Hopp til innhold

Thutmose III

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Thutmose III
Thutmose III, statue av basalt i museet i Luxor, Egypt
Født1481 f.Kr.Rediger på Wikidata
Dødca. 1425 f.Kr.Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseStatsmann Rediger på Wikidata
Embete
  • Farao (1479 f.Kr.date QS:P,-1479-00-00T00:00:00Z/9 – 1425 f.Kr.date QS:P,-1425-00-00T00:00:00Z/9) Rediger på Wikidata
EktefelleNebtu
Menhet, Menwi and Merti
Nebsemi
Satiah
Merytre-Hatshepsut
FarThutmose II
MorIset
SøskenNeferure
Barn
8 oppføringer
Amenemhat
Meritamen
Iset
Menkheperre
Beketamun
Amenhotep II
Nebetiunet
Siamun
NasjonalitetOldtidens Egypt
GravlagtKV34
Thutmose III på Commons

Thutmose III (også gjengitt som Thutmosis fra latinisert gresk; gammelegyptisk: /ḏḥwty.ms/, Djehutymes, betydning: «Tot er født») var den sjette farao i 18. dynasti. Offisielt styrte Thutmose III Egypt i bortimot 54 år og hans regjeringstid er vanligvis datert til fra 24. april 1479 f.Kr. og til 11. mars 1425 f.Kr., fra han var to år gammel og til han døde da han var femtiseks år. Imidlertid i de første 22 årene av hans styre var han medregent sammen med sin stemor og tante Hatshepsut som selv lot seg erklære som farao. Da han først gang ble vist fram på bevarte monumenter fikk han kongelige navn og symboler, slik også Hatshepsut lot seg framstille, og ingen av dem fikk tilsynelatende en framtredende rolle over den andre.[1]

I Hatshepsuts regjeringstid tilbrakte Thutmose III tiden i den egyptiske hæren. Det holdt ham unna hoffet og politikken, men ga ham trening for rollen som farao da dyktighet som hærfører i krig ble betraktet som en imponerende kvalitet i oldtidens verden. Farao var forventet å lede hæren i egen person og vise tapperhet i strid, men under Hatshepsuts tid var det ingen krig og egyptiske soldater fikk liten praktisk krigserfaring mens Egypts naboer ble i økende grad uavhengige.[2] Først etter Hatshepsuts død at Thutmose III kom til sin rett som enehersker og kom til skape det største rike som oldtidens Egypt noen gang hadde sett. Han utkjempet 17 militære kampanjer, tapte etter sigende aldri et slag, og erobret land fra Syria i Levanten i nord og til fjerde katarakt av Nilen i Nubia i sør.[2]

I løpet av de siste to årene av sitt styre utpekte han sin sønn og etterfølger Amenhotep II som sin medregent da hans førstefødte sønn og arving til tronen, Amenemhat, døde før ham selv. Da Thutmose III døde ble han gravlagt i Kongenes dal slik også de andre faraoer fra denne perioden.

Datering og lengde på styre

[rediger | rediger kilde]
Et fragment av veggstein. Hieroglyfene Sønn av Ra ble hogd inn over kartusjen med fødenavnet til Thutmose III. Petrie Museum of Egyptian Archaeology, London

Thutmose III styrte fra 1479 til 1425 f.Kr. i henhold til lav kronologi for oldtidens Egypt. Det har vært den konvensjonelle egyptiske kronologi i akademiske sirkler siden 1960-tallet,[3] skjønt en del forskere har fortrukket datoene 1504 til 1450 f.Kr. i henhold høy kronologi.[4] Disse dateringene, som med dateringen av 18. dynasti, er åpen for akademisk diskusjon grunnet usikkerhet ved omstendighetene rundt nedtegnelsene av heliakisk oppgang av Sirius under styret til farao Amenhotep I.[5] En papyrus fra Amenhoteps tid nedtegnet denne astronomiske observasjonen som teoretisk kan bli benyttet for korrelere med nøyaktig egyptisk kalender med moderne kalender. Derimot er det ingen nedtegnelse om hvor ble gjort, men det kan trygt antas at det skjedde enten ved en by på Nildeltaet, slik som Memfis eller Heliopolis, eller kanskje i hovedstaden Teben. Problemet er de to breddegradene mellom førstnevnte og sistnevnte by gir datoer som er 20 år forskjellige, henholdsvis høy og lav kronologi.

Lengden av regjeringstiden til Thutmose III er kjent i dag takket være informasjon som funnet i graven til den militære kommandanten Amenemheb-Mahu.[6] Han nedtegnet Thutmose IIIs død til sin herres 54. regjeringsår,[7] på den 30. dagen av den tredje måneden av Peret.[8] Den dagen da Thutmose III kom på tronen er kjent ved å være I Shemu dag fire, og astronomiske observasjoner kan bli benyttet for etablere de nøyaktige datoene for begynnelsen og slutten på hans styre (forutsatt det er lav kronologi) fra 24. april 1479 f.Kr. og til 11. mars 1425 f.Kr.[9]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Familie og bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
Thutmose III, rød granittstatue i Det egyptiske museum i Kairo.

Thutmose III var sønn av Thutmose II med Iset, hans sekundære hustru Iset av lavere status.[10] Hans fars søster og førstehustru var dronning Hatshepsut. Hennes datter Neferure var halvsøster av Thutmose III.

Da den sykelige Thutmose II døde var sønnen et barn og for ung til å styre. Hatshepsut ble regent på hans vegne, ikke lenge etter hans medregent og deretter lot hun seg erklære som farao i egen rett, men nektet aldri for Thutmoses kongedømme. Han hadde liten makt over det egyptiske rike mens Hatshepsut satt med makten. Hennes styre var maget framgangsrikt og velstående, og preget av store byggeprosjekter. Thutmose III vokste opp ved det kongelig hoff i Teben. Da Thutmose III nådde velegnet alder, var atletisk og viste dyktighet ble han gitt det formelle ansvar for hæren. I løpet av denne tiden fikk han undervisning i bueskyting, ridning, kamptrening, og kroppsøving. Han fikk også undervisning i taktikk og strategi, foruten annen kunnskap av verdi for ung mann av høy status. Egyptologen James Henry Breasted mener at han antagelig levde blant soldater fra en ung alder for å holde seg unna hoffet og bevise sin nytte for Hatshepsut.[11]

Thutmosis III hadde flere hustruer:

  • Satiah: hun kan ha vært mor til hans førstefødte sønn, Amenemhat.[12] En alternativ teori er at Amenemhat var sønn av Neferure. Amenemhat døde før sin far.[13]
  • Merytre-Hatshepsut: hun var adelig fødsel, datter av prestinnen Hui.[13] Hun var mor til Amenhotep II, Thutmoses kronprins og etterfølger.[12] Hun fødte også sønnen Menkheperre og døtrene Nebetiunet, Meryetamun (C), Meryetamun (D) og Iset.
  • Nebtu: hun er avbildet på en søyle i Thutmoses grav.[13]
  • Menwi, Merti, og Menhet: tre utenlandske hustruer.[13]
  • Neferure: hans halvsøster og datter av Hatshepsut. Det er mulig at Thutmose ble gift med sin halvsøster,[12] men det er ingen avgjørende bevis på et slikt ekteskap. Det har vært foreslått at det var Neferure, framfor Satiah, som kan ha vært mor til Amenemhat.[13]

Thutmoses kriger

[rediger | rediger kilde]
Kart over Levanten ca 1400 f.Kr. som viser kongeriket Mitanni ved dets største utbredelse.
Knivblad i bronse med inskripsjonen av kartusjen til Thutmose III, «Elsket av Min av Koptos». Tempelet til Min, Koptos, Egypt. Petrie Museum
Thutmose III beseirer sine fiender. Relieff på sjuende pylon i Karnak.

Thutmose III er blitt framstilt som et militært geni av mange senere omtaler, og svulstig omtalt som Egypts Napoléon Bonaparte, og som i motsetning til sistnevnte, tapte Thutmose aldri et slag.[2] Hun utførte nær et tjuetalls militære kampanje i løpet av tjue år. Han var en aktiv ekspansjonistisk hersker, og fremmet som Egypts største erobrer.[14] Det er nedtegnet at han erobret 350 byer i løpet av sin regjeringstid og erobret det mest av Midtøsten fra elven Eufrat i nord til Nubia i sør i løpet av 17 kjente militære kampanjer. Han var den første farao etter Thutmose I som krysset Eufrat under sin krig mot Mitanni, en hurrittisktalende stat i nordlige Syria og sørøstlige Anatolia. Samtidens kilder i Egypt snakket om at landet behersket verden «til dens ytterste kanter», men det var ikke tilfelle. Egypt ble en stormakt og albuet seg til en maktposisjon i det østlige middelhavsområdet, men området utenfor Nildalen var aldri helt dominert. De store og små bystatene i Palestina var overvåket, men Egypt klarte aldri å beholde kontrollen over Syria. Likevel kan man si at landet tok en imperialistisk utbytting av råvarene og tok kontroll over handelsveiene.[15]

Nedtegnelsene om hans militære kampanjer ble transkribert på veggene av tempelet til Amon ved Karnak og siden samlet av den tyske forskeren Kurt Heinrich Sethe i verket Urkunden der 18. Dynastie. Thutmose framstår som Egypts fremste krigerkonge som omformet Egypt til en internasjonal supermakt ved å skape et rike som strakte seg fra de asiatiske regioner i sørlige Syria og Kanaan i øst til Nubia i sør.[16] I de fleste av hans kriger ble hans fiender beseiret by etter by inntil de var fullstendig underkastet. Den foretrukne taktikken var å undertrykke en langt svakere by eller bystat en etter en, ta bit for bit fra fienden inntil fullstendig herredømme var oppnådd.

Mye er kjent om krigerkongen Thutmose, ikke bare grunnet hans militære prestasjoner, men også ettersom hans kongelige skriver og general Thanuny skrev om hans erobringer og styre. Thutmose greide å erobre et stor antall byer og landområder ikke minst ved en revolusjon og forbedringer av militære våpen. Da hyksosfolket invaderte og undertrykket nordlige Egypt var det med mer avanserte våpen enn hva egypterne rådde over, slik som hestetrukne stridsvogner. Inntil egypterne selv lærte seg å bruke slike våpen hadde de lite å stille opp mot hyksosfolkets militærapparat. Thutmose møtte liten motstand mot naborikene, noe som gjorde at han kunne ekspandere sitt rike raskt, også for at han selv sørget for å angripe langt svakere motstandere. Hans hær fraktet også båter over tørt land. Inskripsjonene på den indre veggen av det store kammeret i Amons tempel ved Karnak har gitt en detaljert og den mest omfattende redegjørelse av oldtidens egyptiske kriger.[11]

Første kampanje

[rediger | rediger kilde]

Da Hatshepsut døde den tiende dagen på den sjette måneden av Thutmoses (formelt) 21. regjeringsår, i henhold til informasjonen til en enkel stele fra Armant, fikk Thutmose III etterretning at kongen av bystaten Kadesj (i dagens Syria) hadde avansert med sin hær mot Megiddo,[17] samlet Thutmose III og marsjerte ut av Egypt og nordover. Han passert grensefestningen Tjaru (Sile) mellom Egypt og Kanaan den tjuefemte dagen av åttende måned.

Thutmose marsjerte sine tropper gjennom kystsletten så langt som Jamnia, deretter innlands til Yehem, en liten by i nærheten av Megiddo, som han nådde midten av den niende måneden det samme året.[18] Det påfølgende slaget ved Megiddo var antagelig det største slaget som Thutmose utkjempet i samtlige av sine kriger. En fjellrygg som stakk innover fra Karmelberget sto mellom Thutmose og Megiddo, og han hadde tre mulige veier å ta.[19] Den nordlige veien og den sørlige veien gikk begge rundt fjellet, men ble bedømt av hans krigsråd å være de tryggeste, men Thutmose i sin store tapperhet (ifølge hans eget selvskryt i egyptiske inskripsjoner) anklaget rådet for feighet og besluttet å ta den farlige veien[20] gjennom fjellpasset Aruna (Wadi Ara), som han påsto var akkurat bredt nok til at hæren kunne passere «hester etter hest og mann etter mann.»[18]

Til tross for det skrytende preget i Thutmoses annaler, eksisterer faktisk dette fjellpasset, men er ikke så trangt som Thutmose indikerer.[21] Det var uansett vellykket som strategisk bevegelse da hæren kom ut på den andre siden sto de på Esdraelonsletten, direkte mot bakenden av den kanaanittiske hæren og Megiddo.[19] Av en eller annen årsak gikk ikke den kanaanittiske hæren straks til angrep da den egyptiske hæren kom ut av passet,[18] og isteden kunne Thutmose på avgjørende vis omringe fiendens styrker.[19] Det var vanskelig å bestemme størrelsen på de to styrkene, men som forskeren Donald B. Redford har foreslått kan den tiden som det tok å forflytte en hær gjennom passet benyttes for å bestemme størrelsen på den egyptiske hæren, og om antallet sauer og geiter som ble fanget kan antyde størrelsen på den kanaanittiske hæren, var antagelig begge hærene på rundt 10 000 menn.[22] Med tanke på ressurser mener forskerne at den egyptiske hæren likevel var den mest tallrike. I henhold til Thutmoses inskripsjoner ved Karnak skjedde slaget på «år 23, I Shemu [dag] 21, den nøyaktige dagen for festivalen for den nye måne»,[23] en månedato. Denne tilsvarer 9. mai 1457 f.Kr. basert på Thutmoses overtagelse av tronen i 1479 f.Kr.

Etter at egypterne seiret i slaget, benyttet soldatene tid til å plyndre fienden, og fienden kunne derfor rømme til Megiddo[24] Thutmose ble tvunget til å beleire byen, men til sist greide han å erobre den etter en beleiring på sju eller åtte måneder.[24] En beregning har kommet fram til at 8 300 av fienden ble drept og rundt 3 400 ble tatt til fange. Selv skal egypterne ha mistet omtrent halvparten.[25] Denne krigen endret drastisk den politiske situasjonen i Midtøsten. Ved å underlegge seg festningsbyen Megiddo fikk Thutmose kontroll over hele nordlige Kanaan, og syriske fyrster ble tvunget til å sende tributter og sine egne sønn som gisler til Egypt.[26] Fra andre siden av Eufrat sendte assyriske, babylonske og hettittiske konger gaver til Thutmose, noe han selv hevdet å være «tributter» i sine inskripsjoner på veggene i Karnak.[27] Det eneste merkbare fraværet er Mitanni som kom til å bære byrden av de påfølgende egyptiske krigføringene i Levanten.

Kampanjer i Kanaan og Syria

[rediger | rediger kilde]

Thutmoses andre, tredje og fjerde militære kampanjer synes ikke å ha vært mer enn å samle inn tributter i Syria og Kanaan.[28] Tradisjonelt har materialet direkte etter teksten for første kampanje blitt tolket som å være andre kampanje.[29] Denne teksten nedtegner tributt fra området som egypterne kalte Retjenu (omtrentlig tilsvarende som Kanaan) og det var omtrent på den samme tiden som Assyria betalte en andre «tributt» til Thutmose.[30] Det er sannsynlig at disse tekstene kom fra Thutmoses 40. regjeringsår eller senere, og således har ingenting å gjøre med andre kampanje. Om det er tilfellet er det ingen nedtegnelser fra denne kampanjen som har blitt funnet.[29] Thutmoses tredje kampanje ble ikke betraktet som betydningsfullt nok til å bli omtalt på den ellers omfattende veggen i Karnak. En undersøkelse ble gjort av dyr og planter han fant i Kanaan, som ble illustrert på veggene i et særskilt rom i Karnak.[31] Denne undersøkelsen er datert til Thutmoses 25. regjeringsår.[32] Det er ingen tekster fra hans fjerde kampanje,[33] men ved et tidspunkt ble en festning bygget i nedre Libanon og tømmer ble hogd ned for å bygge prosesjonsbåt, og dette er antagelig innenfor denne tidsrammen.[34]

Erobringen av Syria

[rediger | rediger kilde]
Annalene til Tuthmoses III iKarnak som framstiller ham stående foran ofringer som ble gitt til ham etter hans utenlandske kampanje.

Thutmoses femte, sjette og sjuende kampanjer var rettet mot fønikiske byer i Syria og mot Kadesj ved elven Orontes. I Thutmoses 28. regjeringsår begynte hans femte militære kampanje hvor han først erobret en ukjent by (navnet falt i en lakune) som hadde blitt befestet av den syriske bystaten Tunip.[35] Deretter forflyttet hans innover landet og erobret byen og området rundt Ardata;[36] byen ble plyndret og kornmarkene brent. I motsetning til tidligere plyndringsangrep, befestet Thutmose III med en garnison området kjent Djahy og som muligens er kun en referanse til sørlige Syria.[28] Det gjorde det mulig å sende skip med tropper og forsyninger mellom Syria og Egypt.[36] Selv om det ikke finnes direkte bevis for, det er av denne grunn at en del forskere har antatt at Thutmoses sjette kampanje, i hans trettende år, begynte med å transportere tropper direkte til Byblos med skip, og omgikk Kanaan helt og holdent.[36]

Etter at troppene ankom Syria fortsatte de inn i den nordlige delen av Jordandalen og deretter videre nordover og herjet landområdene til Kardesj.[37] Etter å ha vendt mot vest igjen, tok Thutmose Simyra (Tell Kazel) og slo ned et opprør i Ardata.[38] For å forhindre nye opprør tok Thutmose gisler fra byene i Syria. De syriske byene var styrt av et lite antall adelige som var alliert med Mitanni. Ved å sikre seg nøkkelmedlemmer av disse familiene og holde dem i varetekt i Egypt, minsket tendensen til å gjøre opprør.[37] Likevel gjorde flere syriske byer opprør på nytt i hans 31. år og vendte tilbake til Syria i sin sjuende kampanje, tok havnebyen Ullaza, [37] mindre fønikiske havner langs kysten.[38] Alt overskuddskorn som ble produsert i Syria ble lagret i havnene han nylig hadde erobret og ble benyttet i forsyningene av egyptiske militære og sivile som var tilstede for administrasjonen av Syria.[37] Det etterlot de syriske byene i fattig tilstand, og med deres økonomi i ruiner, hadde de ikke økonomiske midler til å finansiere et opprør.[39]

Angrep på Mitanni

[rediger | rediger kilde]

Etter at Thutmose III hadde tatt kontroll over syriske byer var det opplagte målet for hans åttende kampanje staten Mitanni i nord. For å komme fram til landet måtte elven Eufrat krysses. Han seilte direkte til Byblos [40] og fikk bygget båter som ble fraktet over land, fortsatte med de vanlige angrepene og plyndringene etter hvert som han bevegde seg gjennom det landskapet han allerede hadde tatt.[41] Han fortsatte videre nordover gjennom det området som tilhørte byene til Aleppo og Karkemisj. Eufrat ble raskt krysset med de båtene som var fraktet med og det tok kongen av Mitanni med overraskelse.[41]

Det synes som om Mitanni ikke forventet noen invasjon og hadde ingen hær klar til å forsvare seg mot egypterne, skjønt deres skip på Eufrat forsøkte å forhindre egypterne å krysse elven.[40] Thutmose marsjerte uhindret fra by til by og plyndret dem mens den lokale adelen gjemte seg i grotter, slik de egyptiske nedtegnelsene har presentert hendelsene.[41] I løpet av denne perioden hvor de ikke mæte noen betydelig motstand, satte Thutmose sin andre stele som markerte hans kryssing av Eufrat. Den ble plassert ved siden av den stelen som hans bestefar, Thutmose I, hadde latt reise flere tiår tidligere.[41] De lokale forsøkte å samle seg til motstand, men det ble raskt feid til side [41] før Thutmose III vendte tilbake til Syria via området Niye i nærheten av Apamea hvor han etterlignet sin bestefar ved å gå på elefantjakt.[42] Han samlet tributt eller gaver fra utenlandske herskere og reiste tilbake til Egypt i triumf.[40]

Kampanjer i Syria

[rediger | rediger kilde]
Thutmoses tekhen waty, i dag stående i Roma som Lateranobelisken etter å ha blitt tatt fra Karnak av keiser Konstantin den store i 326 e.Kr., skjønt han døde før den ble skipet ut av Alexandria. Det var hans sønn, keiser Konstantius II, som fullførte frakten i 357.

Thutmose III kom tilbake til Syria for sin niende kampanje i sitt 34. regjeringsår, men det synes at dette bare var et angrep på et område kalt Nukhashshe (Nuhašše), et område i nordvestlige Syria bosatt av seminomadiske folk.[43] Plyndringen som ble nedtegnet er minimal, noe som kan tolkes som et mindre angrep.[44] Nedtegnelser fra hans tiende kampanje indikerer langt mer krigføring. Ved hans 35. regjeringsår, hadde kongen av Mitanni samlet en stor hær og møtte den egyptiske hæren ved Aleppo.[45] Som vanlig for enhver egyptisk farao skrøt Thutmose at han fikk en fullsendig knusende seier. Men dette utsagnet er mistenkelig ved det meget lille krigsbyttet som bla tatt.[45] Inskripsjonene ved Karnak indikerer at han tok kun 10 krigsfanger.[46] kampen kan ha havnet i fastlåst situasjon, [45] dog mottok han tributt etter kampanjen, noe som kan antyde at slaget likevel hadde positiv effekt for Thutmose.[42]

Detaljene for hans neste to kampanjer er ukjente.[42] Hans ellevte er antatt å ha skjedd i løpet av hans 36. regjeringsår. Hans tolvte er antatt å ha skjedd i hans 37. år ettersom hans trettende er omtalt i Karnak for å ha skjedd i hans 38. år.[47] Deler av listen over tributter for hans tolvte kampanje står umiddelbart før hans trettende begynner, og innholdet nedtegnet, særskilt for jakt på ville dyr og bestemte mineraler av uklar type, kan indikere at det skjedde på steppene rundt Nukhashshe, men det har forblitt ren spekulasjon.[48]

I hans trettende kampanje kom Thutmose tilbake til Nukhashshe for en meget mindre kampanje.[47] Hans fjortende kampanje, som skjedde i løpet av hans 39. år, ble utkjempet mot shasufolket. Lokaliseringen av denne krigføringen er umulig å fastslå ettersom shasufolket var nomader som kunne forflytte seg fra Libanon i nord til Edom i sør.[49] Etter denne kampanjen har tallene som ble gitt av faraos skrivere alle falt i lakune (hull i inskripsjonene), og kan kun bli tatt med ved dato. I hans 40. år ble det samlet tributt fra utenlandske herskere, men det er ukjent om det var som følge av en kampanje.[50] Hans siste kampanje i Levanten er bedre dokumentert. En gang før hans 42. år synes det som om Mitanni hadde påvirket de store byene i Syria til å gjøre opprør.[51] Thutmose forflyttet sin tropper langs land opp langs kysten av Midtøsten og slo ned opprør på Arkasletten (Arkantu i Thutmoses krønike) og forflyttet seg videre til Tunip.[51] Etter at byen på nytt ble erobret, vendte han seg på nytt mot Kadesj. Han angrep og ødela tre omliggende garnisoner utstasjonert av Mitanni og vendte tilbake til Egypt i triumf.[52] Denne seieren var likevel verken fullstendig eller endelig ettersom Kadesj ikke ble erobret,[52] og Tunip ble ikke alliert eller lojal til ham særlig lenge, og helt sikkert ikke etter at han døde.[53]

Krig i Nubia

[rediger | rediger kilde]

Thutmoses siste militære kampanje ble gjennomført i hans 50. regjeringsår. Han angrep Nubia, men dro kun så langt sør som til Nilens fjerde katarakt. Selv om ingen annen farao hadde noen gang trengt så langt med en hær hadde tidligere faraoer bidratt til spre Egypts innflytelse og kultur så langt allerede, og det eldste egyptiske dokument funnet ved Gebel Barkal, rundt 400 km nord for dagens hovedstad Khartoum i Sudan, er datert til tre år før Thutmoses kampanje.[38]

Monumentale byggverk

[rediger | rediger kilde]
Skulptur av Thutmose III, med guden Montu-Ra og gudinnen Hathor (noe skadd), fra tempelet til Amon-Ra ved Karnak, i dag i British Museum.

Thutmose III var en stor byggherre og reiste over femti templer, men flere av disse har gått tapt og er kun kjent via omtale i skriftlige nedtegnelser.[4] Han bestilte også bygging av mange graver for adelen, som ble framstilt med større håndverksmessig dyktighet enn noen gang tidligere. Hans styre var også en periode med store stilistiske endringer innenfor skulptur, maleri og relieff knyttet til konstruksjon, men en del av denne kunstneriske prosessen begynte allerede under Hatshepsut.

Kunstnerisk utvikling

[rediger | rediger kilde]
En krone fra graven til Menhet, Menwi og Mertis.
Glassframstillingen ble bedre under styret til Thutmose III og denne koppen bærer hans navn.
Framstilling av Tuthmose III i Karnak som holder en hedj-klubbe og et sekhem-septer, stående foran to obelisker han hadde reist der.

Thutmoses arkitekter og kunstnere viste et kontinuitet med den formelle stilen til tidligere faraoer, men videreutviklingen av denne skilte ham ut fra hans forgjengere. Selv om han fulgte den tradisjonelle reliffstilen for det mest av hans styre, begynte han etter hans 42. regjeringsår framstille seg selv med Deshret, den røde kongekrone av Nedre Egypt, og en šndyt-kilt, en uovertruffen stil.[54] Arkitektonisk var hans bruk av søyler også i en uovertruffen stil. Han bygde Egypts eneste kjente sett av heraldiske søyler, to store søyler stående alene framfor å være en del av sett som støttet et tak.[55] Hans jubileumshall var også revolusjonerende i egyptisk sammenheng og er utvilsomt den eldste kjente bygning bygd i stilen av en basilika, «kongelig søylehall».[55] Selv om det ikke er direkte en del av hans monumenter, synes det som om Thutmoses kunstnere hadde lært seg kunsten å gjøre glass, utviklet tidlig i 18. dynasti, for å framstille drikkebeholdere ved den kjerneformet framstillingsmetoden.[56] Det er den eldste metoden for framstilling av glassbeholdere og hvor glasshåndverkeren formet beholderens form rundt en kjerne av keramisk materiale, og tvinnet tråder av varmt glass rundt denne, la til håndtak og kant, før beholderen ble kjølnet og kjernen ble fjernet.[57]

Karnak

[rediger | rediger kilde]

Thutmose besluttet å gi langt mer oppmerksomhet til Karnak enn noe annet sted. I Iput-isut, tempelet i sentrum av stedet, ombygget hans søylehallet til sin bestefar Thutmose I, tok fra hverandre det røde kapellet til Hatshepsut, bygget den fjerde pylon, og en helligdom for Amons hellige bark i dets sted, og bygde et forkammer foran det hvor taket ble støttet av hans heraldiske søyler.[55][58] Han bygget temenosvegg rundt det sentrale kapellet som inneholdt mindre kapeller, sammen med verksteder og lagerrom.[55] Øst for hovedhelligdommen bygget han en jubileumshall for å feire sin sedfestival. Hovedhallen var bygget som en basilika med rekker av søyler som støttet taket på hver side av midtgangen. De to sentrale rekken var høyere enn de andre for skape vinduer hvor taket var delt.[55] To av de mindre rommene i tempelet inneholdt relieffer som viste fram undersøkelsen av planter og dyr i Kanaan som ble utført på hans tredje kampanje.[59]

Øst for Iput-Isut reiste han et annet tempel dedikert Aton og hvor han ble avbildet mens han mottok guddommens støtte.[60] Det var på innsiden av dette tempelet at Thutmose planla å reise sitt tekhen waty, eller «unike obelisk».[60] Denne var formgitt til å stå alene framfor som den ene delen av et par, og er den høyeste obelisk noen gang som har blitt vellykket hogd ut. Den ble imidlertid ikke reist av denne farao, men av Thutmose IV 35 år senere.[61] Senere ble den tatt og fraktet til Roma av keiser Konstantius II og er nå kjent som Lateranobelisken. I 390 e.Kr. fikk den kristne keiser Theodosius tatt en obelisk fra tempelet i Karnak og fraktet den til Østromerrikets hovedstad Konstantinopel hvor den ble reist på nytt på byens Hippodrom. Den er nå kjent som Theodosius’ obelisk. Således er to obelisker fra Thutmoses tempel i Karnak tatt og står i hver av de historiske hovedstedene til Romerriket.

Thutmose satte også i gang byggeprosjekter sør for hovedtempelet mellom helligdommen til Amon og tempelet til Mut.[60] Umiddelbart sør for hovedtempelet bygde han sjuende pylon ved nord-sør-veien som hadde ankomst til tempelet mellom fjerde og femte pyloner. Det ble bygget for bruk under hans jubileum og ble dekorert med scener og inskripsjoner om hans beseirete fiender. Han plasserte kongelige kjempestatuer på begge sider av pylonen og plasserte ytterligere to obelisker på sørsiden foran inngangsporten.[60] Sokkelen til den østlige obelisken står fortsatt, men den vestlige obelisken ble transport til hippodromen i Konstantinopel, som nevnt over.[60] Lengre sør langs veien ferdigstilte han den åttende pylon, som Hatshepsut allerede hadde påbegynt.[55] Øst for veien fikk han gravd opp og dannet en hellig innsjø på rundt 76 ganger 122 meter, og plasserte en annen barkhelligdom i alabast i nærheten.[55] Han beordret de kongelige kunstnere til avbilde hans omfattende samlinger av fauna og flora i hans botaniske hage. Her ble den guddommelige skapelses- og fornyelseskraften bekreftes magisk og kultisk i forbindelse med den kongelige skapelsesgarantien, og som framgår i de mange framstillingene av flora og fauna.[62]

Grav

[rediger | rediger kilde]
En scene fra Amduat på veggene til graven til Thutmose III, KV34. Merk de skisseaktige illustrasjonene som stilmessig går sammen med hieroglyfene.

Thutmoses grav (KV34) ble gjenoppdaget av Victor Loret i 1898. Den var hogd ut av berget helt sør i Kongens dal. Arkitekturen til KV34 representerer en overgang i formgivningen til en kongelig grav. Den benytter en plantegning som er typisk for gravene til 18.dynasti med en skarp sving i forværelset før gravkammeret. En bratt ankomst gir tilgang til en korridor, et forkammer med sentral nedstigning og en andre korridor som fører til et brønnkammer.[63] Bortenfor denne er et forkammer som er trapesfomet med to sentrale søyler og en trapp i den nordlige enden som går videre til selve gravkammeret, som er formet som en kartusj. Steinsarkofagen som Thutmoses lik var plassert i var fortsatt tilstede, men skadet av gravplyndrere.[63]

En fullstendig versjon av Amduat, en viktig gravtekst fra det nye riket, er i forværelset og var således den første grav hvor egyptologene fant den komplette teksten. Gravkammeret med sine to søyler, ovalformet som en kartusj, hadde et tak dekorert med stjerner, noe som symboliserte grotten til solguden Sokar. Midt i gravkammeret er en stor sarkofag i rød kvartsitt, også formet som en kartusj. På de to søylene i midten av kammeret er det avsnitt fra Ra-litaniet (eller Bønnebok til Ra), en tekst som feiret den senere solguden, og som identifiseres med farao på denne tiden. På den andre søylen er et meget spesielt bilde som framstiller Thutmose III som blir ammet av gudinnen Isis, forkledd som et tre.[64]

Veggene var dekorert i en framstilling som stilistisk var preget av forenkling og skjematisk, og som etterlignet en håndskrift som var mer forventet å se i gravskrift på papyrus enn på en overdådig veggdekorasjon for en kongegrav. Fargeleggingen var tilsvarende forenklet, utført i enkle svarte figurer fulgt av tekst på en lys bakgrunn hvor det som ble framhevet var farget i rødt eller lyserødt. Dekorasjonene avbildet farao som støttet gudene i å beseire Apep, kaoset slangegud, derav hjelpe å sikre den daglige gjenfødselen til solen foruten også faraos egen gjenoppstandelse.[65]

Vandaliseringen av Hatshepsuts monumenter

[rediger | rediger kilde]
Djeser-Djeseru er hovedbygningen i Hatshepsuts dødstempelkompleks ved Dayr al-Bahri; formgitt av Senemut, bygningen er et eksempel på perfekt symmetri som går forut Parthenon i Athen, og var det første bygningskompleks som ble reist på stedet hun valgte, og som er en del av Tebens nekropolis.

Det eksisterte lenge en generell teori at etter hennes ektemann Thutmose II døde, tok Hatshepsut tronen fra Thutmose III. Selv om han var medregent ved denne tiden spekulerte tidlige historikere at Thutmose III aldri tilga sin stemor for å ha nektet ham tilgang på Egypts trone for de første to tiårene av sitt styre.[66] Etter rundt tjue år etter Hatshepsuts død begynte Thutmose III å utslette minne om henne som farao. Hennes statuer ble ødelagt og bilder og navnkartusjer ble slettet. Det synes som om han tenkte å bruke hennes tempel som helligdom for Amon og Hathor. Bildene av henne ble hugget ut og navnet erstattet av navnet til Thutmose II eller sitt eget, men planene ble forkastet og i siste regjeringsår opprettet Thutmose III et nytt bygg på en høyere beliggenhet.[67]

Tradisjonelt har dette blitt tolket som damnatio memoriæ, et romersk begrep hvor en person fordømmes ved å slettes for de historiske opptegnelser og minne. Imidlertid har denne teorien blitt revidert etter at det oppsto spørsmål hvorfor Hatshepsut ville ha latt en krenket arving få kontroll over hæren, hvilket er kjent at hun gjorde. Dette synet er støttet ved det faktum at det ikke finnes noe sterkt bevis som kan vise at Thutmose III søkte å kreve tronen. I tillegg er det faktum at de monumentene som Hatshepsut reiste ikke ble ødelagt før opptil 25 år etter hennes død, sent i regjeringstiden til Thutmose III da han var en aldrende mann. Han var da i et annet medregentskap, denne gangen med sin sønn, som ble farao Amenhotep II, som det er kjent at han forsøkte å identifisere verkene til Hatshepsut som sine egne. I tillegg ble Thutmose IIIs dødstempel bygget rett ved siden av Hatshepsuts, noe som ikke ville ha skjedd om Thutmose III hadde en uvilje mot henne. Forskning ved blant annet Charles Nims og Peter Dorman har funnet ut at vandaliseringen av Hatshepsuts monumenter kan bli datert til rundt 46. eller 47. av Thutmoses regjeringsår (ca. 1433-1432 f.Kr.).[68] Det var ikke bare Hatshepsuts som ble utsatt for denne behandlingen, også hennes fremst embetsmann, Senenmut, fikk en tilsvarende behandling.[69] Isteden har vandaliseringen blitt tolket som et middel for å sikre en glatt etterfølgelse av Thutmoses sønn, den framtidige Amenhotep II, og hindre krav fra noen overlevende slektning av Hatshepsut som hadde like god eller bedre krav på tronen. Det er også mulig at vandaliseringen kunne først skje etter at en generasjon av mektige religiøse og administrative, som hadde tjenestegjort under både Hatshepsut og Thutmose III, var døde.[68]

Død og begravelse

[rediger | rediger kilde]
Det mumifiserte hodet til Thutmose III.
Statue av Thutmosis III ved Kunsthistorisches Museum, Wien.

I henhold til den amerikanske egyptologen Peter Der Manuelian etablerer et utsagn i gravbiografien til en myndighetsperson ved navn Amenemheb at Thutmose III døde i år 54, III Peret-dag 30 av sitt styre etter å ha styrt Egypt i «53 år, 10 måneder og 26 dager».[70] Han døde en måned og fire dager før begynnelsen på sitt 54. regjeringsår.[71] Om årene da han hadde et såkalt samstyre med Hatshepsut og Amenhotep II er trukket fra, hadde han styrt som farao alene for akkurat over 30 år.

Mumie

[rediger | rediger kilde]

Mumien til Thutmose III ble oppdaget i forrådet til Dayr al-Bahri over dødstempelet til Hatshepsut i 1881. Han var blitt gravlagt sammen med andre faraoer fra 18. og 19. dynasti: Ahmose I, Amenhotep I, Thutmose I, Thutmose II, Ramses I, Seti I, Ramses II og Ramses IX, foruten en del faraoer fra 21. dynasti, Pinedjem I, Pinedjem II og Siamun.

Mens det ofte hevdes at hans mumie ble først pakket ut av Gaston Maspero i 1886, er det riktige at det var Émile Brugsch i 1881. Mumien ble pakket ut kort tid etter at den ble fraktet til Det egyptiske museet i Kairo mens Maspero var i Frankrike, men den ble «offisielt» pakket ut av Maspero i 1886 da han allerede viste at den var i relativ dårlig forfatning.[72] Mumien hadde blitt omfattende skadet allerede i oldtiden av gravplyndrere, og dens innpakning hadde blitt klippet av og revet opp av familien Rassul som hadde oppdaget graven og dens innhold noen år tidligere.[73] Masperos beskrivelse av liket har gitt ide om hvor omfattende skadene var:

«Hans mumie var ikke sikkert skjult for mot avslutningen av 20. dynasti var den revet ut av kisten av gravplyndrere som strippet den og rev av den de juveler som dekket den, skadet den i hastverket av å frakte vekk byttet. Den ble i ettertid gravlagt på nytt og ble liggende uforstyrret inntil dagens tid, men før den nye begravelsen var en del renovering av innpakningen nødvendig, og deler av kroppen ble løs, og de som restaurerte, for å gi mumien den nødvendige fasthet, bant den opp mellom fire åreformede treplanker, malt hvite og plasserte tre stykker på innsiden av innpakningen og en på utsiden...»[74]

Angående ansiktet, som ikke var skadet, tolket Maspero som følgende:

«Lykkeligvis hadde ansiktet, som hadde blitt dekket med bek under balsameringen, hadde ikke fått skader fra denne grove behandlingen, og framsto intakt da den beskyttende masken ble fjernet. Dens framtoning synes ikke å svare til vårt ideal for en erobrer. Hans statuer, som ikke representerte ham som en type av mannlig skjønnhet, dog ga ham forfinede, intelligente trekk, men i en sammenligning med mumien viser at kunstnerne har idealisert deres modell. Pannen var unormalt lav, øynene innsunket, haken tung, leppene tykke, og kinnbeina var særdeles framtredende; det hele minnet om fysiognomien til Thûtmosis II, skjønt med større framvisning av energi.»[74]

Maspero var så motløs over mumiens tilstand og utsikten til at alle de andre mumiene var tilsvarende ødelagt at han ville ikke pakke ut en annen på flere år. Det viste seg senere at svært få av dem var i dårlig forfatning.[73] I motsetning til mange andre eksempler fra Dayr al-Bahri mumiens kiste av tre, men enhver form for forgylling eller dekorasjon var antagelig fjernet allerede i oldtiden.

Ved en senere undersøkelse av Thutmoses mumie av anatomen Grafton Elliot Smith ble det slått fast at Thutmose var 1,615 meter høy,[75] men mumien manglet føttene, så Thutmose III var uten tvil høyere enn det tall som ble gitt av Smith.[76] Thutmoses mumie er i dag oppbevart ved Hallen til de kongelige mumier ved Det egyptiske museet i Kairo, katalognummer 61068.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Partridge (2002), s. 202-203
  2. ^ a b c Millmore, Mark: «Thutmose III The Napoleon of Ancient Egypt 1479 – 1425 BC», Discovering Egypt
  3. ^ Campbell (1964), s. 5.
  4. ^ a b Lipinska (2001), s. 401.
  5. ^ Grimal (1988), s. 202.
  6. ^ Redford (1966), s. 119.
  7. ^ Breasted (1906), s. 234.
  8. ^ Murnane (1977), s. 44.
  9. ^ Beckerath (1997), s. 189
  10. ^ Tyldesley (1996), s. 94–95
  11. ^ a b Mark, Joshua J. (20. juli 2017): «Thutmose III», Ancient History Encyclopedia
  12. ^ a b c O'Connor & Cline (2006)
  13. ^ a b c d e Dodson & Hilton (2004), s. 132.
  14. ^ Breasted (1914), s. 85
  15. ^ Schultz (2007), s. 143
  16. ^ O'Connor, David & Cline, Eric H. (2006): Thutmose III: A New Biography (PDF), forordet, s. v-vi
  17. ^ Redford (1992), s. 156.
  18. ^ a b c Steindorff & Seele (1942), s. 53.
  19. ^ a b c Redford (1992), s. 157.
  20. ^ Steindorff & Seele (1942), s. 54.
  21. ^ Gardiner (1964), s. 192.
  22. ^ Redford (2003), s. 197.
  23. ^ Urkunden der 18. Dynastie, 657.2
  24. ^ a b Steindorff & Seele (1942), s. 55.
  25. ^ Nelson, Harold Hayden (1913): The Battle of Megiddo, University of Chicago Press, s. 53; se også Keegan, John (1993): The History of Warfare. Key Porter Books. ISBN 1-55013-289-X.
  26. ^ Steindorff & Seele (1942), s. 565.
  27. ^ Gardiner (1964), s. 193.
  28. ^ a b Grimal (1988), s. 214.
  29. ^ a b Redford (2003), s. 53.
  30. ^ Breasted (1906), s. 191.
  31. ^ Breasted (1906), s. 192.
  32. ^ Redford (2003), s. 213.
  33. ^ Breasted (1906), s. 193.
  34. ^ Redford (2003), s. 214.
  35. ^ Breasted (1906), s. 195.
  36. ^ a b c Redford (2003), s. 217
  37. ^ a b c d Redford (2003), s. 218
  38. ^ a b c Grimal (1988), s. 215.
  39. ^ Redford (2003), s. 219.
  40. ^ a b c Redford (2003), s. 226.
  41. ^ a b c d e Redford (2003), s. 225.
  42. ^ a b c Grimal (1988), s. 216.
  43. ^ Redford (2003), s. 81.
  44. ^ Redford (2003), s. 83.
  45. ^ a b c Redford (2003), s. 229.
  46. ^ Redford (2003), s. 84.
  47. ^ a b Redford (2003), s. 87.
  48. ^ Redford (2003), s. 234.
  49. ^ Redford (2003), s. 92.
  50. ^ Redford (2003), s. 235.
  51. ^ a b Redford (2003), s. 238.
  52. ^ a b Redford (2003), s. 250.
  53. ^ Redford (2003), s. 239.
  54. ^ Lipinska (2001), s. 403.
  55. ^ a b c d e f g Lipinska (2001), s. 402.
  56. ^ Honey, W.B. (Apr. 1941): «Review of Glass Vessels before Glass-Blowing by Poul Fossing», The Burlington Magazine for Connoisseurs, s. 135.
  57. ^ «Glassmaking: history and techniques», Khanacademy.org
  58. ^ O'Connor, David & Cline, Eric H. (2006): Thutmose III: A New Biography, s. 199
  59. ^ Grimal (1988), s. 302.
  60. ^ a b c d e Grimal (1988), s. 303.
  61. ^ Breasted (1906), s. 330.
  62. ^ Schulz (2007), s. 158
  63. ^ a b «KV 34 (Thutmes III)» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Theban Mapping Project
  64. ^ «Thutmose III», Crystalinks.com
  65. ^ Pemberton (2004), s. 61.
  66. ^ Shaw & Nicholson (1995), s. 120.
  67. ^ Schulz (2007), s. 186
  68. ^ a b Shaw (2000), s. 241.
  69. ^ Russman (2001), s. 120-121.
  70. ^ Urk. 180.15
  71. ^ Manuelian (1987), s. 20
  72. ^ Forbes, Dennis C. (1998), s. 43-44.
  73. ^ a b Romer, John (2003), s. 182.
  74. ^ a b Maspero, Gaston: History Of Egypt, Chaldaea, Syria, Babylonia, and Assyria, Volume 5 (of 12). Arkivert fra originalen den 23. mai 2006. Project Gutenberg EBook, utgivelsesdato: 16. desember 2005. EBook #17325.
  75. ^ Smith, G. Elliot (2000), s. 34.
  76. ^ Forbes, Dennis C. (1998), s. 631.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Breasted, James Henry ([1906] 2001): Ancient Records of Egypt, [Volume Two, The Eighteenth Dynasty], University of Illinois Press, Nyutgivelse. ISBN 0-252-06974-9.
  • Campbell, Edward Fay Jr. (1964): The Chronology of the Amarna Letters with Special Reference to the Hypothetical Coregency of Amenophis III and Akhenaten. Baltimore: The Johns Hopkins Press.
  • Cline, Eric H.; O'Connor, David (2006): Thutmose III : A New Biography, University of Michigan Press, ISBN 0-472-11467-0.
  • Dodson, Aidan; Hilton, Dyan (2004): The Complete Royal Families of Ancient Egypt, Thames and Hudson. ISBN 0-500-05128-3.
  • Forbes, Dennis C. (1998): Tombs, Treasures, Mummies: Seven Great Discoveries of Egyptian Archaeology, KMT Communications, Inc.
  • Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs, Oxford University Press.
  • Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt. Librairie Arthéme Fayard.
  • Lipinska, Jadwiga (2001): «Thutmose III», i: Redford, Donald, red.: The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt, bind 3, Oxford University Press.
  • Manuelian, Peter Der (1987): Studies in the Reign of Amenophis II, Hildesheimer Ägyptologische Beiträge(HÄB) Verlag.
  • Partridge, R. (2002): Fighting Pharaohs: Weapons and warfare in ancient Egypt. Manchester: Peartree.
  • Pemberton, Delia; Fletcher, Joann (2004): Treasures of the Pharaohs, Chronicle Books LLC. ISBN 0-8118-4424-2
  • Redford, Donald B. (2003): The Wars in Syria and Palestine of Thutmose III. Culture and History of the Ancient Near East 16. Leiden: Brill. ISBN 978-90-04-12989-4.
  • Romer, John (2003): The Valley of the Kings, Castle Books, ISBN 0-7858-1588-0.
  • Russman, Edna R., red. (2001): Etermal Egypt: Masterworks of Ancient Art from the British Museum, University of California Press. ISBN 1-885444-19-2.
  • Schultz, Regine; Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt. Faraoenes verden, Spektrum
  • Shaw, Ian; Nicholson, Paul (1995): The Dictionary of Ancient Egypt. Harry N. Abrams, Inc. ISBN 0-8109-9096-2.
  • Smith, G. Elliot (2000): The Royal Mummies, Duckworth (opptrykk).
  • Steindorff, George; Seele, Keith (1942): When Egypt Ruled the East, University of Chicago.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

(en) Thutmosis III – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Thutmose_III&oldid=24246874»