Bojinka-planen

Ramzi Yousef.

Terrormål Fase I: Pave Johannes Paul II, under hans besøk til Filippinene.

Terrormål Fase II: Elleve amerikanske flyvninger fra Asia til USA med ca 4.000 passasjerer.

Terrormål Fase III: CIAs hovedkvarter utenfor Washington DC

Filippinene, operasjonsbasen for Bojinka

Bojinka-planen (arabisk: بجنكة; tagalog: Oplan Bojinka) var et tre-fasers angrep planlagt av islamistene Ramzi Yousef og hans onkel Khalid Sheikh Mohammed som skulle utføres i løpet av januar 1995. Planen gikk ut på å drepe pave Johannes Paul II under hans bebudede besøk til Filippinene, sprenge 11 langdistansefly på vei fra Asia til USA, og å styre et fly rett inn i CIAs hovedkvarter i Fairfax County i Virginia.

Til tross for nøye og grundig planlegging ble det hele forpurret da en kjemisk brann tiltrakk seg filippinsk politis oppmerksomhet. Politiet på Filippinene var allerede i høy beredskap idet Paven skulle ankomme landet den 11. januar, og brannen oppstod sent den 6. januar. Yousef og Mohammed klarte ikke å iverksette noen av de tre angrepene. Det eneste dødsfallet kom av en testbombe, plassert av Yousef på et Philippine Airlines-fly, flight 434. Denne testbomben drepte én person og skadet ti andre. De to terroristene anbragte også to bomber i henholdsvis et filippinsk kjøpesenter og et filmteater.

Terminologi og etymologi

Terrorplanen har dessuten blitt kjent under variantene Oplan Bojinka, Operation Bojinka, Project Bojinka, og Bojinga. FBI beskrev Operation Bojinka som en plan for «48 timer med terror». Flere medier, blant annet tidsskriftet Times Asia-utgave, hevdet feilaktig at ordet Bojinka betyr «høyt smell» på serbokroatisk. Bojinka ligner det russiske ord боженька (bozjinka, noen ganger skrevet божинька med en entydig «i»-lyd),som er en diminutivform av det russiske ord for God, бог.

Finansiering

De økonomiske midlene til aksjonene fikk Ramzi Yousef og Khalid Sheikh Mohammed fra Osama bin Laden og Hambali, og fra frontorganisasjoner styrt av Mohammed Jamal Khalifa, bin Ladens svoger. Det var afghaneren Wali Khan Amin Shah som styrte finansieringen. Han fikk sin kjæreste og andre kvinner i Manila til å hvitvaske pengene som ble skaffet tilveie. Blant disse kvinnene var flere barvertinner, og én var ansatt i en KFC-restaurant. De ble bestukket med gaver og feriereiser slik at de kunne opprette bankkonti som pengene ble satt inn på.

Overføringene var små, tilsvarende ca 12.000 til 24.000 filippinske pesos ($500 til $1,000 US), og ble typisk utdelt hver kveld på en Wendy's eller en karaokebar. Pengene gikk til en «Adam Sali», et alias benyttet av Ramzi Yousef. Pengene kom fra en filippinsk bankkonto eid av jordaneren Omar Abu Omar, som arbeidet ved International Relations and Information Centre, en islamistisk organisasjon styrt av Mohammed Jamal Khalifa.

Et selskap kalt Konsojaya bidro også økonomisk til Manila-cellen ved å hvitvaske penger som ble tilspilt den. Konsojaya var et frontselskap som var opprettet av lederen av Jemaah Islamiyah, en indoneser ved navn Riduan Isamuddin, også kjent som Hambali. Wali Khan Amin Shah var i styret for selskapet.

Planlegging

Så snart Yousef ankom Manila sammen med andre «afghanistan-arabere» som opprettet celler i Manila, begynte han å bygge bomber. Yousef hadde dukket opp i Singapore med Shah tidligere på høsten 1994, og skaffet seg visum til Filippinene der. Han forlot Manila for flere dager, men ble møtt av islamistiske utsendinger da han kom tilbake til Metro Manila. De bad ham da om å angripe USAs president Bill Clinton, som skulle besøke Filippinene den 12. november 1994 som del av en femdagers rundreise i Asia. Yousef vurderte flere måter å få drept presidenten på, som å plassere atombomber ved bilkortesjens rute, avfyre et Stinger-missil mot Air Force One eller presidentens limousin, avfyre ballistiske raketter mot Manila og drepe ham med det kjemiske våpenet fosgen. Han oppgav planene idet de forekom ham for vanskelige å gjennomføre mot presidenten. Men han inkorporerte som et nytt element i Bojinkaplanen å i stedet drepe Paven.

I 1994 begynte Yousef og Khalid Sheik Mohammed å teste ut flyplass-sikkerheten. Yousef bestilte en flyreise mellom Kai Tak International Airport i Hongkong og Taiwan Taoyuan International Airport nær Taipei. Mohammed booket en reise fra Ninoy Aquino International Airport nær Manila til Kimpo International Airport nær Seoul. De to hadde allerede omgjort fjorten flasker med kontaktlinseløsning til flasker med nitroglyserin, som var lett å få fatt på i Filippinene. Yousef hadde tapet en metallstang under fotsålen som skulle kunne brukes som detonator. De to hadde på seg smykker og klær med metall for å distrahere flyplassikkerheten. For å underbygge en dekkhistorie om at de skulle besøke kvinner, hadde de med kondomer i bagasjen.

Den 8. desember flyttet Yousef til Doña Josefa Apartments under aliaset «Najy Awaita Haddad» og utgav seg for å være marokkaner. Manageren Edith Guerrera lo med resepsjonisten etter at de to mennene bad om nye registeringsblanketter. «Kanskje har de glemt navnene sine» sa hun da de første var blitt revet opp. Yousef hadde ved et uhell ditsatt sitt ekte navn på første blankett. Han ønsket ikke å etterlate seg spor til sin identitet for lang tid før angrepene.

Yousef hadde forhåndsbestilt en suite, rom 603, betalt et depositum på Php 80.000 (filippinske peso), lagt til ytterligere 40,000 peso før han tok heisen opp til rommet. En medsammensvoren kalt Abdul Hakim Murad kom til Manila med Yousef og bodde i samme leilighet.

Leilighetene var i distriktet Malate, 200 meter fra Den Hellige Stols nuntiatur (ambassade) i Filippinene, og 500 meter fra Manila Police Station nr. 9 på Quirino Avenue. Ett av vinduene i rom 603 skuet ned mot den rute pavens kortesje ville ta.

Folk fattet mistanke til mennene i rom 603. De var så hemmelighetsfulle. Ifølge Guerrera fremstod de som de var kommet for å studere, og de så slik ut. Men de sikkerhetslåste døren enten de var inne eller ute, og bad ikke om renhold. Mennene, som hadde kjemiske svimerker på hendene, bar inn bokser og fikk aldri noen til å bære dem for seg. Boksene inneholdt kjemikalier fra salgssteder i Manila og Quezon City i Metro Manila. Yousef brukte dette for å lage sine bomber.

Mohammed utgav seg for å være saudisk eller qatarsk kryssfinéreksportør ved navn «Abdul Majid». Yousef og Mohammed hadde begynt planleggingen av Operation Bojinka.

Ifølge Abdul Hakim Murad fikk Yousef en tanke om å styrte et fly inn i CIAs hovedkvarter fra Murad der i leiligheten. Ifølge Murad svarte Yousef: «OK, jeg skal tenke på det», før han rom med Mohammed til Puerto Galera for scubadykking.

Den angrepne 747-200 jumboflymaskin fra Philippine Airlines, som var et tidligere SAS-fly.

Prøvebomber: kjøpesenter, filmteater, 747-fly

Yousefs første operasjonelle utprøving av bombene sine var i en mall, det vil si et kjøpesenter, i Cebu City. Bomben detonerte flere timer etter at han hadde plassert den i et generatorrom. Den forårsaket mindre skader, men beviste for Yousef at den fungerte.

Den 1. desember anbragte hanm en bombe under et tilskuersete i en av kinosalene i Greenbelt Theatre i Manila for å utprøve hva som ville skje hvis en bombe eksploderte under et flysete. Bomben gikk av, og flere ble såret.

Den 11. desember 1994 ferdiggjorde Yousef nok en bombe, med en tiendedel av sprengkraften det var meningen å bruke for de endelige storangrepene, i toalettet i et fly. Han anbragte den inne i livvesten under sitt sete (26 K) og steg av flyet da det ankom Cebu. Yousef hadde bordet flyet under navnet Armaldo Forlani, med falsk italiensk pass. Dette var Philippine Airlines Flight 434 som skulle fra Manila til Narita ved Tokyo, men med stopp i Cebu. Yousef hadde satt tidsutløseren til fire timer etter han selv steg av.

Etter flybombingen

Bomben eskploderte idet flyet var over den japanske øya Minamidaitō som var del av prefekturet Okinawa. Den japanske forretningsmannen Haruki Ikegami satt da på setet og ble drept; ytterligere ti passasjerer ble skadet. Flyet hadde 273 passasjerer. Eksplosjonen blåste et hull i gulvet og medførte også at en rekke kontrollkabler i taket ble kuttet, blant annet kontrollen av flyets høyre balanseror og dessuten fratok både pilotens og førsteoffiseren meget av styrekontrollen. Normalt ville sete 26K ha vært konfigurert til et punkt direkte over drivstofftankens midte, og bombedetonasjon der torde ha ført til en eksplosjon med dramatisk ødeleggende effekt. Men dette særskilte flyet, som var en tidligere Scandinavian Airlines-maskin, hadde en seteplan som gjorde at 24F der var to rekker forut for det som ville ha vært det normale. Pilotene klarte å kontrollere dette Boeing 747-200-flyet såpass at de klarte å bryte krapt vestover og nødlande på Okinawas Naha Airport. Yousef hadde imidlertid verifisert at denne bomben med én tidels sprengkraft var av dødelig styrke, og dermed velegnet til terrorplanens «Fase II».

Fase I: Drepe pave Johannes Paul II

Planens første fase var å ta livet av pave Johannes Paul II mens han besøkte Filippinene under Verdensungdomsdagen i 1995. Det var anmeldt et rekordstort antall unge katolikker til møtet - og det ble da også den største katolske verdensungdomsdagen noensinne (pr 2019), med 400.000 deltakere fra hele verden. Pavemessen i sentrum samlet rundt fem millioner. Et angrep på paven ved denne anledning ville dermed gjøre et særlig sterkt inntrykk. Den 15. januar 1995 skulle en selvmordsbomber kledt i prestedrakt slå til idet Johannes Paul II passerte ham i bilkortesjen på dens lange ferd fra nuntiaturet i Manilas sentrum mot presteseminaret San Carlos Seminary i Makati. Drapsmannen skulle komme seg så tett på paven som mulig og detonere seg selv. Dette angrepet skulle tjene som en distraksjon mot den påfølgende angrepsfasen. Forut for januar 1995 var omlag 20 menn blitt trent opp for å utføre dette angrepet.

Detaljene vedrørende fase I ble funnet under etterforskningen i rom 603 i Doña Josefa Apartments.

Fase II: Samtidige bombinger av mange passasjerfly

Neste fase av planen skulle omfatte i det minste fem terrorister; Yousef, Shah, Murad og to man ikke kjenner navnet til. Den skulle innledes 21. januar og være fullført dagen etter: Man aktet å plassere bomber på 11 fly med kurs for USA og som hadde mellomlandinger forskjellige steder i Østasia eller Sørøstasia. Samtlige av flyene hadde slike mellomlandinger. Bombene skulle anbringes i livvester under setene på første strekning, og terroristen skulle så stige av. Han ville så borde ett, eller to, ytterligere fly, og gjenta operasjonen. Etter å ha fullført dette skulle de alle komme seg på flyvninger til Karachi i Pakistan. Ingen av dem trengte således noe visum til USA ettersom de ikke hadde kjøpt billetter til flyenes endelige destinasjoner, men bare til asiatiske destinasjoner.

Det ble valgt å bombe amerikanske flyselskapers flyvinger i stedet for asiatiske, for å maksimere sjokkeffekten i den amerikanske allmenhet. De terroristene som skulle utføre aksjonen ble gitt kodenavn som de sammensvorne benyttet ved planleggingen: «Zyed», «Majbos», «Markoa», «Mirqas» og «Obaid». Eksempler: Obaid, som var Abdul Hakim Murad, skulle først plassere en bombe i United Flight 80, og så returnere til Singapore på en annet United-flight som han også skulle plassere en bombe på. Og Zyed, sannsynligvis Ramzi Yousef, skulle ramme Northwest Flight 30, en United-flight fra Taipei til Honolulu, og en United-flight fra Bangkok til Taipei som skulle ende i San Francisco.

Eksplosivene skulle tidsinnstilles til å gå av innen flyreisene var avsluttet og passasjerene var ute. Flyene ville ha eksplodert nesten samtidig over Stillehavet eller Sørkinahavet. Var den blitt gjennomført med den planlagte effekt, ville mange tusen blitt drept, og internasjonal luftfart antagelig blitt innstilt verden rundt. Den amerikanske regjering anslo at man måtte ha regnet med rundt 4.000 drepte dersom planen var blitt iverksatt. (Til sammenligning ble omlag 3.000 drept under 11. september-angrepene i 2001 i USA.)

Dersom Fase II var gått etter planen ville det hva gjaldt dødsofre ha vært den nyere histories mest ødeleggende terroristangrep.

Bombene

«Mark II» «mikrobomber» hadde som timere digitalklokker av typen Casio, stabilisatorer som så ut som baller av bomull, og en uoppdagelig mengde nitroglyserin som eksplosiv. Det var også andre viktige ingedienser: glycerin, nitrat, svovelsyre og svært små konsentrasjoner av nitrobensen, sølvasid (sølvtrinitrid), og flytende aceton. To 9-volts batterier i hver bombe var energikildene. Batteriene ville være knyttet til lyspærefilamenter som ville detonere bomben. Murad og Yousef benyttet en SCR (silicon controlled rectifier, halvlederstyrt likeretter) som koblingsbryter for å trigge filamentene til å detonere bomben. Andre justeringer til klokken var så diskrete og små at armbåndsurene kunne bæres på vanlig måte.

Yousef fikk batteriene forbi sikkerhetskontrollen under sin prøvebombing den 11. desember av Philippine Airlines Flight 434 ved å skjule dem i hulrom i hælene på sine sko. Yousef smuglet nitroglyserinen i en liten beholder som fremstod å være for rensing av kontaktlinser.

Flyplasser planlagt som utgangspunkt eller som ankomststed for flyene

Asia

• Kai Tak Airport, Hongkong
• New Tokyo International Airport, (senere kalt Narita International Airport) Narita i prefekturet Chiba (prefektur) i Japan, nær Tokyo
• Ninoy Aquino International Airport, Pasay City/Parañaque City, National Capital Region, Filippinene, nær Manila
• Chiang Kai-shek International Airport (senere kalt Taoyuan International Airport), nær Taipei i Taiwan
• Singapore Changi Airport i Singapore
• Gimpo International Airport ved Seoul i Sør-Korea
• Bangkok (Don Mueang) International Airport i Bangkok i Thailand

USA

• Honolulu International Airport i Honolulu i Hawaii
• John F. Kennedy International Airport i New York City
• Los Angeles International Airport i Los Angeles
• Chicago O'Hare International Airport i Chicago
• San Francisco International Airport i San Francisco

Flyvninger

• Dennis Piszkiewicz, forfatter av Terrorism's War with America: A History, sier at «Zyed» sannsynligvis var kodenavn for Ramzi Yousef. «Zyed» skulle angripe en Northwest Airlines-flyvning Manila-Seoul-Los Angeles flight, deretter United Airlines Seoul-Taipei-Honolulu, og deretter United Taipei-Bangkok-San Francisco. «Zyed» skulle så flykte til Karachi i Pakistan etter avstigning i Bangkok.
• «Majbos» hadde som mål United Airlines Taipei-Tokyo-Los Angeles, og etter avstigning i Tokyo en United-flyvning Tokyo-Hongkong-New York. Etter avstigning i Hongkong skulle han fløyet til Karachi.
• «Maroka» hadde som mål Northwest Airlines Manila-Tokyo-Chicago, og etter flybytte i Tokyo stige på Northwest Tokyo-Hongkong-New York. Fra Hongkong skulle han flyktet til Karachi.
• «Mirqas» skulle angripe United Airlines Manila-Seoul-San Francisco, og så Delta Air Lines Seoul-Taipei-Bangkok. Etter avstigning i Taipei skulle han fly til Karachi.
• «Obaida» skulle ha angrepet United Singapore-Hong Kong-Los Angeles og deretter United Los Angeles-Hongkong-Singapore som så ville ha snudd og blitt en flyvning Singapore-Hongkong-San Francisco. Etter sin ankomst i Singapore skulle Obaida flykte til Pakistan.

Fase III: Flyangrep mot CIA

Abdul Hakim Murads tilståelse avslørte Fase III under Manila-politiets avhør av ham. Denne skulle gå ut på at Murad enten leide, kjøpte eller kapret et lite fly, helst en Cessna. Flyet skulle fylles med eksplosiver og krasjlandes inn i Central Intelligence Agencys hovedkvarter i Langley-området i Fairfax County i Virginia. Murad hadde tatt flyutdannelse i North Carolina, og var allerede påtenkt som selvmordspilot.

Det var alternative planer om å kapre et tolvte passasjerfly og benytte dette i stedet for et småfly, antagelig på grunn av Manila-cellens voksende frustrasjon med eksplosiver. Det var farefullt å utprøve eksplosiver i en leilighet, og det økte oppdagelsesrisikoen. Khalid Sheik Mohammed var antagelig den som så på den alternative planen.

En rapport fra Filippinene til USA den 20. januar slo fast: «Hva vedkommende har i tankene er å borde et hvilket som helst amerikansk passasjerfly som om han var en alminnelig passasjer. Han kaprer så nevnte fly, tar kontrollen i cockpit og stuper det inn i CIAs hovedkvarter.» (What the subject has in his mind is that he will board any American commercial aircraft pretending to be an ordinary passenger. Then he will hijack said aircraft, control its cockpit and dive it at the CIA headquarters.)

En annen plan som ble vurdert var kapringen av en rekke flere fly. Da syntes det å ha vært overveiet mål som World Trade Center (New York City), The Pentagon (Arlington i Virginia), United States Capitol (Washington DC), Det Hvite Hus (Washington DC), Sears Tower (Chicago) og U.S. Bank Tower (Los Angeles). I sitt avhør med de filippinske etterforskere forut for Operasjon Bojinka gikk på tverke sa Abdul Hakim Murad av denne delen av planen var blitt lagt til side idet Manila-cellen ikke klarte å rekruttere nok folk til så mange kapringer. Denne planen ble imidlertid grunnlaget for noe mindre anlagte angrepene seks år senere mot World Trade Center og Pentagon.

Oppdagelse og avbrytelse av Oplan Bojinka

Planene ble avbrutt som følge av at det utbrøt brann en leilighet i de seks-etasjers Doña Josefa Apartments i Manila ut på kvelden fredag 6. januar 1995, og filippinsk politis beslutning om å etterforske brannen. Brannen utbrøt en knapp uke før Pave Johannes Paul II ankom Filippinene den 12. januar.

Abdul Hakim Murad hadde utløst en kjemisk brann i kjøkkenkummen i rom 603 på sjette etasje av Doña Josefa idet han tømte vann over en substans. Brannen ble oppdaget klokken 11 om kvelden etter at beboere hadde klaget på en merkelig lukt. Edith Guerrera, leilighetskompleksets eier, tilkalte brannvesenet, men brannen hadde brent seg ut av seg selv. Yousef og Murad hadde sagt til brannfolkene at det skyldtes kinaputter, og så forlot de i full fart leiligheten.

Politimajor Francisco F. Bautista og hans folk, blant dem vakthavende commander Aida D. Fariscal, bestemte seg da for å granske situasjonen. Fariscal sendte patrolman Ariel Fernandez dit, og det tok en time før han var tilbake på stasjonen som var ikke langt unna. Hun var misfornøyd at det tok ham så lang tid. Han sa at alt var nå i orden; pakistanerne i rommet hadde lekt med kinaputter, sa de hadde sølt pulveret i vasken og tent en fyrstikk; det hadde utløst et høyt smell og masse røyk. Fernandez og brannvesenet gikk inn og inspiserte leiligheten. Der var ingen brann, men det var hvitt pulver som minnet om salt. Ettersom det ikke var noen brann, mente Fernandez at det ikke var noe mer å gjøre der og da. Det var ikke Fariscal enig i: «Vent på meg - jeg tror ikke de lekte med kinaputter. Vi skal tilbake og der vil vi nok finne en bombe og noen terrorister». Fariscal og kollegaen dro tilbake og kom over fire varmeplater av laboratorietype i sine pakkesker, det som så ut som bomullsklumper gjennomtrukket av en beige løsning, og nøster med grønne, røde, blå og gule elektriske ledninger. Fariscal så også at muslimene hadde to Bibler og bilde av Paven, og ble mer og mer sikker i sin sak. Telefonen ringte plutselig, og hun tankte straks på en Hollywoofilm med Sylvester Stallone i «The Specialist» der en en telefon var rigget slik at en oppringning utløste en veldig eksplosjon. Hun beordret øyeblikkelig evakuering og de løp ned idet de trodde det kunne være en bombefelle som ble utløst. I ettertid viste det seg at eksplosivene i leiligheten var forlatt så usikret at det ifølge FBI faktisk var en stor fare for eksplosjon.

Fariscals mistanke mot mennene i rom 603 skyldtes også at hun hadde i tankene de ferske bombetilfellene (forøvet av Yousef) som hadde rammet Metro Manila og Philippine Airlines Flight 434.

For å sikre seg ransakelsestillatelse dro hun rundt utover natten og spurte 11 dommere til hun fant en som var villig til å utstede slik tillatelse.

Etter at politiet oppdaget hva de nå hadde bevisfast, arresterte de den mann som kalte seg «Ahmed Saeed». Dette viste seg senere å være Murad. Men først hevdet han seg å være en yrkespilot som hadde vært på vei til politistasjonen for å melde fra om kinaputter som var gått av. Murad forsøkte først å stikke sin vei, men ble arrestert etter å ha snublet i en trerot. Den arresterende konstabel hadde mistet håndjernene sine, men improviserte med å binde Murads hender med en snor han tok fra regnkappen sin. Murad ble halt inn i en taxivogn med hjelp fra andre folk. Han tilbød commander Fariscal 110.000 peso / US$ 2.000 hvis de bare lot ham gå, men hun avslo. På politistasjonen undertegnet Murad en erklæring om at han var en uskyldig mann, en turist som besøkte en venn innen kjemisk import/eksport. Så mumlet han noe om at «to sataner må knuses; paven og Amerika».

Den 55 år gamle Fariscal ble senere fremstilt (av en vesentlig yngre skuespillerinne) i dokudramaet The Path to 9/11 fra 2006, der hun mottok stor honnør fra relevante amerikanske instanser. En skuespillerinne portretterte henne i Mayday-episoden «Bomb on Board». Hun var enke etter en drept politimann, og hadde vært husmor i 17 år før hun begynte i politiet i 1977. Hun ble godt kjent i hjemlandet, som forærte henne $700 og en reise til Taiwan. CIA gav henne et sertifikat med teksten «in recognition of your personal outstanding efforts and co-operation.» Det var hennes beslutning om å etterforske den selvslukkede brannen som var nøkkelen til at terrorplanen ble avdekket, og til at Yousef flyktet.

Bevismateriale i rom 603

Da politiet kom tilbake til suite 603 kl 2.30 om natten 7. januar, fant de gatekart over Manila med de pavelige kortesjeruter plottet inn, en rosenkrans, et fotografi av paven, bibler, krusifikser, og presteklær - prestedrakter og prestesnipper. Disse funnene og en telefonbeskjed fra en skredder som minnet om at «soutanaen er klar for prøving og tilpassing», sammen med kunnskapen om Pavens snarlige ankomst til landet, fikk politimajor Francisco F. Bautista til å formode at de hadde avbrutt en drapsplan. De fikk slik kl 4 om morgenen den etterspurte ransakelsesordre.

I 1995 brukte ikke Norge biometriske pass

Så ble det funnet flere kjemikalier: Store mengder svovelsyre, pikrinsyre, salpetersyre, ren glycerin, aceton, sodium trichlorate (sic), nitrobenzoyl (sic), ammoniakk, sølvnitrat, metylamin og ANFO. Videre fant man flere kanner bensin og to store Welch's druesaftkartonger inneholdende nitroglycerin. Utstyr som termometere, målesylindre, store kokekjeler, trakter, lunter, kjemiske filtere, loddebolter, begerglass, mortere og pistiller, forskjellige elektroniske koblingssystemer, tidur, strømbrytere og automatsikringer ble også funnet. De fant en ferdigbygd fjernkontrollerbar rørbombe av messing, og en annen rørbombe klar til å bli pakket. Og de fant en instruksjonsbok og en oppslagsbok for kjemi, et TIME magazine med internasjonal terrorisme som cover story, og en apotekkvittering og flaske med kontaktlinseløsemiddel. I et skap under vasken fant de en ferdig til bruk tidsinnstilt bombe og en rekke Casio armbåndsur.

Og de fant en instruksjonsnok på arabisk om hvordan å bygge en bombe.

De fant tolv falske pass i leiligheten, norske pass, afghanske, saudiarabiske og pakistanske. De fant et visittkort for Mohammed Jamal Khalifa; Saeed syntes å ha hatt fem telefonnummer for Khalifa. Etterforskerne fant også telefonnumre til Mohammads filippinske kjæreste Rose Masquera.

Yousefs datamaskin

Yousefs prosjekt ble oppdaget på fire floppy disks og en Toshiba laptop i leiligheten, to uker før hovedplottet (Fase II) var ment å bli implementert. En rekke krypterte filer på harddisken inneholdt flytider, kalkulasjoner av detonasjonstider og annet.

Første tekststreng i en av filene hadde dette innhold: «All people who support the U.S. government are our targets in our future plans and that is because all those people are responsible for their government's actions and they support the U.S. foreign policy and are satisfied with it. We will hit all U.S. nuclear targets. If the U.S. government keeps supporting Israel, then we will continue to carry out operations inside and outside the United States to include...» - der var teksten avbrutt.

En fil ved navn «Bojinka» lister opp 11 flights mellom Asia og USA, grupper under fem kodenavn. Det ble funnet strenger, som for eksempel "SETTING: 9:30 pm to 10:30 pm TIMER: 23HR. BOJINKA: 20:30-21:30 NRT Date 5" (for United flight 80), and "SETTING: 8:30-9:00. TIMER: 10HR. BOJINKA: 19:30-20:00 NRT Date 4" (for Northwest Flight 30).

Laptopen hadde havn til dusinvis av kontakter, med fotografier av noen av dem, og kontaktinformasjon for Mohammed Jamal Khalifa. Her var informasjon om femstjerners hoteller, forretninger med en handelskorporasjon basert i London, eieren av et kjøttmarked i Malaysia, og et Islamic center i Tucson i Arizona. Det ble funnet detaljer om pengebevegelsers flyt gjennom et bankforetak i Abu Dhabi.

En kommunikasjon signert «Khalid Shaikh + Bojinka» ble også funnet på Yousefs computer med trusler om angrepsmål «in response to the financial, political and military assistance given to the Jewish state in the occupied land of Palestine by the United States Government.» Brevet sa at bomberne hevdet seg å ha «ability to make and use chemicals and poisonous gas... for use against vital institutions and populations and the sources of drinking water.» Brevet truet også med å drepe den daværende filippinske president Fidel V. Ramos, så vel som passasjerfly, dersom USA ikke innfridde gruppens krav. Brevet sa et den gruppe som tok ansvaret var «Fifth Division of the Liberation Army».

Materialet funnet i Doña Josefa Apartments fylte tre av politiets vogner.

Murads tilståelse

Noe tid etter at politiet arresterte Saeed hadde han ringt Ramzi Yousefs mobiltelefon. Saeed viste seg å være Abdul Hakim Murad, som var blitt sendt til leiligheten etter brannen for å få hentet datamaskinen. Murad ble sendt til Camp Crame, hovedkvarteret for Philippine National Police. Murad begynte med å håne etterforskerne. I 6-7 dager fikk han utholde «tactical interrogation» (taktisk forhør - av hårdhendt karakter). Ifølge journalistene Marites Dañguilan Vitug og Glenda M. Gloria, som skrev boken Under the Crescent Moon: Rebellion in Mindanao, slo forhørerne Murad med en stol og en treplanke hvis han ikke svarte. De tvang vann inn i munnen hans og stumpet glødende sigaretter på genitaliene hans. Murads ribben fikk mange brudd. Man var overrasket over at han overlevde, heter det i boken. Ifølge en av etterforskerne begynte han først å åpne seg for alvor da en ny avhører utgav seg for å være fra Mossad og så at han ville ble sendt til Israel.

Murad innrømmet til etterforskerne: «This is my — the best thing. I enjoy it», og «because the United States is the first country in this world making trouble for us, for Muslims and for our people.» Han snakket om bombene. «Nobody can think that it's... explosive» sa han og siktet da til armbåndsurene Ramzi Yousef planla å anbringe på flyene. Han sa om nitroglyserinen at «even if you'll put in the X-ray, you will never [detect it], nobody can». Han sa at han var ute etter å bli martyr. Han tilsto å være en av flykaprerne tiltenkt planens Fase II.

Murad ble utvist til USA den 12. april 1995; hans vitnemål bidro til å felle Yousef.

Manhunt

Wali Khan Amin Shah ble arrestert i et leilighetskompleks den 11. januar etter at politiet fant ut at en personsøker kontaktet av Yousef var registret i Shahs venninnes navn. Shah klarte å rømme ca 77 timer etter. Shah ble forstått å være en konspirator etter at myndigheten så fotografier av skannet på den laptopen som inneholdt informasjon om planene, ang telefonnumre som førte etterforskerne til leiligheten. Yousef og Khalid Sheikh Mohammed klarte å flykte fra Filippinene til Pakistan. Den 31. januar 1995 fløy Yousef fra Pakistan til Thailand for å forsøke å koffertbomber om bord på fly fra Delta Airlines og United Airlines. Da det ikke gikk, fløy han tilbake til Pakistan.

Etter å ha mottatt Murads oppringning planla Yousef sin flukt, og fløy til Singapore ca fem timer etter at Murad var blitt arrestert. En dag etter at Bojinka var blitt oppdaget, kom Yousef seg videre til Pakistan. Mohammed ankom Pakistan noen dager etter uker senere.

Filippinene oversendte flere detaljer om Bojinka til USA i april 1995. Konsojaya var, fant man ut ved telefonavlytting, i hyppig kontakt med Mohammed Jamal Khalifas velferdsorganisasjon frem til terrorplanen ble oppdaget.

Gjestehuset i Islamabad der Yousef ble fakket i februar 1995.

Yousef ble arrestert i gjestehuset Su-Casa i Islamabad i Pakistan den 6. februar 1995 etter en 23 dagers jakt. Yousef skrøt senere til Secret Service-agenten Brian Parr om sin plan. Wali Khan Amin Shah, bakmannen for pengene, ble tatt i Malaysia i desember 1995. Hans identitet ble avdekket fra hans fingeravtrykk. Shah ble også utvist til USA.

Alle tre konspiratører fikk livstidsdommer. Yousef fikk i tillegg 240 års fengsel for World Trade Center-bombingen i New York i 1993. Yousef ble dømt 8. januar 1998, og Murad ble dømt 16. mai 1998. Shah samarbeidet med myndighetene fra august 1998.

Mohammed Jamal Khalifa, saudiarabisk forretningsmann fra Jidda gift med en av Osama bin Ladens søstre, hadde vært i Filippinene tidligere i 1994. Han ble arrestert i 1994 i Mountain View i California for konspirasjon tilknyttet anslaget mot World Trade Center i 1993. Han finansierte Bojinka-planen ifølge materiale de filippinske etterforskere sendte til USA. United States Immigration and Naturalization Service deporterte Khalifa til Jordan i mai 1995. Han ble frikjent av jordansk rett og flyttet så til Saudi-Arabia. Han ble drept i sitt hotellrom i januar 2007 i Madagaskar.

Etterspill

Amerikanske etterforskere fant ikke forbindelsen mellom Khalid Sheikh Mohammed og al-Qaeda før mange år etter.

9/11-angrepene var utviklet fra Bojinka-planene.

Khalid Sheikh Mohammed kom til at bruk av eksplosiver ville være for risikabelt for hans neste angrepsprosjekt, og valgte i stedet å benytte fly. Disse planene ble underveis justert og ble så til hva som utspilte seg den 11. september 2001 i USA. Khalid Sheikh Mohammed ble arrestert i Rawalpindi i Pakistan i 2003.

Yousef søkte om en ny rettssak i 2001. The United States Court of Appeals for the Second Circuit hørte saken 3. mai 2002, og kunngjorde 3. april 2003 sin beslutning om at Yousef og hans partnere skulle fortsatt forbi i fengsel.

Bojinka ble medtatt i en rekke 9/11-dokumentarer og miniserier, som The Path to 9/11 og The Secret History of 9/11.

Litteratur

• Piszkiewicz, Dennis. Terrorism's War with America: A History. Greenwood Publishing Group, 2003. ISBN 0-275-97952-0, ISBN 978-0-275-97952-2.
• (1998) 'Proud terrorist' gets life for Trade Center bombing CNN
• Hirschkorn, Phil (2001). Convicted bomb conspirator linked to plots, CNN
• Bokhari, Farhan, Victoria Burnett, Charles Clover, Mark Huband and Roel Landingin (2003).
• Suicide-pilot plan uncovered six years ago in Philippines, AP and Reuters

Eksterne lenker

• "Bojinka Jetliners Bomb Plot." (index of related articles) The New York Times.
• Jury Finds Three Guilty of Plot To Blow Up a Dozen US Arkivert 23. august 2019 hos Wayback Machine., John J. Goldman, Los Angeles Times, The Tech, September 6, 1996
• Information about Khalid Sheik Mohammed
• Information on the attack against the pope

Autoritetsdata