Volund smed

Volund (norrønt Völundr, gammelhøytysk Walant/Wiolant, tysk Wieland, angelsaksisk Weland/Welund (i diktet Deor), engelsk Wayland) er en legendarisk mestersmed i germansk og norrøn mytologi.

Kildene og tradisjonene

Volund er bevitnet i norrøne kilder som Volundkvadet (norrønt Volundarkviða), et dikt i Den eldre Edda («Poetiske Edda»), og «Velent-tåtten» i Saga om Didrik av Bern. Legenden om Volund smed er også avbildet på den største av de gotlandske runesteiner.

I angelsaksiske kilder opptrer han i gammelengelske dikt som Deor, Waldere og Beowulf, og legenden er også avbildet på hvalbeinkisten Franks Casket som ble tilvirket en gang på 650-tallet. Det eneste tyske kilden er en omtale i Den store rosehagen (Der grosse Rosengarten), ett av diktene i Das Heldenbuch (eller Buch der Helden, «Heltenes bok»), en gruppe heltedikt fra 1200-tallet med motiver av historisk eller legendarisk opprinnelse.

Volunds smie i midten, Niduds datter Bodvild til venstre, og Niduds døde sønner skjult til høyre for smia. Mellom Bodvild og smia kan Volund bli sett avbildet som en ørn som flyr sin vei. Fra runesteinen på Gotland, Ardre VIII.

I Frankrike var Volund kjent som Galans, Galant eller Galland, og på latin som Guielandus eller Galannus. Ifølge Gaston Paris testet Karl den store ut tre sverd fra Volund (Galant d’Angleterre) mot stål. Sverdet Cortain bet i stålet, men spissen knakk, og Ogier fikk dette. De to andre sverdene, Almace og Durendal, ble gitt til Turpin og Roland.

Den germanske legenden om den kunstneriske smeden har også paralleller i andre legender og mytologier. Den finnes i antikkens greske gud Hefaistos (i romersk mytologi het han Vulkan), en populær gud, hjelpsom og rettferdig, den som smidde gudenes våpen, deriblant lyn for Zevs. Innenfor samme tradisjon er det greske sagnet om Daidalos (navnet betyr «dyktig arbeider», av verbet δαίδαλλειν = å arbeide), en håndverker så hendig at bildene hans ble levende. Daidalos lagde vinger til seg selv og sin sønn Ikaros, slik at de kunne flykte fra Kreta.

Volunds nådeløse hevn på kongen Nidud minner om den greske myten om Tantalos som stjal gudenes gull og ble slengt ned i underverdenen. Hans dyktighet som håndverker og gullsmed gjør ham til en parallell til Seppo Ilmarinen, mestersmeden i det finske nasjonaleposet Kalevala, født en natt av jomfruen Iro, men allerede samme morgen en utlærd smed.

Den norrøne tradisjonen

Bodvild rekker den forkrøplede Volund sitt ødelagte smykke, (1883).

Myten om Volund var populær over hele den germansktalende verden, og ble feiret i utskjæringer som på denne store runesteinen på Gotland (detalj lengre oppe).

Volund smed kom østfra og var sønn av en finsk konge, synir finnakonungs, kanskje en henspilling på samisk eller trolsk avstamning. Han blir kalt for «alvedrotten», at han hersket over alvene. Han hadde to brødre, Egil og Slagfinn. Brødrene bygde seg hus i Ulvdalar ved Ulvsjø. Her gikk de på ski, jaktet og smidde enestående gjenstander. En dag kom de over tre kvinner som satt ved stranden og spant lin. De tre kvinnene var valkyriene Ladgunn Svankvit, Hervor Alvit og Olrun. De to første var døtrene til kong Lodve, og den siste av kong Kjar i Valland.

De tok kvinnene til sine ektemaker og levde sammen med dem i syv-åtte år, men brått forsvant kvinnene: «fløy de bort for å besøke sine valplasser og kom ikke tilbake». Brødrene lette etter dem: Egil dro østover etter Olrun, Slagfinn dro sørover etter Svanhvit, mens Volund ble igjen, smidde forseggjorte smykker og magiske våpen, og 700 nøyaktige kopier av den ringen Alvit hadde gitt ham. Hun skal ha fått en sønn med ham, Heime, og i begge versjoner etterlot hun Volund en magisk ring da hun dro. Ingen av brødrene fant igjen sine kvinner, men Volunds vakre smykker trakk til seg kong Nidud i Svitjods oppmerksomhet. Han holdt Volund fanget på en holme nær et sted som het Sævarstad, etter å ha skåret over senene i beina hans så han ikke lenger kunne gå. Her måtte han smi kostbare smykker for kongen og hans familie. Den magiske ringen som Alvit hadde gitt ham, ga Nidud til sin datter. Ringen hadde den evne at den som bar den, kunne fly.

Etter en tid kom kongens to sønner til holmen for å beundre smykkene. Volund slo dem i hjel. Av hodeskallene deres tilvirket han sølvskåler for kongen, av deres øyne lagde han edelsteiner til dronningen og av deres tenner spenner til kongens datter Bodvild (Bodil). Da Bodvild tok Alvits ring til ham for å få den reparert, tok han ringen, drakk henne under bordet og lå med henne, slik at hun ble med barn, deretter avslørte han sine ugjerninger for kongen. Deretter forsvant han opp i himmelen på vinger han selv hadde smidd, men det var Alvits magiske ring som gjorde det mulig å fly.

«Vel meg!» sa Volund,

«eg vert ikkje fotlaus

om sener vart skorne

av Niduds sveinar.»

Leande Volund

seg lyfte til vers;

gråtende Boldvild

gjekk or øyi.

Volund smidde også det mytologiske sverdet Gram, også kalt for Balmung og Nothung, som Sigurd Fåvnesbane brukte for å drepe dragen Fåvne, og den magiske ringen som Torstein vant i sagaen Torstein Vikingssons saga.

En folketradisjon på Sørlandet nevner Vidrik Verlandsson, sønn av Volund smed (Volund stavet Velent/Verland) og en kongedatter. Vidrik skildres som en av kjempene til Didrik av Bern i den norrøne fortellingen Didrikssagaen fra 1200-tallet. En holme kjent som Vidringsholmen kan være et stedsnavnbevis på denne koblingen i Lyngdal. «Gårdsnavnet Vidringstad i Kvås kommer av samme navn – og det kan tidligere ha eksistert sagn om at dette var Vidrik Verlandssons gård».

Den angelsaksiske tradisjonen

Avbildning av smeden Volund med avskårne knehaser på fronten av den dekorerte angelsaksiske kisten Franks Casket.

Volund smed, her Weland smith, smidde også ringbrynjen som Beowulf bar, i henhold til linjene 450-55 i det episke diktet av samme navn:

«No need then to lament for long or lay out my body. If the battle takes me, send back this breast-webbing that Weland fashioned and Hrethel gave me, to Lord Hygelac. Fate goes ever as fate must.»

«Ingen trenger da la sorgen vare ved eller la meg ligge Om striden tar meg, gi tilbake denne bryst-veven som Weland gjorde og Hrethel ga meg, til herre Hygelak Lagnaden går slik lagnaden må»

«Då blir det ei lenge du treng meg mette med mat og drykk. Send heim til Hygelac, um i hernad eg stuper bjarte brynja som brystet mitt vernar, ringserken gjævesom frå Hredel eg ervde, Welands verk. Som Wyrd vil går alt!»

I nyere tid

I 1898 oppførte Det Kongelige Teater Holger Drachmanns drama på vers, Vølund Smed (1894). Stykket om smedens kjærlighet til valkyrien Hervør-Alvilde, hans fangenskap hos kong Nidung, drap på kongens sønner og mishandling av kongedatteren, ble oversatt til fransk (1900) og tysk (1904), men innfridde ikke Drachmanns håp om europeisk teaterberømmelse.

Hitler var en stor beundrer av Richard Wagner, og gjorde et mislykket forsøk på å skrive en opera bare noen måneder etter at han begynte å ta pianotimer. Bare et ark av operaen er bevart av ungdomsvennen August Kubizek. Tittelen var «Vølund smed».

Litteratur

• Edda. Den eldre Edda og Den yngre Edda. Oversatt av Ivar Mortensson-Egnund. Samlaget Oslo 2002. ISBN 82-521-5961-3.
• Beowulf: A New Verse Translation. Oversatt av Seamus Heaney. W. W. Norton 2000. ISBN 978-0-393-32097-8.
• Seim, Karin Fjellhammer: Mestersmeden Volund/Velent – menneske eller alv? En sammenlikning av eddadiktet om Volund og Velent-tåtten i Sagaen om Didrik av Bern. NTNU 2005

Eksterne lenker

• Völundarkviða på norrønt hos heimskringla.no
• Artikkel om «Wayland the Smith»; handler også om Egil (engelsk)
• Austin Simmons, The Cipherment of the Franks Casket (PDF) (engelsk)
• Weland on the Franks Casket; essay on the Saga