Slaget ved Stones River

Slaget ved Stones River
Konflikt: Den amerikanske borgerkrig 1861-1865
General Rosecrans (tv.) samler sine tropper ved Stones River. Illustrasjon av Kurz og Allison (1891).
Dato 31. desember 1862-2. januar 1863 Sted Murfreesboro, Tennessee 35°52'6,5"N 86°25'50,0"V Resultat Taktisk uavgjort, strategisk seier for Unionen
Stridende parter
Amerikas forente stater	Amerikas konfødererte stater
Kommandanter og ledere
William S. Rosecrans	Braxton Bragg
Styrker
41 400 mann	35 000 mann
Tap
12 906 (1 677 døde, 7 543 sårede, 3 686 fanger/savnede	11 739 (1 294 døde, 7 945 sårede, 2 500 fanger/savnede

Slaget ved Stones River eller det andre slaget ved Murfreesboro ble utkjempet mellom den 31. desember 1862 og 2. januar 1863 i byen Murfreesboro i Tennessee i det vestlige krigsteatret under den amerikanske borgerkrig. Dette slaget hadde de største tapstallene i forhold til styrker engasjert i hele borgerkrigen. 31 % av unionsmannskapene og 33 % av sørstatsmannskapene falt, cirka 25 000 døde, sårede og savnede av de 76 400 soldatene som var med i kampene. Selv om slaget i seg selv ikke hadde en vinner, hadde nordstatsarméen slått tilbake to konfødererte angrep i løpet av tre måneder og tvunget sørstatsarméen på retrett; en sårt tiltrengt seier som styrket moralen i Nordstatene etter nederlaget i slaget ved Fredericksburg. Konføderasjonens håp om å få kontroll over det midtre Tennessee gikk tapt etter slaget.

Bakgrunnen

Etter den konfødererte general Braxton Braggs Army of Mississippi ble tvunget til å trekke seg tilbake etter slaget ved Perryville den 8. oktober 1862, dro hæren til Harrodsburg i Kentucky, hvor generalmajor Kirby Smiths Army of Kentucky på 10 000 mann sluttet seg til ham den 10. oktober. Selv om Bragg nå hadde 38 000 mann forsøkte han ikke å gjenvinne initiativet. Generalmajor Don Carlos Buell, som hadde vunnet ved Perryville, var også passiv likesom sin sørstatsmotstander, og ville ikke forfølge Bragg.

Frustrert over tilbakeslagene trakk Bragg seg gjennom Cumberland Gap og passerte gjennom Knoxville og Chattanooga, vendte mot nordvest og endte opp i byen Murfreesbro i Tennessee. Hans hær sammen med Smiths Army of Kentucky ble omdøpt til Army of Tennessee den 20. november og gravde seg ned i stillinger på begge sider av den vestlige armen av elven Stones River nordvest for byen. Under et besøk av president Jefferson Davis den 16. desember ble Bragg beordret til å sende generalmajor Carter L. Stevensons divisjon til Mississippi for å støtte forsvaret av Vicksburg. Tapet av Stevensons 7 500 mann skulle komme til å bli merkbart i det kommende slaget. Bragg reorganiserte sin hær, mens Kirby Smith dro til det østlige Tennessee. Bragg hadde nå kommandoen over to korps, ledet av generalmajorene William J. Hardee og Leonidas Polk samt en kavaleristyrke under brigadegeneral Joseph Wheeler. En betydelig del av kavaleristyrken med deres ekspertise ble skilt ut og sendt på strategiske raid i Bluegrass-regionen, under ledelse av Nathan Bedford Forrest og John Hunt Morgan. Bragg hadde dessuten problemer med sine generaler som uttrykte en mistillit med hans ledelse, og korpskommandantene ba president Davis om å få Joseph E. Johnston, øverstkommanderende for alle hærer i det vestlige krigsteatret, som sjef for arméen, Davis ville ikke fjerne verken Bragg eller de opprørske generalene fra deres stillinger.

På Unionens side var president Abraham Lincoln gått lei av Buells sendrektighet og manglende vilje til å forfølge Bragg. Under den forsiktige forfølgelsen etter Perryville så Buell farer og komplikasjoner overalt, så han marsjerte i stedet sørvestover mot Nashville for å etablere en trygg base der. Lincoln ønsket en mer aggressiv krigskunst, men også at Buell skulle bruke strengere midler mot sivilbefolkningen som bisto de konfødererte troppene, deriblant geriljagruppene som plaget de føderale troppene i Bluegrass-regionen. Buell var ikke villig til å føre en slik krig og 24. oktober måtte han forlate sin post. Generalmajor William S. Rosecrans som nylig hadde seiret i slagene ved Luka og Corinth, syntes å være en handlingens mann og overtok kommandoen for hæren som nå ble omdøpt til Army of the Cumberland. Cumberland-arméen var i dårlig forfatning etter felttoget i Kentucky, og Buells opprinnelige ide om å opprette en sterk base i Nashville var den beste planen for å reorganisere hæren med adgang på forsyninger med utstyr og mat.

Til tross for advarsler fra Washington om at han ville bli skiftet ut, om han ikke gikk til angrep på Bragg og besatte det østlige Tennessee, stoppet Rosecrans i Nashville med sine tropper som hadde marsjerte i kulde og under snefall. Etter Corinth var Grant overbevist om at Rosecrans kunne skape en ny kampånd i Cumberland-arméen, men Rosecrans forble passiv i november og desember mens Morgan og Stuarts menn herjet vilt i Bluegrass-regionen. Han begynte ikke sin marsj mot Bragg ved Murfreesbro før den 26. desember.

Mens Rosecrans forberedte seg i Nashville beordret Bragg oberst John Hunt Morgan til å rykke nordover med sitt kavaleri og operere langs Rosecrans sine` kommunikasjonslinjer for å hindre ham i å ransake landskapet nord for Nashville etter forsyninger. Flere mindre ekspedisjoner mot de konfødererte geriljabandene fant sted, blant annet av det norsk-amerikanske 15. Wisconsin regimentet, som marsjerte på jakt etter geriljaen i fem dager rundt Clarkville, ødela mye eiendom som kunne ha vært til nytte for de konfødererte. Morgan som allerede i oktober hadde herjet i Lexington, rykket nordover og oppdaget en brigade som beskyttet et overgangssted på Cumberland-elven 65 km opp elven fra Nashville (nord for Murfreesboro). I slaget ved Hartsville den 7. desember vant Morgan med et overraskelsesangrep til tross for at han bare hadde 1 300 mann. Unionens 39. brigade på 2 400 mann ble omringet og tvunget til å overgi seg. Morgan mistet 139 mann, men tok med seg et forsyningstog og 1 844 fanger før de andre nordstatstroppene rakk å reagere. Da nyheten om denne briljante seieren nådde president Davis forfremmet han Morgan til brigadegeneral i Murfreesbro.

For å hevne dette pinlige nederlaget dro brigadegeneral Samuel P. Carter med 1 000 mann opp i den øvre Tennessee-dalen fra Manchester, Kentucky i et strategisk raid fra 26. desember til 5. januar. Carters menn ødela jernbanebroer på East Tennessee & Virgina Railroad-jernbanen og utkjempet flere trefninger, blant annet trefningen ved Perkins Mill den 28. desember. Dette var Unionens første større strategiske kavaleriraid i krigen. Forrest hadde siden 11. desember og fram til januar gjennomført et raid i Vest-Tennessee med 2 000 mann, og han kom så langt som til Ohio-elven i det sørvestre Kentucky. Dette raidet var meget briljant ledet av Forrest til tross for at mannskapene hans var dårlige trente, og sammen med general Van Dorns operasjoner la det kjelker i veien for Grants Vicksburg-felttog. Mens Forrest herjet i vest, gjennomførte Morgan sitt «jule-raid» fra 21. desember til 1. januar i Tennessee. Men ingen av kavaleriraidene, verken fra nord eller sør, hadde noe betydning for Stones River-felttoget.

Stone Rivers-felttoget

Andre juledag marsjerte Cumberland-arméen ut av leiren ved Nashville etter å ha fått marsjordre. I tre kolonner rykket styrken seg mot sør i dårlig vær med kaldt regn. For troppene, deriblant 15. Wisconsin, var marsjen gjennom vinterlandskapet et slit, med veier oppløst i gjørme og vedvarende regn, under stadig trussel fra sørstatskavaleriet. Rytterne gjorde sitt best for å sinke nordstatssoldatenes fremmarsj, blant annet gikk man til angrep for å få de fremste brigadene til å stille seg opp i slaglinje, noe som tok mye tid. Selv om Rosecrans hadde 81 729 mann i Nashville kunne han ikke ta mer enn halvparten av soldatene med seg, fordi han måtte beskytte sin base og sine forsyningslinjer mot det konfødererte kavaleriet under brigadegeneral Joseph Wheeler, deriblant Morgan.

Han hadde delt opp arméen i tre hovedenheter; Høyre Fløy, Venstre Fløy og Sentrum. Den venstre fløy på 15 500 mann under generalmajor Thomas L. Crittenden (divisjonene av brigadegeneraler Thomas J. Wood, John M. Palmer og Horatio P. Van Cleve) fulgte en rute som var parallell med Nashville and Chattanooga Railroad-jernbanen, passerte gjennom La Vergne og sør for Smyrna. Den høyre fløy på 16 000 mann under generalmajor Alexander M. McCook (divisjoner av generalmajor Lovell H. Rousseau og brigadegeneralene James S. Negley, Speed S. Fry og Robert B. Mitchell) marsjerte sør lands landeveien Nolensville Turnpike til Nolensville og videre sørover til Triune for deretter å fortsette østover til Murfreesboro. Sentrum på 13 500 mann under generalmajor George Henry Thomas (divisjoner av brigadegeneralene Jefferson C. Davis, Richard W. Johnson og Philip H. Sheridan) marsjerte sør langs landeveiene Wilson Turnpike og Franklin Turnpike, parallelt med Nashville and Decatur Railroad-jernbanen og østover gjennom Nolensville på den samme ruten som Crittenden sør for Nashville og Chattanooga.

Rosecrans vil omgå og fange Braggs fortropper under generalmajor William J. Hardee på Triune, men han ble trukket ut av faren tilbake til Murfreesboro. Wheeler med sitt kavaleri utkjempet stadige trefninger med nordstatssoldatene, slik at Bragg fikk god tid til å samle sin armé foran Murfreesbro. 15. Wisconsin i Carlins brigade i teten av McCooks kolonne tok under et angrep oppover fjellpasset Knob Gap en sørstatskanon og flere fanger i en dristig manøver der oberst Hans Christian Heg brukte dekningen bak en bakkekam for å komme tett på et batteri som han deretter erobret gjennom et overraskende framstøt. Brigaden sprengte seg gjennom fjellpasset med små tap, bare 3 døde og 10 sårede. Det norsk-amerikanske regimentet mistet ikke en eneste mann under trefningen i Knob Gap. Ikke bare var sørstatskavaleriet til stor plage, regnværet og tett tåke sinket også Rosecrans` under marsjen langs gjørmete veger.

Murfreesboro og planer for slaget

Mursfreesbro var en liten by i Stones River Valley. Byen var delstatens tidligere hovedstad og oppkalt etter en oberst i den amerikanske uavhengighetskrig, Hardy Murfree. Gjennom hele krigen var dette området kjent for sterke sympatier for sørstatene, Bragg og hans menn var ønsket velkommen og underholdt i hele desember. Byen lå i et rikt landbruksområde som kunne forsyne Braggs Tennesse-armé, og Bragg ville bruke området som forsyningsbase og forsvarsposisjon for å sperre for et mulig fremstøt mot Chattanooga. General Hardee skrev følgende: «Slagstedet gav ingen særlige forsvarsmessige fordeler.» Allikevel nølte Bragg med å rykke lengre mot sør, for eksempel til Duck River Valley som var lettere å forsvare, eller lengre mot nord til Stewarts Creek, hvor Rosecrans regnet med at Bragg vil forsvare seg.

På grunn av det sterke politiske presset han var utsatt for mente Bragg at han ikke kunne overlate mer av Tennessee til Unionen og dermed valgte han et relativt flatt område nordvest for den politiske innflytelsesrike byen, som var delt i to av Stones Rover. Deler av området, spesielt ved skjæringspunktet mellom landevegen Nashville Pike og traseen for Nashville and Chattanooga Railroad, var preget av små, men tette skogholt, som enkelte steder var mer ugjennomtrengelige for infanteriet enn skogområdet i the Wilderness i Virginia. Steinblokker av kalkstein med små åpninger innimellom, som rekker av tenner, vanskeliggjorde flytting av vogner og artilleri. Hardees korp ble opprinnelig plassert i Triune ca. 30 km mot vest, med Polks korps sto på elvens vestlige bredde med en divisjon avdelt fra Hardees korps, under generalmajor John C. Breckinridge på de lave høydene øst for elven. Ingen av disse tropper fikk ordre om å bygge befestninger.

Da Rosecrans ankom til Murfreesboro om kvelden 29. desember, hadde Tennessee-arméen vært i området i en måned. To tredjedeler av Cumberland-arméen var på plass langs Nashville Turnpike og den neste dagen var Rosecrans’`hær på 45 000 mann samlet mot Braggs 38 000. De to arméene var mer jevnebyrdige enn hva tallene skulle tyde på. Bragg hadde fordelen av de frigjorte, men samarbeidsvillige kavaleristyrkene under Forrest og Morgan, som raidet langt bak Unionens linjer – mens Wheelers kavaleri bremset ned fremrykningen fra Nashville gjennom flere kortvarige trefninger. En del av Rosecrans’ motvilje mot felttoget skyldtes at kavaleriet hans hadde beskjeden erfaring sammenlignet med det konfødererte kavaleriet. Wheeler med 2 500 mann red den 29. desember hele veien rundt om Cumberland-arméen og ødela forsyningsvogner og erobret reserveammunisjon fra forsyningstoget. De tok fire vognkolonner og 1 000 mann til fange.

Bevegelser og posisjoner om natten mellom 30. og 31. desember.

Den 30. desember rykket Cumberland-arméen inn på en linje 3 km nordvest for Murfreesboro. De to hærene lå på 6 km lange parallelle linjer i retning fra sørvest mot nordøst. Braggs venstre flanke var i begynnelsen svak, og Rosecrans kunne ha gått til angrep der da han ankom og deretter vendt mot venstre og gått direkte inn i byen Murfreesboro. Men han hadde ikke kjennskap til denne svakheten eller sørstatssoldatenes posisjoner på grunn av den effektive avskjermingen som sørstatskavaleriet gjennomførte, og det ulendte terrenget med åser og koller med tett skog som begrenset sikten. Som under krigens første storslag, det første slaget ved Bull Run, planla begge kommandantene ganske likt: Omgå fiendens høyre fløy, kom inn bak fiendens rygg og avskjær ham fra hans base. Seieren ville gå til den som angrep først. Rosecrans beordret sine menn om å være klar for et angrep neste dag, mens Bragg ville angripe allerede ved daggry.

Braggs styrker var oppstilt med Polks korps på den vestlige siden av elven, Hardee på den østlige. Han hadde ventet et angrep allerede den 30. desember av Rosecrans, men da dette angrepet ikke kom, var det hans plan å sende Hardees korps og kavaleriet under brigadegeneral John A. Wharton dypt inn i Cumberland-arméens rygg. Han begynte med å flytte størsteparten av Hardees korps over elven som for det meste var grunn nok til å vasse over, til hans venstre flanke som forberedelse på angrepet på nordstatsarméens høyre flanke. Breckinridges divisjon ble tilbake som reserve i det høye terrenget på østsiden av elven.

Rosecrans’` plan var å få Crittenden til å krysse elven og angripe høydene øst for elven. Derfra ville man få god utsikt slik at artilleriet kunne beskyte hele den konfødererte slaglinjen fra høyere terreng. Crittenden på nordstatsarméens venstre fløy som stod overfor Breckinridge, unnlot å informere McCook på høyre fløy om de konføderertes troppebevegelser fra østbredden av elven til vestbredden. McCook måtte rykke den 30. desember frem et par kilometer over Overall Creek mellom veiene Wilkinson Turnpike og Franklin Road og gikk inn i kraftige trefninger med Hardee og Polks fortropper. 15. Wisconsin mistet 6 døde og 30 sårede ved Franklin Road. McCook som forventet et angrep fra Crittenden, fikk tent på en rekke leirbål i sitt område i håp om å villede de konfødererte om størrelsen på den styrken som han disponerte på denne flanken, og for å dekke over det faktum om at hans flanke ikke var forankret i en naturlig forhindring (den nærliggende Overall Creek). II sentrum ble Thomas beordret til å utføre et begrenset angrep for å lette Crittendens angrep over Stones River-elven.

Cumberland-arméen og Tennessee-arméen opprettet sine leire knapt 700 yard (640 m) fra hverandre, og deres orkestre startet et musikalsk slag, en ufarlig forsmak på den neste dagens begivenheter. Nordstatshærens musikanter spilte Yankee Doodle og Hail, Columbia, det ble besvart med Dixie og The Bonnie Blue Flag. Til sist begynte et av orkestrene å spille Home Sweet Home, det andre fulgte etter. Flere tusen soldater fra nord og sør sang den sentimentale sangen sammen langs frontlinjen.

Slaget

31. desember

31. desember, kl. 8.00

Angrepet på den høyre fløy

Ved daggry den 31. desember, omkring kl. 6, gikk den konfødererte general William J. Hardee til angrep som den første mot nordstatsarméens høyre flanke med divisjonen under generalmajor John P. McCown, akkurat idet mange i brigadegeneral Richard W. Johnsons divisjon spiste frokost. (Det var det tredje store slaget etter slaget ved Fort Donelson og slaget ved Shiloh hvor et angrep tidlig om morgenen kom overraskende på de blåkledde). De 10 000 konfødererte soldater som var samlet på deres venstre fløy, stormet fremover i én stor massiv bølge ved Franklin Road. McCooks ekstra leirbål og general McCowns begrensede erfaring fikk angrepet til å drive mot venstre, hvilket etterlot et hull i fronten, som straks ble fylt av divisjonen under generalmajor Patrick R. Cleburne, som fulgte etter McCown i begynnelsen av angrepet. Selv om den konfødererte angrepsstyrken i utgangspunktet omfattet færre soldater enn McCooks korps, hadde deres angrep kommet så plutselig at nordstatsavdelingene ikke rakk å gjøre effektiv motstand før de var overrumplet. Rosecrans hadde planlagt sitt angrep til kl. 7 ved daggry, og soldatene langs hele linjen hadde begynt frokosten i forveien. McCown og Cleburne knuste all motstand, flere artilleribatterier ble erobret før et eneste skudd var avfyrt. Johnsons divisjon på 6 300 mann på høyre fløy ved Franklin Road brøt sammen under de gråkleddes angrep, 50 % av soldatene forsvant, og på bare en halvtime var et par tusen nordstatssoldater drept, såret eller tatt til fange.

Etter dette var Cumberland-arméens høyre fløy ikke lenger en samlet militær organisasjon, de gjenværende brigadene var tvunget til å kjempe på egen hånd, deriblant brigadegeneral Jefferson C. Davis’` divisjon på 4 600 mann som sto på en skogkledt høyde, hvor det norsk-amerikanske 15. Wisconsin-regimentet på 300 mann som var del av Carlins brigade, sloss fram til oberst Heg så hvordan sørstatssoldatene omgikk hans høyre flanke. Etter å ha gitt ordre om retrett til regimentet, gikk det i oppløsning under flukten over en åpen maisåker under ilden fra de konfødererte. Retretten til skogen langs Wilkinson Turnpike ødela Carlins brigade, bare noen få hundre kunne samles på nytt. Heg selv kunne ikke finne mer enn 100 mann, resten var døde, såret, tatt til fange eller på flukt. McCooks høyre flanke var åpnet for de konfødererte, slik at Davis’divisjon som hadde mistet kontakten med Johnstons divisjon, måtte fortsette tilbaketoget. McCook hadde lidd et knusende nederlag.

Selv om Hardee hadde støtt på hard motstand etter hvert som unionstroppene kom til hektene igjen, dels hjulpet av terrenget med bakker kledt med steinblokker og tette skogholt, hadde han presset den høyre fløyen 5 km tilbake over Wilkinson Turnpike til jernbanen og Nashville Pike-landeveien, dels hjulpet av brigadegeneral John A. Wharton og hans styrke på 2 000 kavalerister som klarte å erobre flere hundre forsyngsvogner og ta 1 900 soldater til fange. Selv om Wharton nådde Overall Creek og Wilkonson Turnpike, for deretter å rykke fram til Nashville Pike, klarte Johnson å samle sine tropper på nytt. Men to brigadegeneraler i hans divisjon var forsvunnet, Edward Needles Kirk ble alvorlig såret (hans brigade mistet 437 døde og sårede samt 342 savnede/fanger), mens August Willich ble tatt til fange sammen med store deler av sin brigade.

Rosecrans avblåste Crittendens angrep mot konføderasjonens høyre fløy, som hadde begynte kl. 7 da brigadegeneral Horatio P. Van Cleves divisjon krysset elven, og fikk hentet inn forsterkninger fra sin venstre fløy for å støtte den nye frontlinjen langs Nashville Pike. Omsider hadde han innsett den alvorlige trusselen etter å ha trodd at McCook ville være i stand til å avvise Hardees angrep. Nå var hans forbindelseslinjer tilbake til basen i Nashville under angrep, og arméen var blitt slått tilbake slik at den sto med ryggen mot Stones River-elven. Mens de fremste troppene holdt ut under angrepene fra det konfødererte korpset under Polk, red Rosecrans fram og tilbake for å gi ordrer til og dirigere nordstatsavdelinger og oppildne soldatene til å gjøre motstand. Sammen med ham red også hans adjutant, oberstløytnant Julius Gareschee, som underveis fikk hodet revet av av en kanonkule. Rosecrans som var kjent hos sine soldatene som «Old Rosy», ble overspylt med blod fra sin venn, men til tross for opplevelsen fortsatte han å ri.

Det som reddet Cumberland-arméen fra fullstendig ødeleggelse denne morgenen var generalmajor Philip Sheridan på McCooks venstre fløy av hans korps. Han hadde forutsett et tidlig angrep, så han hadde satt troppene i divisjonen sin – 5 000 mann – i stilling i sentrum av den høyre halvdelen av fronten kl. 4 om morgenen. Mens McCown og Cleburne fortsatte mot Johnston og Davis, rykket generalmajorene Jones M. Withers og Benjamin F. Cheatham med sine divisjoner på 8 500 og 5 000 mann fra Polks korps mot Sheridan. Withers rammet Sheridans høyre flanke først (og Davis´ venstre flanke), men ble slått tilbake tre ganger av den sterke ilden fra skogkanten. Ettersom hans høyre flanke ikke var sikker, trakk Sheridan seg tilbake til et lite steinete høydedrag med tette sedertre-skoger og steinblokker av kalkstein langs Wilkinson Turnpike.

The Slaughter Pen

31. desember, kl. 9.45

Sheridan hadde sluttet rekkene med Rousseaus divisjon på hans høyre flanke og Negleys divisjon på hans venstre flanke mot Murfreesboro som en del av Thomas´ korps, men allerede i forveien hadde han mistet brigadegeneral Joshua W. Sill som ble drept under et motangrep. Det nye avsnittet lå langs Wilkinson Turnpike til nord og den mindre veien McFadden Lane til Nashville Pike, slik at denne frembøyingen (salient) med form som en «U» ble truet på tre kanter av sørstatssoldatene. Cheatham med reservedivisjonen angrep Sheridans front, mens Cleburne angrep ham i flanken. Kampene mellom nordstatssoldatene og sørstatssoldatene ble meget blodige, det vanskelige terrenget gjort det vanskelig for troppene å samarbeide og Sheridan kunne ikke få fram ammunisjon til sine menn.

Sørstatsgeneralene klarte å bringe frem sine batterier opptil 200 yard (183 m) fra nordstatstroppenes stillinger, og en meget fryktinngytende duell mellom våpnene fortsatte i flere timer. Trærene gav ikke mye dekning mens de åpne markene etter hvert ble dekket av døde og sårede sørstatssoldater. Under kampene falt de føderale brigadekommandantene George W. Roberts og hans etterfølger Fazilo A. Harrington, senere Frederick Schaefer. Cheathams angrep var dårlig gjennomført, observatører hevdet at han hadde drukket og var ute av stand til å lede sine tropperf effektivt. Den konfødererte fremgangen ble bremset av den kraftige motstanden, men det kostet nordstatstroppene store tap. Mer enn hver tredje i Sheridans divisjon ble enten drept eller såret i løpet av fire timer mens de var omringet på tre sider.

To konfødererte feil hjalp Rosecrans. Breckinridge på den østlige siden av elven oppdaget ikke at Crittendens planlagte angrep var stoppet. Han nektet å sende to brigader over elven som hjelp til hovedangrepet. Da Bragg beordret ham til å angripe på sin front så det kunne komme noe godt ut av korps, rykket Breckinridge frem bare for å oppdage at det ikke var noen nordstatsavdelinger foran ham. Samtidig mottok Bragg en falsk rapport om at en stor føderale styrke var på vei nedover Lebanon Turnpike fra nord rett mot byen Murfreesboro. Han annullerte ordren til Breckinridge om å sende flere forsterkninger over elven. Hovedangrepet ble svekket etter hvert som reservetroppene ble oppbrukt under angrepene. Rundt kl. 12 var fem sørstatsbrigader (A.P. Stewart, J. Patton Anderson, George Maney, A. M. Manigault og A. J. Vaughan) sendt mot salientet.

Omkring kl. 11 var Sheridans ammunisjonen snart oppbrukt, og etter å ha gitt mennene ordre om å sette på bajonettene startet han en retrett tilbake mot Nashville Pike. Dette åpnet et hull i fronten, som Hardee var snar til å utnytte. Unionens tropper omgrupperte seg og holdt stand langs de nye stillingene. Da var slagstedet hvor Sheridan sammen med Rousseau og Nergly hadde holdt ut under de konfødererte angrepene, ruinert. Nordstatssoldater som senere bivånet de mange døde og ødeleggelsene, mente dette minte om slakterbåser i Chicago. Navnet «The Slaughter Pen» ble sittende på slagstedet mellom Wilkinson Turnpike og McFadden Lane. Bladbadet var fryktelig, ifølge Sheridans memoarer hadde han mistet 1 633 døde, sårede og savnede eller 40 % av divisjonen på 4 154 mann. De konfødererte mistet opptil en tredjedel av sine soldater i angrepene, regimentet 13. Mississippi hadde et tap på 201 mann.

Hell´s Half Acre

31. desember, kl. 11.00

31. desember, kl. 16.00

Sheridans tilbaketog tvang nordstatstroppene tilbake til Nashville Pike-landeveien, men de desperate kampene gav Rosecrans tid nok til å organisere et effektivt forsvar langs en sammenhengende slaglinje der han kjørte inn så mange kanoner som mulig. Foran nordstatsavdelingene som hadde tatt stilling i linjen, lå lange åpne marker mot sedertre-skogene og det steinete terrenget. Det konfødererte artilleriet kunne ikke komme seg over det steinete terrenget eller gjennom de ugjennomtrengelige skogene med sine vogner og kanoner. En kaptein fra Ohio: «... alle våre styrker fyrte løs nesten samtidig... med en fryktelig ild fra vårt infanteri og artilleri meide [vi] dem ned, nesten hele rekker av gangen... inntil de brøt sammen og flyktet i uorden for å finne dekning i skogen de nettopp hadde kommet ut av». Oberst Heg som ikke lenge kunne slåss fordi regimentet hans utslått, observerte sørstatstroppene kaste seg mot nordstatstroppenes slaglinje flere ganger bare for å bli slått tilbake, med ordene: «En grusom nedslaktning».

Lenger nede mot elven lå en vital posisjon, en skogkledt ås, under kontroll av en brigade under kommando av oberst William B. Hazen som den venstre fløyen av slaglinjen som sluttet mellom Nashville Pike og Stones River. Denne åsen har det lokale navnet «the Round Forest», og var den eneste del av den opprinnelige slaglinjen fra morgenen som holdt stand. Takket være Rosecrans’ sterke lederskap og omgrupperingen av divisjonene langs Nashville Pike ble det konfødererte angrepet bremset av den nye slaglinjen, dermed ble Cumberland-arméen reddet etter at fronten hadde stabilisert seg. Om ettermiddag hadde den nye ovale slaglinjen form som et omvendt «3»-tall etter at den høyre flanken var sikret av Johnston, Sheridan og Davis.

Withers divisjons 2. brigade under James Ronald Chalmers gikk til angrep på åsen rundt kl. 10, men ble splittet av det brennende Cowan House underveis mot Hazens menn som deretter åpnet ild med sine geværer og kanoner. Sørstatssoldatene ble meiet ned i hundrevis på den åpne bomullsmarken. Artilleri-ilden var så voldsom at mange soldater plukket bomullsdotter fra de visnede plantene som ikke var høstet, for å beskytte seg mot den øredøvende larmen fra kanonene. Etter å ha blitt revet i stykker en rekke ganger, trakk regimentene seg tilbake etter at Chalmer var blitt såret. Noen av regimentene mistet seks til åtte flaggbærere i løpet av angrepet.

Under kampene langs Wilkinson Turnpike og McFadden Lane rykket general Daniel Donelsons brigade (Cheathams divisjon) oppover mot Round Forest. På Hazens høyre flanke sto brigadegeneral Charles Cruft med sin brigade. Donelson klarte å knuse Crufts brigade og åpnet et gap på venstre fløy av slaglinjen etter å ha tatt 1 000 fanger og 11 kanoner, men Hazens brigade holdt stand slik at sørstatssoldatene ikke kunne fortsette. Donelson som var tvunget til retrett, hadde et tap på 691 mann av 1 400 soldater, hvorav 306 ut av 425 mann i 8. Tennessee og 207 av 402 mann i 16. Tennessee. Cheathams divisjon hadde blitt tappet for blod; 1 939 døde, sårede og savnede av 5 500 mann under angrepene. Withers’ divisjon hadde tap på 2 519 døde, sårede og fanger av 7 774 mann under kampene mot Sheridan og Hazen.

Bragg nektet å gi opp mot den nye slaglinjen, men de eneste troppene som var til rådighet for et nytt angrep på Round Forest var Breckinridges, og Bragg beordret ham til å rykke over elven. Men Breckinridge beveget seg langsomt, og Hazens brigade ble forsterket av Harkers brigade idet de første sørstatstropper vadet over elven. Fire brigader under brigadegeneralene Daniel W. Adams, William Preston og John K. Jackson samt oberst J. B. Palmer rykket mot åsen. Kl. 16 gikk de første to brigadene til angrep på Hazens stillinger, men ble slått tilbake med store tap. To nye brigader med støtte av deler av Polks korps fortsatte på nytt fremrykkingen, bare for å bli slått tilbake under bombardementene fra batteriene på åsen og langs Nashville Pike. Thomas gikk til et begrenset motangrep som renset hans front mot Stones River, to regimenter kom fram til elven før de ble stoppet av konfødererte kanoner.

Oberst Hazens brigade var den eneste enheten som ikke oppga siine opprinnelige stillinger nyttårsaften den 31. desember. De hadde stått mot fire større angrep og slått tilbake flere brigader med tung assistanse av et stort antall kanoner. J. Morgan Smith fra 32. Alabama regimentet i Breckinridges divisjon: «Vi rykket fremover på femti yard og hadde ikke retrettsordren kommet i tide – ville ingen av oss ha vært tilbake å fortelle det... Vårt regiment hadde to hundre og åtti mann i kamp, bare femtiogåtte var tilbake.» For soldatene ble «Round Forest» kjent som «Hell´s Half Acre».

Etter at de siste angrepene var slått tilbake ved kl. 16.30-tiden om ettermiddag, sluttet kampene for dagen. Et iskaldt regn begynte å hølje ned idet natten senket seg. Tusener av soldater måtte tilbringe enda en natt uten ly eller varme fordi fienden var nær, mens arméene ble stående i de stillinger de hadde holdt ved solnedgang.

Braggs plan hadde hatt en fundamental feil: selv om hans mål var å avskjære Rosecrans´ kommunikasjonslinje (Nashville Pike) drev hans angrep nordstatssoldatene til å konsentrere seg på dette stedet. Braffs biograf, Grady McWhiney, bemerket:

Med mindre unionshæren brøt sammen i det første angrepet, ville den ha blitt presset tilbake til en tettere og sterkere forsvarsposisjon etter hvert som slaget fortsatte, mens de konfødererte styrker etterhvert ville miste momentum, blir desorganisert og deretter svakere. Som en snøball ville unionshæren samle sammen styrkene fra restene av slaget, hvor de trakk seg tilbake i god orden. Men de konfødererte ville rulle seg ut som et garnnøste etterhvert som de trengte seg fram.

Om aften holdt Rosecrans krigsråd med sine generaler for å beslutte hva som skulle gjøres. Noen av hans generaler følte at Cumberland-arméen var blitt beseiret og anbefalte et tilbaketog før de ble helt avskåret. Rosecrans motsatte seg dette synspunktet og ble kraftig støttet av Thomas og Crittenden. Thomas er av forskjellige kilder sitert for å ha sagt: «Denne armé trekker seg ikke tilbake», eller «Det er ikke noe bedre sted å dø på». Beslutningen ble at man ville bli værende og kjempe videre, og da fronten ble forsterket for nye kamper steg moralen blant nordstatssoldatene.

På den konfødererte siden var Bragg sikker på at han hadde vunnet en seier. Selv om han hadde lidd et tap på over 9 000 mann var han sikker på at det store antallet tilfangetatte nordstatssoldater betydde at Rosecrans hadde mistet betydelig flere. Tennessee-arméen begynte å grave forsvarsstillinger overfor Cumberland-arméens stillinger. Bragg sendte et telegram til Richmond før han gikk til sengs: «Fienden har oppgitt sin sterke posisjon og faller tilbake. Vi har besatt hele slagmarken og vil følge ham... Gud var god mot oss og ville vi skulle ha en god nyttårsaften.»

1. til 3. januar

Bragg som trodde unionshæren var på retrett, ble overrasket på det nye årets første dag etter at hans tiraljører var blitt slått tilbake. Han hadde vært så sikker på at Rosecrans ville trekke seg tilbake i løpet av natten at han ikke hadde lagt en plan for å fortsette kampene. Istedenfor sto nordstatsarméen i sine stillinger og ventet på et nytt konføderert angrep. Sjokket etter gårsdagens nedslakting hadde gjort offiserene på begge sider forsiktige med å ta sjansen på risikable manøvrer.

Rosecrans blåste liv i sin opprinnelige plan kl. 3 om morgenen den 1. januar ved å beordre Van Cleves divisjon (som var under kommando av oberst Samuel Beatty etter brigadegeneral Horatio P. Van Cleve var blitt såret dagen før) til å rykke over elven. Der skulle han besette høydene der, slik at to vadesteder der elven kunne krysses ble beskyttet. I tillegg skulle Van Cleves menn hindre at de konfødererte skulle ta høydene som dominerte terrenget rundt. Etter å ha sikret denne viktige posisjonen var Rosecrans fornøyd med å holde stillingen som nå gikk på tvers av elven Stones River langs McFadden Ford. Nordstatssoldatene som hadde kjempet så hardt i Round Forest, ble trukket tilbake av Thomas i løpet av dagen. Polk som testet den føderale slaglinjen med to sonderingsangrep, et mot Thomas og et mot Sheridan, oppdaget ikke dette før neste natt.

Wheeler og Wharton med siitt kavaleri fortsatte med å forstyrre Rosecrans´ kommunikasjonslinjer på landeveien tilbake til Nashville. Under en trefning ved LaVergne ble et forsyningstog ødelagt med tap av tretti vogner, selv om oberst Innes som kommanderte 1. Michigan ingeniørregiment slo tilbake angrepene etter å ha nektet å overgi seg. Flere konvoier med sårede måtte ha en kraftig eskorte for å være beskyttet mot kavaleriet. Wheeler tolket disse bevegelser som forberedelse på en tilbaketrekning og rapportert dette tilbake til Bragg. Oppmuntret av sin følelse om at han hadde vunnet slaget, var Bragg tilfreds med å vente på at Rosecrans skulle trekke seg tilbake. Dermed ble arméene liggende og lure på hverandre, slaglinjene holdt seg utenfor rekkevidde fra hverandre mens skytterlinjer med tiraljører som rekognoserte framover, brakte sammen i flere forpostfektninger.

Breckinridges angrep

2. januar kl. 16.00

2. januar kl. 16.45

Tidlig 2. januar ble Round Forest-posisjonen overtatt av Polks tropper i ly av regnet som gikk over i sludd. Det ble åpenbart for Bragg at Cumberland-arméen nektet å oppgi sine stillinger, dermed måtte han tvinge Rosecrans til å slå retrett. Høydene ved McFadden Ford øst for Stones River med sin beliggenhet ville gjøre det mulig å enfilere nordstatslinjene på den andre siden av elven (enfilere vil si å beskyte et mål i lengderetningen, skuddene kunne pløye ned hele rekker av gangen) med kanonene, og derfor ville Bragg ta siikre seg disse høydene for sitt artilleri. Men Rosecrans hadde sendt Beattys divisjon dit dagen før, og denne divisjonen hadde hatt god tid til å forskanse seg.

Klokken 16. om ettermiddagen gav Bragg general John C. Breckinridge ordre om å angripe Beattys divisjon på bakken på den østlige siden av elven. Breckinridge som hadde en politisk fortid som visepresident av De forente stater i 1857-1860 og som sørstatsdemokratenes presidentkandidat mot Lincoln, protesterte høylytt og hevdet at det vil være et selvmordsangrep. Stillingen kunne bare angripes over åpne marker, man ville være sårbare for ildgivning både fra forsvarerne på høydene og artilleriet ved Nashville Pike på den andre siden av elven. Et angrep ville bare resultere i et meningsløst blodbad mot en uinntagelig stilling. Bragg nektet å høre på Breckinridge; «...du har fått ordre om å angripe fienden, og jeg forventer at ordren blir adlydt». Breckinridge hadde ikke annet valg enn å gå til angrep. En av hans brigadejefer, den svensk-ættede Roger W. Hanson, tilbød seg å dra til hovedkvarteret og skyte Bragg som reaksjon.

Rosecrans som hadde observert forberedelsene hos Tennessee-arméen for et angrep på høyden som vernet hans venstre flanke, tok sine forholdsregler. Flere brigader med infanteri ble sendt av gårde for å støtte Beattys divisjon sammen med hele 58 kanoner som ble plassert på høydedragene vest for elven. Rosecrans red personlig til Carlin for å hente hans brigade. Oberst Heg som hadde fått orden i 15. Wisconsin på nytt, fikk hedersplassen fremst i kolonnen over elven som bevis fra Carlin på hvor høyt man vedsatte regimentets innsats under kampene nyttårsaften. Oberst Heg nådde ikke fram før striden var avgjort. Breckinridge på sin side samlet alle styrkene han hadde i sin divisjon, tilsammen 4 500 mann. Mot dette hadde Rosecrans over 5 000 mann.

Angrepet startet om ettermiddag idet sørstatssoldatene i slaglinjer marsjerte mot den voldsomme ildgivningen fra høydene, men til tross for de store tapene ble nordstatssoldatene presset tilbake fra høyden mot McFadden Ford. Langs hele linjen ble Beattys divisjon drevet tilbake over toppen av høyden og nedover bakken. Et par av general Roger W. Hansons regimenter i «Orphan Brigade» («den foreldreløs brigade») forfulgte til og med fienden over vadestedet og opp på vestbredden av Stones River. Men så befant de konfødererte seg midt i skuddfeltet til Crittendens artillerisjef, kaptein John Mendenhall som hadde plassert sine kanoner perfekt, 45 kanoner ved siden av hverandre på vestbredden. Ild ble så åpnet inn i de konføderertes rekker. General Crittenden så hvordan hans kanonene arbeidet: «Van Cleves divisjon under min kommando retirerte nedover skråningen, for overveldende mengder av fiender, da kanonene... åpnet ild på den svermende fienden. Skogen ser ut til å falle... og ikke en eneste konføderert nådde elven.» Ilden var så voldsom at trærene ble knust og veltet ned på sørstatssoldatene, en granat såret general Hanson i kneet. Han skulle senere dø av dette såret. De konføderertes kampmoral sviktet under dette bombardementet, og de ble drevet oppover bakken etter 45 minutter. Breckinridge mistet over 1 800 mann på mindre enn en time.

Nye nordstatsbrigader fra James S. Negleys divisjon stormet fram i motangrep. Restene av Breckinridges regimenter forsøkte å holde stand på toppen av høyden, men ble slått over ende av Crittendens overlegne ildkraft. Katastrofen som hadde rammet den konfødererte divisjonen som mistet en tredjedel av alle soldatene under angrepet, var ekstra smertefull for Breckinridge som kom fra staten Kentucky, og den såkalte «Orphan Brigade» besto av Kentucky-regimenter, som fikk dette kallenavnet fordi brigaden ikke kunne vende tilbake til Kentucky som fremdeles var med i Unionen. Da han red blant de overlevende, ropte han gjentagende ganger: «Mine stakkars foreldreløse! Min stakkars foreldreløse!»

Dagen var på hell, så nordstatssoldatene som rykket frem over markene der de konfødererte falne lå strødd utover, kunne ikke fortsette. Natten senket seg over slagmarken, og Carlins brigade tok stilling ved høyden Breckinridge hadde forsøkt å erobre. For oberst Heg ble natten til 3. januar den verste prøvelsen i løpet av hele slaget, man var nødt til å overnatte under åpen himmel uten bål i vinterkulden. Oberst Heg: «Neste morgen stod vi til knes i gjørme, og regnet fortsatte å øse ned. Vi hadde nå ingenting igjen å spise, ingen kaffe, hver mann var våt til skinnet, og gjørmen ble dypere og dypere.»

3. januar sto arméene overfor hverandre uten at noen tok initiativet. En stor forsyningskolonne med en forsterket infanteribrigade sluttet seg til Rosecrans om morgenen, og en ammunisjonkolonne som fulgte den, klarte å slå tilbake Wheelers kavaleri under en trefning. Senere på dagen sendte Thomas to regimenter mot senteret i den konfødererte linjen som svar på konstant beskytning fra skarpskyttere mot tropper i hans divisjon under Lovell H. Rousseau. Thomas drev de konfødererte vekk fra deres stillinger og tok 70 til 80 fanger. De norske innvandrersoldatene sto i frontlinjen mot de konføderertes høyre fløy og deltok ikke i trefningene. Av og til vekslet de skudd med tiraljørene i skytterlinjen som overvåket motpartens bevegelser.

Bragg var overbevist om at Rosecrans ville fortsette å motta forsterkninger fra Nashville, og han visste at det elendige regnværet ville få elven til å stige, så etterhvert vil den konfødererte arméen ble delt i to. Sørstatstroppene var utmattet etter de harde kampene og hadde lite mat igjen. Utpå ettermiddagen sendte Bragg sine forsynings- og ammunisjonsvogner sørover, om kvelden klokken 22 3. januar begynte tilbaketoget gjennom Murfreesboro og videre til Tullahoma 60 km mot sør. Den neste dagen rykket Rosecrans inn i Murfreesboro med sine tropper. Med nordstatshæren stående igjen på slagmarken etter at Bragg hadde trukket seg bort, kunne Rosecrans proklamere seier. Etter å ha tatt Murfreesboro den 5. januar nektet han å forfølge Bragg. Rosecrans var sitert etter slaget, «Bragg´s a good dog, but Hold Fast´s a better.» («Bragg (Brag = Pral) er en god hund, men Hold Fast er en bedre.»)

Etterspillet

Tilsammen var tapene for begge parter under slaget 24 645: 12 906 mann for unionen, og 11 739 for konføderasjonen. Det var den høyeste tapsprosent i et storslag i borgerkrigen, større i absolutte tall enn Slaget ved Shiloh og Slaget ved Antietam tidligere på året. Bare cirka 76 400 mann var engasjert i kampene, en tredjedel gikk tapt. Fire brigadegeneraler var drept eller dødelige såret: Konfødererte James E. Rains og Roger W. Hanson; Føderale Edward N. Kirk og Joshua W. Sill.

Slaget var et taktisk uavgjort oppgjør, men Bragg betraktes tradisjonelt som taperen ettersom han først trakk seg fra slagmarken, selv om sørstatsarméen rent taktisk var den som kom nærmest seier, og de erobret også flest trofeer i form av faner, kanoner og flere tusen krigsfanger. Rosecrans hadde vunnet, men det var med nød og neppe han unngikk et katastrofalt nederlag under Braggs voldsomme angrep 31. desember. Bragg ble møtt med forakt fra nesten alle hans konfødererte kolleger, alle korpskommandantene i Tennessee-arméen uttrykte en klar mistillit til ham. Breckinridge ville utfordre Bragg til duell. President Jefferson Davis kunne ikke finne en passende erstatning, og da han ba Joseph E. Johnston om å overta Braggs jobb, anbefalte Johnston presidenten om å gi Bragg en ny sjanse. Bragg ble sittende i stillingen, men misnøyen stilnet ikke.

Man kan også argumentere for at slaget i det minst var en strategisk seier for unionen. Seieren var av stor betydning for moralen i nordstatene. President Lincoln mottok nyheten med lettelse og telegraferte straks til Rosecrans: «Jeg kan aldri glemme, så lenge jeg husker noe som helst, [at] du ga oss en hardt tiltrengt seier, [for] hadde det vært et tap, kunne neppe nasjonen ha overlevd.» Den konfødererte trusselen mot det midtre Tennessee var blitt fjernet. Men Cumberland-arméen var så merket av slaget at den trengte flere måneder på å komme seg.

Rosecrans brukte fem og en halv måned på arbeidet med å omdanne Murfreesboro til en strategisk viktig base med den massive «Fort Rosecrans» som skulle tjene som forsyningsdepot i resten av krigen. Tross vedvarende press fra Washington i disse månedene nektet han å sette sine tropper i bevegelse mot de konfødererte før han selv mente de var klare. Mot slutten av juni 1863 var Grant i gang med beleiringen av Vicksburg, mens Potomac-arméen fulgte etter Lees tropper mot Pennsylvania. Den 24. juni startet det såkalte Tullahoma-felttoget med slaget ved Hoovers Gap, da Rosecrans endelig rykket frem mot Bragg.

En del av slagmarken ved Stone River og Fort Rosecrans er nå Stones River National Battlefield. Det inneholder det eldste intakte borgerkrigsmonument i USA, som ble reist av William Hazens brigade ved Hell´s Half Acre til minne om sin innsats. Den store nasjonalparken omfatter også krigskirkegården Stones River National Cemetery, som ble etablert i 1865, med gravene til mer enn 6 000 nordstatssoldater.

De norske innvandrersoldatene

Slaget ved Stones River var 15. Wisconsins egentlige ilddåp under borgerkrigen. Flere hundre norske innvandrersoldater deltok i kampene, ikke bare i regimentet hvor opptil 90 % av soldatene er norskættede, men også i andre regimenter som 36. Illinois som hadde kaptein Porter C. Olson som kommandant. Han var sønn av en innvandrer som kom til det nye landet ombord på skipet «Restauration» i 1825. For soldatene i 15. Wisconsin kom krigens virkeligheten som et sjokk, spesielt den 30. desember da oberst Heg klarte å holde rekkene samlet etter at disse var utsatt for kardesker fra flere kanoner ved Smith house.

Under de desperate kampene mot det konfødererte angrepet om morgenen 31. desember støtte de på den dyktigste av sørstatsgeneralene på den vestlige krigsskueplassen, Patrick R. Cleburne. Han fikk tilnavnet «Vestens Stonewall» som svaret på Stonewall Jackson på den østlige krigsskueplass. En secondløytnant som tidligere hadde kjempet med 3. Wisconsin under Jacksons Shenandoah-felttog i våren 1862 og ved Antietam, Johan Nordahl Brun, hadde kjempet mot «Østens Stonewall» og «Vestens Stonewall» før han fikk avskjed i april 1863. Han ble dimittert da krigens larm hadde forverret hans dårlige hørsel. 15. Wisconsin klarte å holde stand i begynnelsen mot de konfødererte, men major Ole C. Johnson skrev senere; «Man kunde liga saa gjerne have prøvet å standse Mississippien i dens Løb...» Etter å ha stagget fienden foran gjerdet, måtte soldatene løpe så raskt som mulig med fienden på kloss hold, ifølge kaptein Hanson var de konfødererte bare ti skritt bak.

Etter å ha berget seg inn i skogkanten ved Wilkinson Turnpike, samlet oberst Heg sine menn bare for å oppdage at bare omtrent hundre mann var tilbake, de fleste demoralisert, og enda flere var på flukt. De norske ble derfor plassert i reserve sammen med resten av Carlins brigade bak Nashville Pike så soldatene kunne komme til hektene igjen. Det var de lange nettene under slaget som tæret mest på nordmennene, da man frøs i vinterregnet som fortsatte i flere dager. De skulle ikke se mer kamp for flere måneder etter 3. januar. Oberst Heg skrev brev til sin kone 4. januar:

...Vi har utkjempet et forferdelig slag, og mistet mange menn. Mitt edle regiment har fått ille medfart.

Litteratur

• Connelly, Thomas L.; Autumn of Glory: The Army of Tennessee 1862-1865 1971 ISBN 0-8071-2738-8
• Cozzens, Peter; No Better Place to Die: The Battle of Stones River. 1990 ISBN 0-252-01652-1
• Daniel, Larry J.; Days of Glory: The Army of the Cumberland, 1861-1865 2004 ISBN 978-0-8071-3191-6
• Eicher, David J.; The Longest Night: A Military History of the Civil War. 2001 ISBN 0-684-84944-5
• Hess, Earl J.; The Kentucky Campaign, Corinth, and Stones River. 2000 ISBN 978-0-8032-2380-6
• Livermore, Thomas L.; Numbers and Losses in the Civil War in America 1861-65 Først utgitt 1901 av Houghton Mifflin, gjentrykt 1986 ISBN 0-527-57600-X
• McDonough, James Lee; "Battle og Stones River" i Battle Chronicles of the Civil War: 1862, 1989 ISBN 1-55905-024-1
• McPherson, James M.; Battle Cry of Freedom: The Civil War Era 1988 ISBN 0-19-503863-0
• McWhiney, Grady; Braxton Bragg and Confederate Defeat. Vol. 1. Først utgitt i 1969, gjentrykt med tilleggsmateriale 1991, ISBN 0-8173-0545-9
• Moen, O. Ole; Den amerikanske borgerkrigen – Krigen mellom brødre 1861-1865 2010 ISBN 978-82-92870-38-9
• Skarstein, Karl Jakob; Til Våpen for det nye land – norske innvandrere i den amerikanske borgerkrig 2001 ISBN 82-02-197097-5
• Street, James Jr. i Time-Life Books; The Struggle of Tennessee: Tupelo to Stones River. 1985 ISBN 0-8094-4760-6

Eksterne lenker

• Stones River National Battlefield
• Maps of the Union approach to Murfreesboro
• Animated history of the Perryville and Stones River Campaigns Arkivert 8. juli 2011 hos Wayback Machine.
• Interactive map of Fortress Rosecrans
• The Battle of Stones River: The Soldier` Story, a National Park Service with Historic Places (TwHP) lesson plan
• The Battle of Stones River Offical Records and Battle Description