Pudderparykk
Pudderparykk er en parykk som er pudret med fargestoff. Betegnelsen blir oftest brukt om ulike typer herreparykker som ble pudret hvite med mel og var vanlig hodeplagg for menn i den europeiske overklassen på 1700-tallet. Slike parykker ble særlig typiske for rokokkodrakten og fransk hoffmote før den franske revolusjonen. Liknende gråhvite parykker uten pudder er beholdt i embetsdrakten til britiske dommere og skrankeadvokater.
Historikk
[rediger | rediger kilde]Store allongeparykker
[rediger | rediger kilde]Moten med store, krøllete herreparykker med midtskill, såkalte allongeparykker, oppstod ved hoffet rundt den franske kongen Ludvig 13. på 1630-tallet. Derfra spredte skikken seg til aristokratiet i hele Europa. Tidligere hadde det vært mote med eget langt hår, men løshår gjorde det mulig med enda mer imponerende frisyrer, og allongeparykkene ble et typisk utslag av høybarokkens overdådige formuttrykk.
Parykker var dyre. De fineste ble laget av menneskehår, mens hestetagl og hår fra geiter og andre dyr ble brukt i billigere varianter. Det krevde dessuten stor håndverksmessig dyktighet å lage dem, og etter hvert som parykker nærmest ble obligatorisk for fornemme herrer overalt i Europa, fikk parykkmakerne en viktig posisjon i samfunnet. Det ble følgelig dannet et eget parykkmakerlaug i Frankrike i 1665, og snart også andre steder i Europa.
Mindre pudderparykker
[rediger | rediger kilde]De overdådige, men tunge og ubehagelige allongeparykkene ble gradvis avløst av mindre parykker på 1700-tallet. Disse var fortsatt krøllete, men kortere, og de ble pudret hvite eller elfenbenshvite med en tanke grått eller gult. I rokokkomoten ble parykkene enda mindre, fikk bakoverkjemmet pannehår (tidvis i form av en høy pompadour på toppen) og sidekrøller. Håret ble ofte samlet med et hårbånd i nakken.
På 1700-tallet bar menn parykker i formelle sammenhenger. En kunne også ha eget langt hår uten parykk, men også da ofte pudret, børstet bakover fra pannen og med sløyfe bak. Særlig på 1780-tallet var det blitt vanlig at unge menn pudret sitt eget hår, slik kvinnene allerede hadde gjort i tiåret før.
Etter omkring 1790, da parykkmoten ble ansett som umoderne, var det stort sett bare eldre, konservative herrer og kvinner ved hoffene som fortsatte å pudre håret.
Pung- og piskeparykker
[rediger | rediger kilde]I rokokkoen ble nakkehåret ofte samlet i en hestehale dekorert med en svart sløyfe. Håret kunne også samles i en hårpung, det vil si en tøypose eller et nett av silke og andre fine stoffer, for å unngå å få pudder på klærne. Parykker med slik pung i nakken, ble kalt pungparykk. Fra omkring 1740 til 1800 var piskeparykker moderne, et mote som delvis hadde militære forbilder. Piskeparykker var pudderparykker med en lang hårpisk surret eller flettet stramt inn i et piske- eller hårbånd.
Kvinnefrisyrene på 1700-tallet
[rediger | rediger kilde].jpg) Kvinner bar ikke parykker, men tilførte ekstra løshår til sitt eget for å få større fylde og høyde, omtrent som dagens hair extensions. Kransformet løshår ble kalt tour eller tur etter det franske ordet for «runde». Men kvinnene pudret håret, vanligvis grått, eller svakt blågrått, fra 1770-tallet i alle fall aldri hvitt som mennenes hår. Parykkpudder ble laget av finmalt hvetemel parfymert med appelsinblomst, lavendel eller irisrot. Pudderet ble tidvis også farget fiolett, blått, rosa eller gult, mens ble stort sett beholdt grålig eller gullig hvitt. Som pudderparykker for menn, var pudret hår og extensions for kvinner del av korrekt selskapsantrekk til omkring 1790, da kvinnene nesten helt sluttet å pudre håret. Det fantes også hele parykker for kvinner på 1700-tallet, men de ble først båret i det skjulte. På 1800-tallet ble de brukt mer åpent av eldre kvinner som hadde mistet sitt eget hår. |
Etter 1790
[rediger | rediger kilde]Herreparykkene gikk helt av moten mot slutten av 1700-tallet, og ble bare brukt av eldre, konservative herrer og i embetsdrakten for britiske advokater, dommere og biskoper. Elementer fra den gamle herrefrisyren, for eksempel hårpisk, ble likevel beholdt som del av eget, naturlig hår en kort tid inn på 1800-tallet.
De tidvis ekstreme frisyrene ved det franske hoffet i Versailles rundt midten og i siste halvdel av 1700-tallet har ofte blitt betraktet som tegn på den dekadensen i herskerklassen som medvirket til den franske revolusjon. I denne perioden bar mennene kunstferdige parykker, mens kvinnene bar høye frisyrer med veldig volum, innsatt med pomade og pudder, utstyrt med utsmykninger og løshår for ekstra fylde og høyde, og kanskje formet etter temaer som «skip» og annet. I seinere populærkultur er stilen ofte representert ved den østerrikske prinsessen og franske dronningen Marie Antoinette (1755–1793) og hennes hoff. Hårmotens betydning for samfunnsutviklingen den gang er nok likevel blitt nokså overdrevet i ettertid.
Litt forenklet kan en si at europeisk herremote ble mer nøktern og mindre fargerik etter den franske revolusjonen da den franske hoffmoten med parykker, justaucorpser og knebukser etter hvert ble erstattet av kortere, eget hår, engelskinpsirert wertherdrakt, langbukser, frakker, jakker og dresser i mer nøkterne farger og snitt. Parykker som symbol på sosial status ble stort sett helt forlatt i Frankrike og det nye USA på begynnelsen av 1800-tallet, mens denne skikken varte litt lenger i Storbritannia der det ikke hadde vært noen revolusjon mot kongemakten. I 1795 skrev imidlertid de engelske myndighetene ut en egen skatt på hårpudder, noe som medvirket sterkt til at moten med parykker og pudder nærmest opphørte helt omkring 1800.
Gamle tiders draktskikker, sterke farger og bekledningseffekter ble imidlertid beholdt, og videreutviklet, i de militære uniformsdraktene, blant annet for å fenge nye soldater og befolkningen ellers.
Navn
[rediger | rediger kilde]Historiske allonge- og pudderparykker fra 1600- og 1700-tallet blir på engelsk ofte kalt peruke, et ord som stammer fra det franske perruque, som også har gitt opphav til det norske parykk, og dessuten det engelske periwig, siden slutten av 1600-tallet ofte forkortet til wig.
Embetsparykker
[rediger | rediger kilde]Pudring av parykker og hår var upraktisk og grisete, og utviklingen av parykker laget av hestetagl med naturlig lyse hår som ikke trengte pudder har vært en forutsetning for at parykkene har blitt beholdt i det britiske rettsapparatet inn i moderne tid.
På 1700-tallet ble mannsparykkene stadig mindre og flere yrkesgrupper tok dem i bruk som del av sin embetsdrakt. Denne tradisjonen eksisterer fortsatt i rettssalene i flere land innen Samveldet av nasjoner. Fram til 1823 bar dessuten biskoper i den engelske og irske kirken slike seremoniparykker. Prosederende advokater bærer fortsatt små parykker i samme stil som fra sist på 1700-tallet, blant annet med en hårpung eller -pisk i nakken. Britiske dommerparykker er tilsvarende korte, men har en litt annen form. Dommerne, og eldre advokater, såkalte QCs, bærer imidlertid lange parykker ved høytidelige seremonier. Også britiske rikskanslere har båret embetsparykk til sine røde embetskapper med hvitt pelsverk.
Både frisyrer og klær for menn på 1600- og 1700-tallet var svært fargerike og overdådige sammenliknet med festlig herreantrekk fra vår tid.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Allongeparykk, barokkens store herreparykk med lange krøller og midtskill 1650-1715
- Hårpisk, nakkeflette
- Tour eller tur, kransformet løshår for å gi håret ekstra fylde