Hopp til innhold

Henrik den hellige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Henrik den hellige
Treskulptur av biskop Henrik som tråkker på en blodig Lalli fra Akaa kirke i Fanland
Fødtca. 1100[1][2]Rediger på Wikidata
Kongeriket England
Dødca. 1156[3][1]Rediger på Wikidata
Kjulo[4]
BeskjeftigelseKannik, katolsk prest, katolsk biskop (1153–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Roman Catholic Bishop of Åbo
  • Roman Catholic Bishop of Uppsala (1152–1157) Rediger på Wikidata
NasjonalitetFinland
Henrik den hellige på Commons

Henrik den hellige (latin: Henricus; født i England ca. År 1100, død ca. 20. januar 1156 i Finland)[5], var en engelsk prest i middelalderen. Han kom til Sverige med kardinal Nicholas Breakspeare som pavelig legat i 1153 og ble mest sannsynlig utpekt til å være den nye erkebiskopen av Uppsala ved rådet i Linköping. Henrik var med på det første korstoget til Finland på slutten av 1150-tallet sammen med kong Erik av Sverige.[6] Etter korstoget ble biskop Henrik drept av bonden Lalli på isen til innsjøen Kjulo träsk på Kyrkholmen.[7] Han regnes som Finlands apostel. Ettersom han ble drept ble han en martyr, og derav siden helgenerklært, og er i ettertid blitt betraktet som Finlands nasjonalhelgen.[8]

Imidlertid er ektheten av beretningene om hans liv og presteembete akademisk omstridt, og det er ingen historiske opptegnelser om hans fødsel, død eller til og med hans eksistens. Sammen med hans påståtte morder, bonden Lalli, er Henrik en viktig skikkelse i Finlands tidlige historie.

Hindersmässa 19. januar er viet den hellige Henrik og regnes også i moderne almanakker som Henriks navnedag. Hindersmässa er en folkelig benevnelse for Henriksdagen/Henriksmesse som ble markert i eldre tiders almanakk den 19. januar til minne om biskop Henriks dødsdag. Benevnelsen Hindersmäss gikk ut i 1901, men navndagen gjenstår.[9] Sankt Henriks dag kalles på finsk Heikinpäivä eller Talviheikki («Vinter-Henrik») og markerer tradisjonelt midtvinter (Keskitalvi). Hans andre festdag, translasjonsdagen[10] 18. juni, ble kalt Kesäheikki, «Sommer-Henrik».

Legende

[rediger | rediger kilde]

Vita og miracula

[rediger | rediger kilde]
Sankt Henrik av Uppsala, biskop og martyr, stående over sin morder Lalli, med biskop Konrad Bitz, som bestilte Missale Aboense, og dekan Magnus Stiernkors knelende ved hans side.

Legenden om biskop Henriks liv, eller hans Vita (helgenfortelling), ble skrevet rundt 150 år etter hans tid, på slutten av 1200-tallet, og inneholder lite konkret informasjon om ham. Han sies å ha vært en engelskfødt biskop i Uppsala på tiden til kong Erik den hellige av Sverige på midten av 1100-tallet, og styrte det fredelige riket med kongen i himmelsk sameksistens. For å takle den oppfattede trusselen fra de ikke-kristne finnene, ble Erik og Henrik tvunget til å kjempe med dem. Etter at de hadde erobret Finland, døpt folket og bygget mange kirker, vendte den seirende kongen tilbake til Sverige mens Henrik (Henricus) ble igjen hos finnene, mer villig til å leve livet som en predikant enn det som en erkebiskop.[11]

Etter at kong Erik reiste tilbake til Sverige i triumf ble Henrik igjen for å misjonere blant finnene. Han bygde en kirke som sentrum for sitt virke, men etter noen år møtte han en voldelig død. En finsk bonde Lalli skal ha drept en svensk soldat, og da Henrik lyste ham i bann, drepte den rasende Lalli biskopen med en øks på en innsjø. Etter at han var blitt gravlagt som martyr ble det sagt at det ble vitner til mirakler ved hans gravsted.[8][11]

Legenden understreker sterkt at Henrik var biskop av Uppsala, ikke biskop av Finland[12] som senere ble et konvensjonelt krav, også av kirken selv.[13] Han ble i Finland av medlidenhet, men ble aldri utnevnt til biskop der. Sagnet sier ikke om det hadde vært biskoper i Finland før hans tid eller hva som skjedde etter hans død; den nevner ikke engang hans begravelse i Finland. Hans helgenfortelling er så tom for konkret informasjon om Finland at den kunne blitt opprettet hvor som helst.[11] Dens latin er derimot skolastisk og grammatikken er generelt usedvanlig god.[14]

Henriks Vita er fulgt av det mer lokale miracula, en liste over elleve mirakler som forskjellige mennesker ble sagt å ha opplevd en gang etter biskopens død. Med unntak av en prest i Skara som fikk vondt i magen etter å ha hånet Henrik, ser alle mirakler ut til å ha funnet sted i Finland. De andre miraklene, som vanligvis skjedde etter bønn til biskop Henry, var:[11]

  1. Morderen mistet hodebunnen da han satte biskopens hatt på hodet sitt;
  2. Biskopens finger ble funnet neste vår;
  3. En gutt ble reist opp fra de døde i Kaisala;
  4. En jente ble reist opp fra de døde i Vehmaa;
  5. En syk kvinne ble helbredet i Sastamala;
  6. En fransiskanermunk kalt Erlend fikk hodepinen helbredet;
  7. En blind kvinne fikk tilbake synet i Kyrö;
  8. En mann med et lammet ben kunne gå igjen i Kyrö;
  9. En syk jente ble helbredet;
  10. En gruppe fiskere fra Kokemäki overlevde en storm.

De fleste versjoner av Henriks legende omfatter bare et utvalg av disse miraklene.[15]

Utvikling av legenden

[rediger | rediger kilde]
Katedralen i Turku var sentrum for Henriks kult.

Henrik og hans korstog til Finland var også en del av legenden om kong Erik. Vedlegget til Vestgøtaloven fra tidlig på 1200-tallet, som har en kort beskrivelse av Eriks påståtte minneverdige gjerninger, refererer heller ikke til Henrik eller korstoget.[16] Henrik og korstoget dukker ikke opp før en versjon av Erikslegenden som synes å ha vært forfattet rundt 1270 i den hensikt å få kong Erik opphøyd som helgen. Det eldste bevarte manuskriptet med standardversjon av sagnet, Registrum Upsalense, er fra 1344 og oppbevares i det svenske Riksarkivet.[17] Dette manuskriptet inneholder blant annet den eldste kjente omtalen av Eriks påståtte korstog til Finland, som mangler støtte i andre kilder og derfor har blitt ansett som en oppdiktet historie.

Henrik er nevnt dels i Erikslegenden, dels i den offisielle helgenlegenden brukt i liturgien og en annen variant av helgenlegenden som kun er kjent fra et manuskript. Likheter i det faktiske innholdet og fraseologien (uttrykksmåte) angående de vanlige hendelsene indikerer at den ene av legendene har fungert som modell for den andre.[18] Henriks legende anses vanligvis å ha blitt skrevet i løpet av 1280- eller 1290-årene, for innvielsen av domkirken i Turku (som nå heter Åbo domkirke i 1300, da hans påståtte levninger ble translaert (overført) dit fra Nousiainen, et prestegjeld ikke langt fra Turku.[19]

Fravær fra historiske opptegnelser

[rediger | rediger kilde]

Likevel, selv så sent som på 1470-tallet, ble korstogslegenden fullstendig oversett i Chronica regni Gothorum, en krønike om Sveriges historie, skrevet av Ericus Olai, kannik ved Uppsala domkirke.[20]

Et bemerkelsesverdig trekk i utviklingen av legenden er at den første valgte biskopen av Turku, Johan (Johannes Upsaliensis; 1286–1289), kanskje av polsk opprinnelse, ble valgt som erkebiskop av Uppsala i 1289, etter tre år i vervet i Turku. De svenske biskopene av Finland[21] før ham, Bero, Ragvald og Kettil, var tilsynelatende blitt valgt ut av Sveriges konge. Relatert til den nye situasjonen var også utnevnelsen av kongens bror Bengt Birgersson til hertug av Finland i 1284, noe som utfordret biskopens tidligere posisjon som enemyndighet i alle lokale saker. Johan ble fulgt i Turku av biskop Magnus (1291–1308), den første kjente biskop som var født i Finland.[22]

I 1291 refererer et dokument fra katedralkapittelet er ikke til Henrik selv om det nevner katedralen og valget av den nye biskopen mange ganger.[23] Et pavebrev fra pave Nikolas IV fra 1292 har jomfru Maria som eneste beskytter i Turku.[24]

Tilsedeværelse i de historiske opptegnelser

[rediger | rediger kilde]
Henrik framstilt på segelet til biskop Benedictus av Turku i 1332.

Den første omtalen av biskop Henrik i historiske kilder er fra 1298, da han er nevnt sammen med kong Erik i et dokument fra en provinssynode (kirkemøte) i Telge. Selv om dette dokumentet ble nevnt mange ganger som en kilde gjennom århundrene, ble det ikke riktig datert før i 1910.[25]

Legenden blir også først referert til i et brev fra erkebiskopen av Uppsala i 1298, der kong Erik og Henrik nevnes sammen som martyrer som man måtte be til av hensyn til situasjonen i Karelen (østlige Finland),[26] som knytter deres påståtte korstog til Finland med de nye ekspedisjonene mot Novgorod. Krigen mellom Novgorod og Sverige om kontroll over Karelen hadde begynt i 1293. Den første sikre opptreden av Henriks bilde i seglet til biskopen av Turku er ikke før i 1299.[27]

Den første omtale av Henrik av Uppsala som skytshelgen for Turku domkirke er ikke før 14. august 1320, da han nevnes som den andre skytshelgen for katedralen etter jomfru Maria.[28] Da han senere blir tiltalt av pave Bonifatius IX som beskytter av domkirken i Turku sammen med jomfru Maria, og omtalt som en helgen, var det i år 1391.[29] Noen kilder hevder at Henrik ble kanonisert i 1158, men denne informasjonen har blitt sporet til en sen utgivelse av Johannes Vastovius i 1623 og blir generelt sett på som en oppspinn.[30]

Dermed ser Henriks opphøyelse som helgen og hans forhold til kong Erik ut til å ha dukket opp i den historiske opptegnelsen på samme tid på midten av 1290-tallet med sterk støtte fra kirken. Dette korrelerer med begynnelsen på krigen mot Novgorod. Kilder støtter ikke den populære antagelsen om at Henriks kult utviklet seg i Nousiainen og gradvis spredte seg blant vanlige mennesker før offisiell adopsjon. I 1232 ble kirken i Nousiainen kun innviet til jomfru Maria,[31] og det var først i 1452 at Henrik ble nevnt som patronus (skytshelgen) for Nousiainen.[32]

Helgenerklært

[rediger | rediger kilde]
Mordet på Henrik, Albert Edelfelt.

Til tross for den framstående begynnelsen på Henriks kult, tok det mer enn 100 år før helgemerklæringen av Henrik fikk bred aksept i hele Sverige. Fra 1344 var det ingen relikvier av ham i Uppsala domkirke. I følge en biograf var Henriks helgenkult sjeldne utenfor bispedømmet Turku gjennom hele 1300-tallet.[33] Vadstena kloster nær Linköping ser ut til å ha spilt en nøkkelrolle i etableringen av Henriks legende andre steder i Sverige på begynnelsen av 1400-tallet.[34] Henrik mottok aldri den høyeste totum duplex, den høyeste rang kirkelige festdager innenfor den dominikanske ritus i Uppsala, og han ble heller ikke gjort til beskytter av kirken der, som var den status han hadde både i Turku og Nousiainen.[35]

På slutten av den katolske epoken i Sverige var Henrik godt etablert som en lokal helgen. Bispedømmene i Sverige og andre steder som æret Henry var som følger, kategorisert etter hans lokale rangering:[36]

  1. Totum duplex: Turku, Linköping, Strängnäs
  2. Duplex: Uppsala, Lund (Danmark), Västerås, Växjö
  3. Semiduplex: Nidaros (Norge)
  4. Simplex: Skara[37]

Bortsett fra i Sverige, er ett engelsk kapell dedikert ham, karmelittordenens kirke i Great Yarmouth i Norfolk.[8]

Gaudeamus omnes (latin: «La alle glede seg»), en gregoriansk introitus (inngang) for messen til ære for Henrik har overlevd på slutten av 1300- eller begynnelsen av 1400-tallet i fragmentet Graduale Aboense.[38][39]

Seglstampen i Hemsedal stavkirke

[rediger | rediger kilde]

Ved utgravingene på tuften etter Hemsedal stavkirke i 1963, ble det funnet en spissoval seglstamp av bly med en bispefigur.[40] Det viser en sittende biskop med bispestav i venstre hånd og to fingrer opp på høyre hånd. Langs margen er det skrevet: «Siglem Henrici Finnensis Ecl». Seglstampen er vurdert å være fra andre halvdel av 1100-tallet.[41] Finnensis er en latifisert versjon av Finnland.[42] Det er ukjent hvordan seglstampen havnet i Hemsedal, men det kan ha vært betraktet som en relikvie.

I bispesetet i Turku var den årlige festdagen for Henrik 20. januar (talviheikki, «Vinter-Henrik»), ifølge tradisjoner dagen for hans død. Andre steder ble minnesmerket hans holdt allerede 19. januar,[43] ettersom mer framtredende helgener allerede ble minnet 20. januar. Etter reformasjonen ble Henriks dag flyttet til den 19. også i Finland.[44] Høytidsdagens eksistens nevnes første gang i 1335, og er kjent for å ha blitt markert i [Kirkeåret|den liturgiske kalenderen]] («helgenkalenderen») fra tidlig på 1400-tallet og utover. Et annet minnedag ble holdt 18. juni (kesäheikki, «Sommer-Henrik») som var dagen for oversettelsen av hans relikvier til Turku domkirke.[45]

Politiske dimensjoner

[rediger | rediger kilde]
Biskop Henry døper finnene ved våren Kuppis, et pseudohistorisk maleri av Robert Wilhelm Ekman fra 1850-tallet i Åbo domkirke.

Ifølge legenden var etableringen av den finske kirken helt og holdent arbeidet til helgenkongen Erik av Sverige, støttet av biskopen fra det viktigste bispedømmet i landet. Den første halvdelen av legenden beskriver hvordan kongen og biskopen styrte Sverige som «to store lys» med følelser av «indre kjærlighet» til hverandre, og understreker den fredelige sameksistensen til det sekulære og kirkelige styret under en lykkelig epoke da «rovulver» ikke kunne sette sine «giftige tenner i de uskyldige».[11]

De faktiske forhold var noe helt annet – Eriks forgjenger, Erik selv og to av hans etterfølgere ble alle myrdet nesten i løpet av et tiår, en av de blodigste tidene for de svenske kongelige. På 1150-tallet var biskopen av Uppsala også i en bitter kamp med biskopen av Linköping om hvilken deres seter som skulle bli erkebiskopdømme.[46] Selve korstoget beskrives som en kort og blodløs begivenhet som kun ble utført for å bringe «det blinde og onde hedenske folket i Finland» inn under kristen orden.[11]

Forfatteren av legenden ser ut til å ha vært spesielt interessert i å fremstille biskopen som en ydmyk martyr. Han har fullstendig oversett døds- og begravelsesstedet og andre «hjemlige» finske interesser, som var mye mer tydelige i folketradisjoner. Legenden og folketradisjonene påvirket hverandre etter hvert, og etter hvert tok kirken selv til seg mange tilleggsdetaljer for sin helgenbiskop.[47]

Folketradisjon

[rediger | rediger kilde]

Blant de mange folketradisjonene om Henrik er den mest framtredende folkediktet Piispa Henrikin surmavirsi («Biskop Henriks dødsleie»eller «liggende død»). Diktet overser nesten fullstendig Henriks liv og tjeneste og konsentrerer seg om hans død.[48]

Henrys opprinnelse

[rediger | rediger kilde]

Ifølge diktet hadde Henrik vokst opp i Kaalimaa («Kålland»), noe som har forundret finske historikere i århundrer. Navnet kan være knyttet til et kystområde i Nord-Finland kalt Kalanti (Kaland), som også er nevnt i forbindelse med en ubeslektet tidlig predikant i Vesilahti, øvre Satakunta (navn på historisk provins), hvis lokale navn var Kalantis fisk» (Kalannin kala, også kjent som Hunnun herra).[49] Biskop Mikael Agricola skrev i sitt Se Wsi Testamenti, den første oversettelsen av Det nye testamentet til finsk, i 1548 at de eldste svenske nybyggerne i Finland hadde kommet fra Gotland til holmene på kysten av Kaland. De hadde blitt trakassert av finner og søkt hjelp fra sine slektninger i Sverige.[50]

De folkelige tradisjonene har ingen informasjon om korstoget overhodet. Kong Erik er kort nevnt i forordet til Piispa Henrikin surmavirsi som Henriks bekymrede «bror». Henrik framstår som en ensom predikant som beveget seg rundt i det sørvestlige Finland mer eller mindre på egenhånd. Foruten navnet har han bare lite til felles med Henrik i kirkens helgenbiografi (vita).[51]

Kokemäki (Kumo) er ofte nevnt i tradisjoner som et sted hvor Henrik forkynte. Kokemäki var senere en av de sentrale prestegjeldene i Satakunta. Denne provinsen ble først nevnt i historiske dokumenter i 1331.[52]

Død og begravelse

[rediger | rediger kilde]
Maleri av Lalli som dreper Henry. En romantisert framstilling fra 1800-tallet. Akvarell av Karl Anders Ekman.

Versjonen av biskopens død i Piispa Henrikin surmavirsi var forskjellig fra helgenbiografien. Biskopens morder ble kalt Lalli. Lallis kone Kerttu hevdet feilaktig overfor ham at deres utakknemlige gjest Henrik, som reiste rundt på egen hånd midt på vinteren, uten tillatelse eller vederlag, gjennom vold, hadde tatt mat, brød fra ovnen og øl fra kjelleren da han forlot gården for seg selv og høy til hesten sin, og etterlot seg ikke annet enn aske. Dette skal ha gjort Lalli rasende slik at han umiddelbart tok på seg skiene og gikk på jakt etter tyven, og til slutt jaget Henrik ned på isen til innsjøen Kjulo träsk (Köyliönjärvi) i Eura. Der drepte han biskopen på stedet med en øks.[48] Lalli tok deretter den avdøde biskopens hatt, kalt en mitra, og satte den på sitt eget hode. Da moren til Lalli spurte ham om hvor han fant hatten, forsøkte han å ta den av, men med den fulgte hodebunnen hans. Lalli døde deretter en smertefull død. En lekmannsversjon fra 1600-tallets kommenterte selvtilfreds at: «Nå er biskopen i glede, / Lalli i ond pine. / Biskopen synger med englene, / Framfører en gledessang.»[53]

Lekmannsversjon av fortellingen var ment å bli framført under den årlige pilegrimsreisen langs Henriks siste rute.

I noen versjoner av diktet, ansett som eldre, var Lallis våpen et sverd. Øksen var mordvåpenet til den norske helgenen Olav den hellige, som var veldig populær i Finland og kan ha påvirket Henriks legende.[[53] Men siden Lalli ikke er framstilt som et medlem av overklassen, er det lite sannsynlig at han hadde et kostbart våpen som et sverd, og øksen er et mer historisk sannsynlig valg for drapet på Henrik.

Før sin død (!) instruerte Henrik kusken om å samle de gjenværende kroppsdelene i et tøy bundet med blå snor, legge det i en vogn trukket av en hingst. Når hingsten ikke orket mer, skulle han erstatte den med en okse, og der oksen stoppet, skulle han bygge en kirke.[37] Det var her Henriks levninger skulle gravlegges.[48]

Middelalderens folketradisjoner oppregner pestsmitte og ulykkene som rammet Lalli etter hans drap på biskopen. Håret og hodebunnen hans skal ha falt av da han tok av seg biskopens hette. Ved å fjerne biskopens ring fra fingeren hans, var det bare bein igjen. Til slutt løp han inn i en innsjø og druknet seg selv.[48][54]

Utviklingen av de folkelige tradisjoner

[rediger | rediger kilde]
Våpenskjoldet til Nousiainen med sankt Henrik som velsigner og tramper på sin morder.

I bunn og grunn er fortellingen av Henriks død en enkel historie om en hissig mann som blir offer for sin dårlige kones skarpe tunge. Diktet har ingen medlidenhet med Lalli, og han er ikke avbildet som en helt i en historie hvis egentlige hovedfigur er Lallis kone Kerttu, og den som er framdriften i fortellingen. Skildringen av Henriks død bygde på en uavhengig tradisjon som en gang var i direkte konkurranse med legenden, som stort sett er glemt i dag. Det er fortsatt ukjent om de to tradisjonene ble bygget rundt samme person.[51]

Diktet, som har det samme tradisjonelle versemål som det finske eposet Kalevala, har overlevd som flere tekster fra 1600- og 1700-tallet fra ulike deler av Finland. Noen av dens elementer forekommer i tidligere verk, men den dateres neppe eldre enn helgenbiografien.[55] Det er debatt om det opprinnelige diktet ble diktet av én eller flere individer. Forfatteren har imidlertid hatt kun overfladisk forståelse av kirkelegendene.[55]

Både Lalli (Laurentius) og Kerttu (Gertrud) er opprinnelig tyske navn, noe som kan tyde på at diktet delvis ble konstruert etter utenlandske forbilder, hvis innflytelse også er synlig i andre aspekter. Måten Lalli blir manipulert til å begå forbrytelsen og det som skjer med ham ser ut til å være hentet fra en middelaldersk Judas-fabel.[54] Omfattende lån fra ubeslektede finske legender fra førkristen tid har også funnet sted, og det etterlater således ganske lite originalt materiale i det hele tatt.[56]

Basert på funn fra kirkeruiner fra middelalderen på den bittelille øya Kirkkokari ("Kirkeklippen», tidligere kjent som «Henrikens øy») i innsjøen Kjulo träsk (Köyliönjärvi), begynte biskopens opphøyelse til helgen i siste halvdel av 1300-tallet, i god tid etter Henrik hadde fått sin offisielle status som lokal helgen, og 200 år etter hans påståtte død.[57]

Imidlertid ble diktets påstand om at Henrik ble gravlagt i Nousiainen (Nousis) ble allerede holdt for å være sant i tiden rundt 1300, da hans påståtte levninger ble overført fra Nousiainen til Turku domkirke. En Chronicon episcoporum Finlandensium fra midten av 1400-tallet bekreftet også Köyliö som stedet for hans død.[58] Ingen av stedene er nevnt i helgenbiografien på noen måte. Kirken ser ut til å gradvis ha komplementert sine egne legender ved å ta i bruk elementer fra folketradisjonene, spesielt i løpet av 1400-tallet.[55]

Historiske kilder

[rediger | rediger kilde]
Henriks finger avbildet i seglet til bispedømmet i Turku fra 1618.

I dag blir legenden om Henrik utfordret av historikere grunnet de mange problematiske manglene til det punktet at de har fremmet ham som ikke en faktisk historisk figur, men ren fantasi ettersom det er ingen direkte bevis for verken korstoget eller Henrik.[59] Helgener som er oppdiktede og som aldri har eksistert er heller ikke eksepsjonelle i Europa.[60]

Biskopens påståtte voldelige død er imidlertid ikke seg selv en grunn til å tvile på hans potensielle eksistens, ettersom mange biskoper ble myrdet under urolighetene på 1100- og 1200-tallet, selv om de fleste ikke ble opphøyet til helgenskap. Saxo Grammaticus skrev om slaget ved Fodevig i 1134 at aldri hadde så mange biskoper blitt drept på samme tid. Bemerkelsesverdige biskoper som døde med vold er blant annet erkebiskop Johannes av Uppsala i 1187,[61] biskop Theoderik av Estland i 1219[62] og biskop Karl Magnusson av Linköping i 1220.[63]

En viss Henrik er nevnt i Incerti scriptoris Sueci chronicon primorum in ecclesia Upsalensi archiepiscoporum,[64] en latinsk krønike over Uppsala erkebiskoper, før Coppmannus og Stefan, men etter Sverinius (sannsynligvis nevnt i tyske kilder i 1141/1142 som «Siwardus»),[65] Nicolaus og Sweno.[64] Foruten navnet vet krøniken at han døde som martyr og ble gravlagt i Turku domkirke (nåværende Åbo domkirke) i Finland. Siste forskning daterer krøniken til tidlig på 1400-tallet da Henriks legende allerede var etablert i Svrige, og således har liten betydning som vitnesbyrd.[66]

En legenda nova («ny lesning») på slutten av 1400-tallet hevdet at Henrik hadde kommet til Sverige i følget av pavelig legat Nicholas Breakspear, den senere pave Hadrian IV, og som var den som utnevnte Henrik til biskopen av Uppsala. Selv om legenda nova oppgir 1150 som korstogets år, er det sikkert fra andre kilder at Nicholas Breakspear faktisk var i Sverige i 1153. Det er ikke kjent om dette bare var en slutning fra forfatteren, basert på det faktum at også Nicholas Breakspear var en engelskmann.[67] Det er imidlertid ingen informasjon om noen ved navn Henrik som fulgte legaten i noen kilde som beskriver besøket, og heller ikke om at han utnevner en ny biskop i Uppsala.[68] En annen påstand fra legenda nova var at Henriks levninger ble overført til Turku domkirke allerede i 1154, noe som absolutt var usant siden domkirke ble bygget først på 1290-tallet.[69] På slutten av 1500-tallet hevdet biskop Paulus Juusten at Henrik hadde vært biskop av Uppsala i to år før korstoget. Basert på disse postulatene samlet historikere fra begynnelsen av 1900-tallet korstogets år til 1155 som og 1156 som året for Henriks død.[69] Historikere fra ulike århundrer har også foreslått forskjellige andre år fra 1150 til 1158.[5]

I motsetning til disse påstandene nevner middelalderens Annales Suecici Medii Aevi[70] og 1200-tallslegenden om den hellige Botvid fra Södermanland [71] som nevner en «Henrik» som biskopen av Uppsala (Henricus scilicet Upsalensis) i 1129, og deltok i innvielsen av helgenens nybygde kirke.[72]

Legenden om Henrik kan være inspirert og forvekslet av fortellingene om den samtidige Sigtunabiskopen Henrik som døde i slaget ved Fodevig i 1134,[73] og som hadde kjempet sammen med danskene etter å ha blitt forvist fra Sverige. Han er kjent fra Chronicon Roskildense (Roskilde-krøniken) som ble skrevet like etter hans død og fra Saxo Grammaticus’ Gesta Danorum fra tidlig på 1200-tallet, da han hadde flyktet til Danmark fra Sigtuna, setet til de tidlige Uppland-biskopene før det ble flyttet noen kilometer til sin senere plassering i Uppsala en gang før 1164.[74][75] Han blir ignorert i alle svenske biskopkrøniker, med mindre han er den samme Henrik som senere ble redigert til 1150-tallet. Det ville gjøre påstanden om at han kom til Finland sammen med kong Erik til en sen nyvinning, der minnet om en drept biskop i Uppsala en gang på 1100-tallet ble gjenbrukt i en ny kontekst.[76]

Bemerkelsesverdig er også en historie skrevet ned av Adam av Bremen i hans Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum («Gjerningene til Hamburgs bispedømmes biskoper») fra 1075/1076 om en viss utlending kalt Hericus, som ble drept og led martyrdøden mens han forkynte blant sueones (sveaere). Adam hadde hørt historien fra kong Svein Estridsson av Danmark.[77] Likheten med den senere legenden om en engelskfødt Henricus, som angivelig ble drept og martyrdød i Finland, synes å være for slående til å være en tilfeldighet.[78]

Biskop av Finland

[rediger | rediger kilde]

Ingen historisk kilde gjenstår som kan bekrefte eksistensen av en biskop ved navn Henrik i Finland. Imidlertid har pavebrev som omtaler en uidentifisert biskop av Finland i 1209, 1221, 1229 og 1232 overlevd.[79] Noen kopier av et annet pavebrev fra 1232 kaller biskopen «N.»,[80] men bokstaven «N» kan opprinnelig også ha vært noe som lignet den. Den første sikkert kjente biskopen av Finland er (finsk: Tuomas; død i 1248), som først ble nevnt i 1234.[81] Det er imidlertid mulig at Fulco, biskopen av Estland nevnt i kilder fra 1165 og 1171,[81] var den samme som Folquinus, en legendarisk biskop av Finland på slutten av 1100-tallet, men dette forblir bare en teori.[82]

Pave Alexander III, 1493.

Ingen biskop eller bispedømme i Finland er nevnt i et pavebrev fra 1171 (eller 1172) av den tilsynelatende velinformerte pave Alexander III, som ellers tok for seg situasjonen for kirken i Finland. Paven nevner at det var predikanter, antagelig fra Sverige, som arbeidet i Finland og var bekymret for deres dårlige behandling av finnene.[83] Paven hadde tidligere i 1165 autorisert at den første misjonærbiskopen av Estland til å bli utnevnt, og var en nær bekjent av både Eskil, erkebiskopen av Lund, og Stefan, erkebiskopen av Uppsala, som begge hadde tilbrakt tid med ham i Frankrike hvor han ble forvist i 1160-årene. Etter situasjonen i Estland grep paven personlig inn i den estiske misjonen i 1171, og beordret bistand til den lokale biskopen Fulco fra Norge.[81]

Det er ikke bevart noen liste over biskoper eller bispedømmer under erkebiskopen av Uppsala fra 1164, 1189, 1192, 1233, 1241 eller 1248, og som heller ikke inneholder noen henvisning til Finland, verken generelt eller i form av propaganda. Ingen påstand om en svensk biskop i Finland er framsatt i noen annen kilde fra tiden før det såkalte andre svenske korstoget i 1249.[84]

Den første omtale av en biskop i Finland er fra et pavelig brev i 1209. Det ble sendt til erkebiskop Anders Sunesen av Lund av pave Innocent III som et svar på erkebiskopens tidligere brev som ikke har overlevd. I følge erkebiskopen var biskopen av den nyetablerte kirken i Finland død, tilsynelatende av naturlige årsaker ettersom hans bortgang nevnes å ha vært «lovlig», og setet hadde vært ledig en stund. Erkebiskopen hadde klaget til paven hvor vanskelig det var å få noen til å være biskop i Finland og planla å utnevne noen uten formell tilstrekkelighet, som allerede arbeidet i Finland. Paven godkjente erkebiskopens forslag uten å stille spørsmål ved hans meninger.[85] Det er bemerkelsesverdig at erkebiskopen av Uppsala, Valerius (1207–1219/1224), også var i Danmark på den tiden, midlertidig forvist fra Sverige etter å ha alliert seg med den avsatte kong Sverker, enda et eksil i Danmark.[86]

Arv

[rediger | rediger kilde]

Relikvier

[rediger | rediger kilde]
Enriks (tomme) sarkofag i kirken Nousiainen med avbildninger av korstoget.

Henrik ble angivelig gravlagt i Nousiainen, hvorfra hans bein – eller i det minste noe som ble antatt å være hans bein – ble fraktet til Turku i 1300. [85] I tillegg til tradisjoner er den eneste kilden som forbinder Nousiainen med tidlige biskoper et brev signert av biskop Thomas i Nousiainen i 1234.[87] Arkeologiske utgravninger av førkatolske kirkegårder i Nousiainen og omkringliggende prestegjeld viser en tydelig avvikling av tradisjoner på begynnelsen av 1200-tallet, men ingen brå endringer er synlige i det religiøse miljøet blant funnene fra 1100-tallet.[88]

Uansett ser det ut til at biskopens grav ble sporet til Nousiainen senest etter at han ble helgen. En rekke middelalderdokumenter nevner at biskopens grav fortsatt befant seg i den lokale kirken, noe som antagelig betyr at alle beinrestene ikke var overført til Turku.[89] Kirken ble senere utsmykket med en grandiose kenotaf fra 1400-tallet, hvis kopi kan finnes i Finlands nasjonalmuseum i Helsingfors.[90]

De fleste beinene i Turku (Åbo) var fortsatt på plass i 1720 da de ble katalogisert av russiske soldater for overføring til St. Petersburg under den russiske okkupasjonen av Finland i den store nordiske krig. Mannen bak ideen var svenske grev Gustaf Otto Douglas som hadde hoppet av og gått over til russisk side under krigen og hadde ansvaret for den dystre okkupasjonen av Finland som omtales som «stora ofreden».[91] Hva som skjedde med beinene etter det er fortsatt ukjent, og det er således ikke mulig å foreta moderne DNA-analyser av dem. Ifølge noen kilder sank det russiske fartøyet som fraktet relikviene på veien.[89] Imidlertid er det generelt anerkjent at et stykke av Henriks ulna (rørknokler i underarmene) hadde blitt plassert i biskop Hemmings relikvieskrin som ble bygget i 1514 og høyt skattet i domkirken. Det var også vedlagt et stykke pergament som sa at beinet tilhørte Henrik. Under restaureringsarbeidet av domkirken ble relikvien flyttet til Museiverket, den finsk myndighet som verner om det finske kulturmiljøet. Den ble senere plassert inne i alteret til Sankt Henriks katedral i Helsingfors.[92]

I 1924 ble en kjeveløs hodeskalle og flere andre bein funnet i et forseglet skap i domkirken i Turku. Disse blir også referert til som Henriks relikvier i populære medier og til og med av kirken, selv om den betegnelsen forblir spekulativ og knoklene kan ha tilhørt en annen helgen. Knoklene er for tiden lagret i domkirken i Turku.[93]

Henrys status i dag

[rediger | rediger kilde]
Minnesmerke for Henrik på øya Kirkkokari (Kyrkholmen).

Selv om Henrik aldri har blitt offisielt helligkåret, har han blitt omtalt som en helgen siden så tidlig som i 1296 ifølge et pavelig dokument fra den tiden,[29] og fortsetter å bli kalt som sådan i dag også.[94][95] På grunnlag av de tradisjonelle beretningene om Henriks død fant hans anerkjennelse som helgen sted før grunnleggelsen av Kongregasjonen for helligkåringer og den offisielle kanoniseringsprosessen til den katolske kirke. Henrik blir for tiden minnet den 19. januar i den lutherske minnekalenderen for den evangelisk-lutherske kirke i Amerika og den evangelisk-lutherske kirke i Canada.[96] 19. januar er også Henriks navnedag i Sverige og Finland (Heikinpäivä).[97] Han fortsetter å bli husket som en lokal overholdelse i den katolske kirken i Finland, hvor en særskilt katedral ble innviet i 1860, Sankt Henriks katedral, er dedikert til ham.[98]

Øya Kirkkokari (på svensk Kyrkholmen) i innsjøen Köyliönjärvi er fortsatt det eneste katolske pilegrimsstedet i Finland, med en minnegudstjeneste som holdes hvert år den andre søndagen i juni før midtsommer eller sankthansfestivalen. Også den middelalderske 140 km lange landskapsruten, Sankt Henriks vei (svensk: S:t Henriksleden), fra Köyliö til Nousiainen har blitt merket hele veien for de som er villige til å ta vandringen.[99][100]

Basert på folketradisjoner om biskopens virksomhet, bruker kommunene Nousiainen, Köyliö og Kokemäki bilder fra Henrys legende i sine våpenskjold.

Lalli

[rediger | rediger kilde]

Helgendrapsmannen Lalli nyter noe symbolsk status for finskhet og finsk uavhengighet. Lallis status har imidlertid blitt noe svekket av at høyreekstreme elementer liker å bruke Lalli som symbol, som den språkradikale foreningen Finskhetsförbundet (finsk: Suomalaisuuden liitto), hvis formann Pentti Huttunen skrev i 2001, som da hadde rundt 1100 medlemmer,[101] i foreningens organ Suomen Mieli: «Den frie finnen bøyer seg ikke for urett, han liker Lalli og dreper den som vil undertrykke ham».[102][103]

I TV-serien Suuret suomalaiset (100 stora finländare) ble Lalli valgt som den 14. største finnen. Lalli pleide å bli sett på som en ondskapsmann sammen med sin kone, men på 1900-tallet ble han også sett på som en slags opprørsk hedning mot imperialisme og tvungen konvertering av de nordlige korstog.[104]

Historien om Lalli og Henriks død på innsjøen er temaet for sangen «Köyliönjärven jäällä» av det finske metalbandet Moonsorrow.[105]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ LIBRIS, oppført som Sankt Henrik, SELIBR 266062, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.avoindata.fi, besøkt 17. november 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.avoindata.fi[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Heikkilä (2005), s. 55–62.
  6. ^ Harrison, Dick (2005): Gud vill det!. Stockholm: Ordfront förlag. ISBN 91-7037-119-9; s. 422-423.
  7. ^ «Bonden Lalli», Köyliö. Arkivert fra originalen 15. ferbuar 2015
  8. ^ a b c Farmer, David (2011): Oxford Dictionary of Saints, Oxford University Press, 4. utg., s. 208
  9. ^ «Årets dagar: Henriksdagen», Nordiskamuseet.se. Arkivert fra originalen 7. juni 2017.
  10. ^ «translasjon», NAOB. Sitat: «overføring av en helgens jordiske levninger til helgenskrin»
  11. ^ a b c d e f Heikkilä (2005), s. 398–417. På latin og på finsk. Alle de 52 kjente versjonene av legenden, hvorav mange er fragmenterte, kan også lastes ned fra en server ved Helsingfors universitet.
  12. ^ Biskopen av Finland ble omdøpt til biskopen av Turku (svensk Åbo) i 1259, se «Brev fra pave Alexander VI til biskopen av Turku» i 1259 på latin. Arkivert fra originalen 27. september 2007.
  13. ^ For eksempel i biskp Paulus Juustens Chronicon episcoporum Finlandensium fra midten av 1500-tallet (ikke til å forveksle med en annen krønike med samme navn ca. 100 år tidligere) er Henrik oppført som den første biskopen av Finland uten ytterligere forbehold.
  14. ^ Heikkilä (2005), s. 188.
  15. ^ Heikkilä (2005), s. 172.
  16. ^ Yngre Västgötalagen; Vidhemsprästens anteckningar, Fornsvenska textbanken, Lunds universitet. Arkivert fra originalen 24. januar 2004. Se også Beckman, Natanael (S1886): Medeltidslatin bland skaradjäknar 1943: 1, s. 3.
  17. ^ «Registrum ecclesie Upsalensis», Riksarkivet
  18. ^ Heikkilä (2005), s. 189.
  19. ^ Heikkilä (2005), s. 234.
  20. ^ Nygren (1953), s. 216–242.
  21. ^ De såkalte «kanslerbiskopene i Finland» har vist seg å ha vært en oppfinnelse av senere historikere, spesielt av Juusten i hans kronikk om de finske biskopene på 1500-tallet, av Herman Shück i Historisk Tidskrift 2/1963 i hans artikkel «Kansler og capella regis under folkeungdommen». Når det gjelder Ragvald og Kettil, hviler tittelen «kansler» utelukkende på Juustens fantasi og er i motsetning til datidens virkelige og kjente kanslere. Når det gjelder Bero, som er nevnt allerede i det såkalte «Palmskölds-fragmentet» sannsynligvis fra Turku-biskop Magnus Tavasts tid fra 1400-tallet (datert av Jarl Gallén i «De engelske munkene i Uppsala – et katedralkloster på 1100-tallet», Historik Tidskrift för Finland 1976, s. 17). Ifølge Schück kan Bero ha vært kongens kapellan.
  22. ^ Kari (2004), s. 122–123, 132–134.
  23. ^ Brev fra domkirken i Turkur i 1291; på latin. Arkivert fra originalen 27. september 2007.
  24. ^ Brev fra pave Nicholas IV i 1292; på latin. Arkivert fra originalen 27. september 2007.
  25. ^ Diplomatarium Suecanum nr.1746. Dokumentet (tidligere datert til 1295–1296) har Jarl Gallén vist å være fra 22. april 1391 i hans artikkel "Studier i Turku domkyrkans Svartbok" i Historik Tidskrift för Finland 1978. Det samme dokumentet er utgitt to ganger av Hausen, først med falsk datering i «Registrum Ecclesiae Aboensis» i år 1890 (nr. 18) og deretter med korrekt datering i «Finlands Medeltids Urkunder» i 1910 (nr. 999).
  26. ^ Linna (1989), s. 113.
  27. ^ Heikkilä (2005), s. 97.
  28. ^ Hausens Registrum Ecclesiae Aboensis nr.27.
  29. ^ a b Heikkilä (2005), s. 95.
  30. ^ Heikkilä (2005), s. 100, 445.
  31. ^ Pavebrev til presten i Nousiainen i 122, på svensk og latin. Arkivert fra originalen 27. september 2007.
  32. ^ Heikkilä (2005), s. 86.
  33. ^ Heikkilä (2005), s. 116.
  34. ^ Heikkilä (2005), s. 204.
  35. ^ Heikkilä (2005), s. 87.
  36. ^ Heikkilä (2005), s. 79.
  37. ^ Det er bemerkelsesverdig at kong Erik var fra Västergötaland, som var en del av bispedømmet Skara.
  38. ^ «Graduale Aboense», The European Library. Arkivert fra originalen 27. september 2007.
  39. ^ «Graduale Aboense», Europeana
  40. ^ Universitetets oldsakssamling nummer «C31615».
  41. ^ Sandaker, Odd (1984): «Biskopen til Finnøy», Historisk tidsskrift, nummer 3, s. 325 - .
  42. ^ Kolsrud, Oluf (30.. mai 1929): «Trondheim og Nidaros», avisa Den 17de Mai, side 4.
  43. ^ 19. januar var også minnedagen til kong Knut av Danmark som ble herlgenerklært 19. januar 1101 av pave Paschalis II. Tilfeldigvis ble også relikviene hans translatert (overført) i 1300, til Sankt Knuds kirke i Odense.
  44. ^ «Pyhä Henrik Ja Turun Tuomiokirkko» (Erkebiskop Jukka Paarmas tale om Henrik), på finsk. Evl.fi. Arkivert fra originalen 28. desember 2006.
  45. ^ Heikkilä (2005), s. 80, 96
  46. ^ Kari (2004), s. 110–112.
  47. ^ Heikkilä (2005), s. 256.
  48. ^ a b c d Piispa Henrikin surmavirsi, Wikisource
  49. ^ Werner (1958); Lähteenmäki (1946).
  50. ^ Agricola (1987)
  51. ^ a b Heikkilä (2005), s. 246–256.
  52. ^ Linna (1996), s. 151–158; Suvanto (1973).
  53. ^ a b Dubois, Thomas A. (2008): «Sts Sunniva and Henrik: Scandinavian Martyr Saints in Their Hagiographic and National Contexts», Sanctity in the North: Saints, Lives, and Cults in Medieval Scandinavia, niversity of Toronto Pres. doi:10.3138/9781442689060-004.
  54. ^ a b Anttonen, Pertti: «Miksi Juudas petti Jeesuksen?» (PDF), Tieteessatapahtuu.fi. Arkivert fra originalen (PDF) 4. juli 2007
  55. ^ a b c Heikkilä (2005), s. 253.
  56. ^ Sisällysluettelo (DOC), Köyliö Association. Lingvistisk analyse av diktet på finsk. Arkivert fra originalen 4. juli 2007.
  57. ^ «Keskiaika» (Middelalderen), Rauma.fi. Arkivert fra originalen 28. mai 2007. Se også omtale «Köyliö Kirkkokari» hos Museovirasto, den finske myndighet som beskytter finsk kulturmiljø. Arkivert fra originalen 18. januar 2004.
  58. ^ [https://www.columbia.edu/acis/ets/Sweden/Abo/abo.html Chronicon episcoporum Finlandensium, University of Columbia.
  59. ^ Heikkilä (2005), s. 78.
  60. ^ Delehaye (1955).
  61. ^ Åsbrink (1935).
  62. ^ «Foreign conquest and formation of a new administrative division», Estonica. Estonian Institute. Arkivert fra [https://archive.today/20120802115739/http://www.estonica.org/en/History/ca_1200-1558_Estonian_middle_ages/Foreign_conquest_and_formation_of_a_new_administrative_division/ originalen 2. august 2012.
  63. ^ Andresen (2002); «Karl Magnusson of Sweden», Find a Grave
  64. ^ a b Chronicon primorum in ecclesia Upsalensiarchiepicorum, University of Columbia.
  65. ^ «Severus», Nordisk familjebok, Runeberg.org.
  66. ^ eikkilä (2005), s. 60.
  67. ^ Middelalderens Anglia docens-propaganda ønsket å bagatellisere den danske rollen i etableringen av den svenske kirken, og hevdet ofte at tidlige geistlige hadde engelsk arv eller utdanning. Schmidt (1934).
  68. ^ Bergquist, Anders (2003): Kardinalen som blev påve. Föreläsning den 15 November 2003. 850-årsjubileum. Kyrkomötet 1153.
  69. ^ a b Heikkilä (2005), s. 59.
  70. ^ Paulsson (1974). Annalene ble skrevet i klosteret i Sigtuna. Se Wesén, Karl Fredrik: «Sigtunaannalerna», Fotevikens Museum. Arkivert fra originalen 27. desember 2007.
  71. ^ Den hellige Botvid av Södermanland (d.~1100), Katolsk.no
  72. ^ «Gamla Uppsala», Nordisk familjebok, Runeberg.org.
  73. ^ Schmid, Toni (1969–1971): «Henrik den helige», Svenskt biografiskt lexikon, bind 18, s. 652.
  74. ^ Sigtuna nevnes som det tidligere stedet for Uppsala-setet i et brev fra pave Alexander III til kong Knut Eriksson og jarl Birger Brosa på 1170-tallet (Svenskt Diplomatarium I nr. 852. Originalbrev).
  75. ^ De første biskopene i Uppland ble utnevnt for Sictunam et Ubsalam på 1060-tallet. Se Adam av Bremen: Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, latinsk tekst online; scholia 94. Arkivert fra originalen 7. februar 2005.
  76. ^ Schmid (1934).
  77. ^ Adam av Bremen: Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum, latinsk tekst online, se III 53. Arkivert fra originalen 7. februar 2005.
  78. ^ Linna (1996), s. 148–207.
  79. ^ Pavebrev «1209». Arkivert fra originalen 14. august 2007; «1221». Arkivert fra originalen 14. august 2007; «1229». Arkivert fra originalen 14. august 2007; «1229». Arkivert fra originalen 27. september 2007; «1229». Arkivert fra originalen 27. september 2007; «1229». Arkivert fra originalen 27. september 2007; «1229». Arkivert fra originalen 27. september 2007; «1229». Arkivert fra originalen 27. september 2007; «1229». Arkivert fra originalen 14. august 2007; «1232». Arkivert fra originalen 14. august 2007. På latin. Diplomatarium Fennicum, Databasen av Finska medeltida dokument (velg språk i høyre hjørne).
  80. ^ Nousis 1234 (Biskop Thomas i Finland överlåter för beständigt åt sin kapellan Vilhelm en jordlott i Masko samt hälften av ön Taipale), på latin. Arkivert fra originalen 27. september 2007.
  81. ^ a b c Rebane (1989), s. 37–68. Rebane (2001), s. 171–200
  82. ^ Juva (1964), s. 125.
  83. ^ «Tusculanum 9.9» (Påve Alexander III till ärkebiskopen i Uppsala och hans lydbiskopar samt Guttorm jarl med befallning att besätta fästningarna för att förekomma finnarnas svek och deras avfall från kristendomen), på latin. Arkivert fra [1] 27. september 2007
  84. ^ Linna (1989).
  85. ^ 30.10.1209 (Påve Innocentius III till ärkebiskop Andreas i Lund att till biskop i den nyligen omvända församlingen i Finland inviga en viss man med passande egenskaper, ehuru han inte var född av ett lagligt äktenskap.), på latin. Arkivert fra originalen 14. august 2007.
  86. ^ Åsbrink (1935).
  87. ^ Heikkilä (2005), s. 94. Noen historikere har foreslått at oversettelsen fant sted allerede før 1296, eller til og med så sent som i 1309. Året 1300 er fra midten av 1400-tallets Chronicon og er fortsatt generelt akseptert.
  88. ^ Purhonen (1998). Boken inneholder en grundig sammenligning av funn fra dusinvis av kirkegårder rundt om i det sørvestlige Finland.
  89. ^ a b Heikkilä (2005), s. 108.
  90. ^ Heikkilä (2005), s. 257–261.
  91. ^ Kari (2004), s. 135.
  92. ^ Anton, Emil (2017): Katolisempi kuin luulit: Aikamatkoja Suomen historiaan. Helsinki: Kirjapaja. ISBN 978-952-288-620-0; s. 14.
  93. ^ «Den hellige Henrik av Finland (~1100-~1156)», Katolsk.no
  94. ^ Pave Johannes Paul IIs tale til de katolske, lutherske og ortodokse biskopene i Finland, 7. januar 1985. På engelsk.
  95. ^ Pave Johannes Paul IIs brev til kardinal Joachim Meisner på 850-årsdagen for ankomsten av den hellige Henrik, biskop, og 50-årsdagen for grunnleggelsen av Helsingfors bispedømme, 17. januar 2005. På latin.
  96. ^ ECLA (2006): Evangelical Lutheran Worship, Minneapolis: Augsburg Fortress, ISBN 951-746-441-X, arkivert fra originalen 21. juni 2010
  97. ^ Som Heikki, Henrik, Henrikki, Henri. Legg merke til at også byen Hancock i Michigan, som har mange innbyggere med finsk opprinnelse, feirer Heikinpäivä (finsk "Henriks Day") på den samme dagen. Se «2007 Heikinpaiva Celebration». Arkivert fra originalen 15. desember 2007.
  98. ^ Se det katloske forum:«Patron Saints Index» (på engelsk) for en beskrivelse av den pågående romersk-katolske anerkjennelsen av Henry. Arkivert fra originalen 29. juni 2007.
  99. ^ «The Yeoman Lalli» (på engelsk). Informasjon om pilegrimsreisen fra Köyliö kommune. Arkivert fra originalen 8. juni 2007
  100. ^ «Pyhän Henrikin ekumeeninen pyhiinvaellus» (på finsk). Økumenisk pilegrimsreise til sankt Henrik. Arkivert fra originalen 6. august 2007
  101. ^ Miettunen, Hannu (23. juli 2001): Suomalaisuuden liiton kiihkoilu oudoksuttaa entisiä puheenjohtajia, Turun Sanomat. Arkivert fra originalen 30. september 2007
  102. ^ Harrison, Dick (9. september 2013): «Finlands historia är också vår», Svenska Dagbladet
  103. ^ Sjövall, Mikael (23. juni 2015): «Då vår historia uppdateras», Pressreader
  104. ^ Heininen, Simo (2005): «Talonpoika Lalli - Paha pakana vai vihainen viljelijä?», Tiede.fi
  105. ^ Moonsorrow: Köyliönjärven jäällä (Pakanavedet II), Genius Lyrics

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Agricola, Mikael (1987), Mikael Agricolan teokset 1, Söderström, ISBN 951-0-13900-9 
  • Andresen, Lembit (2002), Eesti Ajalugu I–II. 1997. History of Estonia, AS BIT 2000, 2002, Avita, ISBN 9985-2-0606-1 
  • Delehaye, Hippolyte (1955): Les légendes hagiographiques. Quatrième édition. Subsidia hagiographica n:o 18A, Bruxelles
  • Heikkilä, Tuomas (2005), Pyhän Henrikin Legenda, SKS, ISBN 951-746-738-9 
  • Juva, Einar W. (1964), Suomen kansan historia I. Esihistoria ja keskiaika, Otava 
  • Kari, Risto (2004), Suomalaisten keskiaika, WSOY, ISBN 951-0-28321-5 
  • Klinge, Matti (1998), Suomen kansallisbiografia, Helsinki: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura, ISBN 951-746-441-X 
  • Linna, Martti (1989), Suomen varhaiskeskiajan lähteitä, Gummerus kirjapaino Oy, ISBN 951-96006-1-2 
  • Linna, Martti (1996), Suomen alueellinen pyhimyskultti ja vanhemmat aluejaot. Vesilahti 1346–1996. Edited by Helena Honka-Hallila, Jyväskylä 
  • Lähteenmäki, Eino (1946), Minkä mitäkin Vesilahden kirkon syntyvaiheista, Vesilahti: Vesilahden seurakunta 
  • Nygren, Ernst (1953), Svenskt Biografiskt Lexikon, Stockholm 
  • Paulsson, Göte (1974), Annales suecici medii aevi, Bibliotheca historica Lundensis XXXII 
  • Purhonen, Paula (1998), Kristinuskon saapumisesta Suomeen, Vammalan Kirjapaino Oy, ISBN 951-9057-31-5 
  • Rebane, Peep Peeter (2001), From Fulco to Theoderic: The Changing Face of Livonian Mission — Andres Andresen (ed.), Muinasaja loojangust omariikluse lävele: Pühendusteos Sulev Vahtre 75. sünnipäevaks, Tartu: Kleio 
  • Rebane, Peep Peeter (1989), Denmark, the Papacy and the Christianization of Estonia – Michele Maccarrone (ed.), Gli Inizi del Cristianesimo in Livonia-Lettonia: Atti del Colloque internazionale di storia ecclesiastica in occasione dell'VIII centenario della Chiesa in Livonia (1186–1986), Roma 24–25 giugno 1986. Città del Vaticano 
  • Schmid, Toni (1934), Sverige's kristnande, Uppsala 
  • Suvanto, Seppo (1973), Satakunnan historia. III : Keskiaika, Satakunnan maakuntaliitto, ISBN 951-95095-0-X 
  • Werner, Joachim (1958), Kirmukarmu – Monza – Roes – Vendel XIV. (SM 65) 
  • Åsbrink, Gustav (1935), Svea Rikes Ärkebiskopar, Uppsala 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henrik_den_hellige&oldid=24800327»