1803).

Johnson fortsatte å utgi verker av Aikin og Barbauld foruten George Dyer, Joseph Fawcett, James Hurdis, Joel Barlow, og Edward Williams, skjønt de fleste av disse er ikke godt husket eller lest i dag. Imidlertid, i 1793, utga han William Wordsworths An Evening Walk (En kveldstur) og Descriptive Sketches (Beskrivende skisser); han forble Wordsworths utgiver inntil en uenighet skilte dem i 1799. Johnson utga også Samuel Taylor Coleridges Fears of Solitude (Frykt for ensomhet, 1798). De forble tilsynelatende nær venner ved at Coleridge etterlot sine bøker i Johnsons butikk da han turnerte Europa.

Johnson hadde også et arbeidsfellesskap med illustratøren William Blake i bortimot tyve år: Johnson bestilte bortimot 100 graveringer fra Blake, mer enn noen annen utgiver, blant annet til den andre utgaven av Wollstonecrafts Original Stories from Real Life (Originale fortellinger fra det virkelige livet, 1791) og Darwins Den botaniske hage. Johnson kan også ha hatt en del forbindelse med Blake som forfatter om man dømmer fra gallerikorrekturer fra Franske revolusjon, 1791, det verket Johnson selv avslo å utgi. Det siste kan ha hatt en betydning da Blake lar Johnson representeres i An Island in the Moon (En øy i månen) som «en bokhandler uten estetiske verdier hvis gjentagende spørsmål avslører hans uvitenhet».

Oversettelser

En del av hans bestrebelser var å gi offentlige oversettelser av utenlandske arbeider. Johnson tilrettela oversettelser av pedagogiske tekster, skjønnlitterære og filosofiske tekster, men var mindre interessert i å få oversatt populære romaner. Spesielt fremmet han oversettelser av verkene til de forfulgte girondinistene, en politisk fraksjon i Frankrike, som Marquis de Condorcets Outlines of an Historical View of the Progress of the Human Mind (Grunntrekkene av et historisk syn av den menneskelige tankes utvikling, 1795) og Madame Rolands An Appeal to Impartial Posterity (En appell til en upartisk ettertid, 1795), som ble trykket og utgitt kun uker etter at den kom ut i Frankrike.

Hans oversettelse av Constanin Volneys deistiske Les Ruines, ou méditations sur les révolutions des empires (1791) ble hurtig en bestselger. Johnson hadde også en del viktig franske barnelitteratur oversatt, som Madame de Genlis’ verker. Johnson var en av de få britiske utgivere som sørget for utgivelsen av tysk moralfilosofi på 1790-tallet, og mest betydningsfulle utgivelse var uten tvil Johann Herders Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit (1776), som introduserte mange av de historiske og antropologisk tankemetoder for britene som allerede var tilgjengelig på kontinentet. Isteden for å forsøke å gi en trofast og nøyaktig oversettelse fulgte han den vane i sin samtid å gi en ganske fri tilpassing av teksten hvor man for eksempel byttet tyske eksempler med tilnærmede britiske eksempler.

Analytical Review og andre tidsskrifter

Johnsons første på å etablere tidsskrifter, Gospel Magazine (1766–?), The Universal Museum and Complete Magazine (1765–1770), og The Monthly Record of Literature (1767), som mange andre tidsskrift på 1700-tallet, varte bare en kort stund, men hans siste forsøk var mer heldig I 1783 finansierte han det første kvartalsvis medisinske tidsskrift i London, London Medical Journal, grunnlagt av Samuel Foart Simmons, en fremtredende lege. Simmons forklarte tidsskriftets mål ved at det skulle gi «en opptegnelse av nye medisinske bøker og nyttige oppdagelser innenfor fysikken, og på samme tid være et oppbevaringssted for originale essayer». Tidsskriftet varte fram til 1790 da det ble erstattet av et annet satsingsområde fra Johnson og Simmons, Medical Facts and Observations, som varte fram til 1797.

I 1788 grunnla Johnson og Thomas Christie, sistnevnte en unitarier, liberal og klassisist, Analytical Review. Det var en publikasjon som tilbød leserne sammendrag og analyser fra den mengde av utgivelser som kom fra trykkeriene på slutten av 1700-tallet. Tidsskriftet var også et forum for radikale politiske og religiøse ideer. Selv om det i utgangspunktet var ment å være upartisk var dets artikler ofte kritisk mot den britiske regjering og ga sin støtte til den franske revolusjonen. Tyson kalte det for «den mest frimodig tidsskrift i sin tid». Det var også medvirkende til å fremme vitenskapelige, filosofiske og litterære tekster fra utlandet, spesielt fra Tyskland og Frankrike. Sammenlignet med Johnsons tidligere tidsskrifter, som var overveiende «marginale, sekteriske tilløp», var Analytical Review meget populært. Det hadde ikke den samme utbredelsen som Gentleman's Magazine, som solgte rundt 4550 kopier for hvert nummer, men hadde innflytelse til tross for sitt mer beskjedne opplag på rundt 1500. Dets konservative motpart og nemesis var Anti-Jacobin Review, etablert spesielt for å utligne den effekt som Analytical Review og andre radikale tidsskrifter hadde. Analytical Reviews utgivelser ble avbrutt på slutten av 1798 da Christie og Wollstonecraft døde henholdsvis 1796 og 1797, og deretter at andre bidragsytere trakk seg tilbake.

I 1796 gikk Johnson sammen i et vågestykke for å starte The Monthly Magazine. Det var grunnlagt av hans nabo Richard Phillips og redigert av hans venn John Aikin. Tidsskriftet var assosiert med dissenternes interesser og var ansvarlig for å mange tyske filosofiske tanker kom til England.

Forandring i de politiske vinder

På begynnelsen av tiden under den franske revolusjonen som kalles for Skrekkveldet (1793–1794), begynte de i England som opprinnelig hadde støttet den franske revolusjonen å revurdere sine posisjoner og regjeringen kom i økende grad til å bli bekymret for en britisk revolusjon tilsvarende den franske. Den radikale iver som hadde preget de første årene av 1790-tallet fordunstet hen. Bokselgere ble arrestert og tiltalt for opprørsk ærekrenkelser, og mange av Johnsons forfattere enten stoppet å skrive eller ble mer konservative. Kun noen få, som Paine, gikk ytterligere mot venstre. Etter å ha blitt tvunget til å gi vitnemål i en rettssak mot Paine og Thomas Hardy, begynte Johnson å utgi færre kontroversielle verker, blant dem Joel Barlows Advice to the Privileged Orders (Råd til de privilegerte stender, 1792).

Braithwaite beskrev det som ”«uten tvil den mest ekstrem som Joseph Johnson noensinne hadde utgitt og som tok umiddelbart tett innpå det som han senere, i spøk, beskrev det som et lovbrudd man henges for». Imidlertid da det ble klart at Barlow, som Paine var blitt mer radikal, unnlot Johnson å utgi flere av hans verker. I 1794 begynte faktisk Johnson å vurdere om han burde emigrere til Amerika sammen med Priestley for å slippe unna den økende trykket og undertrykkelsen han følte fra de konservative og fra regjeringen.

1798: Rettssak og fengsling

Som en følge av utgivelsen av Paines provoserende Menneskenes rettigheter ble en lov om oppvigleri utstedt i Storbritannia og i 1798 ble Johnson og flere andre tiltalt for å selge Gilbert Wakefields A Reply to Some Parts of the Bishop Llandaff's Address to the People of Great Britain (Et svar til noen deler av biskop Llandaffs tale til folket i Storbritannia), et unitarisk verk som angrep den privilegerte posisjonen til de rike. Anklagen mot Johnson, skrevet på en seks fot rull pergament sa:

Den tidligere nevnte regjeringsadvokat av vår tidligere nevnte Herre Kongen... gir retten her ytterligere til å forstå og bli informert om at Joseph Johnson av en bokhandel i London for å ha ondsinnet, opprørsk, og være en vrangvillig person og meget fiendtlig til vår nevnte suverene Herre Kongen... ugudelig ondskapsfull og opprørsk, og således for å ha utgitt en bestemt skandaløs ondsinnet og opprørsk ærekrenkelse.

Braithwaite skrev at «en engelsk jury, i effekt, ble bedt om å vurdere om Joseph Johnsons hensikter som bokselger virkelig var like så farlige og radikale som de av Thomas Paine». Et eksemplar av Analytical Review ble gitt som bevis mot Johnson. Til tross for å ha fått Thomas Erskine som advokat, som med hell hadde forsvart Horne Tooke og Hardy i 1794, og med karaktervitnemål fra George Fordyce, Aikin, og Hewlett, ble Johnson ilagt en mulkt på £50 og dømt til fengsel i seks måneder i fengselet King's Bench Prison i februar 1799. Braithwaite har spekulert «om atferden til regjeringsadvokaten og Anti-Jacobin kan tjene som en form for barometer for regjeringens mening, da andre regnskap ble helt klart avgjort og det var ikke kun for Johnsons medvirkning i salget av Wakefields pamflett, men hans forhold... som en sta og frisinnet utgiver i St Paul's Churchyard, som fremtredende tjente de irreligiøse og grunnlovsstridige interesse til ‘rasjonelle’ dissenter og farlig positivt innstilt til utlendingers ideer (mest synlig i sidene i Analytical Review) som Joseph Johnson til slutt ble tiltalt for».

Johnsons venner anklaget Erskine for å ha brukt rettssaken som en politisk plattform og ikke for å ha hatt sin klients interesser for øye. Ved å være en relativ rik mann kunne Johnson leie et hjem for seg selv innenfor fengselsmurene hvor han fortsatte å holde sine ukentlige middager.

Selv om Johnson fortsatt trodde på fri utveksling av ideer og ikke var bitter på sin tid i fengsel endret hans utgivelser seg dramatisk. Etter at han ble løslatt utga Johnson svært få politiske verker og ingen av dem var kontroversielle. Andre bokhandlere fulgte hans etter. Hans venn, den unitariske presten Theophilus Lindsey skrev at «Johnsons skjebne avskrekket dem alle». Johnson mistet forfattere etter rettssaken og utga kun 80 bøker i 1799, det minste antallet i hele hans karriere. Han fikk også færre nye forfattere, hans venner som Priestley begynte å klage på at han ikke ivartok deres forretninger, og han ble tvunget til å avslutte utgivelsen av Analytical Review.

1800-tallet: Sviktende år og død

Etterhvert som forlagsvirksomheten endret seg på slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet da store forlagshus presset små, uavhengige bokselgere ut, gjorde Johnson intet forsøk på gå sammen med ett av disse nye firmaer. Johnsons forretninger begynte å svikte, spesielt da hans slektninger John Miles og Roland Hunter begynte å overta den daglige driften. Miles var stort sett uinteressert i driften og Hunter hadde ikke Johnsons intelligens, forretningssans eller hans evner til å velge de riktige manuskripter. I januar 1806 ble Johnsons firma ødelagt av sin andre brann, noe som ødela bygningen og hele hans lager gikk tapt.

Selv om Johnson ikke lenger var aktiv i den daglige forretningen hadde han fortsatt en interesse i politiske hendelser. Eksempelvis sto han i spissen for bokselgerne i London og Westminster for å få igjennom en ny lov om opphavsrett i 1808. Selv om Johnson ikke utga kontroversielle politiske bøker etter sitt fengselsopphold ble han fortsatt med på betydningsfulle utgivelser av en hvis risiko. Han administrerte utgivelsen av verk på hele 44 bind under tittelen The British Essayists, redigert av Alexander Chalmers; de samlede verker av Samuel Johnson; og et sett med Shakespeare på ti bind. Johnson utga mer i samarbeid med andre utgivere i løpet av det siste tiåret av sin karriere enn han samlet sett hadde gjort i løpet av hele sin tid. Stundom utga han viktige nye forfattere som Thomas Malthus. Hans vektlegging på pedagogiske bøker fortsatte eller til og med økte tilsvarende som hans interesse for politiske skrifter fordunstet. Han fortsatte å støtte venner, som Godwin, som trengte økonomisk hjelp etter at hans skuespill, Faulkener, kostet ham hele £800.

Dog, Johnsons forfattere ble stadig mer frustrert med ham mot slutten av hans liv. Wakefield kalte ham «hodeløs, kraftløs og uvirksom», og Lindsey beskrev ham som en «en hedersmann og fullstendig ærlig, men ofte uforbederlig likegyldig for sin egen skade». Priestley, nå i Pennsylvania i Amerika, brøt til slutt helt sitt førti år lange forhold med utgiveren da hans bokordner ofte ble forsinket i flere år og Johnson ikke maktet å kommunisere med ham om utgivelser av hans nye bøker. De fleste av de forfattere som ble oppgitte og opprørte over Johnson var de som skrev religiøse eller skjønnlitterære verker, de mest økonomisk risikable utgivelsene.

Død

Johnson døde i sitt hjem og kontor den 20. desember 1809 i en alder av 71 år. Da han aldri hadde giftet seg lot han sine grandnevøer, Hunter og Miles, arve forretningen og forlagshuset. Hunter tok over forretningen, men kunne ikke opprettholde Johnsons imponerende forfatterliste og kom i vanskeligheter på grunn av sin manglende forretningssans. Johnsons øvrige formue på £60 000 ble fordelt på hans venner og familie. Bermekelsesverdig lot han Fanny Imlay, datter av Mary Wollstonecraft, få en livrente på £200. £100 gikk til den ene av Joseph Priestleys sønner.

Johnson ble gravlagt ved Fulham hvor han hadde leid en landsens hus siden 1804. En gravskrift ble skrevet av hans livslange venn Henry Fuseli:

Beneficient without ostentation, ever ready to produce merit and to relieve distress;

Unassuming in prosperity, not appalled by misfortune;

Inexorable to his own, indulgent to the wants of others;

Resigned and cheerful under the torture and malady which he saw gradually destroy his life.

I henhold til Chard var Johnsons nekrologer, både de skrevet av hans venner og de som ikke var det, «konsekvent la trykk på hans sjenerøsitet og hans prinsipper», spesielt hans rettskaffenhet.

Ettermæle

Johnson utga flere bøker i flere emner enn noen annen utgiver på hans tid: «praktisk talt hver eneste storhet på den andre halvdel av 1700-tallet innenfor medisin, vitenskap, religiøs filosofi, politisk tenkning, utdannelse og poesi utga minst et verk med Johnson». Johnsons utgivelser bidro til å «avmystifisere medisin» for offentligheten og var integrert med den vitenskapelige revolusjon og hans tidsskrift Analytical Review kan bli sett på som en forløper til dagens New Statesman. Ved slutten av sin karriere hadde Johnson også skaffet seg en majoritet av andelene eller monopol på eierskapet til verkene til Shakespeare, Milton, Alexander Pope, Joseph Addison, Richard Steele, Samuel Johnson, og alle de mest betydningsfulle romanforfatteren i sin tid, unntatt Samuel Richardson.

Johnson var kjent for å ha fostret utviklingen av nye forfattere uten å bekymre seg for maksimal profitt og for å trykke verker ut ifra prinsipper, selv om han visste at de ikke vil gi større inntjening. Hans risikable utgivelse av Joel Barlows Råd til de privilegerte stender (1792) solgte eksempelvis 600 kopier og dekket så vidt utgiftene. Han bidro også til muliggjørelsen av kvinnelige profesjonelle forfattere i Storbritannia, en rolle som såvidt begynte å åpne seg for kvinner på slutten av 1700-tallet. Ved å fostre skriftene til Anna Laetitia Barbauld, Charlotte Smith, Mary Hays, Mary Wollstonecraft, og Maria Edgeworth, ga han kvinner muligheten til å demonstrere at de kunne være suksessfulle og betydelige forfattere.

Johnson var bemerkelsesverdig dyktig i å oppdage nye forfattertalenter og gjøre nyskapende skrifter tiltalende for offentligheten. Enda viktigere var det at han fungerte som en katalysator for eksperimenter ved å bringe ulike forfattere sammen. Mens Johnson fremmet sine forfattere trakk han seg selv tilbake. Hans venn John Aikin forklarte at han hadde «en bestemt motvilje til alle former for selvhevdelse og parade», Johnsons fordringsløs personlighet har etterlatt lite til historikerne og litteraturforskerne til å rekonstruere livet hans.

I over 200 år var det blitt tatt for gitt at alle hans forretningsopptegnelser og brevveksling var blitt ødelagt og gått tapt, men tidlig på 1990-tallet ble en av hans «brevbøker» oppdaget i et gammelt skrivebord. Det inneholdt kopier av brev skrevet til de han drev forretning med foruten venner fra 1795 og fram til 1809. Hans brev til andre utgivere diskuterer «papir, trykking, kostnader til illustrasjoner, leveringsdatoer, brudd på opphavsretten, utgifter til innbinding og regnskap» mens han brev til venner inkluderte blant annet Priestley, Maria Edgeworth, Erasmus Darwin, Charlotte Smith og andre. Dette materialet har tillatt forskere å teoretisere mer konkret om Johnsons liv og verk

Johnsons utgivelser var sjelden luksusgoder: han priset sin varer etter markedet, men alltid innenfor hva middelklassen var villig til å betale – det publikum han ønsket å nå. En måte å redusere kostnadene på var å trykke tekster i distriktene og deretter frakte bøkene til London; mange av Priestleys verker var eksempelvis trykket lokalt i Birmingham. Johnson hadde ikke stor kontroll med trykkingen av bøkene sine, sannsynligvis grunnet at han fortrakk å holde seg med få assistenter, og mange av bøkene hans var fulle av feil og gikk lett opp limingen. Men ettersom de ofte var trykket ekstremt hurtig for å være aktuell for en bestemt hendelse var dette forventet av hans samtidige.

Før Johnsons generasjon av bokselgere var utgivere ikke spesielt høyt ansett. Johnsons høye omdømme bidro til å gjøre forlagsvesenet mer til en respektabel forretning. Hans billige bøker, hans ønske om å fostre omfattende forbindelser til distriktene og til utlandet er også en del av hvorfor Johnson har blitt karakterisert «den mest betydningsfulle utgiver i England fra 1770 og fram til 1810».

Statistikk over Johnsons utgivelser

I de 48 årene av Johnsons karriere utga han rundt 2 700 avtrykk, gjennomsnittlig 56 pr år. Omtrent halvparten av disse var pamfletter (prekener, religiøse avhandlinger, politiske småskrifter) og mange var opptrykk; derfor hadde han et gjennomsnitt på mellom 20 til 30 bøker pr år. Omtrent 25% av hans utgivelser var anonyme; disse var vanligvis politiske eller religiøse verker. Han utga flere religiøse verker enn i noe annen sjanger (1 067 titler). Johnson gjorde grovt regnet rundt 750 kopier av hver trykking, skjønt mange av hans politiske og religiøse verker ville bli trykket i utgaver på 250 ettersom deres emner ofte hadde kortvarig levetid.

Emne Antall i løpet av 1790-tallet Religion 388 Litteratur 173 Medisin 156 Politikk 118 Poesi 103 Vitenskap 61 Språk 42 Skjønnlitteratur 32 Pedagogikk 30 Filosofi 28 Historie 27 Økonomi 27 Biografi 26 Humanistiske 23 Reise 23 Praktiske 23 Antologier 14 Essay 14 Ungdomslitteratur 13 Kvinnespørsmål 12 Drama 9

År Antall publikasjoner 1790 177 1791 194 1792 164 1793 127 1794 119 1795 153 1796 114 1797 109 1798 95 1799 80

Bibliografi

• Braithwaite, Helen. Romanticism, Publishing and Dissent: Joseph Johnson and the Cause of Liberty. New York: Palgrave Macmillan, 2003. ISBN 0-333-98394-7.
• Butler, Marilyn. «Culture's Medium: the Role of the Review». The Cambridge Companion to British Romanticism. Ed. Stuart Curran. Cambridge: Cambridge University Press, 1993. ISBN 0521333555.
• Chard, Leslie. «Bookseller to publisher: Joseph Johnson and the English book trade, 1760–1810». The Library. 5th series. 32 (1977): 138–154.
• Chard, Leslie. «Joseph Johnson: Father of the Book Trade». Bulletin of the New York Public Library 78 (1975): 51–82.
• Chard, Leslie. «Joseph Johnson in the 1790s». Wordsworth Circle 33.3 (2002): 95–101.
• Esterhammer, Angela. «Continental literature, translation, and the Johnson circle». Wordsworth Circle 33.3 (2002): 101–104.
• Gaull, Marilyn. «Joseph Johnson: Literary Alchemist». European Romantic Review 10.3 (1999): 265–278.
• Hall, Carol. «Joseph Johnson». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. 2004.
• Hall, Carol. «Joseph Johnson (London 1761–1809)». The British Literary Book Trade, 1700–1820. Eds. J. K. Bracken and J. Silver. New York: Gale Group, 1995.
• Lau, Beth. «William Godwin and the Joseph Johnson Circle: the evidence of the diaries». Wordsworth Circle 33.3 (2002): 104–109.
• Mandell, Laura. «Johnson's Lessons for men: producing the professional woman writer». Wordsworth Circle 33.3 (2002): 108–113.
• Mann, Phyllis. «Death of a London bookseller». Keats–Shelley Memorial Bulletin 15 (1964): 8–12.
• Smyser, Jane Worthington. «The trial and imprisonment of Joseph Johnson, bookseller». Bulletin of the New York Public Library 77 (1974): 418–435.
• Tomalin, Claire. «Publisher in prison: Joseph Johnson and the book trade». Times Literary Supplement (2 December 1994): 15–16.
• Tyson, Gerald P. Joseph Johnson: A Liberal Publisher. Iowa City: University of Iowa Press, 1979. ISBN 0-87745-088-9.
• Zall, P. M. «The cool world of Samuel Taylor Coleridge: Joseph Johnson, or, The perils of publishing». Wordsworth Circle 3 (1972): 25–30.

Eksterne lenker

• Joseph Johnson exhibit, utstilling ved biblioteket hos University of Minnesota