Haj Amin al-Husseini
| Amin al-Husseini امين الحسيني | |||
|---|---|---|---|
 Haj Amin al-Husseini (ca. 1897–1974) | |||
| Født | 1895 eller 1897 i Jerusalem, Det osmanske rike Jerusalem (Det osmanske rike, Ottoman Palestine)[1] | ||
| Død | 4. juli 1974 (77 år), Beirut, Libanon Beirut | ||
| Beskjeftigelse | Mufti | ||
| Utdannet ved | Al-Azharuniversitetet | ||
| Far | Mohammed Tahir al-Husayni | ||
| Parti | Den høyere arabiske komité | ||
| Nasjonalitet | Det osmanske rike (1895–1920) Palestinamandatet (1920–1948) | ||
| Gravlagt | Martyrkirkegården i Beirut | ||
| Medlem av | Den høyere arabiske komité | ||
| Stormufti av Jerusalem | |||
| 1921–1948 | |||
| Forgjenger | Kamil al-Husayni | ||
| Etterfølger | Hussam ad-Din Jarallah | ||
| Leder av Det islamske råd | |||
| 1922–1937 | |||
Amin al-Husseini (Mohammad Amin al-Husayni, امين الحسيني) (født 1895 eller 1897[2], død 4. juli 1974) var en palestinsk nasjonalist og muslimsk religiøs leder. Han var medlem av Jerusalems mest ansette familier, og innehadde to høyt ansette embeter: stormufti av Jerusalem og president for den høyere arabiske komité.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Al-Husseini ble født cirka 1897 som sønn av Mohammad Tahir al-Husayni.[3] Faren var på dette tidspunktet mufti av Jerusalem og en prominent, tidlig motstander av sionismen. Familien var den rike og mektige al-Husseini-familien, som eide store landeiendommer i det sørlige Palestina, i området rundt Jerusalem. Tretten familiemedlemmer hadde vært ordførere av Jerusalem i årene 1864–1920. Hans halvbror, Kamil al-Husayni, var også mufti av Jerusalem fram til 1921, og som Haj Amin al-Husseini etterfulgte i vervet.
I 1912 studerte han islamsk rett ved Al-Azharuniversitetet i Kairo og var her med på å danne en antisionistisk, palestinsk studentforening.[4] I 1913 reiste han på pilegrimsreise til Mekka og ble berettiget til å omtale seg selv med tittelen el-Hadj.
Deretter og fram til utbruddet av første verdenskrig studerte han administrasjon i Istanbul.
Første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Han gikk under krigen inn i den osmanske hæren og ble utdannet artillerioffiser, og utstasjonert i Izmir. Under en sykepermisjon hjemme i Jerusalem deserterte han og sluttet seg til det arabiske opprøret mot osmanerne.[4]
Han var velutdannet på linje med det som var vanlig blant stormenn innen Det osmanske rike, og selv om det kunne være forventet at han ville få høye religiøse verv, brukte han ikke turban før han ble valgt til mufti.[5]
Etter første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Amin al-Husseini deltok ved den syriske nasjonalkongressen i Damaskus i 1919, og han støttet her at emir Faisal skulle bli konge i Det arabiske kongerømmet Syria, noe han også ble 8. mars 1920, men dette varte bare fram til 24. juli 1920.[6] I 1920 grunnla al-Husseini en avdeling av den syriske «Araberklubben», Al-Nadi al-arabi, i Jerusalem, som hadde en pro-britisk holdning.
Amin al-Husseini var motstander av en jødisk stat innenfor grensene av det daværende britiske Palestinamandatet. og virket fra 1920 som nasjonalistleder i Palestina. Etter at demonstrasjoner hadde utviklet seg til å bli voldsomme, flyktet han til Syria, og ble dømt in absentia til 10 års fengsel for opprørvirksomhet,[7] men benådet noen måneder senere av den britiske høykommissæren Herbert Samuel.
Stormufti av Jerusalem
[rediger | rediger kilde]
Han ble valgt til mufti av Jerusalem i 1921, men da det islamske råd ble dannet året etter, krevde Al-Husseini å bli titulert som stormufti, sannsynligvis etter egyptisk modell, og fikk gjennomslag for dette.[8]
Internasjonalt kjent ble han først da han ble stilt for et britisk tribunal etter en serie massakrer på jøder i 1929. Til sitt forsvar siterte al-Husseini fra Sions vises protokoller, til tross for at det på dette tidspunktet var kjent at dette verket var en forfalskning utført av tsarens hemmelige politi.
I 1936 hadde den jødiske befolkningen i Palestinamandatet vokst til nesten 400 000. Immigrasjonen var stor, og særlig var dette jøder som flyktet fra det nasjonalsosialistiske Tyskland og fra økende antisemittisme i Europa. Dette året startet det arabiske opprøret som ble kjent som «the great uprising» (den store oppstanden). Opprøret ble ledet av al-Husseini, og araberne følte seg marginalisert i sitt eget land, og tydde til både fredelige og voldelige protester. I juli 1937 gikk al-Husseini i dekning hvor han holdt seg i tre måneder mens han ledet opprøret. Han dro deretter til Libanon, hvor han var i to år under fransk overvåkning, og flyktet deretter til Irak.
Forholdet til nasjonalsosialistene
[rediger | rediger kilde]
Bakgrunnen og innholdet i al-Husseinis støtte til aksemaktene, og hans tilknytning til det nasjonalsosialistiske Tyskland og det fascistiske Italia er svært omdiskutert og omstridt. Noen som Renzo de Felice, benekter at dette kan tas som et uttrykk for likhet mellom arabisk nasjonalisme og den nasjonalsosialistiske/fascistiske ideologien, og at al-Husseini valgte sine alliansepartnere utelukkende av strategiske årsaker,[9] og på bakgrunn av at al-Husseini senere skrev i sine memoarer at «din fiendes fiende er din venn»,[10] andre hevder at at al-Husseinis motiver var jødefiendtlig i utgangspunktet.
Da Adolf Hitler kom til makten i 1933, sendte al-Husseini ham gratulasjonstelegrammer, og fra 1938 mottok han også våpen fra nasjonalsosialistene.[11]
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Under andre verdenskrig flyktet al-Husseini til Tyskland, etter å ha deltatt i et anti-britisk/pro-tysk kupp i Bagdad i 1941.[12]
Våren 1943 ble det rekruttert til den nyopprettede Waffen-SS-divisjonen 13. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Handschar». Divisjonen rekrutterte mannskaper fra Balkan og rettet seg opprinnelig særlig inn mot den muslimske befolkningen i Bosnia. «Handschar» (bosnisk/kroatisk: Handžar) var det lokale ordet for det buete, krumme tyrkiske sverdet (arabisk: «Khanjar» خنجر), et historisk symbol for Bosnia og Islam. Al-Husseini assisterte i rekrutteringen,[7] men resultatet var nok skuffende, da de fikk bare rundt halvparten av de 20 000–25 000 soldatene som var forventet.
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde]
Al-Husseini flyktet til Sveits rett før krigen tok slutt, men ble sendt tilbake til Tyskland, og arrestert i Konstanz 5. mai 1945 av franske styrker. 19. mai ble han sendt til Paris-området, hvor han ble satt i husarrest.[13]
Frankrikes tidligere ambassadør til Syria, Henri Ponsot hadde diskusjoner med al-Husseini og anså al-Husseini kunne være nyttig for å styrke de franske interessene i Midtøsten. Allerede 24. mai 1945 ba Storbritannia om at al-Husseini ble utlevert, da de anså ham som britisk statsborger som hadde samarbeidet med Tyskland,[13] og befant seg på listen av krigsforbrytere. I tillegg anmodet Jugoslavia om at han ble utlevert på grunn av påstått ansvar for massakre på serbere under krigen. Men i begge tilfeller nølte Frankrike med å utlevere ham, og ga ham status som politisk fange. Al-Husseini nøt stor frihet i Frankrike, kunne treffe dem han ville, og bevege seg fritt, slik at han ble der i ett år.[13]
29. mai 1946 forlot al-Husseini Frankrike med et TWA-fly til Kairo med et forfalsket syrisk pass. Det tok tolv dager før den franske utenriksministeren medga at han hadde flyktet, og at britene ikke kunne arrestere ham i Egypt hvor han fikk asyl av kong Farouk I av Egypt.[13] Heller ikke Egypt imøtekom Jugoslavias anmodning om utlevering av ham for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Han fortsatte å ha innflytelse innen den arabiske politikken.[14] Blant annet organiserte han fra Syria i 1947–1948 Palestina-arabernes motstand mot FNs beslutning om å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat.[15] Han ble 1. oktober 1948 utnevnt av Den arabiske liga som leder for den palestinske regjeringen i Gaza, under egyptisk kontroll.
Han prøvde på denne tiden å skaffe seg en lederstilling blant palestinerne, men uten hell.[7] Han bodde først i Kairo deretter, fra 1959 i Beirut, hvor han døde. Han ba om å bli begravet i sin hjemby Jerusalem, noe de israelske myndighetene ikke har tillatt.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ afroasian.mediaplaygrounds.co.uk[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mattar 1992, s. 156; Laurens 2002, s. 624, n.5 I første bind av trilogien (Laurens 1999, s. 425) brukte Laurens Mattars anslåtte fødselsår 1895, men reviderte dette til 1897 som et mer sannsynlig fødeår i bind 2.
- ^ Kumaraswamy, P. R. (8. oktober 2015). Historical Dictionary of the Arab-Israeli Conflict (på engelsk). Rowman & Littlefield. ISBN 978-1-4422-5170-0.
- ^ a b Mallmann, Klaus-Michael og Cüppers, Martin : Halvmåne og hagekors - Det Tredje Rige, araberne og Palæstina, side 17, Danmark: Informations Forlag 2009, ISBN 978-87-7514-236-1
- ^ Krämer, Gudrun: A History of Palestine: From the Ottoman Conquest to the Founding of the State of Israel, side 219 Princeton, 2008, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-11897-0.
- ^ Faisal ble året etter konge av Irak.
- ^ a b c Amin al-Husseini på Store norske leksikon
- ^ Kupferschmidt, Uri M.: The Supreme Muslim Council: Islam under the British mandate for Palestine, sidene 19 og 76, E.J. Brill, Leiden, New York 1987, ISBN 978-90-04-07929-8
- ^ De Felice, Renzo: Mussolini l'alleato:1. L'Italia in guerra 1940-1943, sidene 212-213 1. Torino, 1990, Einaudi. ISBN 978-88-06-59306-3.
- ^ arabisk:واعتبرت المانيا بلدآ صديقآ لأنها لم تكن دولة مستعمرة ولم يسبق لها أن تعرضت بسوء لأية دولة عربية أو اسلامية, ولأنها كانت تقاتل أعداءنا من مستعمرين و صهيونيين, ولان عدو عدوك صديقك, و كنت موقنآ, أن انتصار المانيا سينقذ بلادنا حتمآ من خطر الصهيونية و الاستعمار
Oversettelse: «Jeg har ansett Tyskland for å være en vennligsinnet land, da det ikke var et koloniserende land, som aldri skadet noe arabisk eller islamsk land, og fordi det bekjempet våre kolonialistiske og sionistiske fiender, og fordi din fiendes fiende er din venn. Og jeg var sikker på at Tysklands seier ville sikre våre land fra sionismens og kolonialismens farer».Mudhakkirat al-Hajj Amin al-Husayni, Damascus 1999 side 96. - ^ Herman Willis: Katten og elefanten (s. 62-63), forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2593-7
- ^ Hajj Amin Al-Husayni Arkivert 18. oktober 2007 hos Wayback Machine., USHMM.
- ^ a b c d Hershco, Tsilla: Le grand mufti de Jérusalem en France: Histoire d'une évasion, mars 2006
- ^ Peter Wien: Coming to terms with the past: German academia and relation between the arab lands and nazi germany, International Journal of Middle East Studies, 2010, 42, sidene 311-321, Cambridge University Press, 2010, DOI 10.1017/S0020743810000073, publisert 13. april 2010, besøkt 6. april 2012
- ^ Norstedts uppslagsbok 1948 /Mufti
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Passia.org, Husseini, Haj Amin (1895–1974), samt fotografier
- Deutsche Wochenschau No. 588, Der Führer tar imot Jerusalems stormufti Haj Amin al-Husseini, 10. desember 1941, YouTube
- Muslim World Congress
- Simon Wiesenthal, Grossmufti, Grossagent des Achse, 1947