Hopp til innhold

Avfall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Avfall i en søppeldunk
Avfall i en søppeldunk
Avfall i døra til et hus i London

Avfall er kasserte gjenstander, materialer, restprodukter eller energibærere som ikke lenger har sin opprinnelige verdi. Avfall er likevel en viktig ressurs ved resirkulering og gjenvinning.

I dagligtalen benyttes ofte ordet søppel. Dette er et negativt ladet ord, for å promotere avfall som en mulig ressurs har man stort sett gått bort fra dette ordet i offisielle sammenhenger. Å anbringe eller etterlate avfall på uegnet sted blir kalt forsøpling. I Bergensområdet er det vanlig å bruke begrepet boss, slik som i bosspann og bossbil, når det gjelder omtalen av søppel og relaterte begrep, uten at dette nødvendigvis er negativt, det er ansett som en naturlig del av hverdagen.

Avfallet stammer fra husholdningene (husholdningsavfall) eller fra bedrifter (næringsavfall). Farlig avfall (spesialavfall) inneholder helse- og miljøfarlige stoffer. Farlig avfall på avveier kan føre til at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen.

I Norge er kommunene pålagt å samle inn og behandle husholdningsavfall.[trenger referanse] Ansvaret for å disponere næringsavfall på korrekt måte er pålagt den enkelte produsent. Kommunene er også pålagt å samle inn spesialavfall fra husholdningene og fra bedrifter begrenset oppad til 400 kg pr. år. Mange kommuner har satt bort innsamling av avfall til private selskaper, eller har etablert interkommunale avfallsselskaper.

Typer avfall

[rediger | rediger kilde]

Avfall kan deles i en rekke typer og fraksjoner:

  1. Farlig avfall – avfall som kan medføre alvorlig forurensning eller skade på mennesker.
  2. Våtorganisk avfall – matavfall og annet lett nedbrytbart avfall
  3. EE-avfall – elektrisk og elektronisk avfall
  4. KFK-holdige kuldemøbler – eldre kjøleskap og frysebokser som bruker KFK-gass som kuldemedium
  5. Avløpsslam fra renseanlegg
  6. Papir og papp
  7. Jern og metaller
  8. Bildekk
  9. Bilvrak
  10. Bygge- og anleggsavfall
  11. Plast
  12. Glass
  13. Treverk
  14. Tekstiler
  15. Hageavfall

Av farlig avfall finnes flere undergrupper, bl.a.:

  • Risikoavfall fra sjukehus, apotek, lege- og tannlegekontorer og veterinærer skal leveres til mottak som har spesiell tillatelse til å håndtere slikt avfall.
  • PCB-holdige isolerglassruter
  • PCB-kondensatorer fra lysarmatur
  • Impregnert trevirke

En del avfallstyper blir håndtert gjennom returordninger i regi av materialselskaper. Materialselskapene er dannet av sentrale importører og produsenter innenfor den enkelte bransje. Disse selskapene har inngått bransjeavtale med Miljøverndepartementet med mål og frister for gjenvinningsgrad. Innsamling og behandling finansieres ved at det er pålagt et miljøgebyr på hver solgte enhet. Slike bransjeavtaler er inngått for EE-avfall, batterier, isolerglassruter, bildekk og alle typer emballasje. Behandling av bilvrak er finansiert ved en vrakpantordning.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Gjennom tidene har avfall stort sett blitt behandlet på en av fem måter; det har blitt oversett, kastet, brent, forsøkt unngått eller gjenvunnet.[1]

Thomas Hylland Eriksen har satt avfallshistorien i perspektiv ved å dele avfallshåndtering gjennom tidene inn i tre bolker. Han sier at vi, i løpet av de siste tiårene har gått inn i en ny fase i søppelhåndteringen: ”Fra å være et hygienisk problem (fase I) og et hygienisk og plassmessig problem (fase II), har søppel omsider blitt definert som et miljøproblem. Vi har innsett at ressursene på kloden er begrensede, og at vi risikerer å etterlate oss en klode som ligner en gigantisk søppelfylling hvis vi ikke treffer mottiltak. Dermed har vi fått hele den viften av debatter som preger renovasjonsbransjen i dag: kildesortering, resirkulering, sortering av spesialavfall, kompostering, kildereduksjon og så videre. Målet er oppnådd først når nesten alt avfall vender tilbake der den hører hjemme, altså enten i naturen eller i økonomisk verdiskapning.[2]

Det er antatt at de første menneskene i Norge kom inn sydfra etter siste istid, mens en annen teori går ut på at de også kom fra øst, i begge tilfeller kanskje rundt 9000 f.Kr, men først omkring 3000 f.Kr. gikk jeger- og sankebefolkningen over til å bli bofaste jordbrukere. Så lenge nomadelivet var dominerende, i flere tusen år, og i tillegg var det veldig få mennesker i Norden, var avfall organisk og ble kastet på bakken hvor naturlig forråtning tok seg av det (hvilket også skjer med alle dyr som har en naturlig død).

Det er vanskelig å vite hvor store mengder avfall som ble produsert i tidligere tider. En arkeologisk beregning viser at nordamerikanske indianere i Colorado i 6500 f.Kr drepte 200 bøfler på én dag og slaktet 150 av dem. Dette gav mat til 150 mennesker i 23 dager. De la igjen 8 336 kilo bein, noe som tilsvarer 2,4 kilo søppel per dag per person. Dette er over dobbelt så mye som de 1,13 kiloene gjennomsnittsamerikaneren produserer i dag.[3]

Da menneskene ble stedfaste ble det mer opphoping av avfall, selv om det nok i all hovedsak var matavfall og rester fra tilvirking av klær og ting. Det er kjent at Mayakulturen i Mellom-Amerika, som varte fra ca. 2000 f.Kr og fram til 1500-tallet, hadde søppelfyllinger som av og til eksploderte og brant. I 500 f.Kr. ble den første kjente søppelfyllingen i den vestlige verden organisert i Aten, Hellas, hvor datidens lover krevde at avfall ble kastet en viss avstand fra byen.[3] I samme periode ble også Cloaca Maxima, den eldste og største kloakkanalen i antikkens Roma, anlagt for å lede vann vekk fra myrlendte sletter og dalsøkk mellom høydene.[4]

1000–1600: Mer bofast og mer avfall

[rediger | rediger kilde]

I middelalderen økte avfallsproduksjonen i takt med at det ble flere mennesker og at de ble mer bofaste. Med byutviklingen i den vestlige verden kom de første, store søppelproblemene i Europa, blant annet i London, hvor det ble forbudt å kaste søppel i grøftene i 1388.[3] Det var ulik praksis for håndtering av ulike former for avfall og store variasjoner mellom by og land.

På landet var det fremdeles god plass, og dermed færre avfallsrelaterte problem, mens det i byene ble stadig viktigere å regulere avfallshåndteringen. I byhusholdningene kan man skjelne mellom tre særlig viktige grupper av avfall: Møkk, søppel og skyller. Ordet søppel kommer fra oppsop, det vil si det man får når man feier; skyller er kjøkkenavfall som egner seg til grisemat. I tillegg kommer skrot og skrap – ting man ikke kastet daglig, men kvittet seg med innimellom. Møkk ble brukt som gjødsel, skyller og søppel ble kastet på dynger (disse ble også brukt som avtrede for mennesker), mye ble kastet eller gravd ned, og noe ble gjenvunnet. I Oslo ble mer og mer avfall fjernet fra byen fra 1100-tallet og framover, og i 1276, i Magnus Lagabøtes bylov, ble det bestemt at en ryddesjau av gatene skulle gjennomføres før jul hvert år.[5]

1600–1800: Tidlig moderne tid

[rediger | rediger kilde]

Utover på 16- og 1700-tallet ble det flere mennesker og flere byer. Mer avfall var et faktum, men regulering manglet fremdeles. Mye ble lagt i gater og grøfter, hvor regnet etter hvert skyllet det av gårde. Griser og andre husdyr gikk fritt i byene, og rotter og urent vann skapte store helseproblemer. Nå begynte man å få øynene opp for dette. Det var ikke kjent hvordan smitte ble overført, men lukt var forbundet med sykdom i den miasmatiske smitteteorien og det ble viktig å fjerne avfall og sørge for sirkulasjon av luft og vann. I renovasjonsbestemmelsene fra 1595 i Oslo var det satt inn tiltak mot forurensing av ”byens vanning”, gaterenhold og plassering av doer. Det ble forbudt å føre ”Møg, Aadsel eller anden Urenlighed” ut på gater, brygger og broer; og å tømme det i elvene. For å hindre ”Urenlighet, onde Lugt og Stank” ble det også forbudt å plassere doer ut mot gatene.[6]

På 1600-tallet kom den første organiserte resirkulering i Norge med gjenbruk av papir og filler til nytt papir. På denne tiden dukket også renovasjon som egen profesjon opp i Norge. Det var i utgangspunktet ensbetydende med kloakktømming og var ansett som urent og skamfullt arbeid. Nattmennene, eller rakkerne som de ble kalt, ble unngått av andre og behandlet svært dårlig. Det var ikke mange som ville utføre dette skitne og uverdige arbeidet, og de få som var villige, kunne presse prisene oppover. Myndighetene prøvde å hindre dette gjennom blant annet en antimobbelov i 1685 som gjorde det forbudt å skjelle ut noen som utførte renovasjonsarbeid. Man skulle heller ikke kalle barna deres rakkerunger.[7] På landsbygda gikk alt dette fremdeles lettere enn i byene, siden mer av det skitne avfallet kunne tas hånd om av hvem-som-helst. Etter hvert ble nattmennene ansatt i byens renovasjonstjeneste.[8]

1800–1950: Moderne tid

[rediger | rediger kilde]

Midt på 1800-tallet kom den industrielle revolusjonen til Norge, og produksjonen økte dramatisk. I denne perioden, kjent som det store hamskiftet, kom overgangen til pengehusholdning. Folk kjøpte mer av det de trengte i det daglige liv; noe som påvirket mengden emballasje. Trekasser, metallbokser og papir, brukt til å frakte dagligvarer, ble ofte til overs og var, for noen, bare søppel. Likevel økte ikke avfallmengden drastisk; det meste ble gjenbrukt. Samfunnet i stor grad basert på gjenvinning; ”Kvinner sydde lappetepper, og menn snekret bord av trekassene som ble brukt til emballasje. De fattige spiste de rikes matrester, tok på seg deres avlagte klær og samlet filler som de med litt flaks fikk solgt til papirfabrikken. (…) Metallbokser ble til oljelamper, papir ble brent, utgåtte klær ble til filler.”[2]

Avfall blir gjerne oppbevart i grenseområder, det være seg på fyllinger i utmark og kystlinjer utenfor tettbygd strøk, eller i mellomlagring på loft, kjellere og bakgårder i byene. På 18- og 1900-tallet ble en tidligere lettvint avfallsløsning mindre tilgjengelig ved at myr og våtmarksområder ble gjort om til beite- og innmark. Dette gjorde at det ble stadig mindre plass til avfallet. I byene ble bakgårdene viktigere for avfallshåndteringen på midten av 1800-tallet. Mens fasadene var flotte og ryddige var bakgårdene et mylder av søppelkasser, doer, tørkesnorer og vedskjul. Dette fortsatte fram til 1920-1930-tallet da funksjonalistene angrep bakgårdene fordi de var urene og helsefarlige. Det ble ryddet grundig opp, men avfall var fremdeles noe man skjulte.[9]

Samtidig ble organiseringen av renovasjonen endret, hovedsakelig på grunn av et nytt syn på gjødsel. Spørsmålet var om menneskemøkk også burde benyttes, men rakkertabuet gjorde dette vanskelig. Der det var mulig ble doene endret og bygd over dyremøkkbinger slik at det automatisk gikk inn i gjødselproduksjonen, dette var også mer miljøvennlig. Andre steder begynte bøndene å konkurrere med nattmennene om dotømmingen. På 1860-1870-tallet ble det slutt på nattmennene.[10]

Koleraens tid – en gjennombruddsperiode for renslighet

[rediger | rediger kilde]
Transport av skylledunker, tønner for matavfall, i en bygård i Oslo 1904.

Det var også på 1800-tallet man virkelig forsto at forsøpling var et helseproblem. Flere koleraepidemier på kort tid endret trusselbildet og var viktige for utviklingen av forebyggende medisin og renovasjonsvesen. Emballering av avfall og hyppigere henting ble resultatet på renovasjonssiden. En lov om permanente sunnhetskommisjoner i alle kommuner i Norge ble nedsatt i 1860 for å samordne alle helsetiltak, både behandling og forebygging, og et sunnhetspoliti ble opprettet. I de første forslagene til sunnhetsvedtekter, presentert i 1865, støttet man seg hovedsakelig til miasmeteoriene. Forslaget ble ikke endelig vedtatt, men to år senere kom et nytt forslag, basert på smitteteoriene, som forbød privetbingene[11] Dette betød slutten for det gamle renovasjonssystemet.[12]

På slutten av 1800-tallet ble også de første kommunale renholdsverkene opprettet, først i Bergen i 1881 og deretter i Ålesund, Kristiania og en rekke andre kommuner med bybebyggelse. Renovasjon ble et kommunalt ansvar, men først i 1928 kom loven om kommunal renovasjonsavgift som gav kommunene mulighet til å innføre obligatorisk renovasjon for alle husstander.[13]

Behovsbasert kildesortering

[rediger | rediger kilde]
Utsortert matavfall.

På 18- og 1900-tallet gikk klutesamlere gjennom avfallet for å finne ting som kunne interessere skraphandlere og avfallsgrossister. Disse solgte tingene videre til blant annet papirfabrikker, benmelsfabrikker, limprodusenter, shoddyfabrikker (som produserte ullgarn). Griseoppdrettere, gartnere og bønder var interessert i gjødsel, og på dynga lette barn, gamle og fattige gjennom restene. Pant på tomflasker ble innført i 1902,[14] og i 1931 begynte ’Glomma papp’ den første industrielle gjenvinningen av papp i Norge.

I krigsårene ble avfallet enda mer verdifullt. Matavfall gikk til grisemat og «søppel» til gjødsel. Lov om tvungen innsamling av matavfall kom i 1942 og forbød å «tilintetgjøre eller forspille husholdningsavfall eller annet matavfall som kan brukes til fôr eller til framstilling av fôrstoffer». Alle husholdninger og institusjoner skulle enten legge matavfall til avhenting eller bruke det til egne husdyr.[15]

I Oslo ble løsningen på økt søppelmengde å bruke Langøyene, en øy i fjorden som søppelfylling. Kloakken gikk også ut i havet, men det økende friluftslivet ble truet av fiskedød, søppel, stank og fluer. Alternativene var forbrenning eller bruk av søppel som fyllmasse. Det siste ble vanlig fra mellomkrigstiden av. Kløfter, sumpland og steinbrudd ble fylt opp, og på fyllingene ble det anlagt parker, idrettsplasser, lekeplasser, veier og jordbruksareal.[16]

1950–2000: Vekst og velstand eller bruk og kast

[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig kom en periode med materiellmangel, men så kom en massiv økning i forbruket på 50- og 60-tallet. Samfunnet var i endring, og dette påvirket avfallshåndteringen. Søppelbiler begynte å erstatte hestene, og søppelposene ble innført. Nye produksjonsmetoder og mer bearbeiding av matvarer endret mye, og suppeposer og frossenmat gjorde sin entré i den daglige husholdningen.[17] Noe ble selvfølgelig gjenvunnet også nå, men bruk og kast (med den positive betegnelsen vekst og velstand) var mentaliteten i denne perioden. Forbrukersamfunnet startet for alvor, kjøpekraften var stor og avfallsproblemene vokste. Mengden emballasje økte også drastisk i denne perioden, i all hovedsak fordi antallet selvbetjente butikker for første gang var større enn antallet med manuell betjening. Dette førte til en mye større grad av enkeltvis innpakkede produkter.

Med det nye forbrukersamfunnet kom nye problemstillinger. Folk byttet ut ting oftere enn før, og kastet mye mer. Dette gjorde at søppelkassene ble for små, og førte blant annet til at de første loppemarkedene dukket opp. Avfallet havnet stort sett på fyllinger, men mye avfall ble også bare dumpet i skråninger, skogholt, bekkefar og elver. Privatbilismen gjorde at folk kom seg mer ut, og de la igjen mange små ting som sammen ble et problem (sneiper, flasker, blader etc.). Gamle bilvrak ble også i seg selv et problem. Fra siste del av 1950-åra kom flere nye lover som skulle bekjempe forsøplingen som fulgte med den nye ferdselen: Veiloven av 1957 og 1963 nedla forbud mot å legge avfall på eiendommer som vendte ut mot offentlig vei, og lov om friluftsliv fra 1958 inneholdt forbud mot å etterlate seg skjemmende eller skadelig avfall. Samtidig kom kampanjer og informasjonsmateriell for å følge opp lovene.[18]

1960- og 1970-tallet var også en vekstperiode for innføring av tvungen kommunal renovasjon. Mens bare 44 kommuner hadde innført dette i 1955, hadde hele 343 av landets 445 kommuner tvungen renovasjon på slutten av 1970-tallet.[19]

Gjenvinning som binæring

[rediger | rediger kilde]

Gjenvinning stoppet opp i den første tiden med økt velstand og forbruk. Likevel sto ikke alt stille. Glass og tekstiler var populære for gjenvinning, og husholdningene kunne tjene på å sortere ut og selge disse materialene. I 1960-årene lå den samlede gjenvinningen av tekstilavfall på rundt ni tusen tonn årlig, og av vinmonopolets flasker ble to tredjedeler returnert.[20] Kompostering var også vanlig, men siden søppelkomposten ikke var like høy på næringsverdier som kunstgjødsel vant forbrenningsanleggene fram over kompostering.[21]

Papir var et annet materiale med stort resirkuleringsbehov. Melkekartonger erstattet flasker og mye annen ny emballasje ble produsert, slik at det i 1966 ble regnet ut at papiravfallet var kommet opp i 75-80 prosent av volumet i søppelkassene. Papirinnsamling ble kun gjort på frivillig initiativ, noe som gjorde 1950-åra til en storhetstid for skolekorps og idrettslag siden de kunne levere papir til resirkulering og få betalt for dette.[22]

Stadig behov for bedre løsninger

[rediger | rediger kilde]

Fyllplassene ble etter hvert et problem, ettersom mye av fyllmassen ble nedbrutt langsommere enn forventet. Det viste det seg at sigevann fra fyllingene var forurensende. Behovene for nye alternativer meldte seg. Brannfarlig avfall ble satt fyr på for å unngå spontane branner, men dermed ble store mengder kjemikalier sluppet ut. Så ble forbrenningsanlegg bygget for å unngå dette, men restavfallet etter forbrenningen; bunnslagg, flygeaske og gasser, var også et problem. Kravene til rensing blir fortsatt stadig strengere.[23] Siden starten på 1970-tallet har det kommet en ny bevissthet om problemene rundt forsøpling. På denne tiden startet reguleringene for alvor, og det ble på ny satt fokus på gjenvinning, denne gangen mer på grunn av miljøbevissthet enn av økonomiske hensyn. Miljø har også gradvis erstattet hygiene som styrende hensyn i forbindelse med avfallsbehandling.[24]

Gjenvinning og forbrenning øker, men mindre går på deponi
[rediger | rediger kilde]

I forhold til 2008 viser tallene fra 2009 en nedgang på hele 22 prosent (81 000 tonn) i mengden husholdningsavfall sendt på deponi. Dette henger sammen med forbudet mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall som trådte i kraft 1. juli 2009. Likevel blir det kjørt cirka 1 000 tonn avfall på deponi hver dag i Norge. Fordi det tar tid å bygge ut alternative behandlingsløsninger, har noen fått innvilget et tidsavgrenset dispensasjon fra deponiforbudet. Norge har i dag 89 ordinære søppelfyllinger og 20 forbrenningsanlegg.

Andelen gjenvunnet avfall nådde 71 prosent i 2008 etter å ha ligget stabilt rundt 70 prosent siden 2004. Målet for 2010 er 75 prosent. Materialgjenvinning utgjorde 3,4 millioner tonn, eller vel 37 prosent. mens energiutnytting sto for 22 prosent. Den resterende tiendeparten ble gjenvunnet enten ved biologisk behandling, blant annet kompostering, eller ved bruk som fyllmasse og dekkmasse.[25]

Avfallshåndtering

[rediger | rediger kilde]

Avfallshåndtering omfatter «å generere, forebygge, overvåke, behandle, gjenbruke og restdeponere fysisk avfall».[26]

Det finnes forskjellige arter fysisk avfall, slik som ordinært (husholdnings-, institusjons- og kommersielt avfall), samt spesialavfall (fra medisinsk bruk eller miljøfarlig huholdninsgavfall, for eksempel.) Håndtering, gjenbruk, destruksjon og deponering av avfall skjer i all hovedsak av helse- og miljømessige, men også estetiske hensyn.[26]

Avfallshåndtering i Norge

[rediger | rediger kilde]

Private husholdninger

[rediger | rediger kilde]

Kommunene har ansvaret for å samle inn og motta alt avfall fra husholdningene. Noen kommuner har dannet kommunale eller interkommunale avfallsselskaper som tar hånd om avfallshåndteringen.

For å oppmuntre forbrukere og produsenter til å sortere avfallet i gjenvinnbare fraksjoner (kildesortering) og redusere mengden restavfall er det innført en statlig avgift på sluttbehandling av restavfall. Avgiften skal gjenspeile miljøkostnadene ved ulik sluttbehandling, og er derfor 5-10 ganger høyere for deponering enn for forbrenning i anlegg med god rensing av avgasser.

Hver kommune bestemmer hvor mange avfallstyper som skal kildesorteres, og om det sorterte avfallet hentes hjemme eller må leveres på et returpunkt. Kommunenes innbyggere betaler et renovasjonsgebyr, som skal dekke kostnadene kommunen har med å samle inn og behandle avfallet. I noen kommuner inkluderer renovasjonsgebyret levering på gjenvinningsstasjonen, andre steder må man betale en tilleggsavgift for dette.

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]

For næringslivet er det i stor grad markedet som styrer de renovasjonstjenestene bedrifter og andre kan kjøpe.

For farlig avfall, elektrisk og elektronisk avfall og matavfall/våtorganisk avfall finnes det et regelverk for avfallshåndtering som næringslivet må forholde seg til. Noen bransjer (for eksempel bygg- og anleggsbransjen) har spesielle krav til avfallsplaner og -håndtering, og generelt for næringslivet heter det i forurensingsloven (§32) at næringsavfall skal bringes til lovlig avfallsanlegg med mindre det gjenvinnes eller brukes på annen måte.

Utgangspunktet for mange bedrifter er derfor at man må gjøre en avtale med et renovasjonsfirma eller avfallsselskap, og sammen med dette, finne den beste måten for bedriften å organisere kildesortering og avfallshåndtering på. Renovatøren vil være behjelpelig både med å foreslå hvilke avfallstyper som er mest aktuelt for bedriften å sortere ut, og hvilke oppsamlings- og lagringssystemer som bør benyttes. Avfallshåndtering kan være kostbart, og kildesortering kan være en svært effektiv måte å få kostnadene ned på. Blandet restavfall er dyrt å levere, mens sorterte avfallstyper er langt rimeligere. De kan være gratis (for eksempel plastemballasje som leveres til mottak som har avtale med Grønt Punkt) – eller kan i beste fall være en inntektskilde (for eksempel hvis bedriften har nok metall til å kunne selge direkte).

Hvor avfallet ender opp

[rediger | rediger kilde]

Farlig avfall i Norge deponeres ved NOAHs anlegg på Langøya utenfor Holmestrand.

Alle avfallsselskapene har iverksatt kildesortering for å begrense restavfallsmengdene, men antall utsorterte avfallstyper varierer fra selskap til selskap. Den brennbare restfraksjonen går til energigjenvinning gjennom fjernvarmenett, slik det skjer i for eksempel Oslo, Bergen og Trondheim.

Utsorterte fraksjoner kan gå til materialgjenvinning ved at produktet går inn igjen i produksjonsprosessen eller brukes til nye produkter, for eksempel glass til Glassopor byggestein. Hageavfall og våtorganisk avfall kan komposteres til matjord.

Det er innført forbud mot deponering av visse avfallstyper. Det gjelder for eksempel våtorganisk avfall, farlig avfall og bildekk. Fra tidligere deponert våtorganisk avfall utvikles det metangass. Utslipp av metan fra fyllinger regnes som en av de alvorlige miljøvirkningene av avfallhåndtering. Utslippene har vist en svakt avtakede trend siden 1990, men er fortsatt (2004) på 95 000 tonn metan - noe som utgjør 5% av de norske klimagassutslippene. Det er derfor innført påbud om oppsamling av metangass fra søppelfyllinger.

Ufullstendig liste over gjenvinningsanlegg i Norge:

Avfallsmengder i Norge

[rediger | rediger kilde]

Mens avfallsmengden, både totalt og per person har vært i konstant vekst er det bare de siste 20-30 årene at man kan vise til statistikk på området. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det oppsto 10,9 millioner tonn avfall i norske bedrifter og husholdninger i 2008. Dette var en økning på 2 prosent fra 2007, mens økningen året før var på hele 6 prosent. Mellom 1995 og 2008 har den samlede avfallsmengden økt med 48 prosent, litt mer enn veksten i BNP (faste priser) på 44 prosent i samme periode.[27]

Nedgang i mengden husholdningsavfall

2009 var det første året siden målingene startet i 1992 at avfallsmengden faktisk gikk ned. Likevel har avfallsmengden nær doblet seg siden da. Halvparten av økningen skyldes vekst i folketallet, mens den andre halvparten kommer av at hver enkelt kaster mer. I snitt kastet hver nordmann 420 kilo husholdningsavfall i 2009, en nedgang siden forrige år på 14 kg per innbygger. Til sammenligning var dette tallet bare 174 kilo (under ½ kilo per dag) i 1974. Det er imidlertid store lokale variasjoner.[28]

Ifølge Miljøstatus i Norge[29] , oppstår det mer avfall i Norge enn i et gjennomsnittlig EU-land. Mengden kommunalt avfall[30], per innbygger i Norge var 490 kilo i 2008. Gjennomsnittet for de 27 EU-landene var 524 kilo. Avfallsmengdene har sammenheng med forbruket. På grunn av høyt forbruk og stor vekst i norsk økonomi de siste årene, er det ikke uventet at avfallsmengden per innbygger er høy sammenlignet mange andre land. Sammenlignet med mange andre land i Europa blir forholdsvis lite avfall deponert i Norge.[31]

Avfall og verdenshavene

[rediger | rediger kilde]

De dumpes årlig 6,4 tonn søppel i verdenshavene.[32] 70% av avfallet synker, 15% flyter av gårde og 15% blir liggende i strandsonen.[32] Over en million sjøfugl dør årlig av opphopning av plast i magen.[32] Det tar mellom 10 og 20 år for en plastpose å brytes ned.[32] Plast brytes ned til mikroplast, som gjør stor skade på livet i havet.[32]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Torstenson, Inge (2006) Ute av øye, ute av sinn? En historie om avfall og gjenvinning. Avfall Norge.
  2. ^ a b Eriksen, Thomas Hylland (2005): Emballasje. 18. juni 2010
  3. ^ a b c EnvironmentalChemistry.com: Kenneth Barbalace (2003) The History of Waste, 18. juni 2010
  4. ^ Store norske leksikon: Cloaca Maxima
  5. ^ Torstenson, Inge (1997) Fra nattmann til renholdsverk: avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år. ProArk.
  6. ^ Torstenson (1997), s. 23-24
  7. ^ Torstenson (2006), s. 45
  8. ^ Torstenson (1997), s. 30
  9. ^ Torstenson (2006), s. 15-21
  10. ^ Torstenson (2006), s. 50-52
  11. ^ Tanker eller binger for oppbevaring av menneskemøkk fram til avhenting av nattmennene <og kloakkrør med utløp i havnebassengene.
  12. ^ Torstenson (1997), s. 34-40
  13. ^ Torstenson (2006), s. 54
  14. ^ . Norsk Resirk, resirk.no. 18. juni 2010 https://web.archive.org/web/20090905083029/http://resirk.no/Historikk-41.aspx. Arkivert fra originalen 5. september 2009. 
  15. ^ Torstenson (1997), s. 126
  16. ^ Torstenson (1997), s. 99-120
  17. ^ Torstenson (1997), s. 143
  18. ^ Torstenson (1997), s. 151-154
  19. ^ Torstenson (2006), s. 55
  20. ^ Torstenson (1997), s. 148
  21. ^ Torstenson (1997), s. 168-171
  22. ^ Torstenson (1997), s. 147
  23. ^ Torstenson (1997), s. 161-176
  24. ^ Torstenson (2006), s. 59
  25. ^ Statistisk sentralbyrå, ssb.no, 18.06.2010
  26. ^ a b Waste Management (2013). «Editorial Board/Aims & Scopes». 
  27. ^ Statistisk sentralbyrå, ssb.no, 18.06.2010
  28. ^ Statistisk sentralbyrå, ssb.no, 18.06.2010
  29. ^ Miljøstatus.no, 18.06.2010, [www.miljostatus.no]
  30. ^ Kommunalt avfall omfatter avfall som håndteres i kommunal renovasjon, og er i praksis det samme som forbruksavfall. Kommunalt avfall omfatter omtrent alt husholdningsavfall og store deler av næringsavfallet.
  31. ^ Miljøstatus.no, 18.06.2010 Arkivert 23. juli 2009 hos Wayback Machine.
  32. ^ a b c d e «Så lang tid tar det før søppelet brytes ned». Aftenposten. 30. juli 2020. s. 26. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Einar Bratteng Avfallsrett Håndtering og behandling av avfall Universitetsforlaget 2020 ISBN 9788215034348
  • Inge Torstenson: Husholdningsavfall i bysamfunnet - forvandling, kamuflering og eksponering. I tidsskriftet Dugnad 1995: 3
  • Inge Torstenson: Ute av øye, ute av sinn? En historie om avfall og gjenvinning. Avfall Norge. 2006

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]