Hopp til innhold

Dual-aspekt monisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Dual-aspekt monisme er en filosofisk teori som postulerer at mentale og fysiske egenskaper er to aspekter av én og samme underliggende virkelighet. Denne posisjonen forsøker å overvinne dikotomien mellom monisme og dualisme ved å hevde at sinn og materie ikke er separate substanser, men heller to perspektiver på den samme substansen.[1]

Dual-aspekt monisme har røtter både i filosofi og naturvitenskap og har blitt fremmet av fremtredende fysikere som Wolfgang Pauli og Harald Atmanspacher. Pauli, en nobelprisvinnende fysiker, og Atmanspacher har utforsket forbindelsen mellom sinn og materie gjennom studier i kvantefysikk og bevissthet. De argumenterer for at mentale og fysiske fenomener er komplementære aspekter av en enhetlig virkelighet, og at en slik tilnærming kan bygge bro mellom vitenskap og filosofi.[2]

Historisk bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

I de tidligste religionene, som animisme, var det ikke nødvendigvis et klart skille mellom det fysiske og det åndelige. Naturen ble sett på som besjelet, og alt hadde en ånd eller et livsprinsipp. Denne integrerte oppfatningen av virkeligheten kan sees som en tidlig form for tenkning som ikke separerer sinn og materie.[3]

I islamsk filosofi på 900- og 1100-tallet utforsket tenkere som Ibn Sina (Avicenna) og Ibn Rushd (Averroes) aktivt forholdet mellom sinn og materie. Ved å integrere aristotelisk filosofi med islamsk teologi, utviklet de teorier som berørte dualismen mellom det kroppslige og det intellektuelle. Ibn Sina mente for eksempel at sjelen var en uavhengig substans som kunne eksistere uten kroppen, men samtidig formet han en filosofi hvor sjelen var forent med kroppen i livet, noe som førte til en form for dual-aspekt monisme. Dette la grunnlaget for en forståelse av virkeligheten hvor både ånd og materie utgjør et uatskillelig hele.[4]

Ibn Arabi, en sufi-mystiker på 1200-tallet, videreutviklet denne integrerte virkelighetsforståelsen ved å introdusere konseptet *al-khayâl* eller "imaginære verden". For Ibn Arabi representerte dette både det synlige og det usynlige, et mellomliggende rike som bandt sammen den materielle verden og den guddommelige virkeligheten. Herigjennom ble alt i kosmos betraktet som både en refleksjon av Gud og et slør over hans essens.

På 1400-tallet utviklet den tyske filosofen og mystikeren Nikolas av Cusa (Nicholas of Cusa) lignende ideer om enhet og sammenheng mellom det uendelige og det endelige. I sitt verk De Docta Ignorantia (Om lærd uvitenhet) beskriver han Gud som en uendelig enhet som inneholder alle tilsynelatende motsigelser, og som transcenderer alle skiller mellom sinn og materie, det åndelige og det fysiske. For Cusanus er Gud både i og utover alt i universet, og kan ikke reduseres til noen spesifikk del av virkeligheten. Han introduserte også begrepet *coincidentia oppositorum*, hvor tilsynelatende motsetninger møtes i en høyere enhet, noe som minner om en form for dual-aspekt monisme der alle aspekter av virkeligheten sees som uttrykk for en enkelt, underliggende virkelighet.[5]

En lignende forståelse av virkeligheten finner vi hos Baruch Spinoza, som på 1600-tallet utviklet ideer om enhet mellom kropp og sinn, og beskrev disse som to aspekter av én og samme substans. Selv om Spinoza formulerte sitt standpunkt uavhengig og i en annen kulturell kontekst, reflekterer hans tanker om enhet og helhet en liknende oppfatning som vi ser hos både Nikolas av Cusa og Ibn Arabi, der mentale og fysiske aspekter anses som uttrykk for en enkelt, underliggende virkelighet.[6][7]

Moderne bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Den franske filosofen René Descartes (1596–1650) er kjent for sin dualistiske filosofi, som skiller skarpt mellom sinn (res cogitans) og materie (res extensa) som to forskjellige substanser.[8] Denne oppfatningen har hatt en betydelig innflytelse på vestlig filosofi og vitenskap, og har bidratt til den moderne forståelsen av sinn og kropp som separate enheter.

I nyere filosofi og bevissthetsforskning har det såkalte "the hard problem of consciousness" – et begrep introdusert av filosofen David Chalmers – blitt en sentral utfordring. Dette problemet refererer til vanskeligheten ved å forklare hvordan og hvorfor subjektiv opplevelse oppstår fra fysiske prosesser i hjernen. Mens mange aspekter av bevissthet kan analyseres objektivt, ser det ut til å være en grunnleggende kløft mellom subjektiv opplevelse og dens fysiske grunnlag, noe som stiller spørsmål ved rent materialistiske forklaringsmodeller.[9]

Dual-aspekt monisme kan ses som et forsøk på å håndtere "the hard problem of consciousness" ved å postulere at bevissthet og fysiske prosesser er to aspekter av en underliggende virkelighet, snarere enn separate eller utelukkende materialistiske. Den moderne fysikeren og filosofen Harald Atmanspacher har videreutviklet dual-aspekt monisme innenfor konteksten av kvantefysikk og bevissthetsstudier, inspirert av samarbeidet mellom Carl Gustav Jung og Wolfgang Pauli. Jung og Pauli samarbeidet om ideer som forener psykologi og fysikk, og introduserte begrepet synkronisitet som et prinsipp om meningsfulle tilfeldigheter. Atmanspacher har tolket dette samarbeidet som en form for dual-aspekt monisme, hvor mentale og fysiske aspekter anses som komplementære og stammer fra en underliggende ontologisk struktur.[10][11]

Diagram som illustrerer hypotesen om at kvantebølgefunksjoner kan påvirkes av "bias fra bevissthet," noe som skaper en skjevhet i sannsynlighetsfordelinger.

Fra et vitenskapelig perspektiv antyder kvantefysikken at kvantebølgefunksjoner kollapser i henhold til Borns regel, som gir en sannsynlighetsfordeling for mulige utfall. Jung og Pauli mente at det mentale kunne påvirke denne kollapsen, ved å skape en skjevhet i sannsynlighetsfordelingen. Dette innebærer en hypotese der subjektive, mentale aspekter av virkeligheten kan påvirke sannsynlighetsfordelinger i kvantemekanikken og dermed gi fysiske konsekvenser gjennom det mentale, et syn som kan knyttes til ideene bak dual-aspekt monisme.[12]

I tillegg har nevrovitenskapelige studier begynt å utforske korrelasjonene mellom bevissthet og hjerneaktivitet på måter som kan støtte en dual-aspekt tilnærming. Forskning på nevrale korrelater til bevissthet (NCC) søker å identifisere de spesifikke hjerneprosessene som er assosiert med bevisste opplevelser, noe som kan indikere at mentale og fysiske tilstander er to sider av samme mynt.[13]

Lignende konsepter

[rediger | rediger kilde]

Den britiske fysikeren David Bohm utviklet teorien om den implisitte orden, der han foreslår at den observerbare virkeligheten er en utfoldelse av en dypere, underliggende helhet. Dette perspektivet har likhetstrekk med dual-aspekt monisme ved at det antyder en enhetlig grunnleggende virkelighet som manifesterer seg både mentalt og fysisk.[14]

Den britisk-amerikanske filosofen Alfred North Whitehead utviklet en prosessfilosofi hvor alle enheter i universet er "aktuelle hendelser" (*actual occasions*) som inkluderer både fysiske og mentale aspekter. Whitehead argumenterer for at virkeligheten ikke består av separate, statiske objekter, men av hendelser som integrerer mentale og fysiske komponenter som aspekter av samme helhetlige prosess. Hans organiske metafysikk ligner på dual-aspekt monisme ved at sinn og materie ses som sammenvevde aspekter av én og samme virkelighet.[15]

Den tyske filosofen Martin Heidegger bidro også til denne forståelsen gjennom sin idé om Dasein ("væren-i-verden"), som peker på menneskets eksistens som uløselig knyttet til verden. Heideggers konsept om being-in-the-world antyder at subjektivitet og objektivitet ikke er separate entiteter, men to aspekter av en sammenvevd virkelighet. Denne tilnærmingen har likhetstrekk med dual-aspekt monisme, da den søker å overvinne dualismen mellom sinn og materie ved å fremme en helhetlig eksistensforståelse.[16]

Forrest Landry, en moderne filosof, utforsker også enhetlige aspekter gjennom sin teori om immanent metafysikk. For Landry er interaksjon mellom subjekt og objekt grunnleggende, og eksistens forstås som en kontinuerlig relasjonell prosess. Dette perspektivet ligner på dual-aspekt monisme, da det antyder at bevissthet og virkelighet er to sammenvevde aspekter av én underliggende substans, som utgjør en helhetlig virkelighet.[17]

Filosofen Thomas Nagel har i sin kritikk av reduksjonistiske tilnærminger til bevissthet argumentert for at subjektive opplevelser ikke kan fullt ut forklares ved fysiske prosesser alene. Selv om han ikke eksplisitt støtter dual-aspekt monisme, har hans arbeid inspirert diskusjoner om behovet for en mer integrert forståelse av sinn og materie.[18][19]

Den britiske psykologen og filosofen Max Velmans har utviklet teorien om refleksiv monisme, som ligner på dual-aspekt monisme. Han argumenterer for at bevissthet og den fysiske verden er to sider av samme virkelighet og at de er komplementære.[20]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Russell, B. (1927). The Analysis of Matter. Kegan Paul. 
  2. ^ Atmanspacher, H. (2012). «Dual-Aspect Monism à la Pauli and Jung». 19 (9–10): 96–120.  Parameteren |journal= støttes ikke av malen. (hjelp)
  3. ^ Bird-David, N. (1999). 'Animism' Revisited: Personhood, Environment, and Relational Epistemology. 40 (Supplement utg.). s. S67–S91.  Parameteren |tidsskrift= støttes ikke av malen. (hjelp)
  4. ^ Rahman, F. (1952). Avicenna's Psychology: An English Translation of Kitab al-Najat, Book II, Chapter VI with Historical Notes. Oxford University Press. 
  5. ^ Hopkins, J. (1985). Nicholas of Cusa on Learned Ignorance: A Translation and an Appraisal of De Docta Ignorantia. The Arthur J. Banning Press. ISBN 978-0938060020 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  6. ^ Chittick, W.C. (1994). Imaginal Worlds: Ibn al-'Arabi and the Problem of Religious Diversity. SUNY Press. ISBN 978-0791420183 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  7. ^ Spinoza, B. (1677). Etikken. 
  8. ^ Descartes, R. (1641). Meditasjoner over filosofiens grunnlag. 
  9. ^ Chalmers, D.J. (1995). Facing Up to the Problem of Consciousness. 2 (3 utg.). s. 200–219.  Parameteren |tidsskrift= støttes ikke av malen. (hjelp)
  10. ^ Atmanspacher, H. (2012). Dual-aspect monism à la Pauli and Jung. 19 (9–10 utg.). s. 96–120.  Parameteren |tidsskrift= støttes ikke av malen. (hjelp)
  11. ^ Atmanspacher, H., Primas, H. (2006). Pauli's ideas on mind and matter in the context of contemporary science. 13 (3 utg.). s. 5–50.  Parameteren |tidsskrift= støttes ikke av malen. (hjelp)
  12. ^ Pauli, W., Jung, C.G. (1955). The Interpretation of Nature and the Psyche. Routledge. ISBN 978-0415255427 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  13. ^ Koch, C. (2004). Neuroscience: A Framework for Consciousness. 440 (7084 utg.). s. 611–612.  Parameteren |tidsskrift= støttes ikke av malen. (hjelp)
  14. ^ Bohm, D. (1980). Wholeness and the Implicate Order. Routledge. ISBN 978-0-415-11966-9 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
  15. ^ Whitehead, A.N. (1929). Process and Reality. Free Press. ISBN 978-0-02-934570-2. 
  16. ^ Heidegger, M. (1927). Being and Time. Harper & Row. ISBN 978-0060638504. 
  17. ^ Landry, F. (2020). An Immanent Metaphysics. 
  18. ^ Nagel, T. (1974). What Is It Like to Be a Bat?. 83 (4 utg.). s. 435–450.  Parameteren |tidsskrift= støttes ikke av malen. (hjelp)
  19. ^ Nagel, T. (2012). Mind and Cosmos: Why the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature is Almost Certainly False. Oxford University Press. ISBN 978-0199919758. 
  20. ^ Velmans, M. (2000). Understanding Consciousness. Routledge. ISBN 978-0-415-21280-3 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Dual-aspekt_monisme&oldid=24955330»