Brødre i blodet
| Brødre i blodet | |||
|---|---|---|---|
| Forfatter(e) | Ingvar Ambjørnsen | ||
| Utgitt | 1996 | ||
| Forlag | Cappelen | ||
| Sider | 225 | ||
Brødre i blodet er den tredje romanen i serien om Elling av Ingvar Ambjørnsens romanserie om Elling.
Den ble utgitt i 1996 på Cappelen og er oversatt til flere språk. Ambjørnsen mottok Bokhandlerprisen for utgivelsen.
De syv bøkene i serien (per 2020) er Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996), Elsk meg i morgen (1999), Ekko av en venn (2019), Ingen kan hjelpe meg (2020) og Yoko Ono er en sjarlatan (2020).
Handling
[rediger | rediger kilde]I den tredje boken i serien møter vi på Elling og Kjell Bjarne som nå blir utskrevet fra Brøynes kurssenter og flytter inn i en leilighet i Kirkeveien, midt i Oslo. De har vært på Brøynes en god stund, og kommer inn i en ny hverdag der de får mer ansvar for seg selv. Nå blir de blant annet tvunget til å gå ned på butikken for å handle og får stadig vekk oppgaver av sosialarbeideren Frank som skal hjelpe dem med å bryte de sosiale barrierer de står ovenfor. Han truer dem med å måtte flytte tilbake til Brøynes hvis de ikke viser noe framgang.
Fra første stund har Elling problemer med å komme seg ut på gaten. Der ute vrimler det med mange forskjellige personer som Elling tenker det verste om. I starten er det bare Kjell Bjarne som tar for seg handleturene. (Det gjør han for så vidt hele tiden). Begges store sosiale gjennombrudd er når de tar seg selv i nakken og går ut for å få seg noe middagsmat. Elling er naturlig nok skeptisk til det, men Kjell Bjarne klarer å få ham med. De finner seg en kafé og bestiller «Flesk og duppe». Denne spiseturen ute blant folk er en av oppgavene Frank satt dem på.
Turen på gaten fører til noe mer positivt enn bare å komme seg ut av huset for å spise blant folk. Telefonen hadde Elling alltid hatt store problemer med å snakke i. Da moren levde var det hun som alltid ringte og tok imot samtaler. Midt under spisingen går Elling bort til telefonen på kafeen og ringer til Frank for å fortelle om deres bragd. Nok en barriere er brutt for ham.
I det store og hele gjennom boken er det Kjell Bjarne som gjør det best av de to, sosialt sett. Elling derimot er litt mer bakpå, men har god framgang han og. Nå skjer det derimot noe som forandrer livet til Kjell Bjarne. Elling og Kjell Bjarne hører en kveld braking i trappeoppgangen. Kjell Bjarne går straks ut i trappeoppgangen etter litt syting fra Ellings side. Der finner Kjell Bjarne en godt beruset og gravid voksen dame som har falt nedover trappene og blitt bevisstløs. Det viser seg at hun heter Reidun Nordsletten. Kjell Bjarne bærer henne opp i hennes egen leilighet etter å ha funnet nøkkelen i vesken hennes. Han blir sittende oppe i leiligheten å passe på henne til hun våkner
Det utvikler seg til å bli et forhold dem imellom, litt motgang, men tilsynelatende godt. For Elling er ikke dette så bra. Kjell Bjarne er nå for det meste oppe i leiligheten til Reidun, mens Elling ble sittende igjen alene i det som skulle være hans og Kjell Bjarnes leilighet. Kjell Bjarne skjønner etter en kort stund hvordan Elling har det og inviterer ham med ut på middag neste dag. Han blir ikke med på det og sier at han skal på et møte. Problemet som da oppstår, er imidlertid det faktum at han ikke skal på noe møte og på ingen måter har vært på et før. Men så får han neste dag øye på et lite oppslag i avisa om en poesikveld og bestemmer seg for å dra dit. Så får de to turtelduene kurre i fred.
At han nettopp gikk på dette poesiarrangementet gjorde det på mange måter godt for ham sosialt sett. Han gikk virkelig inn døren, satte seg ned på en barkrakk, bestilte en solo og fulgte med på poesien der han var blant mange tilskuere. Denne kvelden stiftet han seg et nytt bekjentskap, Alfons, en tidligere aktiv poet. Dette var det første skikkelige vennskapet han hadde hatt, foruten mor og Kjell Bjarne, men de var jo påtrengt. Både han og Alfons var enige om at poesien den kvelden var av meget dårlig kvalitet.
Så var det Kjell Bjarne igjen. Det viser seg at Kjell Bjarne har problemer med å finne noe å snakke med Reidun om under turer ut på byen og generelt også. Reidun har også reagert på dette og søker hjelp hos han som kjenner Kjell Bjarne aller best, nemlig Elling. Det er på dette tidspunkt alt løser seg. Elling redder Kjell Bjarnes forhold til Reidun ved å fortelle henne om hvor høyt Kjell Bjarne elsker henne.
Vennskapet mellom Elling og Alfons ble bare bedre og bedre. Etter hvert fikk også kjæresteparet møte Alfons hjemme hos ham. Da fikk de vite at Alfons har en hytte ved sjøen som han ikke hadde brukt på aldri så lenge. I garasjen hans har han en gammel bil som kunne fraktet alle fire til hytten dersom den var i orden. Etter en del mekking klarte Kjell Bjarne å få den gamle bilen til å gå. Han er nemlig meget hendig. På Brøynes limte han for eksempel sammen et hus av fyrstikker som skulle forestille rommet til han og Elling. Det ga han til Elling en julaften. Motorer hadde han vært borte i som ungdom.
Alle fire kjørte til hytten med Alfons bak rattet. Etter å ha kommet seg fram, slått seg ned, pratet sammen dem fire imellom, spist og kost seg, kom kvelden sigende på. Kjell Bjarne, som den uhygieniske bamsen han er, var ikke nydusjet, og sokkene og underbuksen luktet gris. Da var Elling så sjenerøs at Kjell Bjarne fikk låne rene sokker og underbukse fordi det viste seg at han skulle ligge i samme seng som Reidun den kvelden.
Den natten da Elling la seg hørte han stønningen til kameraten hans og Reidun gjennom den tynne veggen som skilte de to rommene. Det hele endte med at Kjell Bjarne skrek høyt; «Fytti helvete!». Kjell Bjarne hadde fått oppfylt sin store drøm. Pornobladene var overflødige.
Videre i boken oppdager Elling at han har særlig sans for poesi. Etter å ha skrevet ned et dikt på strak arm går det hele opp for ham: «Det er poet jeg bør være…». Dette fører med seg at han fortsetter å skrive og kommer til slutt på en måte han kan bli kjent på i omegnen. Han setter seg ned ved pulten sin hver dag og skriver mange dikt, kjøper inn pakker med surkål, legger et dikt ned i hver pakke og setter pakken tilbake i butikken. Hvert dikt signerer han med en E, slik at han ikke skal bli koblet til diktene, bare få kreditt for dem. Det ender som han vil. I avisen blir det trykket en artikkel om den gode og ukjente «Surkålpoeten».
Den siste delen av boken forteller om fødselen til Reidun, hvordan Elling og Kjell Bjarne drakk seg fulle på en restaurant mens Reidun lå på sykehuset og skulle til å føde, og at identiteten til «Surkålpoeten» blir avslørt ovenfor Alfons. Det at de drakk seg fulle fikk dem til å tro at de nå ville bli sendt tilbake til Brøynes. Slik gikk det nå ikke. Frank var heller stolt av dem som hadde gått ut på byen og drukket seg dritings som folk flest gjør til tider. Reidun fødte en svær jente som ble kalt Mojo, og Kjell Bjarne satte i et gledesbrøl.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Utgaven fra 1996 | 1997 | 1997 hos Nasjonalbiblioteket.