Nivlheim
Nivlheim (på norrønt Niflheimr, av nifl = tåke, fra urgermansk *nibila- (latin: nebula), fra urindoeuropeisk rot *nebh- = «sky, dunkelthet»[1]) er i norrøn mytologi dødsrikets nederste del.[2]
Nivlhel, som ligger under Helheim,[3] og Nivlheim blir dels omtalt som ulike steder, dels som det samme, men opprinnelig synes det som om Nivlheim var det nordligste, kalde delen av Ginnungagap fra før jorda ble skapt.[2] Mellom det kalde tåkelandet Nivlheim i nord og ildlandet Muspelheim i sør lå det gapende tomrommet Ginnungagap, der kjempen Yme ble skapt.[4]
I Nivlheim ligger brønnen Kvergjelme. Fra den renner en rekke giftige elver, Elivåger, som fryser til is når de nærmer seg Ginnungagap. Elven Gjåll er den som renner nærmest «helgjerdet» (grensen mot Helheimen). I Kvergjelme «er det så mange slanger at ingen tunge kan telle dem», blant andre Nidhogg som holder til i brønnen, under den ene av røttene til verdenstreet, asken Yggdrasil.[5]
Navnet Nivlheim er også lånt til et datasystem tatt i bruk ved Universitetet i Oslo.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «*nebh-», Online Etymology Dictionary
- ^ a b Lind (2007), s. 148
- ^ Steinsland (2005), s. 347
- ^ Snorre Sturlason: Gylvaginning (Den yngre Edda), Det norske samlaget (1973), s 22-23
- ^ Gylvaginning, kap. 3
- ^ Nivlheim ved UiO
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bæksted, Anders (1984): Nordiske gude og helte, København, s. 38.
- Davidson, H.R. Ellis (1984): Nordisk mytologi, Den norske bokklubben, s. 113.
- Lind, Idar (2007): Norrøn mytologi fra A til Å, Det norske samlaget, ISBN 978-82--521-7141-9; s. 148.
- Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn, Pax forlag, ISBN 82-530-2607-2; s. 347.