Wilhelm Ostwald
| Wilhelm Ostwald | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. september 1853 Riga, Det russiske keiserdømmet | ||
| Død | 4. april 1932 (78 år) Leipzig, Tyskland | ||
| Beskjeftigelse | Kjemiker, esperantist, oppfinner, universitetslærer, idist, skribent, fysiker, filosof, lærer  | ||
| Akademisk grad | Doktorgrad[1] | ||
| Utdannet ved | Det keiserlige universitet i Dorpat Riga statsgymnas nr. 1 | ||
| Doktorgrads- veileder | Carl Schmidt (1878)[2] Arthur von Oettingen (1877)[2] | ||
| Ektefelle | Flora Helene* Mathilde Ostwald (von Reyher)[3] | ||
| Far | Gottfried Ostwald | ||
| Mor | Elisabeth Ostwald | ||
| Søsken | Eugen Heinrich Ostwald | ||
| Barn | Wolfgang Ostwald Walter Ostwald | ||
| Nasjonalitet | Tysk | ||
| Gravlagt | Great Cemetery[4] | ||
| Medlem av | 13 oppføringer
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Det saksiske vitenskapsakademiet (1887–) (ordinær medlem) Kungliga Vetenskapsakademien Sovjetunionens vitenskapsakademi Vitenskapsakademiet i St. Petersburg Det ungarske vitenskapsakademiet American Academy of Arts and Sciences Det russiske vitenskapsakademi Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen National Academy of Sciences (1906–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences) Accademia delle Scienze di Torino (1905–)[5] Korporatsioon Fraternitas Rigensis | ||
| Utmerkelser | Nobelprisen i kjemi (1909) | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Tartu Rigas tekniske universitet Universität Leipzig | ||
| Fagfelt | Fysikalsk kjemi | ||
| Doktorgrads- veileder | Carl Ernst Heinrich Schmidt | ||
| Doktorgrads- studenter | |||
| Kjent for | Ostwald-prosessen Viskosimeter | ||
|
| Nobelprisen i kjemi 1909 |
Wilhelm Ostwald (latvisk: Vilhelms Ostvalds, født 21. augustjul./ 2. september 1853greg. i Riga, død 4. april 1932 i Leipzig) var en tysk baltisk kjemiker og samfunnsdebattant. Han vant Nobelprisen i kjemi i 1909 for sine arbeider over katalyse, kjemiske likevekter og reaksjonshastigheter.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn og utfannelse
[rediger | rediger kilde]Han var født i Riga, den gang en tysktalende by i det russiske rike, i dag hovedstaden i Latvia, som sønn av bøkker-mester Gottfried Wilhelm Ostwald og Elisabeth Leuckel. Etnisk var han tysk baltisk. Han gikk ut fra universitetet i Tartu i 1875, og foreleste der fram til 1881.
Karriere
[rediger | rediger kilde]
Deretter flyttet han til Riga og foreleste ved Rigas tekniske universitet fram til 1887. I 1887 flyttet han til Leipzig, hvor han jobbet resten av livet.
I 1890-årene ble Ostwalds interesse i stigende omfang rettet mot kunnskapsteoretiske og filosofiske spørsmål.[trenger referanse] I sitt skrift Die Überwindung des wissenschaftlichen Materialismus (1895) hevdet han at atomer, molekyler og materier er unødvendige metafysiske begreper. Den mekanistiske naturoppfattelse ville han derfor erstatte med en utvidet termodynamikk, som han kalte energetikk. I 1908 modifiserte han imidlertid sin lære, etter som han var blitt overbevist om molekylenes eksistens.
Ostwald er også kjent for sin lærebok Lehrbuch der allgemeinen Chemie (første opplag 1885-88; annet opplag 1891) og tidsskriftet Zeitschrift für physikalische Chemie, som han startet i 1887, nominelt sammen med Jacobus Henricus van 't Hoff.
I 1894 stiftet Ostwald Deutsche elektrochemische Gesellschaft, hvis formann han var frem til 1898.
1901 opprettet han tidsskriftet Annalen der Naturphilosophie. I 1902 utgav han sine Vorlesungen der Naturphilosophie, som fulgtes av et stort antall populærfilosofiske arbeider.
Han oppfant i 1904 en metode for å oksidere ammoniakk til salpetersyre ved hjelp av katalyse. Samme år utkom hans Malerbriefe.
I sin livstid rakk han å skrive 45 bøker, cirka 500 artikler og nærmere 5000 anmeldelser innen vidt forskjellige områder, og redigerte seks tidskrifter.[trenger referanse]
For sin forskning mottok han i 1909 Nobelprisen i kjemi.
Han støttet middelklassens pasifistiske bevegelse, og var interessert i utdannelsesreformer.[trenger referanse] Som tilhenger av den materialistiske monisme mente han at han i kraft av sin stilling og bakgrunn kunne slå tilbake kirkens innflytelse innenfor naturvitenskapene, og at han skulle være med på å spre monismen som en moderne vitenskapelig ideologi.[trenger referanse] Han forfulgte dette målet i en rekke skrifter, som sine «Monistische Sonntagspredigten» (monistiske søndagsprekener) og «Arbeiten zum Monismus» (arbeider om monismen).
Etter 1915 viet Ostwald seg fremst til teoretiske og eksperimentelle fargestudier. Disse fargestudier førte til et system for fargers systematisering som ligger til grunn for alle senere.
Ostwald hadde også geopolitiske interesser. Germanismen har en idémessig forankring i hans tankegods.[trenger referanse] Han forfektet idéen om et «baltisk keiserdømme» bestående av Sverige, Finland, Baltikum, Danmark og Norge, som skulle tilslutte seg den tysk-østerriksk-italienske trippelalliansen.[trenger referanse] På dette vis var han også en foregangsmann for den baltoskandiske tanken.[trenger referanse]
Etter at han gikk i pensjon i 1906 fant Ostwald et nytt område hvor han utviklet sine vitenskapelige og organisatoriske talenter. Ved siden av studier og utgivelser innen filosofien som «Der energetische Imperativ» (det energetiske imperativ), «Moderne Naturphilosophie» (moderne naturfilosofi), «Die Pyramide der Wissenschaften» (vitenskapenes pyramide) tok han også aktiv del i det offentlige liv.
Som mange andre kulturpersoner og fredsvenner var Ostwald opptatt av ideen om et enkelt, kunstig verdensspråk.
Han var fra 1908 en frontfigur for det internasjonale hjelpespråket ido sammen med en rekke andre kjente vitenskapsmenn, blant dem den danske filologen Otto Jespersen. Ostwald finansierte en vesentlig del av propagandaen for ido av prispengene sine. Det vakte oppsikt da Ostwald i 1916 under påvirkning av tysk-sjåvinistiske stemninger under første verdenskrig, brøt med Ido og i stedet sluttet seg til forfatteren Adalbert Baumanns Wede (eller verdenstysk), lansert som et språk for sentralmaktene og deres venner.
Utgitt på norsk: Energi og kultur, oversatt av K. Visted utgitt av H. Aschehoug & co, (W. Nygaard), Kristiania 1911.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. april 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Mathematics Genealogy Project, www.genealogy.ams.org, besøkt 3. september 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ de.findagrave.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, besøkt 17. november 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID wilhelm-ostwald, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mathematics Genealogy Project, www.genealogy.ams.org, besøkt 8. august 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mathematics Genealogy Project, www.genealogy.ams.org, besøkt 3. september 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Academic Family Tree[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- (de) Hans-Georg Bartel: «Ostwald, Wilhelm.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 19, Duncker & Humblot, Berlin 1999, ISBN 3-428-00200-8, s. 630 f. (digitalisering).
- Jan-Peter Domschke, Hansgeorg Hofmann: Der Physikochemiker und Nobelpreisträger Wilhelm Ostwald (1853–1932) – Ein Lebensbild. Sonderheft 23 der Schriftenreihe Mitteilungen der Wilhelm-Ostwald-Gesellschaft zu Großbothen e.V., 2012, ISSN 1433-3910.
- Jan-Peter Domschke, Peter Lewandrowski: Wilhelm Ostwald – Leben, Wirken und Gesellschaftsauffassungen. Dissertation. Karl-Marx-Universität Leipzig, 1977.
- Jan-Peter Domschke: Die Rezeption der philosophischen und wissenschaftstheoretischen Auffassungen W. Ostwalds in der marxistisch-leninistischen Philosophie. Habilitationsschrift, Karl-Marx-Universität Leipzig, 1989.
- Jan-Peter Domschke: Wilhelm Ostwald: Chemiker, Wissenschaftstheoretiker, Organisator. Pahl-Rugenstein, Köln 1982, ISBN 3-7609-0662-1.
- Gesellschaft deutscher Chemiker (Hg.): Historische Stätten der Chemie: Friedrich Wilhelm Ostwald. Frankfurt am Main / Leipzig / Großbothen 2005.
- Markus Krajewski: Restlosigkeit. Weltprojekte um 1900. Fischer Taschenbuch, Frankfurt am Main 2006, ISBN 3-596-16779-5.
- Wilhelm Ostwald: Vorlesungen über Naturphilosophie. Verlag von Veit & Comp., Leipzig 1902.
- Wilhelm Ostwald: Energetische Grundlagen der Kulturwissenschaft. Leipzig 1909.
- Grete Ostwald: Wilhelm Ostwald. Mein Vater. Berlin 1953.
- Ulrich Becker, Fritz Wollenberg: Eine Sprache für die Wissenschaft. Humboldt-Universität, Berlin 1996 (Beiträge und Materialien des Interlinguistik-Kolloquiums für Wilhelm Ostwald).
- Lothar Dunsch: Das Portrait: Wilhelm Ostwald. In: Chemie in unserer Zeit. 1982, 16, S. 186–196. doi:10.1002/ciuz.19820160604.
- Paul Walden: Wilhelm Ostwald. In: Berichte der Deutschen Chemischen Gesellschaft. 1932, A, Nr. 8–9, S. 101–141.
- Arnher Lenz, Volker Mueller (Hg.): Wilhelm Ostwald: Monismus und Energie. Neu-Isenburg 2012, ISBN 978-3-933037-84-8.
- J. I. Solowjew, N. I. Rodnyj: Wilhelm Ostwald. B. G. Teubner Verlag, Leipzig 1977, OCLC 251441170 (Biographien hervorragender Naturwissenschaftler, Techniker und Mediziner – Band 30).
- Andreas Braune: Fortschritt als Ideologie: Wilhelm Ostwald und der Monismus. Leipziger Universitätsverlag, 2009, ISBN 978-3-86583-389-1.
- Konstantin v. Freytag-Loringhoven: Adolf von Harnack (1851–1930) und Wilhelm Ostwald (1853–1932). Leben und Lernen in Dorpat als lebenslange Referenz zweier deutschbaltischer Wissenschaftler. Einst und Jetzt, Bd. 59 (2014), S. 41–90.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (de) Liste over forelesninger ved Universitetet i Leipzig (sommersemestret 1888 til sommersemestret 1906)
- (en) Nobelprisen i kjemi 1909 hos Nobelprize.org
- (en) Wilhelm Ostwald hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1909
- (en) Takketalen for Nobelprisen