Tostatsløsningen
Tostatsløsningen har lenge vært verdenssamfunnets foretrukne løsning på Israel–Palestina-konflikten som går ut på at Palestina blir en stat bestående av hele eller deler av Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gazastripen, områder som Israel har okkupert siden seksdagerskrigen i 1967. Varianter av løsningen har inneholdt bytte av landområder.
De første initiativene til separate jødiske og arabiske stater innenfor Palestinamandatet kom med Peelkommisjonen i 1937 og FNs delingsplan fra 1947, men det er særlig Israels våpenhvile-grenser fra 1949 som har vært utgangspunktet for forhandlinger. Fram til 1967 var Gazastripen okkupert av Egypt og Vestbredden og Øst-Jerusalem var okkupert og annektert av Jordan.
Den arabiske befolkningen i Palestina var i utgangspunktet avvisende til en tostatsløsning. PLO har akseptert prinsippet om tostatsløsning siden 1982, og i 1988 erklærte Palestina sin selvstendighet. USA var en pådriver for tostatsløsning fra begynnelsen av 1990-tallet[1] og frem til 2025. Blant skiftende israelske regjeringer har Likud markert seg ved sin motstand. Endringer på bakken, gjennom vedvarende fordriving og utbygging av bosetninger som er ulovlige etter internasjonal rett har vært et tiltakende hinder for en tostatsløsning.[2]
Forhistorie
[rediger | rediger kilde]
Det første forslaget om å skape en jødisk og en arabisk stat ble fremlagt på Palestinamandatets tid av den britiske Peel-kommisjonen i 1937 under Det store opprøret (1936–1939). Forslaget inneholdt blant annet en bestemmelse om «befolkningsutveksling», transfer. I tillegg til de to statene skulle en rest av mandatområdet omslutte en korridor mellom Jaffa og Jerusalem. Forslaget ble avvist av araberne i Palestina,[3][4] men fant støtte i storparten av den jødiske befolkningsandel.[trenger referanse]
En delingsplan ble fremlagt av De forente nasjoner i 1947. Dette var et tredelings-forslag der Jerusalem skulle holdes atskilt, som corpus separatum, under internasjonal kontroll. Jødiske ledere sluttet seg til planen. Men araberlandenes lederskap, og de ledende krefter blant palestinerne, motsatte seg enhver deling av Palestina og ethvert jødisk selvstyrt territorium i området.
Ved opprør og borgerkrig fram til britene trakk seg ut i 1948, og senere Den arabisk-israelske krig ble så andre realiteter skapt på bakken: Israel erobret 60 % av det tidligere mandatområdet, og 80 % av araberne som bodde der, 750 000, ble tvunget på flukt,[5] og havnet i flyktningleirer på Gazastripen og Vestbredden, i Jordan, Syria og Libanon. En de facto deling fant sted langs våpenstillstandslinjen mellom den nye Staten Israel og områder som ble okkupert og senere annektert av Jordan eller (i sørvest) kontrollert av Egypt.
Israel invaderte Gazastripen og Sinaihalvøya under Suezkrisen i 1956, men trakk seg ut året etter. Under Seksdagerskrigen i 1967 erobret Israel Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan, Gazastripen og Sinaihalvøya fra Egypt og deler av Golanhøydene fra Syria. Under krigen ble ytterligere 280 000 til 325 000 palestinere jaget på flukt fra Gaza og Vestbredden.[6]
Senere historikk
[rediger | rediger kilde]Rammeverket for dette konfliktløsningsforslaget kan spores til FN-resolusjonen kalt «Peaceful settlement of the question of Palestine» fra november 1974.[7]
Frem til Yom Kippurkrigen i 1973 var det en uttalt ambisjon hos PLO og de arabiske land å militært gjenvinne de områder som Israel behersket, men de gikk over til å søke løsninger også med politiske midler. Politiske løsninger ble vanskeliggjort av en økt bosetningspolitikk etter Likuds valgseier i 1977, og tiltagende motsetninger som førte til den første intifadaen i 1987.[8]
I 1988 utropte PLOs eksilparlament formelt en selvstendig palestinsk stat som ble anerkjent av drøyt 80 land, hovedsakelig land i Afrika og Asia. Proklamasjonen kan ses som at PLO aksepterte en tostatsløsning der PLO også anerkjente FNs resolusjon 242 av 1967[9] som krever retrett fra okkuperte områder.
I september 1993 ble Osloavtalen undertegnet. Den var en prinsippavtale om begrenset palestinsk selvstyre på Vestbredden og på Gaza. PLO anerkjente formelt Israels rett til å eksistere innen sikre grenser, og Israel erkjente for første gang PLO som det palestinske folks representant.
Fortsatte forhandlinger etter Osloavtalens prinsipper ble vanskeliggjort på begge sider. Fra de islamistiske bevegelsene Hamas og Islamsk Jihad utgikk selvmordsangrep mot sivile israelere. Yitzhak Rabins fredspolitikk fikk i Israel sterk kritikk fra nasjonalister og høyrepartier, og det hele kulminerte med mordet på Rabin i 1995 av en ekstrem religiøs-nasjonalistisk jøde, og kunne pessimistisk fremstå som begynnelsen på slutten for fredsprosessen.[8]
Israel forlot Gazastripen i 2005 og området er etter dette i praksis en selvstendig statlig enhet, som om den ikke er slik anerkjent internasjonalt, ikke minst på grunn av at området styres av terrororganisasjonen Hamas. Den palestinske Vestbankens hovedstad er de facto Ramallah, men som en del av tostatsløsningen er det fremlagt at Jerusalem skulle deles opp i to deler, der den vestre delen er israelsk hovedstat og den østre delen palestinsk.
Representanter fra Hamas har gjentatte ganger offentlig sagt seg å gå med på en tostatsløsning langs den grønne linjen (også kalt 1967-grensene). Imidlertid er Hamas' offisielle standpunkt at «Israel skal utslettes og jødene skal bekjempes», noe som tydeliggjøres i deres statutter.[10] Også den øvrige arabiske verden har kommet med lignende forslag.
For Israels del anser mange at konflikten ikke lar seg løse på denne måten, men at en palestinsk stat bare ville bli en framtidig base for angrep mot Israel av grupper som vil utslette Israel som stat. Dette baseres på at tusentalls raketter var blitt avfyrt har mot israelske byer etter at Israels militære forlot Gazastripen.
Hva som skal skje med de israelske bosetninger på Vestbredden og i Øst-Jerusalem er et annet problem for tostatsløsningen.[8]
Et viktig aspekt av konflikten som tostatsløsningen ikke tar opp direkte er flyktningeproblemet; alle palestinere som flyktet fra området under Nakba i 1948 har teoretisk sett (og inklusive deres etterkommere) å vende tilbake til sine hjem inne i det som i dag er staten Israel, noe som Israel sterkt motsetter seg.
Israelsk variant
[rediger | rediger kilde]Israel har også sin egen versjon av tostatsløsningen, men da handler det om å dele inn den palestinske stats områder i små enklaver hvis grenser kontrolleres helt av Israel.
Trump-planen
[rediger | rediger kilde]I februar 2017 ble det bekjentgjort at USAs regjering under president Donald Trump ikke lenger insisterte på en tostatsløsning, og overlot til partene seg imellom å finne frem til en fungerende fredsløsning.[11] I 2018 bestemte Trump at den amerikanske ambassade til Israel skulle flyttes fra Tel Aviv til Jerusalem.[12][13] Samme år gikk USAs regjering (avvikende fra året før) inn for en tostatsløsning.[14]
Den 28. januar 2020 fremla president Trump sammen med den israelske statsminister Benjamin Netanyahu en tostatsløsning.[15][16] Den palestinske selvstyremyndigheten avviste det forslaget som ble presentert,som var blitt utarbeidet uten konsultasjon med den palestinske side og ikke hensyntok en rekke sentrale palestinske anliggender.[17]
Enstatsløsninger
[rediger | rediger kilde]Et konkurrerende forslag er enstatsløsningen der alle jøder og palestinske arabere i det aktuelle området blir statsborgere i en felles stat som utgjøres av det som i dag er Israel, Vestbredden og Gazastripen. Dette forslag har imidlertid nesten ingen støtte i Israel.[trenger referanse]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Leraand, Dag (10. september 2024). «tostatsløsning – Israel og Palestina». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 11. februar 2025.
- ^ «EU Statement – UN General Assembly 4th Committee: Israeli practices and settlement activities affecting the rights of the Palestinian people and other Arabs of the occupied territories | EEAS». www.eeas.europa.eu (på engelsk). Besøkt 11. februar 2025.
- ^ Swedenburg, Ted (1988) "The Role of the Palestinian Peasantry in the Great Revolt 1936–1939". i Islam, Politics, and Social Movements, edited by Edmund Burke III and Ira Lapidus. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-06868-8 pp. 189–94 & Marvin E. Gettleman, Stuart Schaar (2003) The Middle East and Islamic World Reader, Grove Press, ISBN 0-8021-3936-1 pp. 177–81
- ^ Pappé Ilan (2004) A History of Modern Palestine: One Land, Two Peoples, Cambridge University Press, ISBN 0-521-55632-5
- ^ Leraand, Dag (5. februar 2025). «Palestinakrigen i 1948–1949». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 11. februar 2025.
- ^ Bowker, Robert (2003). Palestinian Refugees: Mythology, Identity, and the Search for Peace (på engelsk). Lynne Rienner Publishers. s. 81. ISBN 978-1-58826-202-8.
- ^ Resolution 3236 (XXIX) - Palastinaspørsmålet Arkivert 28. desember 2021 hos Wayback Machine., FNs generalforsamling, 22. november 1974
- ^ a b c Utrikespolitiska institutet (10. januar 2018). «Fördjupning Israel-Palestina». MSB - Myndigheten för samhällsskydd och beredskap. Besøkt 18. mai 2021.
- ^ «Resolution 242 (1967) of 22 November 1967». UN - United Nations. 22. november 1967. Besøkt 18. mai 2021.
- ^ «Hamas Covenant 1988 - The Covenant of the Islamic Resistance Movement». Yale Law School - The Avalon Project. 18. august 1988. Besøkt 18. mai 2021.
- ^ Sueddeutsche.de: USA bestehen nicht mehr auf Zwei-Staaten-Lösung im Nahen Osten, 15. februar 2017
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. april 2021. Besøkt 25. februar 2023.
- ^ Marcel Wagner: Pariser Nahost-Konferenz. Zwei-Staaten-Lösung und Trump-Faktor. I: deutschlandfunk.de, 15. januar 2017.
- ^ ZEIT ONLINE. Nahostkonflikt: Donald Trump spricht sich für Zweistaatenlösung aus. Hamburg.
- ^ zeit.de 28. januar 2020: Donald Trump schlägt palästinensischen Staat vor
- ^ DER SPIEGEL. «Trump schlägt palästinensischen Staat vor - mit Ostjerusalem als Hauptstadt - DER SPIEGEL - Politik» (på tysk). Besøkt 28. januar 2020.
- ^ DER SPIEGEL. «Donald Trump: Mahmud Abbas lehnt Friedensplan als "Verschwörung" ab - DER SPIEGEL - Politik» (på tysk). Besøkt 28. januar 2020.
