Hopp til innhold

El 12

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
El 12
El 12
El 12 som 3-seksjonslok, Narvik 1970.
Informasjon
MaterielltypeElektrisk malmtoglokomotiv
Akselrekkefølge1'D (per seksjon)
Sporvidde1435 mm
ProdusentASEA, Motala, NOHAB
Byggeår1954–1957
Antall bygget8 seksjoner
Nummerering2113–2120
Tekniske spesifikasjoner
Lengde (o.b.)13 245 mm
Egenvekt95 tonn
Hjuldiameter1530 mm
Strømsystem15 kV AC, 16+23 Hz
Banemotor(er)ASEA KJD137
Topphastighet75 km/t
Ytelse3260 hk
2398 kW

El 12 var en elektrisk lokomotivtype som ble brukt på Ofotbanen for å trekke malmtog.

2-seksjonslok

[rediger | rediger kilde]

Etter 2. verdenskrig økte malmtransporten på Malmbanen, og det svenske malmbolaget regnet med en 50 % økning utover tidligere største årskvantum. For å få til det måtte banen enten bygges ut med dobbeltspor, eller lokomotivenes trekkraft økes med 50 %.[1] Man valge å løse dette ved å gjøre noe med lokomotivenes trekkraft. Dette ble gjort ved enten å koble sammen eldre lokomotivtyper eller ved å bygge nye, kraftigere lokomotiver. Ved NSB koblet de sammen de eldre lokene av typene El 3 og El 4.

På svensk side av Malmbanen hadde Statens Järnvägar bestilt tolv såkalte Dm-lokomotiver i desember 1952, og NSB fulgte etter og kjøpte lok av samme type og kalte dem El 12. Ved sin lansering var dette verdens største elektriske lokomotiv. Dette var såkalte halvlokomotiver slik som El 3. Det vil si at hver lokomotivseksjon har førerrom i bare én ende. To og to halvlokomotiver kobles da sammen mot hverandre slik at et dobbeltlok dermed får førerrom i hver ende slik et vanlig elektrisk lokomotiv. De første seks lokomotivseksjonene ble levert i 1954 og NSB bestilte to lokomotiver til som ble levert i 1957. De åtte seksjonene fikk numrene 2113 til 2120.

3-seksjonslok

[rediger | rediger kilde]

I 1960-årene var det igjen behov for å øke togvekten, særlig ved innføring av nye 4-akslede malmvogner. Statens Järnvägar møtte det behovet ved å bygge en føreromløs lokomotivseksjon for litra Dm som ble plassert mellom de to halvlokomotivene. Dermed økte trekkraften med 50 % og den "nye" loktypen ble benevnt Dm3 og fikk akselrekkefølgen 1'D+D+D1'. Den nye mellomdelen ble rimeligvis ikke utstyrt med løpeaksel.

NSB valgte en kombinert løsning: ombygging av eldre lok og anskaffelse av nye. Nybyggingen skjedde ved å anskaffe lok type El 15. Ombyggingen skjedde med å endre på lokene av type El 12. I stedet for å gjøre slik svenskene som bygde en ny midtseksjon, tok de et halvlok og plasserte det i midten, slik at den samlede akselrekkefølgen ble 1'D+1'D+D1'. For å få til det, måtte lokene ombygges ved overgangen mellom seksjonene slik at det som tidligere var endene uten førerrom som gikk mot hverandre fast, nå også måtte kunne kobles til en front. Teknisk fungerte dette, men estetisk så dette noe rart ut, og en 3-seksjons norsk El 12 ble derfor lengre enn en svensk Dm 3, selv om de funksjonelt var omtrent identiske. Siden mellomseksjonen på Dm 3 ikke hadde løpeaksel eller et uvirksomt førerrom, ble samlet adhesjonsvekt for Dm 3 243,2 tonn og samlet vekt 273,2 tonn[2], mens det tilsvarende tallet for El 12 med 3 seksjoner er 240 tonn og 285 tonn.

De første El 12 ble tatt ut av tjeneste mellom 1989 og 1990, de siste ble utrangert i 1992. To sett er bevart, 12 2113 + 12 2115 er gitt til Malmbanans Vänner mens 12 2119 + 12 2120 er overtatt av Ofotens museum.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hegna, J. B. (red.) (1957). Jernbanens driftshistorie. Teknisk og administrativ oppbygging. Oslo: Norsk Arkivforskning. s. 178
  2. ^ Diehl, U. & Nilsson, L. (2006). Svenska Lok och Motorvagnar 2006. Göteborg: Svensk Järnvägsklubben. s. 10

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata