Første intifada
| Første intifada | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Midtøsten-konflikten | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Israel |  Palestina | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Yitzhak Shamir | Yasir Arafat | ||||||
| Tap | |||||||
| 160 totalt:
100 sivile (47 bosettere)[1] 60 soldater[1] | 2,162 totalt:
1,087 drept av israelske militære[1] | ||||||
Første intifada (1987–1991) var et omfattende palestinsk opprør mot de israelske makthaverne, og den første av intifadaene. Det startet i Jabalaya flyktningleir i Gaza den 9. desember 1987, med at innbyggerne kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer, og spredte seg hurtig til resten av Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem. Den palestinske motstanden ble utført på mange måter, blant annet ved sivil ulydighet, boikott av israelske varer, graffiti, barrikader og steinkastende barn og unge mot israelsk militære. Sistnevnte var årsaken til at intifadaen fikk stor oppmerksomhet internasjonalt.[4] Israel svarte på opptøyene med forholdsvis omfattende militære midler og ble fordømt av FN for dette.[5][6] Opprøret startet spontant, men PLO forsøkte etter kort tid å ta mere kontroll over opprøret.
I løpet av intifadaen ble rundt 1100 palestinere drept av israelsk militære og jødiske bosettere. 160 israelere mistet livet, og det anslås at palestinere drepte rundt 1 000 landsmenn på grunnlag av å være angivelige kollaboratører.[7] Fra intifadaens begynnelse i desember 1987 til begynnelsen av andre intifada i september 2000, ble totalt 1 551 palestinere og 422 israelere drept.[8] Radikale islamske organisasjoner, som Jihad og Hamas gjorde seg gjeldende under denne intifadaen.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Årsaken til opprøret var en voksende følelse av frustrasjon blant palestinere over den manglende utsikten til en holdbar løsning på den humanitære og nasjonale situasjonen etter opprettelsen av den israelske staten i 1948. Den utløsende årsaken var dødsfallene til fire palestinere som ble nedkjørt av en israelsk lastebil den 8. desember 1987.[9] Dagen etter kom det til store protester blant innbyggerne i Jabalayaleiren i Gaza som begynte å kaste stein og bensinbomber mot israelske patruljer. Israel satte inn harde mottiltak de nærmeste dagene, noe som førte til flere drepte og skadde. Flere land reagerte negativt på Israels opptreden, inkludert USA.[6] Protestene spredte seg raskt til flere steder i Palestina og etter et par uker ble situasjonen så urolig at den ble beskrevet som den alvorligste på okkupert område siden seksdagerskrigen i 1967.[10] Den 23. desember ble Israel fordømt i FNs sikkerhetsråd.[5]
Intifadaen
[rediger | rediger kilde]I desember 1987 startet den palestinske befolkningen på Vestbredden og Gaza et omfattende opprør mot den israelske okkupasjonen. Opprøret var ikke organisert av PLO-lederskapet i Tunis, men var i stor grad et folkelig opprør. Hundretusenvis av mennesker var involvert, hvorav mange ikke hadde noe tidligere erfaring fra lignende konflikter. De første årene var intifadaen preget av sivil ulydighet, store demonstrasjoner, streik, boikott av israelske produkter, og at mange nektet å betale skatt. Det ble også tatt i bruk steinkasting, Molotov cocktail og reisning av barrikader for å forhindre israelske styrker i å bevege seg fritt.
Intifadaen var ingen organisert geriljakrig, men var likevel til en viss grad organisert av bevegelser som opererte under paraplyorganisasjonen al-Qiyada al Muwhhada (engelsk:Unified National Leadership of the Uprising, UNLU). UNLU var en koalisjon av Fatah, DFLP, PFLP og PPP. Andre organisasjoner, som Hamas, spilte også en viktig rolle.
Intifadaen bidrog til å fyre opp indre stridigheter og rivalisering palestinerne imellom, spesielt mellom PLO og Hamas.[trenger referanse] Palestinske militante drepte over 1 000 landsmenn som var mistenkt for å være kollaboratører med de israelske myndighetene[11], og omkring 100 israelske sivile strøk med i løpet av opprøret. Omkring 1 000 palestinere ble drept av israelske styrker i løpet av konflikten.
Utfall
[rediger | rediger kilde]Intifadaen var med på å fremskyve prosessen som førte til fredsavtalen i 1993, da PLO erkjente Israels rett til å eksistere og fikk tillatelse til å opprette en palestinsk myndighet i Gaza og på Vestbredden.
Tidslinje
[rediger | rediger kilde]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d B'Tselem Statistics; Fatalities in the first Intifada
- ^ The Palestinian Human Rights Monitor – Colaborators Arkivert 6. juni 2007 hos Wayback Machine.
- ^ Zachary Lockman, Joel Beinin (1989) Intifada: The Palestinian Uprising Against Israeli Occupation South End Press, ISBN 978-0-89608-363-9 and 9780896083639 p 38
- ^ BBC: A History of Conflict
- ^ a b VG - ISRAEL FORDØMT (23.12.1987, s.11) «FNs sikkerhetsråd fordømte på det sterkeste Israels forsøk på å slå ned uroen i de okkuperte landområdene i en avstemning natt til onsdag.»
- ^ a b NTB - USA KRITISERER ISRAELS OPPTREDEN I OKKUPERTE OMRÅDER (15.12.1987) «Den amerikanske regjering kritiserte mandag Israels opptreden i de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza, og opptøyene de siste dagene er blitt tatt opp med forsvarsminister Yitzhak Rabin som for tiden besøker Washington.»
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. juni 2007. Besøkt 15. mai 2007.
- ^ Israeli-Palestinian ProCon.org: «Deaths During the First Intifada (12/30/87 – 09/13/93) and "Oslo Process" (09/13/93 – 09/28/00)»
- ^ NTB - TO-ÅRSDAG FOR PALESTINSK- ISRAELSK UTMATTELSESKRIG (8.12.1989) «Dagen etter - 9. desember - eksploderte intifadaen overalt i de okkuperte områdene, utløst av det palestinere mener var en israelsk lastebilsjåførs overlagte drap på fire palestinere i Gaza.»
- ^ VG - verste uro SIDEN 1967 (21.12.1987, side 13) «Selv julefeiringen i Betlehem er i fare etter de verste uroligheter i de israelsk-okkuperte områdene på 20 år.»
- ^ One Year Al-Aqsa Intifada Fact Sheets And Figures Arkivert 6. juni 2007 hos Wayback Machine.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Torleiv Anda (1989). Intifada : Opprør mot Israel. Universitetsforlaget. ISBN 8200028879.
- Odd Karsten Tveit (2023). Palestina : Israels ran, vårt svik. Kagge Forlag. ISBN 978-82-489-3309-0.
