Aleksander den store

Aleksander den store Konge av Makedonia
«Alexander nedkjemper Dareios III av Persia» Aleksandermosaikken, Napoli arkeologiske museum
Født		20. juli 356 f.Kr. Pella
Død		10. juni 323 f.Kr. (32 år) Babylon
Beskjeftigelse		Politiker, militær leder, monark
Embete		Liste over konger av Makedonia (336 f.Kr. – 323 f.Kr.) farao (330 f.Kr. – 323 f.Kr.)
Ektefelle		1) Roxana av Baktria 2) Stateira II av Persia 3) Parysatis II av Persia
Partner(e)		Barsine Bagoas Hefaistion Kampaspe
Far		Filip II av Makedonia
Mor		Olympias
Søsken		6 oppføringer Europa of Macedon (familierelasjon: halvsøster på fars side) Filip III av Makedonia (familierelasjon: halvbror på fars side) Caranus (familierelasjon: halvbror på fars side) Kleopatra av Makedonia Kynane (familierelasjon: halvsøster på fars side) Thessalonike av Makedonia (familierelasjon: halvsøster på fars side)
Barn		Aleksander IV
Nasjonalitet		oldtidens Makedonia
Gravlagt		Alexandria
Annet navn		Μέγας Ἀλέξανδρος, Megas Alexandros
Regjeringstid		336–323 f.Kr.
Aleksander den store på Commons

Aleksander den store var konge, basileus, av det antikke greske kongeriket Makedonia. Han var et medlem av argeadedynastiet, den gamle makedonske kongeslekten.

På gresk er navnet hans Μέγας Ἀλέξανδρος, Megas Alexandros. Mer formelt kan han omtales som Aleksander III av Makedonia (gresk: Ἀλέξανδρος Γʹ ὁ Μακεδών, Alexandros III ho Makedon)

Han ble født i Pella i 356 f.Kr. og etterfulgte sin far, Filip II, til den makedonske tronen da han var tjue år gammel. Han tilbrakte det meste av sin tid som konge på en militær kampanje i Asia og nordøstlige Afrika, en ekspedisjon som til da var uten sidestykke i historien. Da han var tretti år hadde han underlagt seg og skapt et av de største riker i den antikke verden. Det strakte seg fra Hellas til Egypt, inn i nordvestlige India og dagens Pakistan. Han var ubeseiret i kamp, og er jevnt over betraktet som en av historiens mest vellykkede militære hærførere.

I løpet av sin ungdom ble Aleksander undervist av filosofen Aristoteles fram til han var 16 år. Etter at hans far Filip ble myrdet i 336 f.Kr. etterfulgte Aleksander ham på tronen, og arvet et sterkt kongedømme og en erfaren og slagkraftig hær. Han ble også hærfører for Hellas, og benyttet denne autoriteten å sette i gang sin fars panhellenitiske prosjekt ; å lede grekerne i erobringen av Perserriket. I 334 f.Kr. invaderte han akamenidedynastiet Perserriket, erobret Anatolia, og gjennomførte et hærtog som varte i ti år. Aleksander brøt persernes makt i flere avgjørende slag, mest kjent er slagene i Issos og Gaugamela. Han beseiret til sist den persiske kong Dareios III og erobret Akamenideriket i sin helhet. Til slutt strakte hans rike seg fra Adriaterhavet i Europa til Induselven i Asia.

I jakten på «verdens ende og det store ytre havet» invaderte han India i 326 f.Kr., men ble til sist tvunget til å snu etter krav fra sine soldater. Aleksander døde i Babylon i 323 f.Kr., i byen han planla å etablere som sin hovedstad, uten å få anledning til å sette i gang en planlagt invasjon av Arabia, og kanskje deretter en marsj inn i det vestlige Europa. I årene som fulgte etter hans død, førte en rekke kriger mellom hans hærførere til at hans store verdensrike ble splittet opp mellom diadokene («etterfølgerne»), hans generaler og arvinger.

Aleksanders arv omfatter utbredelsen av den greske kultur i Det nære østen, og skapte gresk-buddhisme (en synkretisme mellom gresk kultur og buddhisme). Han grunnla rundt tjue byer som fikk hans navn, mest kjent er Alexandria i Egypt. Aleksanders utplassering av greske kolonister og den påfølgende spredningen av gresk språk og kultur i øst resulterte i en ny hellenistisk sivilisasjon, en sivilisasjon som preget Det bysantinske rike så sent som 1400-tallet, og tilstedeværelsen av gresktalende i sentrale og østlige Anatolia varte fram til 1920-tallet. Aleksander ble legendarisk som en klassisk helt og sammenlignes med Homers Akilles, og han har en framstående posisjon i historien og de mytiske tradisjonen til både greske og ikke-greske kulturer. Han ble en målestokk som andre hærførere sammenlignet seg med, og krigsskoler og militære akademier verden over underviser fortsatt i hans taktikk. Han er rangert blant de meste innflytelsesrike personer i historien, sammen med sin lærer Aristoteles.

Tidlig liv

Slekt og barndom

Byste av den unge Aleksander, British Museum.

Aristoteles underviser den unge Aleksander.

Aleksander ble født den sjette dagen av den antikke greske måneden Hekatombaion, noe som antagelig tilsvarer 20. juli 356 f.Kr., skjønt den helt nøyaktige dato ikke er kjent. Han ble født i Pella, hovedstaden i kongeriket Makedonia. Han var sønn av Makedonias konge, Filip II, og Filips fjerde hustru, Olympias, datter av kong Neoptolemos, konge av Epirus. Selv om Filip hadde sju eller kanskje åtte hustruer var Olympias hans førstehustru for en del tid, antagelig som et resultat av å ha født Aleksander.

Det er flere legender som omgir Aleksander fødsel og barndom. I henhold til den antikke greske biografen Plutark, drømte Olympias kvelden før fullbyrdelse av ekteskapet med Filip at hennes skjød ble truffet av en lynstråle, og en flamme spredte seg «vidt og bredt» før den svant hen. En del tid etter bryllupet skal Filip ha sett seg selv i en drøm hvor han sikret sin hustrus skjød med et segl gravert med avbildningen av en løve. Plutark har selv gitt flere tolkninger til disse drømmene: at Olympias var gravid før bryllupet, indikert av forseglingen av hennes skjød; eller at Aleksanders egentlige far var Zevs. Kommentatorer i antikken var delt i spørsmålet om den ærgjerrig Olympias selv fremmet fortellingen om Aleksanders guddommelige opphav, og enten at hun fortalte Aleksander om det, eller at hun avviste forslaget som ugudelig.

På den dagen da Aleksander ble født forberedte Filip beleiringen av byen Potidaia på halvøya Khalkidiki. Den samme dagen mottok Filip nyheten om at hans general Parmenion hadde beseiret en hær fra Illyria og Paionia, og at hans hestevogn hadde seiret i kappløp i de olympiske leker. Det var også sagt at på denne dagen brant Artemistempelet i Efesos, et av verdens syv underverker, ned. Det fikk Hegesias av Magnesia til å si at tempelet brant ned ettersom Artemis ikke var til stede, gudinnen fulgte i stedet Aleksanders fødsel. Slike legender kan ha blitt oppstått først da Aleksander var blitt konge, og muligens på hans egen tilskyndelse for å vise at han var mer enn et menneske og utsett til storhet allerede fra fødselen av.

I sine første år ble Aleksander oppfostret av en amme, Lanike, søster av Aleksanders framtidige hærfører, Kleitos Svarte. Senere i barndommen fikk Aleksander undervisning av den strenge Leonidas, en slektning av hans mor, og av Lysimakos fra Akarnania. Aleksander var oppfostret som adelig makedonsk ungdom; han lærte å lese, spille lyre, ri, jakte og slåss.

Da Aleksander var ti år gammel fortelles det at det kom en handelsmann fra Thessalia til Filip med en hest som han tilbød å selge for tretten talenter. Hesten nektet å la seg ri, og Filip ville avvise den, men Aleksander hadde oppdaget at hesten hadde fryktet sin egen skygge og ba om å få temme den, noe han også greide. Plutark hevdet at Filip ble begeistret for sønnens mot og ambisjon, kysset tårefylt sin sønn og erklærte: «Min gutt, du må finne et kongedømme stort nok for dine ambisjoner. Makedonia er for lite for deg!», og kjøpte hesten til Aleksander. Aleksander døpte hesten Bukefalos, noe som betyr «Oksehode». Bukefalos ble hans foretrukne hest og fraktet ham helt til India. Da hesten til sist døde av alderdom ved Induselvens bredd, tretti år gammel, ifølge Plutark, døpte Aleksander en by opp etter den, Bukefalia.

Ungdomstid og utdannelse

Da Aleksander var 13 år begynte Filip å søke etter en lærer for ham. Han valgte til slutt filosofen Aristoteles og etablerte en skole i Mieza. Som motytelse for undervisningen gikk Filip med på å gjenoppbygge Aristoteles' hjemby Stageira, som Filip hadde rasert, kjøpe fri tidligere borgere og la de som hadde gått i landflyktighet komme tilbake for å gjenbefolke byen.

Mieza var som en kostskole for Aleksander og barna til adelen i Makedonia, blant annet Ptolemaios, Hefaistion og Kassandros. Mange av disse studentene ble hans venner og framtidige generaler, og er jevnlig omtalt som «følgesvennene» eller kompanjongene. Aristoteles underviste Aleksander og hans kamerater i medisin, filosofi, moral, religion, logikk og i kunstartene. Under Aristoteles' undervisning ble Aleksander begeistret for fortellingene til Homer, og i særdeleshet for Iliaden. Aristoteles ga ham en kommentert utgave som Aleksander siden hadde med seg på sine militære kampanjer.

Filips arving

Filip II av Makedonia, Aleksanders far.

Statue av Aleksander, i dag i Istanbuls arkeologiske museum.

Regent og arving av Makedonia

Da Aleksander var 16 år ble hans utdannelse under Aristoteles avsluttet. Filip førte krig i øst mot bystaten Byzantion og overlot Aleksander ansvaret som regent og som tronarving. Mens Filip var fraværende gjorde den trakiske eller illyrske stammen maediene opprør mot Makedonia. Aleksander svarte raskt med å fordrive dem fra Makedonia. Han flyttet grekere til området, og grunnla en by han oppkalte etter seg selv, Alexandropolis.

Da Filip kom tilbake sendte han Aleksander av sted med en mindre styrke for å slå ned et opprør i sørlige Trakia. I krigføring mot den greske byen Perinthos ble det sagt at Aleksander reddet livet til sin far. I mellomtiden begynte innbyggere fra byen Amfissa å arbeide på landområder i nærheten av Delfi, som var hellig grunn for guddommen Apollon. Dette var et helligbrøde som ga Filip muligheten til ytterligere å blande seg inn i greske affærer. Mens han fortsatt var opptatt av krigføringen i Trakia, beordret han Aleksander til å samle en hær for å gå inn i Hellas. For å unngå at andre greske bystater skulle blande seg inn, lot Aleksander det se ut som om han forberedte seg til å angripe Illyria. I disse urolige tidene grep illyrerne muligheten til å invadere Makedonia, men ble øyeblikkelig slått tilbake av Aleksander.

I 338 f.Kr. ankom Filip med sin hær, og samlet marsjerte de sørover gjennom Thermopylene, som ble erobret etter standhaftig motstand fra passets garnison fra Theben. De dro videre og okkuperte byen Elateia, og sto da bare noen dagsmarsjer fra Athen og Theben. Athenerne, ledet av Demosthenes, stemte for å søke allianse med Theben mot Makedonia. Både Athen og Filip sendte ambassadører til Theben for å vinne bystatens gunst, men Theben valgte til sist Athen. Filip marsjerte mot Amfissa (tilsynelatende handlet han på anmodning fra forbundet Amfiktyoni), tok til fange de leiesoldater som var blitt sendt dit av Demosthenes, og aksepterte byens overgivelse. Filip vendte deretter oppmerksomheten mot Elateia, og sendte et tilbud om fred til Athen og Theben, som begge avviste .

Mens Filip marsjert sørover, blokkerte hans motstandere ham i nærheten av Khaironeia i Boiotia. I det påfølgende slaget ved Khaironeia kommanderte Filip den høyre fløyen og lot Aleksander kommandere den venstre, fulgt av en gruppe av Filips mest tiltrodde hærførere. I henhold til antikke kilder kjempet begge sider intenst. Men Filip lot bevisst sine soldater trekke seg bakover med en forventning om at de uerfarne athenske hoplitter ville følge etter, og dermed bryte sin kamplinje. . Etter å ha brutt fiendens linje omringet Alexanders tropper dem og knuste dem. Med athenerne tapt ble thebanerne omringet og beseiret.

Etter seieren ved Khaironeia kunne Filip og Aleksander marsjere uten motstand inn i Peloponnes, hvor de ble ønsket velkommen i alle byer bortsett fra Sparta, som avviste dem, men likevel ikke ville gå til krig. Ved Korint etablerte Filip en «hellenistisk allianse», modellert etter den gamle anti-persiske allianse i de gresk-persiske krigene, som omfattet de fleste greske bystater, unntatt Sparta. Filip fikk deretter navnet eller tittelen Hegemon (som kan oversettes som fører eller øverste hærfører) av dette forbundet, som moderne historikere har kalt Korint-ligaen. Han erklærte deretter at han ville angripe det enorme Perserriket, grekernes fremste fiende.

Forvisning og hjemkomst

Da Filip dro tilbake til Pella ble han forelsket i og giftet seg raskt med Kleopatra Eurydike, niesen til hans hærfører Attalos. Det nye ekteskapet gjorde Aleksanders posisjon som arving mindre sikkert da en hvilken som helst sønn av Kleopatra Eurydike ville være makedonier på begge sider, mens Aleksander kun var halvt makedonier da hans mor var fra Epirus, på vestkysten av Hellas. Under bryllupsfesten reiste en fordrukken Attalos seg opp og henvendte seg offentlig til gudene med håp om at ekteskapet ville frambringe en legitim arving.

Plutark omtalte hendelsene ved bryllupet slik:

Ved bryllupet med Kleopatra, som Filip hadde blitt forelsket i og giftet seg med, selv om hun var altfor ung for ham, hadde hennes onkel Attalos i sin drukkenskap begjært at makedonerne ville anrope gudene om å gi dem en rettmessig etterfølger til kongedømmet ved hans niese. Dette opprørte Aleksander så mye at han kastet en kopp i hodet hans, «Din kjeltring,» sa han, «mener du at jeg er en bastard?» Deretter reiste Filip seg, tok Attalos' side og ville stikke ned sin sønn. Men lykkeligvis for dem begge, enten på grunn av hans overilte raseri, eller på grunn av vinen han hadde drukket, fikk hans fot ham til å skli slik at han falt overende på gulvet. Aleksander hånte ham: «Se der,» sa han, «mannen som gjør forberedelser til å stige ut av Europa og inn i Asia, men ramler overende på vei fra den ene stolen til den andre.»

Plutarks beskrivelse av feiden ved bryllupet

Aleksander flyktet fra Makedonia med sin mor og bragte henne i sikkerhet hos hennes bror, kong Aleksander I av Epirus, i Dodona, hovedstaden til molossierne. Selv reiste han videre til Illyria, hvor han søkte tilflukt hos den illyriske kongen, og ble behandlet som gjest til tross for at han hadde bekjempet dem i et slag noen få år tidligere. Imidlertid synes det som om Filip ikke hadde til hensikt å slå hånden av sin politiske og militært utdannede sønn. Følgelig reiste Aleksander tilbake til Makedonia etter rundt seks måneder etter at en familievenn, Demaratos, hadde meklet mellom far og sønn.

I det påfølgende året tilbød Pixodaros, den persiske satrapen (guvernøren) av Karia i Anatolia, sin eldste datter til Aleksanders halvbror Arrhidaios. Både Olympias og flere av Aleksanders venner mente at dette viste at Filip overveide å gjøre Arrhidaios til sin arving. Aleksander reagerte på tilbudet ved selv å handle ved å sende en medhjelper, Thessalos fra Korint, til Pixodaros for å fortelle satrapen at han ikke burde tilby sin datter til en uekte sønn, men heller til Aleksander. Da Filip fikk høre om dette, stoppet han alle forhandlinger og ga sin sønn en overhaling for hans ønske om å gifte seg med en kvinne fra Karia, da han ønsket en bedre kvinne for ham. Filip forviste fire av Aleksanders venner, Harpalos, Nearkhos, Ptolemaios og Erigyios, og for å understreke at han fortsatt var misfornøyd, og krevde at korinterne sendte ham Thessalos i lenker.

Konge av Makedonia

La rencontre d'Alexandre et de Diogène de Sinope av Pierre Paul Puget, 1680, i Musée du Louvre.

Tiltredelse

Sommeren 336 f.Kr. ble kong Filip myrdet av kapteinen for sin egen livvakt i Aigai, under et bryllup der hans datter Kleopatra ble viet til Olympias' bror Aleksander av Epirus. Da morderen Pausanias forsøkte å flykte snublet han og falt, og ble drept av sine forfølgere, inkludert to av Aleksanders venner Perdikkas og Leonnatos. Det har siden vært mange spekulasjoner om at Pausanias var betalt av andre for å myrde Filip. Mistanken ble rettet mot de som hadde et åpenbart motiv: Aleksander, Olympias, eller den nykronede persiske keiser, Dareios III av Persia.

Tjue år gammel ble Aleksander utropt av adelen og hæren som konge.

Stadfestelse av makten

Kongeriket Makedonia i 336 f.Kr.

Aleksander begynte sitt styre ved å eliminere mulige rivaler til tronen. Han fikk en fetter, den tidligere kong Amyntas IV henrettet. Han fikk også to makedonske prinser fra regionen Lynkestis drept, men sparte den tredje, Aleksander. Olympias fikk Filips andre kone Kleopatra Eurydike brent levende sammen med hennes og Filips datter Europa.. Da Aleksander fikk høre om udåden ble han tilsynelatende rasende. Selv beordret han Attalos drept, som kommanderte en framskutt hær i Anatolia. Det var blitt avslørt at Attalos hadde brevvekslet med Demosthenes om muligheten å hoppe av til Athen, og Aleksander vurderte ham for farlig til at han kunne leve. Aleksander sparte sin halvbror Arrhidaios, som var mentalt tilbakestående.

Nyheten om Filips død førte til stor uro og mange stater gjorde opprør, blant dem Theben, Athen, Thessalia, og trakiske stammer nord for Makedonia. Aleksander svarte raskt. Selv om han ble rådet til å benytte diplomati, samlet han rundt 3 000 makedonske kavalerister og red raskt sørover gjennom Thessalia. Han fant at den thessaliske hæren okkuperte passet mellom fjellene Olympos og Ossa. Aleksander beordret sine menn til å ri over Ossa, og da hæren fra Thessalia våknet dagen etter oppdaget de makedonerne bak seg. De overga seg straks og tilbød sitt kavaleri til Aleksanders hær. Han fortsatte deretter sørover tilPeloponnes.

Aleksander stoppet opp ved Thermopylene, hvor han ble erklært som leder for forbundet Amfiktyoni før han fortsatte videre sørover mot Korint. Athen søkte om fred og Aleksander benådet opprørerne. Det berømte møtet mellom Aleksander og den kyniske filosofen Diogenes fra Sinope skal ha skjedd mens Aleksander var i Korint. Da Aleksander spurte filosofen om hva han kunne gjøre for ham, skal Diogenes foraktelig bedt kongen om å gå til side slik at han ikke blokkerte for solen. Svaret skal ha frydet Aleksander, som skal ha sagt: «Sannelig, om jeg ikke var Aleksander, ville jeg gjerne ha vært Diogenes.» Anekdoten, enten den er sann eller ikke, har blitt tolket forskjellig opp gjennom århundrene. Den tyske filosofen Peter Sloterdijk i Kritik der zynischen Vernunft («Kritikk av den kyniske fornuft»; 1983) uttalte at «Den kloke mann (...) snur ryggen til det subjektive prinsippet om makt, ambisjon og trangen etter anerkjennelse. Han er den første som er uhemmet nok til si sannheten til fyrsten.»

I Korint tok Aleksander tittelen hegemon, og som Filip ble han utpekt som øverste hærfører av den kommende krigen mot Perserriket. Der fikk han også høre at trakerne hadde gjort opprør.

Krigføring på Balkan

Før Aleksander krysset over til Asia ville han trygge sine nordlige grenser. Våren 335 f.Kr. rykket han ut for å undertrykke flere opprør. Fra Amfipolis reiste han østover og inn området til «de uavhengige trakere», og ved det stedet i Balkanfjellene, som romerne kom til å kalle Haemus Mons, angrep og beseiret makedonerne trakiske styrker. Makedonerne marsjerte deretter inn landet til triballerne og beseiret deres hær ved elven Lyginos (en sideelv til Donau) i dagens Bulgaria. Deretter marsjerte Aleksander i tre dager langs Donau, krysset elven og overrasket geterne, en annen trakisk stamme. Han tvang deres hær til å trekke seg tilbake etter det første sammenstøt med det makedonske kavaleriet.

Aleksander fikk så bud om at Kleitos, konge av Illyria, og kong Glaukias av taulantiene var i åpent opprør mot hans autoritet. Han marsjerte derfor vestover og inn i Illyria og beseiret dem begge. Begge herskerne flyktet med sine soldater, og med disse seirene sikret han den nordlige grensen.

Samtidig som han drev krig i nord gjorde Theben og Athen opprør igjen. Straks dro Aleksander sørover igjen. Mens de andre greske byene nølte, besluttet Theben å opprettholde motstanden mot Makedonia. Aleksander brente ned byen og fordelte dens områder til de andre byene i Boiotia. Thebens endeligt fikk Athen til å bøye seg, og etterlot endelig hele Hellas under Alexanders kontroll . Deretter mente Aleksander at han kunne begynne sin store militære kampanje i Asia. Han etterlot Antipatros for å fungere som regent i sitt sted.

Erobringen av Perserriket

Anatolia

Kart over Aleksanders rike og hans ruter.

Aleksanders hær krysset Hellesponten i 334 f.Kr. med rundt 48 100 soldater, 6 100 kavalerister, og en flåte på 120 skip med et mannskap på rundt 38 000 menn. De var rekruttert fra Makedonia og en rekke greske byer, leiesoldater og soldater fra Trakia, Paionia, og Illyria som var underkastet ham. Arrianos, som benyttet Ptolemaios som kilde, skrev at Aleksander krysset sundet med mer enn 5 000 hester og 30 000 menn til fots; Diodorus Siculus benytter omtrent samme antall, men noe ulikt, 5 100 hester og 32 000 menn til fots. Diodorus refererer også til en framskutt hær som allerede var i Anatolia, Polyainos skriver i sitt verk Om strategier at antallet var 10 000 menn, noe som antagelig var et meget rundt anslagl. Aleksander markerte sin hensikt om å erobre hele Perserriket ved å plante et spyd ned i asiatisk jord og slå fast at han aksepterte Asia som en gave fra gudene. Det viste også hans iver etter å vinne seier gjennom krig, i motsetningen til hans far som foretrakk diplomati der det var mulig.

Etter en innledende seier mot persiske styrker i slaget ved Granikos, kunne han den 24. Daisios, ( i henhold til den gamle makedonske kalender, hvilket vil si 8. april 334 f.Kr.), akseptere overgivelsen av den persiske provinshovedstaden og skattkammeret i Sardis. Han fortsatte deretter langs kysten av Jonia, og bevilget selvstyre og demokrati til byene. Erobringen av Miletos, holdt av persiske styrker, krevde en omfattende beleiring, samtidig som den persiske flåten truet nær ved. Lengre sør, ved Halikarnassos i Karia, gjennomførte Aleksander sin første beleiring i stor skala og tvang til sist sin motstandere, leiesoldaten Memnon fra Rhodos og Orontobates, den persiske satrapen av Karia, til å flykte sjøveien. Aleksander overlot regjeringen av Karia til et medlem av huset Hekatomnos, Ada, som formelt adopterte Aleksander som sin sønn.

Fra Halikarnassos fortsatte Aleksander inn i fjellene i Lykia og Pamfylias sletter, og sikret seg kontroll over alle kystbyene for å hindre den persiske flåten baser. Fra Pamfylia og videre var det ingen betydelige havner, og Aleksander fortsatte i innlandet. Ved Termessos ved fjellet Solymos stormet han ikke byen, og ved den gamle frygiske hovedstaden Gordion hevdet legenden om ham, i henhold til hans propagandist Arrianos, at han løste den uløselige «gordisk knute», noe som kunne bare bli gjort, ble det sagt, av den framtidige «konge av Asia». I henhold til legenden hevdet Aleksander at det ikke hadde noe å si hvordan knuten ble løst, og hogde den over med sitt sverd.

Levanten og Syria

Utdypende artikkel: Slaget ved Issos

Dareios III framstilt (i midten) i kamp mot Aleksander i en gresk avbildning; enten slaget ved Issos eller Gaugamela

Dareios' flukt etter slaget ved Gaugamela, elfenbeinsrelieff fra 1700-tallet.

Våren 333 f.Kr. krysset Aleksander Taurusfjellene og kom ned i Kilikia. Etter en lang pause grunnet sykdom kunne han fortsette marsjen mot Syria. Der ble han utmanøvrert av Dareios III av Persias betydelig større hær, og han marsjerte tilbake til Kilikia. I november møttes de greske og persiske hærene i slaget ved Issos i det sørlige Anatolia. Aleksander stilte med 40 850 menn mot en betydelig større persisk hær på 50 000 til 100 000 menn. Aleksander hadde valgtut stedet, der han ventet på perserne. Han håpet å møte Dareios' i et trangt pass mens perserne bevegde seg nordover, men Dareios valgte i stedet å marsjere rundt fjellene og komme inn bak Aleksanders posisjon. Aleksander ble da tvunget til å angripe direkte mot perserne. Han ledet selv kavaleriet på høyre flanke, det thessalianske kavaleriet sto til venstre med falanksen i midten, ledet av Parmenion. Dareios posisjonerte seg i midten hos sine beste infanterister. Det persiske kavaleriet angrep først Parmenion. Aleksander ledet et angrep til fots og skar en åpning gjennom den persiske linjen. Deretter steg han opp på sin hest og ledet sitt kavaleri direkte mot Dareios, som flyktet fra slagmarken. Dette fikk hans hær til å bryte sammen. Dareios flyktet fra sin hustru, to døtre, sin mor Sisygambis, og sin store skattekiste. Han tilbød deretter en fredsavtale hvor han overga de landområder han allerede hadde tapt og løsepenger på 10 000 talenter for sin familie.

Da kong Dareios sendte ham [Aleksander] et brev hvor han ba ham akseptere 10 000 talenter for å få utlevert fangene, han overga alt land vest for elven Eufrat,tilbød en av døtrene i ekteskap og vennskap og allianse, viste Aleksander betingelsene til sine følgesvenner. «Om jeg var Aleksander,» sa Parmenion, «ville jeg akseptere disse betingelser.» «Og det ville jeg,» svarte Aleksander, «om jeg var Parmenion.»

Plutark, Livet til Aleksander, 29,4

Aleksander ga Dareios det svar at ettersom han nå var konge av Asia var det ham alene som avgjorde fordeling av territorier.

Aleksander tok så Syria og det meste av Levanteni besittelse. I det påfølgende året, 332 f.Kr., kom han til havnebyen Tyr, som nektet å overgi seg. Etter en 10 måneder lang beleiring ble byen erobret. Aleksander massakrerte alle mennene i militær alder og solgte kvinnene og barna som slaver.

Egypt

Aleksanders navn i egyptiske hieroglyfer (skrevet fra høyre mot venstre), ca. 330 f.Kr., Egypt. Louvre.

Etter at Aleksander ødela Tyr, overga alle byene på veien til Egypt seg. En senere tradisjon har nedtegnet hans innmarsj i Jerusalem. I henhold til den jødiske historikeren Josefus ble Aleksander vist profetien i Daniels bok, formodentlig kapittel 8, som beskriver en mektig gresk konge som ville erobre Det persiske rike. Han sparte Jerusalem og marsjerte videre sørover og inn i Egypt. Imidlertid møtte han motstand ved Gaza. Festningen var tungt befestet og bygd på en høyde, noe som krevde en ny beleiring. «Hans ingeniører pekte ut for ham at på grunn av høyden ville det være umulig... Det ansporet Aleksander enda mer til å forsøke.» Etter tre mislykkede angrep ble festningen erobret, men ikke før Aleksander selv fikk et alvorlig sår i skulderen. Som i Tyr ble alle voksne menn henrettet mens kvinner og barn ble solgt til slaveri.

Aleksander fortsatte videre inn i Egypt i andre halvdel av 332 f.Kr. Han ble tatt imot som en frigjører. Han ble utpekt som en sønn av guden Amun ved orakelet i Siwaoasen vest i Den libyske ørkenen. Siden ble Zevs-Ammon referert til som hans sanne far, og etter hans død ble mynter preget med hans avbildning og med et bukkehorn som et symbol på hans fruktbarhet. I løpet av hans tid i Egypt grunnla han en by som han kalte opp etter seg selv, Alexandria, og den kom til å bli en blomstrende hovedstad i det ptolemeiske kongedømme etter hans død.

Assyria og Babylonia

• Se hovedartikkel, Slaget ved Gaugamela

Etter å ha forlatt Egypt i 331 f.Kr. marsjerte Aleksander østover og inn i Mesopotamia. Ved Gaugamela, i nærheten av dagens by Arbil i irakiske Kurdistan møtte han Dareios' hær. Denne gangen hadde den persiske kongen forberedt seg godt, men det hjalp ikke. Selv om Aleksander var langt underlegen i antall klarte han likevel å vinne en avgjørende seier grunnet sin overlegne taktikk og sin hærs dyktighet. Parmenion erobret det persiske bagasjetoget mens Aleksander og hans livvakter forfulgte den flyktende Dareios. Det var et katastrofalt nederlag for perserne og et av Aleksanders største seire. Dareios greide å unnslippe med en mindre styrke. Han håpet å samle en ny hær i Baktria, men hans autoritet var betydelig svekket.

Persia

Den persiske port; veien ble bygget på 1990-tallet.

Fra Babylon dro Aleksander til Susa, akamenide-dynastiets hovedstad, og tok dets skattekammer i besittelse. Han sendte det meste av hæren til den persiske seremonielle hovedstaden Persepolis via kongeveien. Aleksander tok sammen med utvalgte tropper på rundt 14 000 en mer direkte rute til byen. Han stormet passet til den persiske port (i dagens Zagrosfjellene) som hadde blitt blokkert av en persisk hær ledet av satrapen Ariobarzanes, som forsøkte seg med den siste motstanden mot grekerne. Det persiske motstanden holdt Aleksander tilbake i flere uker og førte til mange falne før Aleksander overlistet motstanden. Ariobarzanes ble antagelig drept i kampene. Aleksander marsjerte deretter så raskt han kunne til Persepolis der skattekammeret ble plyndret.

Da han ankom Persepolis tillot Aleksander sine tropper å plyndre og herje byen i flere dager. Han oppholdt seg i Persepolis i fem måneder. I løpet av dette oppholdet brøt det ut en brann i den østlige delen av palasset til Xerxes og spredte seg til resten av byen. Mulige årsaker kan være et uhell i fylla, eller en bevisst hevn for brenningen av Akropolis i Athen under Xerxes' andre krig. Plutark gjenfortalte en anekdote hvor Aleksander stoppet opp foran en veltet statue av Xerxes, og tiltalte den:

Skal jeg gå forbi og la deg ligger her på grunn av de krigene du førte mot Hellas, eller skal jeg reise deg opp igjen for din storhet og dine øvrige dyder?

Plutark

Rikets fall og Østen

Sølvmynt av Aleksander som bærer løvehodet til Herakles, British Museum.

Aleksander jaget deretter Dareios, først til Media, og deretter til Partia. Den persiske kongen kontrollerte ikke lenger sin egen skjebne, og ble tatt til fange av Bessos, hans slektning og satrap i Baktria. Da Aleksander nærmet seg fikk Bessos sine menn til å stikke ned Dareios, ga ham et dødelig sår og etterlot ham på en håndkjerre. Bessos erklærte seg selv som Dareios' etterfølger under navnet Artaxerxes V før han trakk seg tilbake til Sentral-Asia for derfra å føre geriljakrig mot Aleksander. Da Aleksander fant Dareios' døende eller død tok han perserkongens signetring og ga ham en verdig begravelse ved siden av hans slektninger. Aleksander hevdet at den døende Dareios hadde navngitt ham selv som etterfølger, og enten denne påstanden er ren propaganda eller ikke, regnes akamenide-dynastiet som avsluttet med Dareios' død.

Aleksander betraktet Bessos som en simpel tronraner og satte avsted for å nedkjempe ham. Denne militære kampanjen, opprinnelig ment kun for å eliminere Bessos, ble en storstilt tur gjennom hele Sentral-Asia. Underveis opprettet han en rekke nye byer, alle kalt for Alexandria, blant disse var Alexandria Arakhosia, nå hetende Kandahar, i Afghanistan, og Alexandria Eskhata («Den ytterste» Alexandria) i dagens Tadsjikistan. Krigføringen tok Aleksander gjennom Media, Partia, Aria (vestlige Afghanistan), Drangiana, Arakhosia (sørlige og sentrale Afghanistan), Baktria (nordlige og sentrale Afghanistan), og Skytia.

Spitamenes, som holdt den udefinerte posisjonen som satrap i Sogdiana, forrådte i 329 f.Kr. Bessos til Ptolemaios, som tilhørte blant Aleksanders trofaste følgesvenner.Bessos ble raskt henrettet. Ved et senere tidspunkt da Aleksander var i Jaxartes for å ta seg av et fiendtlig streiftokt fra en nomadestamme, gikk imidlertid Spitamenes til opprør i Sogdiana. Aleksander beseiret personlig skytere i slaget ved Jaxartes og satte umiddelbart i gang en militær kampanje mot Spitamenes, og beseiret ham i slaget ved Gabai. Etter nederlaget ble Spitamenes drept av sine egne menn, som deretter forsøkte å inngå en fredsavtale med Aleksander.

Problemer og sammensvergelser

«Drapet på Kleitos», stikk av André Castaigne 1898–1899.

I løpet av denne tiden begynte Aleksander å ta til seg en del persiske elementer ved sitt hoff, både klær og kulturelle skikker, blant annet skikken med proskynesis, enten en symbolsk kyssing av hånden, eller hvor man kneler og legger armene foran seg i total underkastelse slik persere viste for deres sosialt overordnete. For europeere som grekerne var en slik ydmykende underkastelse ikke akseptabelt, og mente det innebar at Aleksander selv oppkastet seg til guddom ved å kreve det. Det kostet ham sympatien til mange av hans landsmenn, og til sist oppga Aleksander denne skikken.

En sammensvergelse for å myrde Aleksander ble avslørt, og en av hans offiserer, Filotas, ble henrettet da han ikke hadde alarmert Aleksander. Ved å henrette sønnen ble det nødvendig å drepe faren, og således ble Parmenion, som hadde ansvaret for å vokte skattekammeret ved Ekbatana, drept på Aleksanders ordre, for å forhindre forsøk på hevn. Mest beryktet er at Aleksander selv personlig drepte Kleitos Svarte, mannen som hadde reddet hans liv ved Granikos. Det skjedde under et fyllekalas i Marakanda (dagens Samarkand i Usbekistan) hvor Kleitos hadde anklaget Aleksander for flere dårlige avgjørelser, og særlig hadde han glemt den makedonske væremåten til fordel for en korrupt orientalsk livsstil. Aleksanders antikke biografer omtalte raseriutbruddet ulikt: Curtius framhevet Aleksanders økende svakhet for utsvevelser og fyll hvor asiatisk luksus og servilitet fikk ham til å drepe sin landsmann. Arrianos glattet over hendelsen og synes å overføre vel så mye av skylden på Kleitos selv.

Senere under krigføringen i Sentral-Asia ble en ny sammensvergelse mot Aleksanders liv avslørt, denne gangen anstiftet av hans egen kongelige pasje. Hans egen offisielle historiker og kronikør, Kallisthenes fra Olynthos, nevø og elev av Aristoteles, ble innblandet i sammensvergelsen, og ble kastet i fengsel hvor han senere døde. Imidlertid er det mer sannsynlig at Kallisthenes allerede hadde mistet Aleksanders velvilje ved at historikeren var blant dem som kritisert kongen for å introdusere den servile skikken med proskynesis.

Makedonia i Aleksanders fravær

Da Aleksander satte i gang angrepet på Perserriket etterlot han sin hærfører Antipatros med ansvaret for Makedonia. Han var en erfaren militær og politisk leder, og en del av Filips «gamle garde». Aleksanders rasering av bystaten Theben sikret at resten av Hellas forholdt seg rolig i hans fravær. En militær kampanje ble utløst av den spartanske kong Agis III i 331 f.Kr. Antipatros beseiret og drepte hami slaget ved Megalopolis. Antipatros overlot til Korint-ligaen å avgjøre om Sparta skulle straffes. Ligaen videresendte spørsmålet til Aleksander, som besluttet å tilgi byen. Det var også betydelig friksjon mellom Antipatros og Aleksanders mor Olympias. Begge henvendte seg til Aleksander for å klage på den andre.

I det store og hele hadde Hellas en periode med fred og framgang mens Aleksander drev krig i Asia. Aleksander sendte tilbake enorme verdier fra sine erobringer, og stimulerte økonomien og økte handelen over hele hans nye rike. Imidlertid førte Aleksanders behov for nye soldater og migrasjonen av makedonere og grekere over hele hans rike til redusert arbeidskraft i Makedonia, og i stor grad svekket det landet i årene etter Aleksander, og til sist førtedet til at det ble underlagt Romerriket.

Invasjon av India

Plyndring inn i det indiske subkontinent

Falanksen i midten av slaget ved Hydaspeselven, illustrasjon av André Castaigne (1898–99).

Etter at Spitamenes var død, og Aleksander hadde giftet seg med den baktriske prinsessen Roxana for å befeste forholdene til sine nye satraper, vendte han oppmerksomheten mot det indiske subkontinent. Han inviterte høvdingene til satrapen Gandhara i nord for hva som i dag er Pakistan til å komme til seg og underkaste seg hans overhøyhet. Omphis (også omtalt som Taxiles), (hans indiske navn var Ambhi Kumar,) aksepterte innbydelsen. Han var hersker av Taxila, et rike som strakte seg fra elven Indus og til elven Hydaspes (Jhelum). Høvdingene til en del klaner i fjellene nektet å bøye seg. Ambhi skyndte seg med å berolige Aleksander og kom med rike gaver, og plasserte seg selv og alle sine militære styrker til hans rådighet. Aleksander ikke bare ga Ambhi hans tittel tilbake og egne gaver, men også en garderobe av «persiske drakter, ornamenter av gull og sølv, 30 hester og 1000 talenter i gull». Ambhi hjalp Hefaistion og Perdikkas med å bygge en bro over Induselven, støttet troppene med forsyninger, og tok imot Aleksander selv og hele hans hær i sin hovedstad i Taxila hvor han viste den største gjestemildhet.

Vinteren 327-326 f.Kr. ledet Aleksander personlig en militær kampanje mot ulike stammefolk i fjellene i hva som i dag er Afghanistan og Pakistan. I et heftig sammenstøt ble han såret i skulderen av en pil, men gikk deretter mot festninger i Massaga, Ora og Aornos. Festningen ved Massaga ble erobret etter dager med kamp. Denne gang ble Aleksander såret i ankelen. I henhold til Curtius: «Ikke bare drepte Aleksander hele befolkningen i Massaga, men reduserte også alle bygningene til ruiner.» En lignende massakre fulgte ved Ora. I kjølvannet av Massaga og Ora flyktet mange av de innfødte til Aornos. Aleksander fulgte etter og beleiret og erobret den strategiske festningen etter fire blodige dager.

Etter Aornos krysset Aleksander Induselven og kjempet og vant det store slaget ved Hydaspeselven i 326 f.Kr. ved Jhelum-elven i dagens Pakistan. Ambhi støttet ham med en styrke på 5000 menn, og deltok slaget. Aleksander seiret over en indisk hær ledet av kong Poros, men hadde store tap. Seieren var avgjørende og fikk historisk betydning ved at det åpnet opp for gresk innflytelse i området i århundrer. Forsøket med å erobre verden utenfor Perserriket, med å annektere asiatiske områder østover, med å marsjere inn i utkanten av den kjente verden, ble forklart med at Aleksander fant eføy i fjellene nord for Khyberpasset. Det var en plante som var assosiert med den greske guddommen Dionysos, og som Aleksander brukte som argument til følge i fotsporene til den greske guden. Ettersom det ikke eksisterte noe tidligere legender som knyttet Dionysos til India, ble nye legender ble lagt til de tidligere som forklarte at guden hadde brakt (gresk) sivilisasjon til det indiske subkontinentet i fjern fortid. Aleksanders erobringer ble således rettferdiggjort ved at de gjeninnførte gresk styre over inderne.

Etter seieren ble Ambhi sendt av Aleksander for å ta Poros til fange. Ambhi ville drepe sin gamle fiende, men Aleksander gikk i mellom og forsonte de gamle rivalene. Aleksander inngikk en allianse med den beseirede Poros, som ble hans satrap i området. Ambhi, som bidro ivrig til å utstyre en flåte på elven Hydaspes, fikk styre alt land mellom denne elven og Indus. Aleksander grunnla to byer på motsatt side av elven Hydaspes, en ble hetende Bukefalia til minne om hans nylig avdøde trofaste hest. Den andre var Nikaea («Seier»), antatt å ha vært lokalisert ved dagens by Mong i Punjab.

Opprør i hæren

Aleksanders invasjon og rute på det indiske subkontinentet.

Øst for Poros' kongerike, i nærheten av elven Ganges, lå Nandariket (nordlige India) og lenger øst lå Gangaridairiket (dagens Bangladesh). I frykt for å møte enda større hærer og utmattet av flere år med krig, gjorde Aleksanders hær mytteri ved elven Hyphasis og nektet å marsjere lengre øst. Denne elven markerer således det østlige punkt for Aleksanders erobringer.

Deres strid med Poros svekket motet til makedonerne og stanset deres ytterligere framgang inn i India. Da Aleksander insisterte på å krysse elven Hyphasis også motsatte de seg det på det voldeligste. For å slå tilbake en fiende kunne de mønstre bare tjue tusen infanterister og to tusen ryttere (...) mens bredden på andre siden var dekket av tallrike krigere og ryttere. De ble fortalt at (...) det ventet dem åtti tusen ryttere, to hundre tusen fotsoldater, åtte tusen stridsvogner, seks tusen eller endatil åtte tusen krigselefanter.

Plutark.

Ytterligere en årsak var en geografisk misforståelse mht grekernes verdensoppfattelse. Grekerne trodde at Indiahavet var en innsjø og at Induselven var knyttet til den øvre løpet av Nilen. Ved å nå fram til Punjab kunne de seile nedover strømmen og nå fram til Middelhavet. Denne oppfattelsen var opprinnelig "bekreftet" ved tilstedeværelsen av lotusblomster og krokodiller i Indus, på samme måte som i Nilen. Siden 400-tallet f.Kr. var greske botanikere av den oppfatning at bestemt flora og fauna var unik for bestemte områder i verden, og det var velkjent at lotus og krokodiller kunne bare bli funnet i Nilen. Da sannheten om den egentlige geografien ble åpenbart for Aleksanders hær, ble det rett og slett for mye. De nektet å fortsette videre østover.

Aleksander forsøkte å overtale sine soldater til marsjere videre, men hans general Koinos bønnfalt ham om å endre mening og vende om; mennene sa han, «lengtet etter å se igjen sine foreldre, hustruer og barn, sitt hjemland.» Aleksander måtte til sist gi seg og vendte om sørover langs Indus. Langs veien erobret han Malhi (dagens by Multan i Pakistan) og angrep indiske folk underveis, og Aleksander fikk seg en ny skade under en beleiring.

Aleksander sendte det meste av hæren til Karmania (dagens sørlige Iran) med general Krateros. Han skaffet seg en flåte for å kunne utforske kysten av Persiabukten ved sin offiser Nearkhos mens han selv ledet resten av hæren tilbake til Persia gjennom en langt vanskeligere og mer strabasiøs rute langs ørkenen i Gedrosia og Makran. Aleksander nådde fram til Susa i 324 f.Kr., men underveis hadde mange av hans menn dødd under strabasene i ørkenen.

Siste år i Persia

Byster av Aleksander (venstre) og Hefaistion (høyre).

Da Aleksander oppdaget at mange av hans satraper og militære guvernører ikke hadde oppført seg slik han hadde forventet i sitt fravær, begynte han å henrette de han kom over på vei mot Susa. Som en gest av takknemlighet for sine soldater betalte han deres gjeld, og annonserte at han ville sende aldrende og uføre veteraner tilbake til Makedonia, ledet av Krateros. Hans soldater misforsto hans hensikt og gjorde mytteri i byen Opis i Babylonia (ikke langt fra dagens Bagdad). De nektet å bli sendt av sted og kritiserte samtidig hans tilpasning til persiske klær og skikker, og at persiske soldater og offiserer var kommet inn i de makedonske enhetene.

Maleri av Aleksander ved Kyros den store' skjendende grav.

Etter tre dager hvor mennene nektet å gi seg, ga Aleksander perserne kommandoposter i hæren og ga makedonske militære titler på persiske enheter. Deretter ofret han til velkjente greske guder og mennene ba om tilgivelse, noesom Aleksander aksepterte. Det ble holdt en stor fest for flere tusen av hans menn hvor de spiste sammen. I et forsøk på smelte sammen en varig harmoni mellom de makedonske og persiske undersåttene arrangerte Aleksander et massebryllup for sine senioroffiserer hvor de ble giftet med persiske adelskvinner ved Susa. Det synes som om at det var få av disse ekteskapene som varte mer enn et år. I mellomtiden, etter at han hadde kommet tilbake til Persia, fikk Aleksander vite at vokterne ved graven til Kyros den store i Pasargadae hadde skjendet den. Han fikk dem øyeblikkelig henrettet. Aleksander beundret Kyros, fra tidlig alder hadde han lest Xenofons Kyropedia (gresk: Κύρου παιδεία, Kúrou paideía, «Kyros' utdannelse»), et tidlig fyrstespeil som beskrev Kyros' heltemot i krig og hans styre som konge og lovgiver. I løpet av hans besøk til Pasargadae beordret Aleksander sin arkitekt Aristobulos til å restaurere og dekorere det indre av graven til Kyros.

Etterpå reiste Aleksander til Ekbatana for overta hovedmengden av det persiske skattkammeret. Der døde hans nærmeste venn og muligens sengekamerat, Hefaistionav sykdom eller muligens forgiftning. Aleksander ble forferdet over Hefaistions død, og han beordret forberedelser til et kostbart gravbål i Babylon foruten også en bestemmelse om offentlig sørging. Tilbake i Babylon begynte han å planlegge en ny rekke av militære kampanjer, begynnende med en invasjon av Arabia, men han fikk ikke sjanse til å virkeliggjøre dem da han døde kort tid etter.

Død og etterfølgere

En babylonisk astronomisk dagbok i kileskrift (ca. 323–322 f.Kr.) som nedtegner Aleksanders død (British Museum, London)

En framstilling fra 1800-tallet av Aleksaners gravprosesjon basert på Diodorus.

Aleksander døde enten den 10. eller 11. juni 323 f.Kr. i palasset til Nebukadnesar II i Babylon, 32 år gammel. Det er to forskjellige versjoner til Aleksanders død og detaljene skiller seg en del fra hverandre. I Plutarks redegjørelse ble Aleksander i rundt fjorten dager før han døde underholdt av Nearkhos, en av hans hærførere og skipskapteiner. Han tilbrakte også natten og den neste dagen med å drikke sammen med Medios fra Larissa. Deretter fikk han en feber som ble stadig verre og til sist kunne han ikke lenger snakke. Hans fotsoldater ble nervøse av hans fravær og for hans helse, og til sist fikk de lov til marsjere forbi ham mens han taust vinket til dem. I den andre framstillingen fortalte Diodorus at Aleksander ble rammet av en smerte etter å ha drukket en stor bolle med ublandet vin til ære for Herakles. Deretter fulgte 11 dager hvor han var svak, han utviklet feber og døde etter mye lidelse. Arrianos nevnte også dette som et alternativ, men Plutark avviste bestemt denne påstanden.

Gitt den makedonske adelens tilbøyelighet til å myrde sine herskere, omtales uærlig spill i tallrike redegjørelser av hans død. Diodorus Siculus, Plutark, Arrianos, og Junianus Justinus nevner alle teorien om at Aleksander ble forgiftet. Justinus hevdet at Aleksander var et offer for en sammensvergelse med gift, Plutark avviste det som en fabrikasjon, mens både Diodorus og Arrianos noterer at de nevner det kun for at fortellingen skal være fullstendig. De ulike fortellingene er uansett rimelig i overensstemmelse med å peke på Antipatros, nylig fjernet som visekonge av Makedonia, og på kant med Olympias, som leder av den påståtte sammensvergelsen. Kanskje forsto Antipatros ved at han ble tilkalt til Babylon at det var et varsku for en kommende henrettelse, og etter å ha sett skjebnen til Parmenion og Filotas, skal Antipatros etter sigende ha sørget for at Aleksander ble forgiftet ved hjelp av sin sønn Iollas, som var Aleksanders vinskjenker. Det var til og med et forslag at selv Aristoteles skal ha deltatt.

Det sterkeste argumentet mot teorien om forgiftning er det faktum at det gikk tolv dager fra han ble syk til han døde; slike langvarige forgiftninger var antagelig ikke tilgjengelig. I en undersøkelse av Aleksanders død, produsert av BBC i 2003, foreslo Leo Schep fra New Zealand National Poisons Center planten hvit julerose (Veratrum album), som var kjent i antikken, og kan ha vært benyttet for å forgifte Aleksander. I en artikkel i tidsskriftet Clinical Toxicology foreslo nevnte Leo Schep i 2014 at Aleksanders vin kan ha vært forsynt med hvit nyesrot (Veratrum album), en plante i giftliljefamilien. Det vil ha frambrakt symptomer på forgiftninger som ville ha vært overens med hendelsene som beskrevet i de senere aleksanderromanene. Denne planten kan gi en forgiftning som har et forlenget sykdomsforløp og er således et mulig virkemiddel. Ytterligere en forklaring på forgiftning ble fremmet i 2010 som var sammenfallende med forgiftning ved vann fra elven Styx (dagens elv Mavroneri i Hellas) ved at den inneholder calicheamicin, en farlig kjemisk sammensetning frambrakt av bakterier.

Det har også vært forklart med flere naturlige årsaker (sykdommer), inkludert malaria og tyfoidfeber. En artikkel fra 1998 i New England Journal of Medicine tilskrev hans død til tyfoidfeber komplisert av perforering av tarm og påfølgende lammelse. En annen, nyere analyse har foreslått en smittende spondylitt eller meningitt (hjernehinnebetennelse). Andre mulige sykdommer som passer til symptomene er blant annet akutt pankreatitt og vestnilfeber. Den angst eller kval som Aleksander opplevde etter Hefaestions død kan også ha bidratt til hans svekkede helse.

Etter døden

Detalj som vis Aleksander på Aleksandersarkofagen.

Aleksanders lik ble lagt i en gyllen sarkofag som ble fylt med honning (antatt å være bevarende) som igjen ble lagt i en gullkiste. I henhold til Claudius Aelianus hadde en synsk spådd Aleksander at det land hvor han ville bli lagt til hvile «ville være lykkelig og uendret for alltid». Kanskje mer sannsynlig ville etterfølgerne ha sett en prosesjon av liket som et symbol på legitimitet ettersom å begrave den tidligere kongen var en kongelig forrett.

Mens Aleksanders gravkortesje langsomt var på vei til Makedonia, kom Ptolemaios og tok sarkofagen med makt og fraktet den til Memfis i Egypt. Ptolemaios' etterfølger i Egypt, Ptolemaios II Filadelfos, overførte sarkofagen til Alexandria hvor den ble værende fram til minst senantikken. Ptolemaios IX Lathyros, en av Ptolemaios' siste etterfølgere, erstattet Aleksanders sarkofag med en kiste gjort av glass slik at han kunne smelte om gullsarkofagen til mynter. Den nylige oppdagelsen av en enormt gravkammer i nordlige Hellas ved Amfipolis, en konstruksjon fra Aleksanders tid, har fremmet spekulasjoner om den opprinnelige hensikten var et gravkammer for Aleksander. Det ville være i overensstemmelse med det påtenkte målet for Aleksanders gravkortesje.

Pompeius, Julius Cæsar og Augustus besøkte alle Aleksanders grav i Alexandria. Der ble det sagt at Augustus ved en tilfeldighet kom til å brekke av nesen. Det ble hevdet at keiser Caligula stjal Aleksanders brystplate fra graven. En gang rundt år 200 stengte keiser Septimius Severus graven fra offentligheten. Hans sønn og etterfølger, Caracalla, var en stor beundrer og besøkte graven mens han var keiser. Etter den tid er detaljene om gravens skjebne tåkete.

Den såkalte Aleksandersarkofagen, oppdaget i nærheten av Sidon i Libanon, og nå oppbevart i Istanbuls arkeologiske museum, har ikke fått sitt navn fra at det er antatt at den en gang kan ha inneholdt Aleksanders levninger, men på grunn av de relieffer som dekorerer kistens sidevegger. Disse viser Aleksander og hans følgesvenner som slåss med persere og er på jakt. Det ble først antatt at den kunne ha vært sarkofagen til Abdalonymos, en gartner som Aleksander opphøyde til konge av Sidon i 332 f.Kr. og som døde året etter i 331 f.Kr.

Delingen av riket

• Se hovedartikkel, Diadokene

Kongedømmene til diadokene i 281 f.Kr.: Det ptolemeiske kongedømme (mørk blå), Selevkideriket (gul), kongeriket Pergamon (oransje), og Makedonia (grønn). Vist er også Den romerske republikk (lys blå), republikken Kartago (purpur), og kongeriket Epirus (rød).

Aleksanders død kom så brått at da nyheten nådde Hellas ville folk ikke umiddelbart tro det. Aleksanders tendens til å konsentrere all makt i egen person etterlot ingen opplagt kandidat som etterfølger. Han hadde heller ingen rettmessig arving, hans sønn Aleksander IV med Roxana ble født etter at han var død. I henhold til Diodorus skal Aleksanders følgesvenner ha kommet til hans dødsleie og spurt om hvem som arvet hans kongerike; hans lakoniske svar var tôi kratistôi — «til den sterkeste».

Arrianos og Plutark hevdet at Aleksander var ute av stand til å snakke ved dette tidspunkt, og antyder at det var en apokryfisk og tvilsom fortelling. Diodorus, Curtius og Justinus gir en mer troverdig fortelling ved at Aleksander overrakte sin signetring til Perdikkas, en livvakt og leder av kompanjong-kavaleriet, foran vitner, og således nominerte ham.

Perdikkas hadde ikke først krevd makten, men hadde isteden foreslått at Roxanes ufødte barn, om det var av hankjønn, skulle bli konge, men med ham selv, Krateros, Leonnatos, og Antipatros som verger. Imidlertid hadde infanteriet under ledelse av Meleagros avvist dette opplegget ettersom de ikke hadde fått delta i diskusjonen. Isteden ga de sin støtte til Aleksanders noe tilbakestående halvbror Arrhidaios. Til sist kom de to sidene til en forsoning, og etter at Roxane fødte et barn og det var en gutt, Aleksander IV, ble både Arrhidaios og nyfødte Aleksander IV utnevnt til samkonger, men kun i navnet. Arrhidaios fikk det kongelige navnet Filip og ble kjent som Filip III Arrhidaios.

Splid og rivalisering kom snart til å prege makedonerne. Satrapiene som Perdikkas fordelte ved fordelingsmøtet i Babylon i 323 f.Kr. ble maktbaser for hver hærfører som de benyttet for sine forsøk på å skaffe seg makt og kontroll. Perdikkas fikk Antipatros' fiendeskap mens Antigonos I Monofthalmos («den enøyde») hadde grunner til å frykte Perdikkas. En annen general, Krateros, var misfornøyd over å bli overhørt og forbigått av Perdikkas til tross for hans viktige posisjon i hæren da Aleksander var i live. Antipatros, Krateros og Antigonos gjorde opprør mot Perdikkas. I 321 f.Kr. hadde Perdikkas sendt Aleksanders levninger til en grav som hadde blitt forberedt i Makedonia, men da prosesjonen med sarkofagen kom til Damaskus kom Ptolemaios, satrap av Egypt, og hevdet at Aleksander hadde ønsket å bli gravlagt i Egypt, og levningene ble fraktet dit. Perdikkas ble rasende og besluttet å invadere Egypt. Krateros ble drept ved Hellespont i kamp med Eumenes, en lojal tilhenger av Perdikkas, mens sistnevnte marsjerte mot Egypt og nådde fram til Nilen i 321 f.Kr. da det brøt ut mytteri blant hans soldater. Han ble myrdet av sine egne offiserer. All tidligere enighet mellom Aleksanders tidligere generaler falt sammen, og ingen av dem hadde nok autoritet til å holde Aleksanders verdensrike sammen. Det førte til førti års krig mellom diadokene, etterfølgerne, før den hellenistiske verden kom til å bli stabilisert i fire maktblokker: Ptolemeerdynastiet i Egypt, selevkidedynastiet i Syria, Mesopotamia og Sentral-Asia, attaliddynastiet i Pergamon og Anatolia, og antigoniddynastiet i Makedonia. I prosessen ble Arrhidaios myrdet av Aleksanders formidable mor Olympias i 317 f.Kr. Det synes som hun selv forsøkte å skaffe seg den makedonske tronen, og den ynge sønnen Aleksander IV ble stille fjernet i 310 f.Kr.

Testamente

Tetradrakme med Aleksander framstilt som Herakles.

Diodorus hevdet at Aleksander hadde gitt detaljerte skriftlige instruksjoner til Krateros en tid før sin død. Krateros begynte å utføre Aleksanders befalinger, men diadokene valgte ikke å følge dem. De mente at de var upraktiske og for kostbare. Perdikkas leste uansett høyt Aleksanders testamente for sine soldatene.

Testamentet krevde en militær ekspansjon inn i sørlige og vestlige Middelhavet, bygging av monumentale konstruksjoner, og blanding av befolkningene i øst og vest. De omfattet:

• Konstruksjonen av en monumental grav for hans far Filip, «like storslått som de største pyramidene i Egypt».
• Bygging av store templer i på hellige steder som Delos, Delfi, Dodona, Dion (hvor både Filip som Aleksander feiret sine militære seire), og Amfipolis, foruten et monumentalt tempel for Athene i Troja.
• Erobre hele Den arabiske halvøy og hele Middelhavet.
• Seile rundt Afrika.
• Utvikle byer og «plante befolkninger fra Asia til Europa og i den motsatte retningen fra Europa til Asia for å føre det største kontinentet sammen i enhet og i vennskap ved inngifte og familiebånd».

Karaktertrekk

Hærfører

Slaget ved Granikos, 334 f.Kr.

Slaget ved Issos, 333 f.Kr.

Aleksander fikk epitetet «den store» grunnet hans suksess uten sidestykke som general og hærfører. Han tapte aldri et slag, til tross for jevnlig å være underlegen i antall. Det var grunnet hans taktiske bruk av terreng, falanks og kavaleri, dristighet og hans soldaters enestående lojalitet. Den makedonsk falanks, bevæpnet med sarissa, et seks meter langt spyd eller lanse, hadde blitt utviklet og perfeksjonert av Filip II gjennom streng trening, og Aleksander benyttet dens hurtighet og bevegelighet med stor effekt mot langt større, men langt mer uensartete persiske styrker. Aleksander innså også mulighetene i splittelsen blant hans egen sammensatte hær som benyttet ulike språk og forskjellige våpen. Han overkom mangfoldet ved selv personlig å delta direkte i slagkampen slik en makedonsk konge tradisjonelt alltid hadde gjort.

I hans første slag i Asia, ved Granikos, benyttet Aleksander kun en mindre del av sine styrker, kanskje 13 000 infanterister og 5 000 kavalerister, mot en langt større persisk styrke, kanskje opptil 40 000 menn. Aleksander plasserte falanksen i midten, og kavaleriet og bueskytterne på vingene, og således var hans slaglinje av samme lengde som det persiske kavaleriet, omtrent 3 km. I kontrast var det persiske infanteriet stasjonert bak dets kavaleri. Det sikret at Aleksander ikke ble omgått mens falanks, bevæpnet med sine lange lanser, hadde en betydelig fordel over de persiske krumsabler og kastespyd. Makedonernes tap var ubetydelig sammenlignet med de til perserne.

Da Aleksander møtte motstandere som var ukjente med denne kampteknikken, som i Sentral-Asia og India, tilpasset han sine styrker til motstanderens teknikk. I Baktria og Sogdiana benyttet Aleksander med hell kastespyd og bueskyttere for å unngå å bli omgått og angrepet fra baksiden samtidig som han hadde sitt kavaleri samlet i midten. I India, konfrontert av Poros' krigselefanter, åpnet makedonerne opp sine rekker for å slippe elefantene fram og deretter benytter sine lanser til å stikke oppover og fjerne elefantførerne.

Fysisk framtoning

Romersk kopi av en herma av Lysippos, Louvre Museum. Plutark uttalte at skulpturene til Lysippos var de mest nøyaktige.

Den greske biograf Plutark (ca. 45–120 e.Kr.) beskrev Aleksanders framtoning som følgende:

¹ Aleksanders ytre framtoning er best representert av statuene av ham som Lysippos gjorde, og det var ved denne kunstneren alene som Aleksander så det passende å bli modellert av. ² For de merkverdigheter som mange av hans etterfølgere og venner etterpå forsøkte å etterligne, det vil si nakkens holdning som var bøyd litt til venstre, og den smeltende glansen i hans øyne, har kunstneren observert nøyaktig. ³ Apelles har imidlertid i hans maleri gjort ham til en utøver av en tordenstråle, gjenga ikke hans hudfarge, men gjorde den for mørk og svettende. Derimot hadde han lyst hår, sier de, og hans blondhet fortsatte til mer rødaktig på særlig hans bryst, og i hans ansikt. ⁴ Dessuten, det kom en meget behagelig duft fra hans hud og det var en vellukt fra hans munn og hele ham, slik at hans klær var fylt av det, dette kan vi lese i memoarene til Aristoxenos.

Plutark

Den greske historikeren Arrianos (død 146/160 e.Kr.) beskrev Aleksander som:

Sterk, kjekk hærfører med et øye mørkt som natten og et blått som himmelen.

Arrianos

De delvis legendariske Aleksanderromansene antyder også at Aleksander led av heterokromi, det vil si at et øye var mørkt og det andre lyst.

Den britiske historikeren Peter Green har gitt en noe negativ beskrivelse av Aleksanders ytre framtoning, basert på vurdering av statuer og en antikke omtaler:

Aleksander hadde ikke en fordelaktig fysikk. Selv ved makedonske mål var han meget kort, skjønt kraftig og tøff. Hans skjegg var skrint, og han sto ut med sitt bustete hår. Makedonsk adel pleide å barberere seg. Hans nakke var på en måte vridd slik at han synes å skotte oppover i en vinkel. Hans øyne (et blått, et brunt) avslørte en våt, feminin kvalitet. Han hadde en meget lys hudfarge og en hard stemme.

Peter Green

Antikke forfattere nedtegnet at Aleksander var så fornøyd med portretter av seg selv som ble gjort av Lysippos at han forbød andre skulptører å gjengi hans bilde. Lysippos hadde ofte benyttet Aleksander stående i posituren contrapposto, og andre figurer som Apoxyomenos, Hermes, og Eros. Lysippos' skulpturer, berømt for deres naturalisme, i motsetning til stivere og mer statiske positurer, er antatt å ha vært mest naturtro i sin avbildning av kongen.

Personlighet

Aleksander bekjemper en asiatisk løve med sin venn Krateros (utsnitt av mosaikk fra 200-tallet f.Kr., Museet i Palla.

En del av Aleksanders sterkeste personlighetstrekk ble dannet som reaksjon på sine foreldre. Hans mor hadde store ambisjoner og oppmuntret ham til å tro at det var forutbestemt at han skulle å erobre og underlegge seg Perserriket. Olympias' innflytelse ga ham en følelse av skjebne, og Plutark forteller at hans ambisjon «holdt hans ånd høyreist og alvorlig mens han ble eldre.» Imidlertid var Aleksanders far Filip hans mest umiddelbare forbilde og den som hadde størst innflytelse på ham som rollemodell. Den unge Aleksander kunne se sin far dra ut i krigen bortimot hver eneste sommer, vant seier etter seier mens han overså sine alvorlige skader. Aleksander forhold til sin far smidde den konkurrerende siden av hans personlighet; han hadde et behov for å overgå sin far, illustrert ved hans hensynsløse og skjødesløse oppførsel i kamp. Mens Aleksander var bekymret for at hans far ikke ville etterlate ham «noen stor eller strålende bedrift å vise fram til verden», nedtonet han også sin fars prestasjoner for sine venner.

Aleksander hadde også et voldsomt bråsinne og et uvørent og impulsivt vesen, som uten tvil bidro til en del av hans beslutninger. Selv om han var stoiker og ikke reagerte godt på sin fars ordrer, var han åpen for fornuftspreget diskusjon. Han hadde en roligere side — mottakelig, logisk, og beregnende. Han hadde et stort behov for kunnskap, en kjærlighet til filosofi, og var en ivrig leser. Det er ingen tvil at det hadde sin årsak i Aristoteles' undervisning; Aleksander var intelligent og rask å lære. Hans intelligent og rasjonelle side ble rikelig demonstrert av hans dyktighet og suksess som hærfører. Han hadde en betydelig selvbeherskelse i «legemets gleder» i motsetningen til hans mangel på selvkontroll med alkohol.

Veggmaleri i Pompeii som avbilder det bryllupet til Aleksander og Barsine (Stateira) i 324 f.Kr. Paret er åpenbart kledd som Ares og Afrodite.

Aleksander var en lærd og støttet både kunstartene og vitenskapene. Derimot hadde han ingen større interesse for idrett eller de olympiske leker (i motsetning til hans far), og søkte heller de homeriske æresidealer (timê) og storhet (kudos). Alle redegjørelser om ham er samstemte at Aleksander så på seg selv som Homers helt Akilles og som han mente var hans forfader og hans vesen. Arrianos forteller at Aleksander besøkte Troja og donerte sin egen rustning til tempelet der, at han la en krans på Akilles' grav mens Hefaistion la en på graven til Patroklos. Kun Curtius har gjenfortalt anekdoten at Aleksander bevisst etterlignet Akilles, som trakk liket av Hektor etter seg rundt Troja, ved selv å dra sin døde fiende Betis etter hælene rundt byen Gaza.

Aleksander hadde stor karisma og en kraft i sin personlighet, karaktertrekk som gjorde ham til en stor leder. Hans unike egenskaper ble ytterligere demonstrert av hans etterkommeres mangel på det samme med å forene Makedonia og opprettholde det verdensrike som han etterlot seg. Kun Aleksander hadde den autoriteten som var nødvendig, og som de andre manglet. I løpet av hans siste år, og særlig etter at Hefaistion var død, begynte Aleksander vise tegn på stormannsgalskap og paranoia. Hans usedvanlige prestasjoner, parret med hans egen uutsigelige følelse av skjebne og smiger fra hans følgesvenner, kan kombinert ha ført til denne effekten. Hans selvbedrag og illusjon om storslagenhet er allerede synlig i hans testamente og hans behov for å erobre verden, i sådan grad at han i en rekke kilder er beskrevet for å ha hatt en «endeløs ambisjon», Han synes å ha trodd på seg selv som en guddom, eller i det minste å ha søkt etter å bli guddommeliggjort. Hans mor Olympias insisterte på at han var sønn av Zevs, noe som tilsynelatende ble bekreftet av orakelet til Amun ved Siwa. Det synes som om han begynte å identifisere seg eller fremme seg selv som sønn av Zevs-Ammon. Aleksander begynte også å benytte persiske klær og skikker ved sitt hoff, mest kjent proskynesis, en praksis som var helt urimelig for grekere og som de ikke var villige til å godta. Denne oppførselen fikk ham til å miste sympati hos sine landsmenn, men Aleksander var også en pragmatisk hersker som innså vanskelighetene med å styre kulturelt adskilte folk, mange som levde i riker hvor kongen var guddommelig.

Personlige forhold

Bryllupet til Aleksander og Stateira II, og hennes søster Drypteis til Hefaistion, i Susa, 324 f.Kr.

Aleksander giftet seg tre ganger: med Roxana, datter av den baktriske adelsmannen Oxyartes, på grunn av kjærlighet; og med de persiske prinsessene Stateira II og Parysatis II. Førstnevnte en datter av Dareios III og sistnevnte en datter av Artaxerxes III, begge av politiske årsaker. Han fikk tilsynelatende to sønner, Aleksander IV med Roxana, og muligens også Herakles med sin elskerinne Barsine. Han mistet ytterligere et barn da Roxana aborterte i Babylon.

Aleksander hadde et særdeles nært forhold med sin barndomsvenn Hefaistion, en sønn av en makedonsk adelsmann, og som var hærfører og livvakt i hans hær. Aleksander ble fullstendig ødelagt av Hefaistions død, og dødsfallet kan ha bidratt til Aleksanders sviktende helse og mentale tilstand i hans siste måneder.

Aleksanders seksualitet har vært emne for spekulasjon og kontrovers. Ingen antikk kilde sier at Aleksander hadde homofile forhold eller at hans forhold til Hefaistion var av seksuell art, men Claudius Aelianus' omtale av besøket ved Akilles grav i Troja, hvor Hefaistion «... var elsket av Aleksander på samme vis som Patroklos var elsket av Akilles», har sterke undertoner. Hans moderne biograf Robin Lane Fox slår fast at han var ikke ensidig homofil, men hadde seksuelle forhold til menn og kvinner. Med Hefaistion var det «åpenbart et homoerotisk seksuelt element i hans kjærlighet til hans 'Patroklos', men deres kjærlighet var mer enn kun sex.» Et slikt mannlig vennskapsforhold var ikke kontroversielt i antikkens Hellas, men den moderne beskrivelsen for det samme er at han var biseksuell. Bortsett fra sine hustruer hadde Aleksander også samlet seg et kvinnelig harem lik de til de persiske konger, inkludert en hoffevnukk ved navn Bagoas, som han senere gjorde til en skipskaptein som den eneste utlending. Likevel skal Aleksander ha benyttet harmet sjelden, således viste stor selvkontroll i «legemets gleder». Plutark har beskrevet hvordan Aleksander ble fullstendig betatt av Roxana som roste ham for at han ikke tvang seg selv på henne med makt. Peter Green mener at, sett i periodens kontekst, at Aleksander kunne inngå sterke vennskap med kvinner, inkludert Ada av Karia, som formelt adopterte ham, og selv Dareios' mor Sisygambis, som det ble sagt skal dødd av sorg da hun fikk vite om Aleksanders død, eller sultet seg selv døde fem dager etter hans død, og åtte år tidligere hadde Aleksander vært hennes sønns dødsfiende.

Arv

Den hellenistiske verden etter Aleksander: et kart fra antikken av Eratosthenes (276–194 f.Kr.), innlemmet informasjon fra Aleksanders krigføring og hans etterfølgere.

Aleksanders arv strakte seg hinsides hans militære erobringer. Resultatet av hans krigføring kom til øke kontaktene, samhandlingen og handelen mellom øst og vest, og store områder i øst ble i betydelig grad utsatt for gresk sivilisasjon og innflytelse. En del av de byer som han grunnla ble betydelige kulturelle sentre, mange av dem eksisterte inn i moderne tid. Aleksanders kronikører nedtegnet verdifull informasjon om de områdene som han marsjerte imens grekerne selv fikk en følelse av å tilhøre en verden som ikke var begrenset til Middelhavet.

Hellenistiske kongeriker

• Se hovedartikkel, Hellenistisk sivilisasjon

Aleksanders mest umiddelbare arv var innføringen av hellenistisk styre til enormt store deler av Asia. På den tiden han døde dekket Aleksanders verdensrike et areal på rundt 5 200 000 km², og var den største stat i verden på dens tid. Mange av disse områdene forble på hellenistiske hender eller innflytelse de neste 200–300 år. Etterfølgerstatene som oppsto var, i det minste i begynnelsen, dominerende statsdannelser, og disse 300 årene er blitt kalt for den hellenistiske tid.

De østlige grensene til Aleksanders rike begynte å smuldre opp allerede i hans egen tid. Imidlertid førte det maktvakuum som ble etterlatt nordvest på det indiske subkontinent direkte til opprettelsen av et av de mektigste indiske kongedynastier i historien, Mauryariket. Ved å dra nytte av dette maktvakuumet tok Chandragupta Maurya (referert til i greske kilder som «Sandrokottos»), som hadde relativ beskjeden opphav, kontroll over Punjab og med denne maktbasen fortsatte han videre til han hadde erobret Nandariket.

Grunnleggelsen av byer

Byplan over Alexandria ca. 30 f.Kr.

I løpet av sine erobringer grunnla Aleksander rundt tjue byer som han ga sitt navn, de fleste av dem øst for elven Tigris. Den første av dem, og den største, var Alexandria i Egypt. Den kom til å bli en av de ledende storbyer ved Middelhavet. Byenes lokalisering reflekterte like mye handelsrutene som deres defensive posisjoner for forsvar. I begynnelsen må de fleste av byene ha vært ugjestmilde, knapt mer den defensive befestede garnisoner. Etter Aleksanders død var det mange grekere som hadde bosatt seg i disse byene som reiste hjem til Hellas igjen. Et århundre etter hans død var det likevel mange av disse byene som fortsatt eksisterte og som blomstret, med framstående offentlige byggverk, en betydelig befolkning av både grekere og lokale innbyggere, og hvor det dannede språk i overklassen, i utdannelsen og i handelen var gresk.

Hellenisering

Aleksanders rike var den største staten i sin tid, dekket rundt 5.2 millioner km².

Statue Buddha i gresk-buddhistisk stil, ca. 100-tallet e.Kr., Gandhara, oltidens India. Tokyos nasjonalmuseum.

«Hellenisering» var et begrep som ble gitt av den tyske historikeren Johann Gustav Droysen for å betegne spredingen av gresk språk, kultur og befolkning til det tidligere persiske riket etter Aleksanders erobring. At denne eksporten skjedde er ikke betvilt, og ble dokumentert i store hellenistiske byer som Alexandria, Antiokia og Seleukia (sør for dagens Bagdad). En del av de nye byene ble storbyer; Alexandria fikk snart 100 000 innbyggere og ved 100-tallet f.Kr. kan den ha hatt opp til 300 000. Også Antiokia og Seleukia var storbyer som langt overgikk Athen selv i Perikles' dager. I kontrast kan det sammenlignes med Megalopolis i gamle Hellas, som betyr «storby», grunnlagt i triumf på 360-tallet mot et svekket Sparta, men hadde kun 15 000 innbyggere ved Aleksanders død, inkludert slaver og utlendinger.

Kjernen i den hellenistiske kulturen spredt ved erobring var i all vesentlighet athensk. Den nære sammenslutningen av menn fra hele Hellas i Aleksanders hær som alle snakket egne greske dialekter, førte direkte til språklig sammenslutningen av et fellesgresk, koiné, som var hovedsakelig basert og preget av attisk gresk. Koiné spredte seg over hele den hellenistiske verden, ble et fellesspråket, lingua franca, ikke bare blant grekere, men hos alle i de hellenistiske landene, og ble til sist opphavet til dagens moderne gresk. Byplanlegging, utdannelse, lokale myndigheter, og kunst og litteratur i den hellenistiske perioden var alle basert på klassiske greske idealer, som utviklet seg til nye former som er gruppert som hellenistisk. Aspekter av hellenistisk kultur var fortsatt tydelig i tradisjonene til Det bysantinske riket på selv 1400-tallet.

En del av de mest umiskjennelige effektene av hellenisering kan bli sett i Afghanistan og India i regionene av de senere gresk-baktriske kongedømme (ca 250 f.Kr.-125 f.Kr.) i deler av moderne Afghanistan, Pakistan og Tadsjikistan, og indo-greske kongedømme (ca 180 f.Kr.-10 e.Kr.) i deler av moderne Afghanistan og India. Der førte den nyopprettede Silkeveien til at gresk kultur ble krysset med indisk og særlig buddhistisk kultur. Den resulterte synkretisme kjent som gresk-buddhisme, kom til å prege buddhismens utvikling, og frambrakte en gresk-buddhistisk kunst som bidro til framstillingen av en antroposofisk kunstnerisk representasjon av Buddha. En del av de første og mest innflytelsesrike figurative portretter av Buddha kom på denne tiden, kanskje modellert eller påvirket av gresk statuer av Apollon i gresk-buddhistisk stil. Flere buddhistiske tradisjoner kan ha blitt påvirket av antikkens greske religion; konseptet med Bodhisattva minner om gresk guddommelige helter, og en del av den seremonielle praksisen innenfor Mahayana, som brenning av røkelse, blomstergaver, og plassere mat på altere, er tilsvarende som hos grekerne. En indo-gresk konge, Menandros I, ble antagelig buddhist, og kjent i buddhistisk litteratur som «Milinda». Prosessen med hellenisering fremmet også handelen mellom øst og vest.

Innflytelse på Roma

Byste av Pompeius, med den karakteristiske quieff, hæret børstet opp i en spiss foran i etterligning av Aleksander.

Medaljong produsert i Det romerske keiserriket viser Aleksanders innflytelse i Roma. Walters Art Museum, Baltimore.

Aleksander og hans prestasjoner ble beundret av mange romere, særlig romerske generaler som ønsket å assosiere seg selv med hans prestasjoner. Polybios begynte sitt verk Historier med å minne romerne om Aleksanders prestasjoner, og deretter så romerske ledere ham som en rollemodell. Pompeius tok epitet "Magnus" ("den store") og selv Aleksanders hårsveis, en oppreist quieff, eller anastole som grekerne kalte det, det vil si håret strøket bakover fra midten av forhodet. Deretter søkte han å erobre land øst med Aleksanders 260 år gamle kappe som han bar som et tegn på storhet. Julius Cæsar dedikerte en bronsestatue gjort av Lysippos, men fikk erstattet Aleksanders hode med sitt eget. Gaius Octavius (Augustus) besøkte Aleksanders grav i Alexandria og for en tid endret han sitt segl fra en sfinks til Aleksanders profil. Keiser Trajan beundret Aleksander, og det samme gjorde Nero og Caracalla. Macriani, en romersk familie som fikk et familiemedlem, Macrinus, som keiser, om enn kortvarig, hadde avbildninger av Aleksander på seg, enten som smykker eller brodert på klærne.

På den annen side, en del romerske skribenter, særskilt republikanske figurer, benyttet Aleksander som en advarsel om autokratiske, eneveldige tendenser som kan kun bli holdt stangen av republikanske verdier. Aleksander ble benyttet av disse som et eksempel verdiene som ble fremmet av en hersker, slik som amicita (vennskap) og clementia (mildhet), men også iracundia (raseri) og cupiditas gloriæ (overdrevent begjær etter storhet). Også Cicero kunne se problemer i Aleksanders liv og karriere, og i sin avhandling Om staten brakte han videre en anekdote om en fanget pirat som ble ført fram for Aleksander. Hva var det som drev ham til terrorisere havet med sjørøveri, ville Aleksander vite. «Det samme som driver deg til å terrorisere verden,» var det skarpe svaret.

Legenden

Aleksanders kroning, avbildet europeisk middelalderstil i en romanse fra 1400-tallet, Historien om Aleksanders kamper

Legendariske fortellinger omga livet til Aleksander den store, mange av dem oppsto allerede i hans egen levetid, kanskje oppmuntret av Aleksander selv. Hans hoffhistoriker Kallisthenes framstilte havet ved Kilikia som trakk seg tilbake fra ham som i servilt proskynesis. Filosofen Onesikritos som skrev kort tid etter hans død oppfant et stevnemøte mellom Aleksander og Thalestris, den mytiske dronningen av de like mytiske amasoner, en stamme av kvinnelige krigere i henhold til gresk mytologi. Da Onesikritos leste dette opp for sin beskytter Lysimakhos, Aleksanders tidligere general og senere konge, skal han tørt ha kommentert: «Jeg undres på hvor jeg var på den tiden.»

I de første århundrene etter Aleksanders død, antagelig i Aleksandria, ble et antall av de legendariske fortellingene samlet til et manuskript som ble kjent som Aleksanderromanen, senere falskt tilskrevet Kallisthenes og derfor er den anonyme forfatteren kjent som Pseudo-Kallisthenes. Disse tekstene gjennom gikk en rekke utvidelser og endringer gjennom antikken, senantikken, og ble på nytt populære i middelalderen, og ble oversatt til en rekke språk, blant annet på engelsk og fransk, og ble formidlet i jødiske, kristne og islamske versjoner. En bulgarsk versjon fra så sent som 1810 begynte som følgende: «Alexandriada – en fortelling om den store keiser Aleksander av Makedonia, sønn av Filip. Gud besluttet å straffe de konger som hadde likestilt seg selv med Ham... Og valgte praktfulle Makedonia å la det skje.»

Aleksander avbildet i bysantinsk manuskript fra 1300-tallet.

Post-islamsk persisk miniatyr som viser Khidr og Aleksander ser Livets vann vekker en nedsaltet fiks til live igjen.

Aleksander den stores prestasjoner og arv har blitt avbildet i mange kulturer. Han figurerte både i høy- og lavkulturelle sammenhenger fra hans egen tid og fram til i dag. Aleksanderromansene i særdeleshet har hatt en betydelig innvirkning på framstillingene av Aleksander i senere kulturer, fra persiske til middelalderens Europa og til moderne Hellas.

Aleksander opptrer framtredende i moderne gresk folkeminne, mer enn noen annet figur fra antikken. Hans navn i moderne gresk dagligtale («O Megalexandros») er et kjent navn, og han er den eneste antikke helt som opptrer i Karagiozis (skyggeteater). En velkjent fabel blant greske sjømenn involverer en enslig havfrue som griper tak i skipets baug under en storm og spør kapteinen «Er kong Aleksander i live?» Det korrekte svaret er «Han er i live og vel, og hersker over verden!», noe som vil få havfruen til forsvinne sammen med stormen. Andre svar vil få havfruen til forvandles til en rasende Gorgon som vil dra skipet til havets bunn.

I før-islamske middelpersiske (zoroastriske) litteratur er Aleksander referert til ved hans tilnavn gujastak, noe som betyr «den forbannede», og er anklaget for å ha ødelagt temper og brent zoroastrismens hellige skrifter. I islamske Iran, under innflytelse av Aleksanderromansene (persisk: اسکندرنامه‎‎ Iskandarnamah), et mer positivt portrett av Aleksander framstår. Poeten Firdausis Shahname (persisk: شاهنامه šāhnāme, «Kongenes bok») inkluderer Aleksander i en slekt av lovmessige iranske sjaher, en mytisk figur som utforsker verdens ytterste grenser i søken etter Ungdomskilden. Senere persiske forfattere assosierte Aleksander med filosofi, og framstilte ham ved symposium med figurer som Sokrates, Platon og Aristoteles i en søken etter udødelighet.

Den gammelsyrisk versjonen av Aleksanderromansene framstilte ham som den ideelle kristne verdenserobrer som ba andektig til «den ene sanne Gud». I Egypt ble Aleksander framstil som sønn av Nektanebos II, den siste innfødte farao før den persiske erobringen. Hans seier over Dareios III ble framstilt som Egypts redning, og beviste således (noe paradoksalt) at Egypt fortsatt var styrt av en egypter.

Figuren Dhul-Qarnayn (bokstavelig «den to-hornete») som er omtalt i Koranen er blitt tolket som en representasjon av Aleksander grunnet paralleller til Aleksanderromansene. I denne tradisjonen var en heroisk figur som bygde en stor mur som forsvar mot nasjonene Gog og Magog. Han reiste deretter i den kjente verden på leting etter Livets vann og Udødelighet, og til sist ble han en profet.

På hindu og urdu fikk navnet «Sikandar», avledet fra persisk, en betydning av et ungt, framgangsrikt talent. I middelalderens Europa ble Aleksander et medlem av «de ni verdige», en gruppe helter som hadde iboende alle de ideelle ridderlige kvaliteter.

Historiografi

Bortsett fra noen få inskripsjoner og fragmenter, er tekster skrevet av de som faktisk kjente Aleksander eller samlet informasjon fra menn som tjenestegjorde med Aleksander, alt gått tapt. De samtidige som skrev redegjørelser av hans liv er Aleksanders egen historiker, Kallisthenes, som aldri ble fullført da han ble henrettet for konspirasjon; Aleksanders hærførere Ptolemaios I Soter og Nearkhos; en offiser ved navn Aristobulos; og Onesikritos, en rorsmann på et av Aleksanders skip. I tillegg kommer den samtidige historikeren Kleitarkos, dog ikke deltaker, men oppholdt seg ved hoffet til Ptolemaios. Deres verker har gått tapt, men senere verker basert på disse har overlevd. De eldste av disse Diodorus Siculus (100-tallet f.Kr.), fulgt av Quintus Curtius Rufus (100-tallet e.Kr.), Arrianos (død ca. 146/160 e.Kr.), biografen Plutark (død ca. 120 e.Kr.), og til sist Junianus Justinus, hvis verker er datert så sent som 300-tallet. Av disse er Arrianos betraktet som den mest troverdige, deretter følger Diodorus Siculus.

Formålene til disse historikeren er ulikt. Arrianos nevner uttrykkelig at kildene han stoler på er Ptolemaios og Aristobulos som sine kilder. Curtius, og tilsynelatende også Plutark og Diodorus, følger en rivaliserende tradisjon som blant annet støtter seg på Kleitarkos. Arrianos er den offisielle biografen, edruelig og litterær, og synes å stole fullstendig på Ptolemaios, som antagelig hadde eget behov for en særskilt framstilling. Arrianos tenderer til å unnskylde og bortforklare Aleksanders svakheter, mens Curtius er opptatt av menneskelig svakheter for han synes å bli tiltrukket av drama og patos i stil med retoriske historikere av sin tid. Anekdoten om Aleksanders seksuelle affære med amasonedronningen gjenforteller Curtius med iver mens Arrianos vil ikke ha noe av det ettersom Ptolemaios og Aristobulos ikke nevner det.

En annen tilnærming til Aleksander er spørsmålet om han rett og slett er en romersk oppfinnelse. Det ble fremmet i boken The Roman Alexander (2002) av historikeren Diana Spencer og videreformidlet av Mary Beard. I romersk litteratur er han både fremmet som et forbilde og som en advarsel. Faktisk den første dokumenterte bruken av tittelen «Aleksander den store» i en romersk komedie av Plautus tidlig på andre århundre f.Kr., rundt 150 år etter Aleksanders død. Alle de bevarte redegjørelse av Aleksanders liv ble ikke bare skrevet flere århundrer etter hans død, men de ble alle skrevet under Romerriket på en bakgrunn av romersk imperialisme. Eksempelvis tok grekeren Arrianos en romersk politisk karriere, ble romersk konsul og ble senere guvernør i Kappadokia. Ingen av disse oppfant Aleksander, skriver Mary Beard, men de må nødvendigvis ha sett Aleksander gjennom et romersk filter, justert seg i henhold romersk erobring og keiserlig ekspansjon i deres egen tid. Tidvis trekker Arrianos selv sammenligninger mellom makedonske og romerske systemer.

Litteratur

Primære kilder

• Arrianos (1976): Anabasis Alexandri (The Campaigns of Alexander). Red. Aubrey de Sélincourt. Penguin Books. ISBN 0-14-044253-7.
• Quintus Curtius Rufus (1946): History of Alexander. Red. John Rolfe. Loeb Classical Library.
• Diodorus Siculus (1989): Library of History. Overs. C.H. Oldfather, Perseus Project.
• Plutark (1919): Alexander. Perseus Project. Red. Bernadotte Perrin.
• Plutark (1936): On the Fortune of Alexander IV. Loeb Classical Library. Red. Frank Cole Babbitt, s. 379–487.
• Pompeius Trogus (1853). Epitome of the Philippic History. Overs. John Selby Watson, Forum romanum.

Sekundære kilder

• Baynes, Norman G. (2007): «Byzantine art» i: Byzantium: An Introduction to East Roman Civilization. Baynes. s. 170. ISBN 978-1-4067-5659-3.
• Berkley, Grant (2006): Moses in the Hieroglyphs. Trafford. ISBN 1-4120-5600-4.
• Burrow, John (2009): A History of Histories, London: Penguin, ISBN 978-0-14028-379-2.
• Bose, Partha (2003): Alexander the Great's Art of Strategy. Crows Nest, NSW: Allen & Unwin. ISBN 1-74114-113-3.
• Bosworth, A.B. (1988): Conquest and Empire: The Reign of Alexander the Great. New York: Cambridge University Press.
• Cawthorne, Nigel (2004): Alexander the Great. Haus. ISBN 1-904341-56-X.
• Chamoux, François; Roussel, Michel (2003): Hellenistic Civilization. Blackwell. ISBN 0-631-22242-1.
• Connerney, RD (2009): The upside-down tree: India's changing culture. Algora. ISBN 0-87586-649-2. s. 214
• Curtis, J; Tallis, N; Andre-Salvini, B (2005): Forgotten empire: the world of ancient Persia. University of California Press. ISBN 0-520-24731-0. s. 154
• Dahmen, Karsten (2007): The Legend of Alexander the Great on Greek and Roman Coins. Taylor & Francis. ISBN 0-415-39451-1.
• Danforth, Loring M (1997): The Macedonian Conflict: Ethnic Nationalism in a Transnational World. Princeton University Press. ISBN 0-691-04356-6.
• Dillon, John M (2004): Morality and custom in ancient Greece. Indiana University Press. ISBN 978-0-253-34526-4.
• Durant, Will (1966): The Story of Civilization: The Life of Greece. Simon & Schuster. ISBN 0-671-41800-9.
• Fermor, Patrick Leigh (2006): «Mani: Travels in the Southern Peloponnese», New York Book Review: 358. ISBN 1-59017-188-8.
• Fischer, M.M.J. (2004): Mute dreams, blind owls, and dispersed knowledges: Persian poesis in the transnational circuitry. Duke University Press. ISBN 0-8223-3298-1. s. 66.
• Foreman, Laura (2004): Alexander the conqueror: the epic story of the warrior king Arkivert 31. oktober 2015 hos Wayback Machine.. Da Capo Press. ISBN 978-0-306-81293-4. s. 217.
• Fox, Robin Lane (1980): The Search for Alexander. Boston: Little Brown & Co. ISBN 0-316-29108-0.
• Fox, Robin Lane (2006): Alexander the Great. ePenguin. ASIN B002RI9DYW.
• Gabriel, Richard A (2002): «The army of Byzantium» i: The Great Armies of Antiquity. Greenwood. ISBN 0-275-97809-5. s. 277.
• Gergel, Tania, red. (2004): The Brief Life and Towering Exploits of History's Greatest Conqueror as Told By His Original Biographers. Penguin. ISBN 0-14-200140-6.
• Glick, Thomas F; Livesey, Steven John; Wallis, Faith, red. (2005): Medieval Science, Technology, and Medicine: An Encyclopedia. New York: Routledge. ISBN 0-415-96930-1.
• Goldsworthy, A (2003): The Fall of Carthage. Cassel. ISBN 0-304-36642-0.
• Grafton, Anthony (2010): The Classical Tradition. Harvard University Press. ISBN 978-0-674-03572-0.
• Green, Peter (2007): Alexander the Great and the Hellenistic Age. London: Phoenix. ISBN 978-0-7538-2413-9.
• Grimal, Nicolas (1992): A History of Ancient Egypt (Opptrykk). Blackwell. ISBN 978-0-631-17472-1.
• Gunther, John (2007): Alexander the Great. Sterling. ISBN 1-4027-4519-2.
• Hammond, N.G.L. (1983): Sources for Alexander the Great. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-71471-6.
• Hammond, N.G.L. (1986): A History of Greece to 323 BC. Cambridge University.
• Harrison, E.F. (1971): The language of the New Testament. Wm B Eerdmans. ISBN 0-8028-4786-2. s. 508.
• Holland, Tom (2003): Rubicon: Triumph and Tragedy in the Roman Republic. Abacus. ISBN 978-0-349-11563-4.
• Holt, Frank Lee (2003): Alexander the Great and The Mystery of the Elephant Medallions. University of California Press. ISBN 0-520-23881-8.
• Keay, John (2001): India: A History. Grove Press. ISBN 0-8021-3797-0.
• Liddell, Henry George; Scott, Robert (1940): A Greek-English Lexicon, Perseus Digital Library. Oxford: Clarendon Press.
• Luniya, Bhanwarlal Nathuram (1978): Life and Culture in Ancient India: From the Earliest Times to 1000 AD. Lakshmi Narain Agarwal. LCCN 78907043.
• McCarty, Nick (2004): Alexander the Great. Camberwell, Victoria: Penguin. ISBN 0-670-04268-4.
• McCrindle, J.W. (1997): «Curtius» i: Singh, Fauja; Joshi, L.M.: History of Punjab I. Patiala: Punjabi University.
• McKechnie, Paul (1989): Outsiders in the Greek cities in the fourth century BC. Taylor & Francis. ISBN 0-415-00340-7. s. 54.
• Morkot, Robert (1996): The Penguin Historical Atlas of Ancient Greece. Penguin.
• Narain, A.K. (1965): Alexander the Great: Greece and Rome–12.
• Ogden, Daniel (2009): «Alexander's Sex Life» i: Heckel, Alice; Heckel, Waldemar; Tritle, Lawrence A.: Alexander the Great: A New History. Wiley-Blackwell. ISBN 1-4051-3082-2.
• Pingree, D (1978): «History of Mathematical Astronomy in India» i: Dictionary of Scientific Biography 15. s. 533–633.
• Pratt, James Bissett (1996): The Pilgrimage of Buddhism and a Buddhist Pilgrimage. Laurier Books. ISBN 81-206-1196-9.
• Price, Simon; Thonemann, Peter (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin, ISBN 978-0-140-27485-1.
• Renault, Mary (2001): The Nature of Alexander the Great. Penguin. ISBN 0-14-139076-X.
• Ring, Trudy; Salkin, Robert M; Berney, KA; Schellinger, Paul E, red. (1994): International dictionary of historic places. Chicago: Fitzroy Dearborn, 1994–1996. ISBN 978-1-884964-04-6.
• Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): A Companion to Ancient Macedonia. John Wiley & Sons. ISBN 1-4051-7936-8.
• Sabin, P.; van Wees, H.; Whitby, M. (2007): The Cambridge History of Greek and Roman Warfare: Greece, the Hellenistic World and the Rise of Rome. Cambridge University Press. ISBN 0-521-78273-2.
• Sacks, David (1995): Encyclopedia of the Ancient Greek World. Constable & Co. ISBN 0-09-475270-2.
• Stoneman, Richard (2004): Alexander the Great. Routledge. ISBN 0-415-31932-3.
• Stoneman, Richard (1996): «The Metamorphoses of Alexander Romance» i Schmeling, Gareth L.: The Novel in the Ancient World. Brill. ISBN 90-04-09630-2. s. 601–612
• Studniczka, Franz (1894): Achäologische Jahrbook 9.
• Tripathi, Rama Shankar (1999): History of Ancient India. ISBN 978-81-208-0018-2.
• Heckel, Waldemar; Tritle, Lawrence A, red. (2009): Alexander the Great: A New History. Wiley-Blackwell. ISBN 978-1-4051-3082-0. s. 47–48
• Wood, Michael (2001): In the Footsteps of Alexander the Great: A Journey from Greece to Asia. University of California Press. ISBN 978-0-520-23192-4.
• Worthington, Ian (2003): Alexander the Great: A Reader. Routledge. ISBN 0-415-29187-9. s. 332
• Yenne, Bill (2010): Alexander the Great: Lessons From History's Undefeated General. Palmgrave McMillan. ISBN 978-0-230-61915-9.

Eksterne lenker

• Alexander the Great of Macedonia: from history to eternity
• Alexander the Great on the Web (directory)
• Alexander's Home on the Web
• The Archaeological Site of Vergina
• A genealogy of Alexander
• A biography of Alexander focusing on his male loves
• Erobret verden som 29-åring