Årestue
Ei årestue er et tradisjonelt bolighus uten skorstein, men med åre, ildsted med åpent bål, midt på golvet i stua, og med avtrekk for røyken gjennom en ljore-åpning i taket. Før husa ble bygd med røykovn eller peis, var årestuene den normale hustypen i norske byer og bygder, og ble bare kalt stue. Ordet årestue er en nylaging som kom i bruk etter at stuene kom på museum, og husene ble klassifisert etter sine ildsteder. Bak dette lå selvfølgelig en erkjennelse av ildstedenes betydning for utviklingen av byggeskikk og hustyper.
Geografisk variasjon
[rediger | rediger kilde]I Setesdal på 1700-tallet var det vanlig med tredelt grunnplan i bolighus: forstue (ofte med jordgulv og bjelketak som dannet et loftsrom), stue der åren var og kove (lagerrom, soverom eller kammers). Det fantes også bolighus med bare ett rom. På prestegårdene var peis tatt i bruk på denne tiden. Rundt veggene var det vanlig med innkledde benker, kalt paller. Gavlveggen var ofte uten benker og hadde i stedet plass til langbord. På 1800-tallet ble årestuene i Setesdal etter hvert brukt til bolighus bare om sommeren, og det nye bolighuset var med peis, skorstein og glassvindu - disse ble kalt glasstoge eller skorsteinstoge. Disse «nystuene» ble først bygget rundt 1700. Den gamle årestuen ble også brukt til jul og andre fester i tråd med tradisjonen.[1]
I Litauen var det vanlig med laftede årestuer særlig i den vestlige delen av landet. Den litauiske årestuen hadde vanligvis jordgulv og et flettet røkfang over åren. Lengre øst ble røkovner etter slavisk mønster innført tidligere. Åren ble etter hvert fortrengt av røkovnen som varmekilde (på 1500-1600-tallet), men åren ble ofte beholdt som lyskilde. Også i Polen og Slovakia ble åren erstattet av røkovn av russisk type.[2]
Kjente eksempler
[rediger | rediger kilde]Åmlidstua
[rediger | rediger kilde]Den mest kjente årestua som fortsatt er bevart, er trolig stua fra Åmlid i Valle i Setesdal, som i dag står på Norsk Folkemuseum. Det er ei lafta stue av treromstypen med inngang nær enden på den ene langveggen til ei forstue, dør inn til sjølve stua med åren, og dør herfra inn til den bakenforliggende koven. Stua er forsynt med svalgang på framsida.
Åren er midt i stua, oppmurt noe over golvet. I regnvær ble åren tildekka med en lem eller en tynn hud spent over ei ramme. Lemmen kunne manøvreres med ljorestanga, som hang ned fra taket. På den sida av åren som vender mot døra, er det reist ei helle på høgkant (blekksteinen) for å ta av for trekken. Høg dørstokk og moldbenker langs veggene bidro også til å redusere golvtrekken.
Åmlidstua er bygd i siste halvdel av 1600-tallet. Årestuer er like gamle i Norge som sjølve lafteteknikken, og går tilbake til førkristen tid. Det ble bygd årestuer i Setesdal og i andre bygder til langt inn på 1700-tallet, og noen har vært i bruk året rundt fram mot midten av 1800-tallet.
Raulandstua
[rediger | rediger kilde]Men Raulandstua er en annen årestue på Norsk Folkemuseum; den er bygd allerede i 1238 og ble på 1700-tallet ombygd til peisestue. Da den ble gjenreist på museet ble den tilbakeført til årestue.
Bilder
[rediger | rediger kilde]-
-
Kjellebergstua på Setesdalstunet på Norsk Folkemuseum med åre, et åpent ildsted. Røyken går ut gjennom ljoren i taket, der lyset slipper inn. -
Olaf Isaachsens maleri «Setesdalsinteriør» fra 1869 viser ei enkel årestue med åre midt i rommet og lys som faller inn fra ljoren i taket. Maleriet tilhører Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. -
«Det Indre af en Lappehytte i Finnmarken» fra Norge fremstillet i Tegninger" fra 1848 viser søndagskledte samer i ei årestue. «Træhytter (...) forekomme kun undtagelsesvis, hos Sölapperne. Midt på Gulvet er det simple Ildsted af Stene, hvorfra Rögen udbreder sig under Taget for at stige op gjennem Röghullet; (...) den store Gryde (...) er Kogeapparat, Madfad og Vadske-balle (...)»
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Moe, Anne Kristin: Inne i en 1700-talls årestue. Museumsbulletinen, nr 82(3), 2016.
- ^ Hauglid, Roar (1980). Laftekunst: laftehusets opprinnelse og eldste historie. Oslo: Dreyers forlag. ISBN 8209018507.