SIBO
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eraer |
| Krigføring |
| Maktmidler |
| Operasjonsformer |
| Lister |
SIBO er en militær forkortelse for strid i bebygd område, og kalles også urban krigføring. Dette innbefatter all slags strid i bebygde områder, både angrep og forsvar. Allerede de første byer var fristende mål og hadde gjerne bymurer for å holde en angriper ute. Fram til 1700-tallet var som regel innledningen til kamper i bebygde områder en beleiring i forkant.
Etter kruttet ble oppfunnet og mobilt artilleri ble praktisk, forsvant betydningen av bymurer. En forsvarer måtte nå nytte byens egen topografi. Moderne byer er svært store, og inneholder mange solide bygninger som kan befestes. Generell militær tankegang sier at byer er kostbare å erobre, men de er derfor også attraktive å forsvare, spesielt for en underlegen styrke.
Det norske forsvarets største treningsområde for SIBO er kalt Rødsmoen og ligger på Rena leir.
En nyere fellesbetegnelse for SIBO og OIBO (operasjoner i bebygd område) er det amerikanskinspirerte MOUT (militære operasjoner i urbant terreng/military operations in urban terrain), men også MOBO (militære operasjoner i bebygd område) har vært brukt. Den nåværende amerikanske betegnelsen er urban operations (UO), men den tidligere betegnelsen MOUT er fremdeles i bruk. De britiske betegnelsene er OBUA (operations in built-up areas) og FIBUA (fighting in built-up areas). I uformell sjargong mellom soldater brukes også FISH (fighting in someone's house),[1] og FISH and CHIPS (fighting in someone's house and causing havoc in people's streets).[2]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Militære styrker ender opp med å slåss i byer av forskjellige årsaker. En er at byer historisk sett ligger ved strategiske punkter. Noen ganger har dette kommersielle årsaker, som når en by blir anlagt ved en naturlig havn, og noen ganger har en by vokst opp rundt en militær installasjon ved et strategisk viktig punkt.
En annen årsak er at byer har viktig politisk, sosial og kulturell symbolverdi. Den ene eller den andre siden i en konflikt kan se det å holde byen som viktig for de mer høyereliggende målene sine. Et eksempel er Stalingrad under andre verdenskrig, som var viktigere symbolsk enn strategisk, nettopp fordi byen var oppkalt etter den sovjetiske lederen.
Byer inneholder også makt- og administrasjonssenter. Å erobre eller forsvare disse kan være viktig. Et eksempel er det tyske angrepet på Norge, hvor de forsøkte et overraskelsesangrep mot Oslo for å ta kongen og Stortinget.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Allerede den kinesiske militæranalytikeren Sun Tzu skrev rundt 500-tallet f.Kr. om vanskelighetene med å angripe og ta forsvarte byer, og rådet leserne av hans storverk Krigskunsten til å anse strid om forsvarte byer som den laveste form for krigføring.
I Kina på 100-tallet, flere hundre år etter Sun Tzu, ble byer nøkkelmål i krigføringen. I Europa ble det slik i middelalderen. Fra tidlige tider hadde innbyggere i byer innsett at å bygge en bymur hadde to fordeler: Man kunne skattlegge de som passerte inn og ut gjennom byportene, og man kunne med et beskjedent antall soldater forsvare seg mot fiender. Befestede byer hadde overtaket på beleirende feltstyrker helt til kruttet og innføringen av mobilt artilleri påvirket krigføringen på 1400-tallet. I mellomtiden hadde man en periode med stadig mer avanserte beleiringer.
En hær i middelalderen hadde ikke mobilitet nok til å foreta et overraskelsesangrep på en fiendtlig by, og måtte ofte beleire byen først. Utfallet av en beleiring var noen ganger kamp i selve byen.
Eksempler på overraskelsesangrep i senere tider var i 1597, da spanske styrker inntok den franske byen Amiens med list. En liten gruppe spanske soldater kledde seg ut som bønder og gikk fram til byportene. Der lot de som om vognen deres fikk ødelagt hjulet, og i forvirringen som fulgte stormet de og erobret porten. Et annet eksempel var i 1702, da østerrikske soldater erobret byen Cremona nord i Italia. Byen var da under spansk styre. Østerrikske elitestyrker infiltrerte byen gjennom en akvedukt.
Et vanlig utfall av at byer ble stormet etter beleiringer var at angriperne begikk overgrep mot sivilbefolkningen. Dette var spesielt hvis beleiringen hadde vært lang, de var udisiplinerte eller motivert av hat til fienden. Erobringen av Magdeburg under tredveårskrigen er et eksempel. I mars 1631 erobret katolske styrker under grev Johann Tserclaes Tilly byen etter en to måneders lang beleiring. Angriperne hadde prøvd et desperat angrep på byen, da de sultet og ventet at en svensk hær snart ville ankomme som forsterkninger til forsvarerne. Etter et hardt to timer langt angrep inntok Tillys styrker byen, hvorpå han mistet kontrollen og tre dager med plyndring og slakt fulgte. Byen ble brent til grunnen, og estimater av sivile tap varierer mellom 20 og 40 000.
Etter hvert som artilleriet ble bedre ble murer upraktiske. Kampene flyttet seg da ofte inn i bebygde områder allerede fra starten av. Hurtigskytende skytevåpen gjorde da enhver bygning til en mulig befestning. Utviklingen og de stadig større byene har gjort en moderne by, med sine solide bygninger, til et slagfelt bestående av hundrevis små befestninger som kan gi hverandre gjensidig støtte.
SIBO i praksis
[rediger | rediger kilde]
Krigføring i bebygd område er forskjellige fra krigføring i åpne landskap. Faktorer som gjør SIBO vanskelig inkluderer sivilister på slagmarken, korte skuddhold og mange dekningsrom, vanskeligheter med luftstøtte og legale begrensninger ovenfor sykehus, religiøse og kulturelle institusjoner.
Sivile i krigssonen er beskyttet av forskjellig internasjonale konvensjoner. Ifølge Haag-konvensjonen artikler 25-27 er det ikke lov å bombe eller angripe bygninger som ikke er forsvart; angriperen skal gjøre sitt ytterste for å varsle de lokale myndighetene før et angrep; angriperen skal gjøre sitt ytterste for å spare gjenstander eller steder knyttet til religion, kunst, vitenskap, veldedig arbeid, sykehus og steder hvor syke og sårede samles, så fremt disse er godt merket og ikke brukes for militære formål.
Bebygde områder inneholder mange gode dekningsrom og korte skuddhold. En underlegen forsvarer vil ofte trekke mot bebygde områder for å benytte dette til sin fordel. Den kompliserte topografien i byen gjør at skarpskyttere kan finne gode plasser å skyte fra, både med hensyn på skjul, dekning, observasjon og rømningsveier. Soldater med panservernvåpen kan finne høye punkter hvor pansrede kjøretøyer kan beskytes ovenfra. Dette har de to fordelene at panseret som regel er tynt oppå kjøretøyer og at våpnene ikke kan heves høyt nok til å skyte nesten rett opp. Mangelen på framrykningsveier gjør at feller kan settes opp og landminer plasseres ut med god effekt.
Det er også vanskelig å bruke luftstøtte effektivt i bebygde områder. Høye bygninger og kabler er i veien og det er masser av dekningsrom for luftvern.
Samband er også vanskelig for den angripende part. Angriperen må nødvendigvis bruke radio, da han beveger seg framover. Bygninger i veien vil skape problemer med å skygge for eller reflektere radiosignalene. Forsvareren, derimot, har muligheten til å bruke byens eksisterende sambandsnett, eller trekke egen telefonkabel for å bruke felttelefoner. Et eksempel på dette er da vestallierte styrker begynte å krysse grensene til Tyskland under andre verdenskrig. Der de før hadde fått god etterretning fra Ultra, som snappet opp og dekrypterte tysk radiosamband, fikk de nå nesten ingenting, da tyske styrker brukte eksisterende telegraf- og telefonsamband.
Et eksempel: Groznyj 1994–95
[rediger | rediger kilde]
11. desember 1994 rykket russiske styrker inn i Tsjetsjenia for å slå ned intern uro, avvæpne irregulære styrker og gjeninnsette russisk-vennlig styre. Tidligere sovjetisk flyvåpengeneral Dzjokhar Dudajev hadde tatt kontrollen over hovedstaden, og krevd uavhengighet for republikken. Den legale basisen for russisk intervensjon var den russiske grunnlovens artikkel 88.
Russiske styrker var satt sammen av styrker fra innenriksministeriet og hæren. Avdelingene ble satt sammen på kort varsel, og hadde ikke hatt tid til å trene sammen. Den opprinnelige planen til russerne var å rykke inn i landet, erobre hovedstaden Groznyj og sikre seg spesielt presidentpalasset og radio- og TV-stasjoner og til slutt stabilisere regionen og avvæpne alle styrker som ikke var under kontroll av regjeringen.
Russiske estimater av tsjetsjensk styrke i byen var 10 000, men visepresidenten Yanderbaiyev estimerte de til 4-5 000. Antallet er altså usikkert. Styrkene besto av alt fra helt utrente rekrutter til erfarne tidligere sovjetoffiserer. Russerne oppga sine egne styrker til å være nesten 24 000 mann, av disse var 19 000 fra de væpnede styrker og 4 700 fra innenriksministeriet. Hærstyrkene besto av 34 bataljoner, blant annet 5 motoriserte, to panserbataljoner og syv luftmobile. Samlet utstyr var blant annet 90 helikoptre, 80 stridsvogner, 208 BMP-2 og 182 artilleriskyts. Kvaliteten på styrkene gikk fra de erfarne luftmobile ned til helt «grønne» utrente vernepliktige.
Den russiske planen i Groznyj var først å isolere byen i to ringer. Den innerste ringen skulle være forsvarets ansvar, mens den ytterste ringen skulle være innenriksministeriets ansvar. De militære styrkene skulle så rykke inn i byen langs seks akser. Russerne mente at de tsjetsjenske styrkene i byen hadde forberedt tre ringer med forsvarsverker.
De russiske styrkene utgrupperte mot slutten av desember. Allerede i omringningsoperasjonen ble det forsinkelser, og spesielt forsinket ble styrkene som skulle holde sørsiden av byen. Resultatet ble at flyktninger strømmet ut sørover, og tsjetsjenske forsyninger og forsterkninger kom inn i byen samme vei.
26. desember ga russiske myndigheter klarsignal for angrepet. De trodde mesteparten av Dudajevs styrker befant seg i byen. Regulære hærstyrker skulle trenge inn i kolonner langs fire akser, og da de kom inn i byen skulle de koordinere med troppene fra utenriksdepartementet, det føderale sikkerhetsbyrået og spesialstyrker. Teiggrensene mellom styrkene var langs jernbanen, elva og en stor gate. Styrkene som rykket inn fra øst og vest skulle ta nøkkelposisjoner og senere presidentpalasset. Styrkene fra nordøst og nord skulle avskjære tsjetsjenske forsterkninger og blokkere fiendtlige bevegelser.
Da angrepet skulle begynne 31. desember var kolonnen fra vest fremdeles ikke på plass. Dette ødela timingen allerede fra utgangspunktet. Kolonnen fra nord kjørte inn i et tsjetsjensk bakholdsangrep. De hadde lite infanteri, og stridsvognene deres ble beskutt fra vinduer og hustak og satt i brann. Den kraftige motstanden overrasket sjefen deres, og angrepet stoppet opp.
Den vestlige kolonnen kom etter hvert inn i byen, men møtte ingen motstand. De skulle opprinnelig rykke fram og holde en posisjon, men rapporterte til det russiske hovedkvarteret at de på grunn av lite motstand kunne rykke fram til neste mål. Tilsynelatende uten å vite om situasjonen for den nordre kolonnen rykket de inn «som på parade», ifølge øyenvitner. Dudajevs begrensede styrker var på det tidspunktet opptatt nord i byen, og kolonnen fra vest kom helt fram til jernbanestasjonen, som skulle være møtepunktet for alle styrkene. Siden de hadde møtt så lite motstand parkerte de kjøretøyene på utsiden av jernbanestasjonen med bare en symbolsk vakt, og rykket i fordragelighet inn i selve bygningen. Like etterpå hadde Tsjetsjenske styrker fra angrepet i nord trukket seg tilbake inn i bykjernen og omringet jernbanestasjonen. Et overraskelsesangrep satte russerne kraftig på defensiven. RPG-7-skyttere skjøt i stykker et stort antall pansrede kjøretøyer på utsiden av jernbanestasjonen, og etter hvert som kampene utviklet seg begynte russerne, beleiret inne på stasjonen, å få dårlig med ammunisjon. En unnsetningsstyrke ble beordret inn, men nektet å bevege seg inn i byen siden mørket falt på.
De forventede Tsjetsjenske forsvarsverkene hadde helt klart ikke eksistert. Det tsjetsjenske operasjonsmønsteret gikk ut på at små mobile grupper på 10-12 mann, en med granatkaster, to skarpskyttere og resten med automatvåpen, opererte ganske uavhengig, men i radiokontakt med hovedkvarteret. De benyttet sin overlegne kunnskap om byen til å forflytte seg mellom russiske styrker, og klarte ofte å provosere russiske avdelinger til å skyte på hverandre ved å legge seg mellom de og skyte på begge avdelingene før de trakk seg ut.
Tsjetsjenske bakhold fulgte et mønster med grupper på 25 mann. Gruppene besto av tre lag med to tunge mitraljøser, to med panservernvåpen, en skarpskytter og tre geværmenn. Tre av disse gruppene, støttet av to 82 mm bombekastere satte opp bakhold som en 75 manns avdeling. Tre av lagene satte seg opp langs en framrykningsvei, i nedre etasjer for å unngå artilleriild. Resten av styrken blokkerte for forsterkninger til avdelingen som var i bakhold. Russisk mottrekk mot denne taktikken var å legge ned artilleriild langs framrykningsakser.
I begynnelsen av januar brakte opprørerne de russiske styrken til stillstand i byen. Senere artikler av russiske offiserer i fagtidsskrifter la mye av skylden på dårlig opplæring og hastig sammensatte avdelinger. Den militære og sivile etterretningen ble også beskyldt for å ha vært for dårlig.
De to sidenes håndtering av mediene var også dramatisk forskjellig. Russerne nektet reportere tilgang til russiske soldater, mens Dudajev inviterte journalister inn for å vise de rundt og fortelle sin versjon av historien. Mediabildet ble da kraftig farvet av den ene versjonen journalistene kunne forholde seg til.
Rundt 7. og 8. januar la russerne om taktikken. De jobbet intenst for å bygge opp igjen det tsjetsjenske politiet, og forsøkte samtidig å overtale Tsjetsjenske opprørere til å overgi seg og legge ned våpnene. Rundt 10. januar hadde russerne to åpne veier inn i sentrum, hvor de kunne ta inn forsterkninger og bringe ut sårede. I tiden etter ble det også forsøkt å få gjennom flere våpenhviler, men ingen var i effekt mer enn noen timer.
Ikke før 15. januar klarte innenriksministeriets styrker å lukke byen fullstendig. Opprørerne var på denne tiden stadig mer presset inn i mindre lommer, og fra den 13. og framover hadde russerne satt i gang kraftige angrep med sterk artilleristøtte. Den 19. januar hadde russiske styrker klart å ta presidentpalasset og andre viktige bygninger. Tsjetsjenske styrker hadde fremdeles kontroll over byen sør for elva.
Russiske forsterkninger fra rundt hele føderasjonen ble fraktet inn. Ikke før 21. januar møttes kolonnen fra nord og kolonnen fra vest i sentrum av byen. Dette markerte starten på en måned lang offensiv for å ta resten av byen. Fra rundt den 24. januar begynte russiske myndigheter å forsøke å få på plass et sivilt styre i byen, og fra den 26. ble ansvaret for området overført til innenriksministeriet. I begynnelsen av februar hadde russiske styrker kontroll over 80 % av byen, men Tsjetsjenske opprørere var på gatene om natten og utnyttet at russiske styrker ikke våget seg ut i mørket. På samme tid satte russiske myndigheter til slutt opp et pressekontor. Mot slutten av februar ble til slutt Dudajevs styrker drevet ut av byen.
Øvingsområder for SIBO
[rediger | rediger kilde]
Øvingsområder for feltoperasjoner er forholdsvis enkle å lage i forhold til øvingsfelt for SIBO. Et øvingsområde må konstrueres med robuste bygninger som tåler slitasjen øvelsen påfører.
Norges største SIBO-område er på Rødsmoen ved Rena leir. Anlegget ble bygget fra 2002 til 2004 for en kostnad på 42 millioner kroner. Det består av 12 bygninger som skal forestille blant annet bolighus, skysstasjon og fengsel, med et totalt bruttoareal på rundt 4 000 m². Alle bygningene er oppført i betong, med unntak av ett trehus. Dette skal benyttes av ingeniørvåpenet for søking og rydding, og er spesialtilpasset dette. En annen av bygningene er spesialtilpasset å brukes små sprengladninger på. Det er satt opp lettvegger i tre som kan sprenges under øvelser. Bygningene er satt opp som en gammel bydel, og blant fasilitetene er 140 meter med kloakk under bakken. Denne kan benyttes til forflytning. Det finnes også lignende anlegg på Heistadmoen, Terningmoen og Skjold.
Den britiske hæren har et SIBO-område kalt Copehill Down, eller mer uformelt German Village (engelsk: Tysk landsby), på Salisbury Plain. Det ble bygget i 1986, og består av 80 bygninger med til sammen 2000 rom. Det ble bygget under den kalde krigen for å se ut som en tysk landsby, altså den forventede slagmarken for den britiske hæren. I senere år har den blitt modifisert til å være en landsby i eks-Jugoslavia, hovedsakelig ved å bytte ut gateskiltene.
Den amerikanske hæren har sitt største anlegg på Fort Polk, Louisiana. Området dekker 7 × 8 km og er sentrert rundt en landsby kalt Shughart-Gordon, med 29 bygninger. Den er bygget for å se ut som en landsby fra den tredje verden. I tillegg er det en simulert flyplass med åtte bygninger og en simulert militærleir med fem bygninger.
Utrustning
[rediger | rediger kilde]Kjøretøyer
[rediger | rediger kilde]
Under andre verdenskrig tok tyskerne fram en rekke kjøretøyer beregnet for å gi støtte til infanteri under SIBO. Det første av disse var Sturminfanteriegeschütz 33, basert på den lette stridsvognen Panzer II og bevæpnet med en 150 mm infanterikanon. Det ble produsert 24 av disse, alle i 1942, og de ble brukt på Østfronten, inkludert ved Stalingrad. Etter denne kom en Sturmpanzer IV Brummbär i 1943 og til sist kom Sturmtiger, et kampkjøretøy basert på den tunge stridsvognen Tiger. Den hadde en 38 cm bombekaster/rakettkaster som kunne fyre av både høyeksplosive og hulladningsgranater. Hensikten med disse kjøretøyene var å gi styrkene god gjennomslagskraft mot bygninger. Fiendtlig infanteri forskanset i stein- og betongbygninger har svært godt dekning mot håndvåpen som geværer og maskingevær.
Fra 1965 til rundt år 2000 har amerikanske styrker brukt et lite antall M728 Combat Engineer Vehicle med en 165 mm kanon for ingeniører. Dette var en ombygget M60 Patton stridsvogn. Kanonen skulle brukes til å rydde veisperringer, men kunne også tenkelig brukes mot bygninger i samme tradisjon som de tyske kjøretøyene fra krigens dager.
Fra 1960-tallet har Israel brukt bulldosere under SIBO. I senere år har de pansret tunge bulldosere og brukt de i fremste linje for å klarere veisperringer og rive hus. USA har kjøpt noen pansringssett for tung Caterpillar D9-bulldosere av israelerne og brukt de på samme måte i irakske byer, for eksempel for å rive hus hvor mistenkte snikskyttere oppholdt seg.
Stridsvogner har det tøft i bebygde områder. Som tidligere nevnt kan fiendtlige soldater med panservernvåpen lett komme til stridsvognen sårbare områder, som er bak og oppå, hvor panseret er tynnere. Amerikanske erfaringer i Irak har gjort at de har utviklet et tilpasningssett for stridsvognen M1 Abrams, kalt TUSK eller Tank Urban Survival Kit (engelsk: Urbant Overlevelsessett, Stridsvogn). Det består av reaktivt panser på sidene og et gitter som skal beskytte mot hulladningsgranater ved å detonere de for tidlig bak. Med «for tidlig» menes før granaten er i kontakt med stridsvognen og ladningen fungerer optimalt. Et skjold og termisk sikte er lagt til laderens 7,62 mm mitraljøse, og vognkommandørens 12,7 mm mitraljøse kan nå fjernstyres med luka stengt. En telefon på utsiden av vogna lar infanteri på utsiden kommunisere med mannskapet.
Våpen
[rediger | rediger kilde]
På håndvåpensiden gjør de korte skuddholdene og plutselige møtene mellom styrker at korte automatvåpen som maskinpistoler og automatgevær er foretrukket av soldatene. Under andre verdenskrig, hvor infanterister ofte var bevæpnet med rifle med sylinderlås, som ofte hadde 5-8 skudd i magasinet og måtte manuelt lades mellom hvert skudd, var fiendens erobrede maskinpistoler alltid populære.
Maskingeværer brukes over åpne plasser og langs gater. Noen få maskingeværer kan effektivt isolere en bygning ved å skyte langs gatene som avgrenser kvartalet bygningen står på. Noe mindre egnet er maskingeværet å dra med seg fra rom til rom inne i bygninger.
Med en samling sprengstoff og fenghetter kan en rekke feller settes opp for fiendtlige soldater. I tillegg kan sprengstoffet brukes til å ta seg gjennom vegger eller sperringer, eller å sprenge hus for å hindre at fienden bruker dem. Et alternativ er også å sprenge akslene på tunge kjøretøyer for å gjøre det vanskelig å rydde framrykningsveier langs gater. Håndgranater kan brukes til improviserte feller. Norske militærmanualer fra under den kalde krigen viser mange måter å lage improviserte feller i bygninger, eller å bruke miner mest mulig effektivt.
Kjente slag i bebygde områder
[rediger | rediger kilde]- New York og New Jersey, USA (1776)
- Slaget om Shanghai (1937)
- Måløyraidet, (1941)
- Stalingrad, Sovjetunionen (1942–1943)
- Warszawa, Polen (1939, 1943, 1944)
- Budapest, Ungarn (1945)
- Berlin, Tyskland (1945)
- Seoul, Korea (1950–1951)
- Huế, Vietnam (1968)
- Beirut, Libanon (1980-tallet)
- Panama by, Panama (1989)
- Groznyj, Tsjetsjenia (1994-95, 1999)
- Mogadishu, Somalia (1992–1993)
- Jenin, Vestbredden (2002)
- Fallujah, Irak (2004)
- Bakhmut, Ukraina (2022-2023)
Galleri
[rediger | rediger kilde]- Norske soldater fra Telemark bataljon sammen med soldater fra US Army øver på MOUT på Al Asad Air Base, Irak, 13. juni 2020.
-
-
-
-
-
-
.jpg){kind=spacer}
.jpg){kind=spacer}
.jpg){kind=spacer}
.jpg){kind=spacer}
.jpg){kind=spacer}
.jpg){kind=spacer}
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Sengupta, Kim (24. mars 2008). «The final battle for Basra is near, says Iraqi general». London: The Independent. Besøkt 30. juni 2014.
- ^ Hunter, Chris (2009) [2007], Eight Lives Down: The Most Dangerous Job in the World in the Most Dangerous Place in the World (Delta Trade Paperback utgave), Random House, s. 204,
- Urban Operations: A historical casebook (lest 11. januar 2006 10:00)
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Urban warfare – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Urban warfare – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- «Realistisk kamptrening i bebygd område». Forsvarsbygg. 17. mars 2005. Arkivert fra originalen 3. april 2016. Besøkt 30. juni 2014. Arkivert 3. april 2016 hos Wayback Machine.
- Black Hawk Down: Artikkelserie om slaget om Mogadishu i 1993 av Mark Bowden. Bowden fikk Pulitzer-prisen for sitt arbeide. (en)
- Amerikansk militær håndbok om SIBO Arkivert 29. august 2017 hos Wayback Machine. (engelsk)
- FM 90-10-1, appendiks K: «Close quarters combat techniques» (engelsk)
- Urban warfare in Sub-Saharan Africa in 1970-1981: inventing the rules of the game
