Smie
Smie (norrønt: smiðja, «smie, smedverksted»)[1] er smedens verksted; bygning innrettet til smiing, særlig av jern. Smie er en tradisjonsrik arbeidsplass for produksjon og reparasjon av gjenstander av jern. Det er egen bygning grunnet et ildsted som brukes til oppvarming av metaller, som må oppvarmes til en temperatur slik at metallet kan bearbeides og formes.
Smia er smedens arbeidsplass, enten han var en som fusket i faget, eller en høyt skattet spesialist. Gårdssmia var en del av bondens sjølbergingsøkonomi, mens bygdesmeden var lokalsamfunnets håndverksspesialist. Til skipsverft var det nødvendig med skipssmie, og på større industribedrifter var det gjerne en velutstyrt smie. Flere museer har tatt vare på gamle tradisjonsrike smier som en del av faste utstillinger, blant annet på Maihaugen på Lillehammer;[2] Helgeland Museum;[3] Stjørdal museum på Værnes,[4] og andre.
Smia som verksted
[rediger | rediger kilde]
Sentralt i enhver smie er essa[5] og ambolten. Jern som bearbeides flyttes fram og tilbake mellom essa og ambolten. Jernet varmes i essa, og formes mot ambolten. Til essa er plassert en blåsebelg eller vifte som gir god tilførsel av luft/oksygen når jernet ligger i essa. Lufta ble blåst opp gjennom en haug glødende kull. I gloa la man det jernstykket som skulle bearbeides, til det var blitt passe varmt til å bli hamret ut til hva det var ment å bli. Uthamringen foregikk på en ambolt ved hjelp av forskjellige hammere, meisler og tenger. Spiker ble laget ved å drive og trekke emnet gjennom stadig tynnere hull. Jernkvaliteten satte grenser for hvor tynn tråden kunne bli.
Smeden kunne jobbe alene i smia, eller han kunne ha hjelp av en lærling eller hjelpegutt. Ved større arbeider var det oftest slik at smeden jobbet sammen med en eller to oppslagere.
Mange gårder hadde egen smie, som, på grunn av brannfaren, ofte lå på litt avstand til bebyggelsen ellers. I smie kunne den smedkyndige bonde utfolde seg, eller bonden kunne hyre inn bygdas spesialist på området, bygdesmeden. I gårdssmia ble det smidd spiker, hestesko, hengsler og beslag, samt reparert de jernredskaper som lot seg reparere. Flinke smeder laget dessuten kniver, ljåer og andre redskaper, og mange var sysselsatt med dette på helårsbasis, og med salg til et større område.
Byer og tettsteder hadde sine smier, både fordi hestene trengte sko, men også for tønnebånd, kniver, småverktøy, metallreparasjoner og annet. Smeden fungerte også som tannlege gjennom å trekke tenner.
Det finnes fortsatt smeder rundt omkring i Norge. De fleste har det som hobby eller tilleggsnæring. Det er mange flinke knivsmeder, men det blir et smalt marked og ikke lett å leve av på heltid. Noen få har det som hovednæring. De lager alt fra lysekroner og peisutstyr, til store porter og dørbeslag. Dagens smeder reparer og kopierer også ofte gammelt smijern. De gamle håndverksteknikkene brukes fortsatt, men det tas i bruk moderne redskaper som effektiviserer produksjonen noe. Smihammeren erstatter oppslageren. Smeden var en veldig viktig person siden han kunne kontrollere ilden.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «smie - Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 1. juni 2024.
- ^ «Smie». digitaltmuseum.no. Besøkt 1. juni 2024.
- ^ «Smie». digitaltmuseum.no. Besøkt 1. juni 2024.
- ^ «Smia». Stjørdal museum Værnes. Besøkt 1. juni 2024.
- ^ «esse - Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 1. juni 2024.
