Hopp til innhold

Erling Wikborg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erling Wikborg
Født5. nov. 1894[1]Rediger på Wikidata
Drammen[1]
Død6. apr. 1992[1]Rediger på Wikidata (97 år)
Oslo
BeskjeftigelseDiplomat, politiker, advokat Rediger på Wikidata
Akademisk gradCand.jur.
PartiKristelig Folkeparti
NasjonalitetNorge
Norges utenriksminister
1963
ForgjengerHalvard Lange
EtterfølgerHalvard Lange

Erling Wikborg (1894–1992) var en norsk KrF-politiker og jurist. Han var stortingsrepresentant i tre perioder; for Akershus 1945–1949 og for Oslo 1954–1961. Han var leder for Kristelig Folkeparti mellom 1951 og 1955, parlamentarisk leder mellom 1954 og 1961 og var utenriksminister i Lyng-regjeringen i 1963.[2]

Wikborg var cand.jur. fra 1918 og drev egen advokatforretning i Oslo fra 1923.[3] Hans spesialfelt var sjørett.[4][5] Firmaet han grunnla eksisterer fremdeles (som Wikborg Rein i Oslo). Han var varamedlem av Den Norske Nobelkomite fra 1. januar 1949 til 31. desember 1972, fungerende medlem 12. oktober 1965 – 31. desember 1966 og 28. august 1967 – 31. desember 1969.

Wikborg var æresmedlem av Kristelig Folkeparti. Han opplevde sitt kristne gjennombrudd i forbindelse med den såkalte «Oxfordbevegelsen» midt på 1930-tallet, sammen med bl.a. forfatteren Ronald Fangen og journalisten Fredrik Ramm.[6] Det var i forlengelsen av denne erfaringen han ble politiker. Som urban akademiker var Wikborg noe av en «fremmed fugl» i etterkrigstidens lavkirkelige parti,[7] med røtter i den vestlandske venstre-kulturen, og han spilte en viktig rolle i å utvikle partiet til et bredere, landsdekkende parti. Wikborg var tilhenger av norsk medlemskap i EEC/EF.[8]

Wikborg er far til kunsthistorikeren Tone Wikborg,[9] og var derigjennom svigerfar til forfatter og forlegger Peder W. Cappelen 1955-66.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c www.stortinget.no, besøkt 1. september 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Kristelig folkepartis historie 1933-1983. Valo. 1985. s. 243-245. ISBN 8299125618. 
  3. ^ Studentene fra 1913. Leif Villars-Dahl. 1963. s. 276. 
  4. ^ Halbo, Sverre M. (1933). Norges advokater og sakførere 1932. Aschehoug. s. 501. 
  5. ^ Medlemmer av Den norske advokatforening. Den norske advokatforening. 1966. s. 278. 
  6. ^ Oftestad, Bernt T. (1981). Kristentro og kulturansvar hos Ronald Fangen. Land og kirke. s. 211. ISBN 8205131449. 
  7. ^ Oslo kristelig folkeparti 1937-1987. Partiet. 1987. s. 63. 
  8. ^ Livssyn og politikk : Kåre Kristiansen 75 år. Schibsted. 1995. s. 101. ISBN 8251615550. 
  9. ^ Wikborg, Thorolf (1943). Slektene Wikborg, Wicklund og Wikstrøm. s. 22. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]