Usjanka

Russisk soldat i Tamajaskaja-divisjonen (2-я гвардейская Таманская мотострелковая дивизия) 1992 iført vinteruniform med usjanka (уша́нка) eller sjapka (ша́пка), russisk pelslue med øreklaffer. Uniformen på bildet er en afghanka («afghanistanuniform»), én av en serie sovjetiske uniformsmodeller fra 1980-tallet. Lua er merket med Den røde armés hammer og sigd.

Tysk jeger 1643 med en tidlig variant av usjanka framstilt i det allegoriske maleriet «November» av Joachim von Sandrart.

Carl Sundt-Hansens maleri «Sovende jeger» fra 1889 viser norsk jeger i tradisjonell drakt med skinnlue med øreklaffer.

Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/Digitalt Museum

Jødiske barnehjemsbarn fra Centraal Israëlitisch Wees- en Doorgangshuis i Leiden i Nederland med toppluer og losluer med øreklaffer 1938,

Usjanka (russisk: уша́нка, usjanka, «øreklafflue») er et russisk navn på ei pelslue med oppbrettet lueskygge og store øreklaffer. Sideklaffene kan brettes opp eller felles ned og knyttes under haka som vern mot kulde, uvær og vind. Usjanka er tykkere enn ei vanlig lue og gir derfor også en viss beskyttelse mot lettere støt mot hodet. Usjanka er særlig kjent som uniformslue for de sovjetiske soldatene i Den røde armé i det tidligere Sovjetunionen. Luer i pels og med øreklaffer er brukt som varme vinterluer i ulike varianter og under mange navn, for eksempel som loslue i Sjøforsvaret.

Varianter, navn og bruk

Betegnelsen usjanka brukes særlig om en russisk uniformslue. På engelsk kalles luetypen gjerne shapka (på russisk ша́пка, sjapka) etter det russiske ordet for «lue». Samme ord, særlig i formen chapka og polsk czapka, betegner imidlertid ofte også en spesiell uniformshatt med firkantet topp båret av polske ułan-kavalerister. Store pelsluer kalles ofte på slang på norsk for «bjørnefitte», «bjønnefitte», eller «bf».

Loslue er av samme modell som usjanka, men har ofte lær eller skinn uten pels utvendig. Hodeplagget brukes blant annet som uniformslue i Sjøforsvaret. Det har to store nedbrettbare øreklaffer med syntetisk pels og er beregnet for ekstreme vinterforhold.

Materialer og utseende

Pelsluer kan sys av skinn, lær eller tekstil med pelsverk utvendig eller innvendig (fôr av pels). Pelsen kan være av billige typer som sau, kanin eller bisam, eller kostbarere som rødrev og mink. Moderne pelsluer har ofte fuskepels istedenfor ekte.

Utvendige tekstiler kan også ha dekor eller kamuflasjemønster.

Historisk bruk

Finske soldater under vinterkrigen med turkislakki. Pelsluer med øreklaffer har tradisjonelt vært brukt i flere land med kaldt klima, for eksempel i Norden, Russland, Tyskland og Canada. Bruken har vært både militær og sivil, for eksempel hos fiskere og arbeidere utendørs. Betegnelsen «russerlue» stammer fra andre verdenskrig. Under vinterkrigen mot Finland 1939 døde tusenvis av russere av sult og kulde som følge av dårlig organisering og mangel på utstyr. Den røde armé innførte derfor nye vinterklær og pelslue etter finsk forbilde. Istedenfor den tynne, pyramideformede «revolusjonslua» budjonovka, som ikke kunne brukes med hjelm over og gjorde soldaten mer synlig i terrenget, kunne usjanka bæres med hjelm utenpå. Også tyske soldater tok uoffisielt i bruk lua, selv om tyske kopier kom mot slutten av krigen.

Se også

• Loslue
• Pelslue, pelsklær
• Bjørneskinnslue
• Budjonovka, sovjetisk militærlue med topp og øreklaffer, brukt i mellomkrigstida
• Basjlik, kaukasisk, spiss, hetteformet lue med lange sidelapper

Av andre klaffeluer kan også nevnes den norske «finnmarkslua», en skyggelue med innvendige og utvendige ørelapper som ble brukt som til norsk feltuniform fra før 1940.

Eksterne lenker

• (en) Ushankas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata