Tupé
Tupé er løshår i form av en liten parykk som dekker issen og forhodet. Slike halv- eller delparykker brukes vanligvis av menn for å skjule skallethet på toppen av hodet. Tupéer brukes også som maskeringsutstyr i teater og film.
Historie og bruk
[rediger | rediger kilde]Etymologi (ordbakgrunn) og forløpere
[rediger | rediger kilde]Tupé kan på norsk bety både «halvparykk» og «høy pannelokk», «hårtopp», «pannelugg» eller «krusete pannehår». Å tupere vil si «å gre håret opp så det ser fyldig ut».
Ordet er fransk og betød opprinnelig «(krusete) pannehår» eller «parykk med pannehår satt opp i en topp eller i bukler», en frisyre som var på moten i siste halvdel av 1700-tallet og som i noen sammenhenger kalles pompadur. Tupé kalles imidlertid postiche på fransk i dag. Også på norsk kan postisj brukes om små halvparykker. Den franske betegnelsen tour, eller tur, kan brukes om kransformet løshår for å gi det naturlige håret mer fylde.
-
Det er blitt hevdet av den romerske diktatoren Julius Cæsar (100-44 f.Kr.) kan ha brukt laurbærkrans for å skjule tiltagende skallethet.[1] Plakett fra italiensk renessanse med idealisert portrett.
-
Prins Henrik av Preussen (1726-1802) iført moteriktig pudderparykk med høy tupé, det vil si høy pannelokk eller pompadur, 1769.
-
Den dansk-norske kong Christian VII (1749-1808) i tidsriktig frisyre med pompadur ca. 1775. Maleri av Jens Juel, nå i Frederiksborgmuseet.
Framstilling og bruk av halvparykker i nyere tiders herremote
[rediger | rediger kilde]
Tupéer kan kjøpes hos parykkmakere og enkelte frisører. De kan også bestilles via internett, men bør tilpasses brukeren for å virke mest mulig naturlig; i motsetning til større parykker, som ofte skal virke «ekte», men også kan bæres som utkledt pynt eller i seremonielle sammenhenger, skal tupéer alltid framstå som bærerens virkelige hodehår. Tupéer lages av syntetisk hår, menneskehår (naturhår) eller pels fra dyr (angorahår, bøffelhår, geitehår, hestetagl) som sys fast til en bunn (montur) som er målt til. De festes til issen med et spesiallim, i bærerens eget hår eller ved hjelp av et gummibånd. Menn, og noen kvinner, bruker tupé for å skjule naturlig eller sykelig håravfall, tynt hodehår og uønsket «tonsur», det vil si blank skalle og hårvekst bare på sidene og i nakken. Grunnen er ofte at noen kan oppleve skallethet som tegn på alderdom, sykdom og svakhet. Hårløs skalle er imidlertid et naturlig fenomen hos mange, særlig menn. Dessuten varierer frisyremotene, og et hode uten hår, eventuelt som er glattbarbert, har tidvis vært ansett som spesielt mandig. |
Galleriet viser et lite utvalg amerikanske kjendiser som er kjent for å ha brukt eller bruke tupé.
-
Gene Kelly (skuespiller, sanger og danser 1912-1996) brukte tupé i filmer og under opptredener, som på dette artistportrettet fra 1986.
-
Burt Reynolds (skuespiller født 1936) med «alderstilpasset», grå tupé 2011.
-
Charlton Heston (skuespiller 1923-2008) med tupé 1981.
-
John Travolta bruker tupé for å etterlikne den kraftige frisyren han hadde som yngre
-
Skuespilleren Charlie Sheen bruker halvparykk for å få fyldigere hodehår
Vitsing med tupéer
[rediger | rediger kilde]
I mange komedier, farser og liknende blir det vitset med menn med tupéer. Ofte er det komiske situasjoner der gamle eller lite attraktive menn, gjerne med en viss makt, er utstyrt med løshår som passer dårlig, sitter feil eller faller av. Deres forfengelighet og pinlig dårlige selvinnsikt blir latterlig og tapet av status befriende for tilskueren. |
Se også
[rediger | rediger kilde]- Parykk
- Hentehår
- Hårtransplantasjon
- Hårforlenging
- Pompadur, høyt pannehår satt opp i en «rockesveis» ved hjelp av pomade eller annet
- Tupering, metode for å gi fylde til frisyre
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Looking Good: Male Body Image in Modern America, Lynne Luciano, Hill and Wang, 2002, 272 pages, ISBN 978-0-8090-6638-4 at Google Books
- ^ Eventyret Fanden og futen fra Norske Folkeventyr
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Toupées – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Søkbar digitalkopi av Evelyn Jensens og Bengt Hjords Parykker (Frisørbransjens forl., 1998)