Hopp til innhold

Edvard Beneš

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Edvard Beneš
Født28. mai 1884[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Kožlany[3][4][5][6]
Død3. sep. 1948[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (64 år)
Sezimovo Ústí[3][4][6][7]
BeskjeftigelseForeleser, politiker, fotballspiller, diplomat, sosiolog, lærer Rediger på Wikidata
Akademisk gradPh.d.
Utdannet ved
6 oppføringer
Universitetet i Paris, Sorbonne
Sciences Po
Université de Bourgogne
Právnická fakulta Německé univerzity v Praze[8]
Filosofiske fakultet ved Karlsuniversitetet[8]
Juridisk fakultet, Karls-universitetet i Praha[8]
EktefelleHana Benešová (1909–1948) (bryllupssted: Church of St. Ludmila, avslutningsårsak: personens død)[9]
SøskenVáclav Beneš
Vojta Beneš
Bedřich Beneš
PartiDet tsjekkiske nasjonalsosiale parti
NasjonalitetØsterrike-Ungarn
Tsjekkoslovakia
Gravlagthrobka prezidenta Edvarda Beneše a jeho manželky Hany (1948–) (Sezimovo Ústí)[10]
Medlem av
8 oppføringer
Det rumenske akademi
speiderbevegelsen
Académie des sciences morales et politiques (1929–)[11]
Sokol
Académie Diplomatique Internationale[12]
World Brotherhood Federation[12]
Q129061392[13]
American Philosophical Society (1939–)[14]
Utmerkelser
26 oppføringer
Den hvite løves orden
Tsjekkoslovakias krigskors 1918 (1919)
Sankt Savas orden (1920)
Romanias kroneorden (1921)
Storkorsridder av Italias kroneorden (1921)
Æresborger av Třebíč (1935)[15]
1. klasse av Ørnekorsets orden
Storbånd av Leopoldsordenen
Ordenen av Karađorđe-stjernen
Storkors av Santiago av sverdets orden[16]
Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden
Storkors av Æreslegionen
Æresborger av Brno (1936)[17]
Æresborger av Praha (1919–1940)
Honorary citizen of Liberec
Æresborger i Kladno (1946)
Æresdoktorat ved Mararyk-universitetet (1937)[18]
Honorary citizen of Moravské Budějovice (1936)[19][20]
Storkors av Kristusordenen[16]
Honorary citizen of Nové Město na Moravě (1945)[21]
Čestná medaile T. G. Masaryka (in memoriam)[22]
Æresborgerskap (1945) (deles ut av: Semily)[23]
Q55565428 (1947)
Æresdoktor ved Sorbonne (1921)[24]
Æresdoktor ved Université de Strasbourg (1922)[25]
Honorary doctor of Comenius University (1937)[26]
Tsjekkoslovakias andre president
(1. periode)
18. desember 1935 - 5. oktober 1938
ForgjengerTomáš Masaryk
EtterfølgerEmil Hácha
Tsjekkoslovakias andre president
(2. periode)
2. april 1945 – 7. juni 1948
ForgjengerEmil Hácha
EtterfølgerKlement Gottwald
Tsjekkoslovakias president i eksil
5. oktober 1938 – 2. april 1945
Tsjekkoslovakias fjerde statsminister
26. september 1921 – 7. oktober 1922
ForgjengerJan Černý
EtterfølgerAntonín Švehla
Signatur
Edvard Benešʼ signatur
Edvard Beneš på Commons

Edvard Beneš (født 28. mai 1884 i Kožlany i Böhmen del av Østerrike-Ungarn, død 3. september 1948 i Sezimovo Ústí i Tsjekkoslovakia) var en tsjekkoslovakisk politiker, en av lederne av den tsjekkoslovakiske uavhengighetsbevegelsen og Tsjekkoslovakias andre president.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Edvard Beneš ble født som sønn av en bonde i den lille landsbyen Kožlany i nærheten av Rakovník, omkring 60 km vest for Praha. Han tilbrakte mye av sin barndom i Vinohrady-distriktet i Praha, hvor han gikk på en skole mellom 1896 og 1904. Etter å ha studert filosofi ved Karlsuniversitetet i Praha reiste han til Paris for å studere ved Sorbonne og ved den uavhengige skolen for statsvitenskap (École Libre des Sciences Politiques). I 1908 mottok han en doktorgrad i rettsvitenskap i Dijon,[27] hvoretter han underviste et par år ved den tsjekkiske handelshøyskolen i Praha.[28] Etter at han i 1912 hadde tatt sin filosofieksamen, ble han lektor i sosiologi på Karlsuniversitetet. Han var også involvert i speiderbevegelsen.

Første eksil

[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig var Beneš leder for en revolusjonær, anti-østerriksk bevegelse.[28] Han medvirket til å organisere bevegelsen for et uavhengig Tsjekkoslovakia i utlandet. Han organiserte også en tsjekkisk undergrunnsbevegelse under navnet Mafiaen, hvis mål var tsjekkoslovakisk selvstendighet og bekjempelse av det østerrikske styret.[trenger referanse] I september 1915 gikk han i eksil i Paris (på oppdrag fra sin venn Masaryk) og ble leder for det tsjekkiske nasjonalrådet der[28] og innen- og utenriksminister i den provisoriske tsjekkoslovakiske regjeringen. I Paris gjorde han en intrikat diplomatisk innsats for å få anerkjennelse fra Frankrike og Storbritannia for Tsjekkoslovakias uavhengighetsbevegelse.[trenger referanse]

Politisk karriere i Tsjekkoslovakia

[rediger | rediger kilde]

Etter krigens avslutning kunne Beneš vende hjem til et selvstendig Tsjekkoslovakia. Mellom 1918 og 1935 var han landets utenriksminister[28] (den lengst sittende på posten i landets historie), og han var også medlem av parlamentet i periodene 1920–1925 og 1929–1935.[trenger referanse] Det var Edvard Beneš som representerte landet under forhandlingene om Versaillestraktaten, og han var medlem av Folkeforbundets styrende organ mellom 1923 og 1928, hvor han mellom 1927 og 1928 var organets president.[28] Han ble kjent og respektert på den internasjonale politiske arenaen, og han var en innflytelsesrik rollefigur ved flere internasjonale konferanser, som ved Genovakonferansen i 1922, Locarnotraktaten i 1925, Youngplanen i 1930 og Lausannekonferansen i 1932. Beneš var mellom 1921 og 1922 var landets statsminister.[27]

Han var medlem av Tsjekkoslovakias nasjonale sosialistparti eller Československá strana národně socialistická (inntil 1926 kjent som Tsjekkoslovakias sosialistparti eller Československá strana socialistická). Bortsett fra navnene hadde partiet ingen tilknytning til hverken sosialistene eller det tyske Nazipartiet, men var et senterparti som sto for demokratisk nasjonalisme og progressivisme. Han var også en ivrig fortaler for et samlet Tsjekkoslovakia, da han ikke betraktet tsjekkere og slovaker som forskjellige etnisiteter.

Den 14. desember 1935 ble Edvard Beneš valgt som landets andre president etter landsfaderen Tomáš Garrigue Masaryk.[28] Som president beholdt han ledelsen av landets utenrikspolitikk.[27] Den økende trusselen fra Tyskland i nord ble i løpet av de neste årene en av de mest dominerende sakene i Beneš' utenrikspolitikk, noe han prøvde å løse gjennom både militære og diplomatiske midler. Han hadde allerede i perioden 1921-1922 undertegnet en alliansepakt med Romania og Jugoslavia imot ungarsk ekspansjonisme (kjent som den lille ententen), en allianse med Frankrike den 25. januar 1924 og en allianse med Sovjetunionen i 1935. Militærbudsjettet forble en stor del av landets statsbudsjett, noe som medførte at den tsjekkoslovakiske hæren var blant de mest moderne og veltrente i verden i mellomkrigstiden.

Andre verdenskrig: eksil og retur

[rediger | rediger kilde]
Se også: Sudetenkrisen, Münchenavtalen, Böhmen-Mähren og Beneš-dekretene

Det var resultatet av Münchenavtalen i 1938 som fikk Beneš til å gå i eksil. Etter tysk press måtte han trekke seg fra posten som president den 5. oktober, uten å utnevne en etterfølger.[29] Han reiste til USA og begynte arbeid ved universitetet i Chicago og reiste i juli 1939 til Storbritannia.[28] I London bodde han på 26 Gwendolen Avenue SW15. Her organiserte han en eksilregjering med Jan Šrámek som statsminister og seg selv som president etter at Storbritannia hadde anerkjent den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen. I 1941 ble eksilregjeringen anerkjent av USA, Sovjetunionen og Kina.[28] Beneš butøvde vide fullmakter fra 15. oktober 1940 på grunnlag av nødrett.[30]

I november 1940 flyttet Beneš med sin kone Hana, deres nieser og tjenere til The Abbey på Aston Abbotts i nærheten av Aylesbury i Buckinghamshire. Staben til hans private kontor, inkludert hans sekretær Edvard Táborský og hans stabssjef Jaromír Smutný, flyttet til The Old Manor House i nabolandsbyen Wingrave, mens hans militære etterretningsstab ledet av František Moravec opprettet sitt hovedkvarter i nabolandsbyen Addington.[trenger referanse]

I 1941 planla Beneš og František Moravec Operasjon Anthropoid, attentatet på den tyske riksforstanderen i Riksprotektoratet Böhmen-Mähren, Reinhard Heydrich. Planen ble ført ut i livet den 27. mai 1942, og planen var en suksess, da Heydrich ble alvorlig såret i attentatforsøket og døde den 4. juni av sine sår. Resultatet ble brutale hevnaksjoner fra tyskerne med henrettelse av et stort antall tsjekkere og de to landsbyene Lidice og Ležáky totalt jevnet med jorden.

Han besøkte Washington og Moskva i 1943. Til Moskva formidlet han Romanias tilbud om våpenstillstand.[28] Tross sin plassering i London og dermed orientering mot Vesten stod Beneš også på vennskapelig fot med Sovjetunionens leder Josef Stalin. I 1943 undertegnet han en avtale med Sovjetunionen om vennskap og bistand trolig fordi han forutså at Tsjekkoslovakia ville bli befridd fra øst.[27]

Winston Churchill nominerte Beneš til Nobels fredspris i 1939.[31]

Beneš begynte tidlig å legge planer for etterkrigstiden, herunder fjerning av sudettyskerne fra landet. I november 1940 sendte Beneš en melding til ledelsen for den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen der han skrev at den tsjekkiske nasjonen også trengte lebensraum, noe som bare kan oppnås ved at sudettyskerne som hadde forrådt Tsjekkoslovakia forlot landet. Beneš var tidlig i krigen beredt til avstå tyskdominerte grenseområder til Tyskland. Personer i motstandsbevegelsen hjemme ønsket fjerning av alle tyskere og ikke noe tap av territorium.[32]

Fra sent i 1941 la Beneš' eksilregjering i London til grunn at det var nødvendig å fjerne etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia etter krigen for å sikre landets stabilitet. Samtidig skulle etniske ungarere utvises fra Slovakia. Ideen om å kaste ut etniske tyskere ble opprinnelig ikke bifalt av de vestlige stormaktene.[33] Resten av krigen lanserte Beneš overfor stormaktene ulike planer for utvisning av de etniske tyskerne. I løpet av 1942 ble Beneš' argumentasjon positivt mottatt hos britiske myndigheter.[32] Moskva ga sitt prinsipielle samtykke til forflytningen i en erklæring den 5. juni 1943. Da Stalin anerkjente Tsjekkoslovakias eksilregjering og uttalte seg positivt til utvisning av etniske tyskere, endret USA og Storbritannia standpunkt og godtok Beneš' plan for å utvise etniske tyskere. Aksept for ideen om et Tsjekkoslovakia uten minoriteter var resultat av Beneš' diplomatiske anstrengelser i 1942–1943, og Beneš lyktes sommeren 1943 å overtale de tre stormaktene. Sovjetunionens aksept for planen var et ledd i Stalins strategi for å dominere Øst-Europa etter krigen. De tsjekkoslovakiske kommunistene var opprinnelig i mot å fordrive de etniske tyskerne, men snudde helt om da de forsto at dette kunne hjelpe dem til makten. Fordrivelsen av etniske tyskere ble sanksjonert av de allierte ved Potsdam-konferansen i juli 1945.[33][32][34] Et memorandum fra eksilregjeringen til stormaktene (november 1944) forslo at høyst 800 000 etniske tyskere kunne bli værende i Tsjekkoslovakia.[35]

I 1943 sluttet Beneš seg til den populære ideen om at alle eller de fleste etniske tyskere måtte utvises.[36] Beneš oppmuntret tsjekkoslovaker til å ta igjen mot etniske tyskere på tsjekkisk territorium, dette var ifølge Benjamin Frommer første trinn for å gjenetablere Tsjekkoslovakia som en uavhengig stat.[37] Fordrivelse av etniske tyskere hadde høyeste prioritet hos Beneš og hans regjering.[38] Beneš uttalte i en tale i Brnos rådhus 12. mai 1945: «Vi har sagt det og vi har tatt på oss oppgaven med å fullstendig avvikle det tyske problemet i vår republikk.» Tilsvarende uttalte han gjentatte ganger på forsommeren 1945. Politikere og aviser brukte i 1945 rutinemessig ordet «avvikle» (likvidere) om etniske tyskere.[39][32] Beneš fremholdt at «alle tyskere» var ansvarlige for massakren i Lidice, at tyskerne og madjarene «er vårt indre problem»[40] og at hele det tyske folk var ansvarlig for nazismen.[33] Utvisningen av etniske tyskere var for blant andre Beneš et tiltak for å beskytte Tsjekkoslovakias demokrati og for å rette opp uretten begått mot tsjekkerne siden Slaget på det hvite berg i 1620.[38] Etter press fra den britiske regjeringen stanset Beneš voldsbruken 16. juli 1945 før Potsdamkonferansen ble innledet 17. juli.[41][42] Benjamin Frommer mener Beneš-regjeringen har hovedansvaret for voldsbruken og «den ville fordrivelsen» (før Potsdam-konferansen) fordi Benes i okkupasjonstiden lovet «fryktelig gjengjeldelse» mot tyskerne. Ifølge Frommer var fordrivelsen og voldsbruken derfor ikke et resultat av eksplosivt raseri i folket, men målrettet, planlagt og styrt av tsjekkiske ledere. Regjeringen oppfordret til «selvtekt» og gjorde lite for hindre lynsjejustis, ifølge Frommer.[43] Ifølge Keith Lowe var ikke voldsbruken mot sudettyskerne godkjent av de tsjekkoslovakiske myndigheter, som ofte fordømte slike overgrep.[44][trenger bedre kilde]

Siste år

[rediger | rediger kilde]
Statue av Edvard Beneš utenfor utenriksministeriets kontorer i Praha.

Ved avslutningen av den andre verdenskrig reiste han i mars 1945 fra London til Moskva og vendte så som Tsjekkoslovakias president. I juni 1946 ble han gjenvalgt som president.[28] Beneš fortsatte sin ledelse med grunnlag i vide fullmakter fra eksilet i London, også etter at han returnerte til Tsjekkoslovakia. Dette varte helt frem til 28. oktober 1945, da den midlertidige nasjonalforsamlingen overtok lovgivningsmyndigheten.[30] Han gikk imot den kommunistiske maktovertagelsen den 25. februar 1948 under ledelse av statsminister Klement Gottwald og trakk seg fra presidentposten 7. juni samme år, hvoretter Gottwald etterfulgte ham som president. Edvard Beneš døde den 3. september 1948 i sin villa i Sezimovo Ústí av naturlige årsaker. Her ligger han begravd sammen med sin kone, og hans byste er en del av gravsteinen hans.

Beneš ga navn til de såkalte Beneš-dekretene, som medførte ekspropriasjon av eiendommer tilhørende de tysk- og ungarsktalende minoritetene, inndragelse av statsborgerskap og fordrivelsen av etniske tyskere til Tyskland og Østerrike. Dekretene var 143 midlertidige lover vedtatt av Beneš, under og umiddelbart etter andre verdenskrig i en periode da parlamentet ikke var samlet. Dekretene ble vedtatt av presidenten i samråd med regjeringen og et «råd» av eksilpolitikere («state council» bestående av et bredt spekter politikere[45]) og innebar omfattende endringer i det samfunnet, «a vertiable revolution by decree». Politikken formulert i disse dekretene var i hovedsak basert på det såkalte Košice-programmet (av april 1945) utformet av landets første etterkrigsregjering (Košice ble frigjort av sovjetiske styrker i januar 1945 og fungerte en periode som hovedstad).[46][40] 98 av 143 dekreter ble utstedt etter at Beneš hadde kommet tilbake fra eksil.[30] Tsjekkoslovakias nye nasjonalforsamling trådte sammen første gang 28. oktober 1945. I løpet av den siste uken før ble 40 dekreter utstedt i stort tempo for å komme parlamentarisk behandling i forkjøpet. Disse dekretene omhandlet en rekke område blant annet symfoniorkesteret, det nye parlamentets arbeidsform, nasjonalisering av fabrikker, tvangsarbeid for dømte kollaboratører og nasjonal ære.[47] Det er omdiskutert hvor involvert Beneš var i utarbeidelsen av dekretene. Selv om at han underskrev dekretene, er det uklart om han var den direkte bakmannen bak dem. Dekretene var blitt utarbeidet og godkjent av majoriteten av den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen og de allierte seierherrene.[48] [49] Beneš uttalte i en tale i Brnos rådhus 12. mai 1945: «Vi har sagt det og vi har tatt på oss oppgaven med å fullstendig avvikle det tyske problemet i vår republikk.» Tilsvarende uttalte han gjentatte ganger på forsommeren 1945.[50][32] Beneš fremholdt at «alle tyskere» var ansvarlige for massakren i Lidice, at tyskerne og madjarene «er vårt indre problem»[40] og at hele det tyske folk var ansvarlig for nazismen.[33] Utvisningen av etniske tyskere var for blant andre Beneš et tiltak for å beskytte Tsjekkoslovakias demokrati og for å rette opp uretten begått mot tsjekkerne siden Slaget på det hvite berg i 1620.[38]

Beneš la til grunn en forutsetning om juridisk kontinuitet som han hadde formulert under krigen: Den tyske invasjonen i mars 1939 og den fransk-britiske svikt i beskyttelsen av rest-Tsjekkoslovakia var et brudd på Münchenavtalen som dermed ble ugyldig. Ifølge Beneš var dermed alt som skjedde etter München (herunder Beneš egen avgang) annullert, ikke relevant og ulovlig, Tsjekkoslovakia fortsatte dermed å eksistere ubrutt.[51]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Edvard Benes, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Edvard-Benes, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Encyklopedie města Kroměříže, www.enkm.cz, besøkt 2. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d Encyklopedie ČSSD, www.historiecssd.cz, besøkt 10. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Databáze Vojenského historického archivu, www.vuapraha.cz, besøkt 30. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 20722, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo2008475979, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c Studenti pražských univerzit 1882–1945, Students of Prague Universities ID 1486491865449025[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ marriage registry, katalog.ahmp.cz[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ The Office of the Government of the Czech Republic, «Vila Hany a Edvarda Benešových v Sezimově Ústí», verkets språk tsjekkisk, utgitt 16. januar 2022, besøkt 21. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Google Bøker, Google-bokidentifikator FAM9AAAAIAAJ[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b bc.gbpizs.gov.pl[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Národní revoluce, «Slova zavazující», side(r) 1, ISSN 1214-8334, besøkt 14. august 2024[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ search.amphilsoc.org[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ «Čestná občanství a Ceny města Třebíče: Třebíč», besøkt 16. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.brno.cz[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Masarykova univerzita, «Stránka 10: Čestné doktoráty udělené MU», verkets språk tsjekkisk, besøkt 16. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Pamětní kniha II, side(r) 445, besøkt 13. juli 2019[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ «Seznam čestných občanů města: Moravské Budějovice», besøkt 13. juli 2019[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ www.nmnm.eu, besøkt 13. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ www.masarykovohnuti.cz, besøkt 4. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ Collection of Registry Books at Litoměřice State Archive, vademecum.soalitomerice.cz[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ Annales de l'Université de Paris, «Liste des docteurs honoris causa de l'Université de Paris de 1918 à 1933 inclus», hefte 1, side(r) 90-95, bind 9, utgitt 1934[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ gallica.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ «Prof. JUDr. Edvard Beneš, Dr. h. c.», verkets språk slovakisk, besøkt 6. desember 2024[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ a b c d «Edvard Beneš». Store norske leksikon (på norsk). 22. juni 2018. Besøkt 9. februar 2019. 
  28. ^ a b c d e f g h i j Lundström, Ragnvald (1948). Krigen 1939-1945. Fjerde bind: Krigens leksikon. Oslo: Tiden Norsk Forlag. 
  29. ^ Brown, M. (1958). The Diplomacy of Bitterness: Genesis of the Potsdam Decision to Expel Germans from Czechoslovakia. Western Political Quarterly, 11(3), 607-626.
  30. ^ a b c Frowein, Jochen A., Ulf Bernitz og Lord Kingsland (2002). «Legal Opinion on the Benec-Decrees and the accession of the Czech Republic to the European Union (working paper 10-2002)» (PDF). EU-parlamentet. 
  31. ^ Fred Glueckstein (29. januar 2018). «Winston Churchill and the Nobel Prizes, 1946-1953» (på engelsk). The Churchill Project. Besøkt 22. april 2018. 
  32. ^ a b c d e Glassheim, Eagle (2000). «National mythologies and ethnic cleansing: the expulsion of Czechoslovak Germans in 1945». Central European History (33(4)): 463-486. 
  33. ^ a b c d Prauser, Steffen (red.) (2004). The expulsion of the "German" communities of Eastern Europe at the end of the second world war (working paper 2004/1). Firenze: European University Institute. 
  34. ^ Jan, Kuklík (26. oktober 2018). «Czech law in historical contexts». Charles University in Prague, Karolinum Press – via Google Books. 
  35. ^ Horčička, V. (2012). Czechoslovak–Liechtenstein relations in the shadow of the Communist coup in Czechoslovakia, February 1948. European Review of History: Revue europeenne d'histoire, 19(4), 601-620.
  36. ^ Cordell, Karl og Stefan Wolff (2005). «Ethnic Germans in Poland and the Czech Republic: a comparative evaluation». Nationalities Papers. Journal of Nationalism and Ethnicity (33(2)): 255–276. 
  37. ^ Marchak, Patricia (april 2005). «Benjamin Frommer: National Cleansing. Retribution against nazi collaborators in postwar Czechoslovakia.». Canadian Journal of Sociology. 
  38. ^ a b c Naimark, N. M. (2002). Fires of hatred: Ethnic cleansing in twentieth-century Europe. Harvard University Press/University of Washington, 2000.
  39. ^ A'Barrow, S. R. (2016). Death of a Nation: A New History of Germany. Book Guild Publishing.
  40. ^ a b c Wingfield, N. M. (2000). The Politics of Memory: Constructing National Identity in the Czech Lands, 1945 to 1948. East European Politics and Societies, 14(2), 246-267.
  41. ^ «Vertreibung 1945: Wie kam es zum Massaker an Deutschen in Usti nad Labem?». DIE WELT. 31. juli 2015. Besøkt 2. juni 2017. 
  42. ^ Baumann, Meret (26. juni 2015). «Vertreibung der Deutschen aus Tschechien: Eine Versöhnungsgeste aus Brno». Neue Zürcher Zeitung (på tysk). ISSN 0376-6829. Besøkt 12. juni 2017. 
  43. ^ Thum, Gregor (2010). «Ethnic Cleansing in Eastern Europe after 1945». Contemporary European History (vol 19, no 1): 75–81. 
  44. ^ Keith Lowe: Råskapens Europa, side 154
  45. ^ «Kriegs- und Nachkriegsfolgen. Dekrete des Präsidenten Edvard Beneš The Decrees of the President Edvard Beneš» (på engelsk). Czech Foreign Ministry - Botschaft der Tschechischen Republik in Berlin. 15. juli 2003. Besøkt 30. desember 2017. 
  46. ^ Skilling, H. G. (1960). The Break-Up of the Czechoslovak Coalition, 1947–8. Canadian Journal of Economics and Political Science/Revue canadienne de economiques et science politique, 26(3), 396-412.
  47. ^ Frommer (2005) s. 186.
  48. ^ Potsdam Avtalen 1945
  49. ^ se side 129
  50. ^ A'Barrow, S. R. (2016). Death of a Nation: A New History of Germany. Book Guild Publishing.
  51. ^ Frommer (2005) s. 63ff.

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Taylor, Telford: Munich: The price of peace, Vintage Books, New York 1980, ISBN 978-0-394-74482-7
  • Frommer, Benjamin: National cleansing. Retribution against Nazi collaborators in postwar Czechoslovakia. Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, 2005. ISBN 0521810671.
  • Preclík, Vratislav: Masaryk a legie (Masaryk og legioner), váz. kniha, 219 sider, Karvina, Tsjekkia, utgiver: Masarykovým demokratickým hnutím (Masaryk demokratiske bevegelse, Praha), 2019, ISBN 978-80-87173-47-3, sider 36 - 39, 41 - 42, 106 - 107, 111-112, 124–125, 128, 129, 132, 140–148, 184–209.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger:
Tomáš Masaryk
Emil Hácha 		Tsjekkoslovakias andre president
1935–1938
1945–1948 		Etterfølger:
Emil Hácha
Klement Gottwald
Forgjenger:
Jan Černý 		Tsjekkoslovakias fjerde statsminister
1921–1922 		Etterfølger:
Antonín Švehla
Forgjenger:
Post opprettet 		Tsjekkoslovakias utenriksminister
1918–1935 		Etterfølger:
Milan Hodža
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Edvard_Beneš&oldid=24829350»