Hopp til innhold

Fysikalsk kjemi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mellom flammen og blomsten er aerogel, hvis syntese har blitt sterkt hjulpet av fysisk kjemi.

Fysikalsk kjemi er et vitenskapelig felt som befinner seg i overgangen mellom kjemi og fysikk, og benytter således fysiske metoder og teori til studiet av kjemiske systemer.[1][2] Fysikalsk kjemi beskjeftiger seg især med kjemisk termodynamikk, kjemisk kinetikk, kvantekjemi, statistisk mekanikk og spektroskopi.

Fysisk kjemi er studiet av makroskopiske og mikroskopiske fenomener i kjemiske systemer når det gjelder fysikks prinsipper, praksiser og konsepter som bevegelse, energi, kraft, tid, termodynamikk, kvantekjemi, statistisk mekanikk, analytisk dynamikk og kjemisk likevekt. Som Joseph Fourier i et berømt utsagn hevdet: «Den eneste måten å forstå et system på er å undersøke dets komponenter og deres interaksjoner.»[3]

Fysikalsk kjemi er også et viktig redskap innenfor materialvitenskap. Ved å kombinere prinsippene til kjemi med fysikkens lover, gir det dyp innsikt i hvordan materialer oppfører seg, samhandler.[3]

Josiah Willard Gibbs kalles ofte den fysikalske kjemiens grunnlegger ved at han ga viktige vitenskapelige bidrag til matematikk, fysikk og kjemi på 1800-tallet og ble til og med kalt «den største forstand i amerikansk historie» av Albert Einstein. Gibbs arbeid hadde en dyp innflytelse på vitenskapen fra 1900-tallet, og hans arbeid innen statistisk mekanikk la grunnlaget for utviklingen av fysisk kjemi som en vitenskap.[4] Han ga mange viktige fysiokjemiske konsept som fri energi, kjemisk potensial og Gibbs faseregel ble utviklet i hans artikkel On the Equilibrium of Heterogeneous Substances fra 1876.

Av andre viktige bidragsytere til fysikalsk kjemi er blant annet Svante Arrhenius; Ernst Otto Beckmann; Richard Bernstein; og Edmund John Bowen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]