Surtsey

Surtsey
Surtsey
Surtsey, 16 dager etter at utbruddet nådde havoverflaten.
Geografi
Plassering		Sør-kysten av Island
Areal		1,3 km²
Lengde		1,7 kilometer
Bredde		1,4 kilometer
Administrasjon
Land		Island
Posisjon
Surtsey 63°18′14″N 20°36′17″V
Surtsey på Commons

Surtsey
UNESCOs verdensarv
Kratere på Surtsey (1999)
Land		Island
Innskrevet		2008
Kriterium		(IX)
Se også		Verdensarvsteder i Norden
Referanse		UNESCO nr. 1267

Surtsey («Surts øy») er en vulkansk øy utenfor sør-kysten av Island. Øya er også Islands sørligste punkt. Den ble skapt av et vulkanutbrudd som begynte 130 meter under havoverflaten, og nådde overflaten 14. november 1963. Utbruddet kan ha startet noen få dager tidligere og varte fram til 5. juni 1967, da øya nådde sin maksimale størrelse på 2,7 km². Siden da har erosjon fra vind og bølger ført til en stadig reduksjon av størrelsen, og i 2012 var den kun 1,3 km².

Den nye øya ble oppkalt etter ildens hersker Surt fra norrøn mytologi, og ble nøye studert av vulkanologer under utbruddet, og har siden utbruddets slutt blitt sett på med stor interesse av botanikere og biologer etterhvert som forskjellige dyr og planter har etablert seg på den golde øya. De undersjøiske magmaåpningene som skapte Surtsey er en del av Vestmannaeyjars undersjøiske vulkansystem, som igjen er en del av den Den midtatlantiske ryggen. Vestmannaeyjar-systemet forårsaket også det berømte utbruddet av Eldfell på øya Heimaey i 1973. Utbruddet som dannet Surtsey skapte også noen andre små øyer langs denne vulkanske kjeden, slik som Jólnir og noen ikke navngitte øyer. De fleste av disse eroderte bort i løpet av kort tid.

Forløpet til utbruddet

14. november 1963, klokken 7.15 UTC, seilte tråleren «Ísleifur II» utenfor Vestmannaeyjar-øygruppen, da kokken ombord oppdaget en mørk røyksøyle sørvest for fartøyet. Kapteinen trodde det kunne være et fartøy i brann, og endret kurs for å undersøke. Istedenfor et fartøy ble de vitne til et eksplosivt utbrudd som avga sort aske, noe som indikerte at et vulkanutbrudd hadde begynt på havbunnen.

På tross av at utbruddet var uventet, hadde det tidligere vært enkelte indikatorer på at et vulkanutbrudd var i emning. En uke i forveien hadde en seismograf i Reykjavík registrert svake rystelser, men åstedet for disse hadde ikke blitt stadfestet. To dager før utbruddet begynte, hadde et maritimt forskningsfartøy merket seg at havet i området var noe varmere enn normalt, og på samme tidspunkt hadde folk i kystbyen Vík, 80 km unna, lagt merke til lukten av svovel eller hydrogensulfid.

Trolig hadde utbruddet begynt noen dager tidligere 130 meter under havoverflaten. Ettersom utbruddet bygget opp en vulkan som nærmet seg havoverflaten, kunne ikke vanntrykket lenger undertrykke eksplosjonene, og til slutt nådde lavaen overflaten og sprutet ut i en eksplosjon av vann, lava og gasser.

Den første tiden

Surtsey tidlig under utbruddet.

1. Vanndamp 2. Aske 3. Krater 4. Vann 5. Lag av lava og aske 6. Stratum 7. Magmakanal 8. Magmakammer 9. Dike

I 11-tiden, 14. november 1963, hadde røyksøylen fra utbruddet nådd en høyde på flere kilometer. I begynnelsen fant utbruddet sted ved tre forskjellige åpninger langs en renne som i hovedsak strakk seg diagonalt i nordøstlig til sørvestlig retning, men i løpet av ettermiddagen hadde disse åpningene slått seg sammen til et sammenhengende utbrudd langs rennen. I løpet av den påfølgende uken var det kontinuerlige eksplosjoner, og etter bare få dager var den nye øya, som hovedsakelig besto av vulkansk slagg, over 500 meter lang og 45 meter høy.

Den nye øya fikk navnet sitt etter Surt, som i norrøn mytologi var ildens hersker. Ettersom utbruddet fortsatte ble det konsentrert rundt en åpning langs rennen, og begynte oppbyggingen av øya i en sirkulær form. 24. november målte øya rundt 900 × 650 meter. De voldsomme eksplosjonene som oppsto der lava kom i kontakt med sjøvann, medførte at øya besto av løse hauger av vulkansk slagg, som var svært utsatt for erosjon fra vinterstormene i Nord-Atlanteren. For øvrig tilførte utbruddene mer slagg enn hva erosjonen fjernet, og i februar 1964 hadde øya nådd sin største diameter på 1300 meter.

En interessant hendelse tidlig i øyas liv var landgangen 6. desember 1963 av 3 franske journalister som jobbet for Paris Match. Journalistene oppholdt seg på øya i rundt 15 minutter før voldsomme eksplosjoner tvang dem til å evakuere igjen. Journalistene hevdet på spøkefullt vis fransk herredømme over øya, men Island slo fast at øya var islandsk ettersom den oppsto innenfor islandsk territorialfarvann. Til sammenligning er herredømmet over en annen øy skapt av vulkansk aktivitet, Ferdinandea i nærheten av Sicilia, omstridt.

En permanent øy

De eksplosive freatiske utbruddene forårsaket av den lette tilgangen til vann fra utbruddsåpningene, kastet steiner opp til en kilometer vekk fra øya, og sendte skyer av vulkansk aske så høyt som ti kilometer opp i atmosfæren. Den løse haugen bestående av usammenhengende tefra ville lett blitt vasket vekk av bølgene hadde det ikke vært for den konstante tilførselen av fersk magma, og på dette stadiet av utbruddet kunne man ofte se store støvskyer som blåste vekk.

Tidlig i 1964 hadde kontinuerlige utbrudd bygget opp øya til en slik størrelse at sjøvannet ikke lenger nådde lavaåpningene, og den vulkanske aktiviteten ble mindre eksplosiv. Isteden besto hovedaktiviteten av sprutende lava og lavastrømmer. Disse skapte et hardt dekke bestående av ekstremt erosjonsbestandig stein på toppen av den løse vulkanske massen, noe som forhindret øya fra å forsvinne i havet igjen i løpet av kort tid. Effusive utbrudd pågikk fram til 1965, da øya til slutt hadde nådd et areal på 2,5 km²

28. desember 1963 ble det registrert en økning i den undersjøiske aktiviteten 2,5 km nordøst for Surtsey, som dannet en 100 meter høy rygg på havbunnen. Dette undersjøiske fjellet ble kalt Surtla, men nådde aldri havoverflaten. Utbruddene fra Surtla opphørte 6. januar 1964, og det har siden erodert ned fra en dybde på 23 m til 47 m.

Utbruddet dør gradvis ut

I 1965 avtok aktiviteten på utbruddet, men i slutten av mai samme år begynte et utbrudd ved en av magmaåpningene 600 meter utenfor nordkysten av øya. 28. mai kom en ny øy til syne. Den fikk navnet Syrtlingur. Utbruddene på Syrtlingur fortsatte fram til begynnelsen av oktober 1965, da øya hadde et areal på 0,15 km², men da utbruddene stanset eroderte den kjapt vekk, og forsvant i bølgene igjen 24. oktober.

I løpet av desember 1965 var det mer undersjøisk aktivitet 900 meter sørvest for Surtsey, og en ny øy ble skapt. Den fikk navnet Jólnir, og i løpet av de neste åtte månedene vokste den til å bli 70 meter høy og dekke 0,3 km². Øya led den samme skjebnen som Surtlingur, og etter at den vulkanske aktiviteten opphørte 8. august 1966, eroderte den raskt og forsvant i bølgene i løpet av oktober 1966.

Den 19. august 1966 begynte igjen utbrudd av lavastrømmer på hovedøya, noe som ga den ytterligere motstand mot erosjon. Utbruddsfrekvensen avtok jevnt, og opphørte fullstendig 5. juni 1967. Surtsey har vært en sovende vulkan siden. Det totale volumet av lava, som ble avgitt i løpet av de 3,5 årene utbruddet varte, var omtrent 1 km³, og øyas høyeste punkt var 174 moh.

Siden har erosjon redusert størrelsen på øya. Et stort område på sørøstsiden har fullstendig erodert vekk, mens en landtunge av sand, kalt Norðurtangi («Nordpunktet» på norsk), har vokst på den nordlige siden av øya. Det har blitt estimert at rundt 0,024 km³ (24 mill. m³) med materiale har gått tapt til erosjon, noe som står for rundt en fjerdedel av det originale volumet over havnivå.

Dyre- og planteliv på øya

Surtsey har helt siden dannelsen vært et utmerket sted for forskning på biokolonisering fra startpopulasjoner som ankommer utenfra, og øya ble gjort til et naturreservat allerede i 1965, mens vulkanen fremdeles hadde utbrudd. I dag har bare et lite antall forskere tillatelse til å gå i land på øya, og den eneste andre måten man kan se Surtsey på nært hold er ved hjelp av småfly.

Planteliv

De første livsformene som etablerte seg på øya var mose og lav, som begge dukket opp så tidlig som 1965. Mose og lav dekker i dag en stor del av øya. I løpet av øyas 20 første leveår ble det observert 20 forskjellige plantearter, men kun 10 av disse etablerte seg permanent i det næringsfattige jordsmonnet.

Ettersom fugler begynte å hekke på øya, ble kvaliteten på jordsmonnet bedre, og det ble mulig for mer avanserte plantearter å overleve på øya. I 1998 ble den første busken funnet på øya – en brekkavier (Salix phylicifolia), som kan bli opptil 4 meter høy. Totalt har det blitt funnet minst 60 plantearter på Surtsey, hvorav 30 har etablert seg permanent. Flere arter fortsetter å dukke opp – grovt sett rundt 2–5 arter i året.

Fugleliv

Lundefugl har etterhvert etablert seg på øya.

Utviklingen av fuglelivet på Surtsey har både vært avhengig av og fremskyndet plantelivet. Fuglene bruker planter for å bygge rede, og de medvirker også til frøspredning. I tillegg gjødsler de jordsmonnet med sin guano. Fugler begynte å ta i bruk øya til hekking 3 år etter at utbruddene hadde opphørt, med havhest og alker som de første til å bosette seg. Åtte fuglearter er nå regelmessig å finne på øya.

En måkekoloni har vært tilstede siden 1988, selv om måker ble observert på breddene av den nye øya bare uker etter at den først dukket opp. Måkekolonien har vært av spesiell betydning for utviklingen av plantelivet på Surtsey, og måkene har på grunn av sitt høye antall hatt en mye større innvirkning på plantekoloniseringen enn noen andre hekkende fugler. En ekspedisjon fant i 2004 de første bevis på at lundefugl hekker på øya. Lundefugler er svært vanlige på resten av øygruppen.

I tillegg til å være et hjem for noen fuglearter, har Surtsey også blitt brukt til mellomlanding for trekkfugler; spesielt de som trekker mellom De britiske øyer og Island. Arter som har vært observert inkluderer blant annet sangsvane og flere varianter av gås og ravn. Selv om Surtsey ligger øst for hovedtraseen for trekkfugler i området, har øya blitt et hyppig stoppested etterhvert som vegetasjonen har bedret seg.

Marint liv

Kort tid etter at Surtsey hadde blitt dannet ble det observert sel i området rundt øya. Den begynte etter kort tid å dra opp på svabergene, spesielt på den nordlige landtungen, som vokste ettersom bølgene eroderte øya. Det ble observert forplantning blant seler på øya i 1983, og en gruppe på opp mot 70 seler gjorde øya til sin parringsplass. Gråsel er mer vanlig på øya enn steinkobbe, men begge har etablert seg på øya. Sel tiltrekker seg også spekkhuggere, som ofte er å se i farvannet rundt Vestmannaeyjar-øygruppen, og nå også ofte i farvannet rundt Surtsey.

På den undersjøiske delen av øya finnes det mange marine arter. Sjøstjerner finnes i hopetall, såvel som kråkeboller og albueskjell. Stengrunnen er dekket av alger, og tang dekker store deler av de undersjøiske skråningene på vulkanen – med den høyeste tetteheten mellom 10 og 20 meter under havoverflaten.

Annet liv

Insekter ankom Surtsey kort tid etter at den hadde blitt dannet, og ble påvist første gang allerede i 1964. De første insektene som ankom øya var flyvende insekter, som enten ble ført dit av vinden eller fløy av egen kraft. Enkelte av disse ble sannsynligvis ført med vinden helt fra det europeiske fastlandet. Senere ankom insekter på flytende drivved, og både levende og døde dyr ble skylt i land på øya. Da en stor gresstust ble skylt i land i 1974, tok forskerne med seg halvparten for analyse, og oppdaget 663 virvelløse landdyr, for det meste midder og spretthaler. De fleste av disse hadde overlevd turen over havet.

Etableringen av insektsbestander på øya ga mat for fugler, og dette hjalp igjen andre arter å etablere seg på øya. Døde fugler ga næringsgrunnlag for kjøttetende insekter, mens gjødslingen av jordsmonnet og den påfølgende oppblomstringen av planteliv gjorde det også beboelig for planteetende insekter.

Enkelte høyere former for landdyr har etterhvert etablert seg i jordsmonnet på Surtsey. Den første makken ble oppdaget i en jordprøve i 1993, og kom trolig dit fra Heimaey ved hjelp av en fugl. Snegler ble funnet i 1998, og så ut til å tilsvare dem som finnes på den søndre delen av det islandske fastlandet. Edderkopper og biller har også etablert seg på øya.

Øyas framtid

Surtsey slik den så ut i 1999.

Etter at utbruddene hadde opphørt, opprettet forskerne et nettverk av målepunkter som de kunne bruke til å måle endringer i øyas form. I de 20 årene som fulgte etter at vulkanen stilnet, avslørte målinger at øya jevnt og trutt sank sammen og hadde blitt omtrent 1 meter lavere. Sammensenkningen var i begynnelsen rundt 20 cm i året, men ble mindre og mindre over tid, og var på 90-tallet nede i rundt 1–2 cm i året. Det fantes mange årsaker til dette: Stabiliseringen av den løse tefraen som mesteparten av øya besto av, sammentrykking av havbunnsavsetninger under øya, og en krumning nedover av litosfæren på grunn av vulkanens vekt.

Det typiske utbruddsmønsteret for vulkaner i Vestmannaeyjar-øygruppen er at hvert utbruddssted bare har ett utbrudd, så det er derfor lite trolig at øya blir større gjennom fremtidige vulkanutbrudd. Den grove sjøen har erodert øya helt siden den først dukket opp, og siden det siste utbruddet har nesten halve arealet gått tapt. Øya mister for tiden rundt 10 000 m² av overflaten hvert år.

Andre små øyer i Vestmannaeyjar-øygruppen gir en pekepinn på hvordan Surtsey trolig blir seende ut etter noen hundre år med erosjon.

Forøvrig er det lite sannsynlig at øya forsvinner helt i den nærmeste fremtid. Det eroderte området besto for det meste av løs tefra, som lett vaskes vekk av vind og bølger. Mesteparten av det som er igjen består av størknet lava, som er langt mer motstandsdyktig mot erosjon. I tillegg har komplekse kjemiske reaksjoner i den løse tefraen inni øya dannet palagonitt-tuff. På Surtsey har denne prosessen gått ganske raskt på grunn av de høye temperaturene relativt nær overflaten.

Selv om øya fremdeles minker i størrelse, vil den likevel trolig bestå i mange hundre år før den blir helt erodert vekk. Man kan få en pekepinn på hvordan den vil se ut i fremtiden ved å se på de mange andre små øyene i Vestamannaeyjar-øygruppen, som ble dannet på samme måte som Surtsey for flere tusen år siden og som har blitt utsatt for betydelig erosjon siden dannelsen.

I 2001 leverte de islandske myndighetene inn en søknad til UNESCO for å få Surtsey registrert som en del av verdensarven. Øya kom på listen 7. juli 2008.

Se også

• Islands geografi
• Den midtatlantiske ryggen
• Vestmannaeyjar

Litteratur

• Selbekk, Rune S. «Surtsey – vulkanøya som dukket opp i fra havet». I: Stein; nr 3 (2004)
• Salomon, Ib. «Surtsey tok pusten fra geologene : 30 år gammel vulkanøy har utviklet seg på rekordtid». I: Illustrert vitenskap; nr 8 (1994)

Eksterne lenker

• Aerial photos, maps and volcanic geology of Surtsey. (en)
• Surtsey Topography Arkivert 25. oktober 2006 hos Wayback Machine. (en)
• The Surtsey Research Society som administrerer øya (en)
• Environmental & Food Agency erklærer Surtsey som verneområde (en)
• Explore North illustrerer frimerker. (en)
• www.zen24203.zen.co.uk/surtsey (en)
• Utførlig informasjon om plante- og dyrelivet på Surtsey