Det store hamskiftet
Det store hamskiftet er et begrep som blir brukt om den omfattende endringsprosessen Norge gikk gjennom på 1800-tallet. Å skifte ham, betyr å få et nytt, ytre kroppsdekke. Slanger skifter f. eks. huden flere ganger i løpet av livet. Begrepet «hamskifte» ble brukt av dikteren Inge Krokann da han skulle beskrive de store endringene som fant sted i det norske bondesamfunnet. På samme måte som dyra skiftet samfunnet ham og fikk et helt nytt «utseende».
På begynnelsen av 1800-tallet drev man et arbeidsintensivt landbruk i Norge med lite bruk av landbruksmaskiner, og det var mye arbeidskraft tilgjengelig i bygdenorge. Men utover på 1800-tallet kom det til omfattende endringer i det norske samfunnet – i jordbruket og i demografien. Mennesker som hadde vært vant til å leve av marken de bodde på, ble en del av en større økonomisk helhet. Nye typer redskaper og maskiner endret på gårdsdriften, og handelen mellom land og by økte. I tillegg kom «Jordskiftelovene» i 1827 (Lov angående Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskap, 17. august 1821) og 1859 (Lov om Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskab av 12. oktober 1857), som gjorde at bøndene fikk samlet sine jordteiger og fikk dermed større hele stykker til å arbeide med, noe som forenklet arbeidet og gjorde det lettere for bruk av maskiner. Det store hamskiftet representerer det tidsrommet hvor Norge gikk fra å være et førindustrielt samfunn til å være et industrisamfunn, hvor man gikk fra naturalhusholdning til salgsjordbruk.
Importen av billig amerikansk korn tok til midt på 1800-tallet og var en viktig forutsetning for hamskiftet. For norske bønder ble det ulønnsomt å dyrke korn på den måten en hadde gjort tidligere. Bøndene la om driften til større vekt på husdyr og særlig melkeproduksjon.
Ettersom gårdsdriften ble effektivisert, og det ble lønnsomt å avle opp livdyr og dyrke mark, var det ikke behov for husmenn og ekstra arbeidere i så stor grad lenger. Jordbruket ble en egen industri, og mengder av fattige og arbeidsledige folk vandret inn til byer og handelssteder for å skaffe seg et levebrød. Slik startet en sentralisering av det norske folk, og mekanisk industri gjorde sitt inntog. Behovet for nyere redskap på gårdene lå til grunn for produksjon av landbruksutstyr. Som en effekt av dette, begynte byene å vokse, og det ble større behov for produksjon av andre ting også, som spiker, sement og trevarer. Utenlandske investorer begynte også å se utviklingspotensialet i Norge, og investerte i ny industri. Industrialiseringen var i gang, og husmennsordningen ble avviklet.
Ringvirkningene var i gang, og samferdselen ble bygd ut. Tross den store utvandringen til Amerika, økte innbyggertallet i Norge drastisk. Bedre forståelse for hygiene, økt levealder og høyere overlevelsesprosent blant barn var faktorene som gjorde dette mulig.
Se også
[rediger | rediger kilde]Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «Det store hamskiftet», artikkel hos Norgeshistorie.no