Jacksons Shenandoah-felttog

Jacksons Shenandoah-felttog
Konflikt: Jacksons Shenandoah-felttog
Stonewall Jackson
Dato 23. mars - 9. juni 1862 Sted Shenandoah, Virginia 38°39'0"N 78°40'12"V Resultat Seier for konføderasjonen
Stridende parter
Amerikas forente stater	Amerikas konfødererte stater
Kommandanter og ledere
Nathaniel P. banks Irvin McDowell John C. Frémont	Stonewall Jackson
Styrker
60.000	17.000

Jacksons Shenandoah-felttog (Jackson´s Valley Campaign) var den konfødererte general Stonewall Jacksons strålende felttoget i foråret gjennom Shenandoahdalen i 1862 under den amerikanske borgerkrigen. Gjennom dristige og hurtige manøvre vant Jacksons hær på 17 000 mann flere mindre slag mot tre arméer fra Unionen som besto av over 60 000 mann, og dermed hindret dem fra å støtte McClellans styrke under Peninsula-felttoget mot Richmond. Med hurtige framrykk i høyt tempo og bruk av terreng marsjerte Jacksons menn 646 engelske miles (1 040 km) i 48 dager oppover og nedover dalen.

Jackson led sitt eneste nederlag i krigen under det første slaget i Shenandoah-dalen, det første slaget ved Kernstown den 23. mars 1862 mot oberst Nathan Kimball (del av generalmajor Nathaniel P. Banks unionsarméen), men det viste seg å være en strategisk avgjørelse ettersom de føderale kommandantene antok han hadde reserver i bakhånd, og kunne ikke overføre tropper til McClellan. Etter Jackson hadde startet sitt felttog, hentet president Abraham Lincoln styrker som opprinnelig skulle til offensiven mot Richmond, til Shenandoah-dalen som forsterkninger. Etter en måned med trefninger startet den konfødererte befalhaveren sitt felttog den 30. april ved å bryte opp fra leiren i Conrad Store og startet den første avledningsmanøvreren for å villede de føderale styrkene. Jackson kom overraskende på de første styrker av generalmajor John C. Fremonts hær på Sitlington Hill, og beseiret dem under slaget ved McDowell den 8. mai. Etter Fremont var tvunget tilbake, satte Jackson kursen nedover dalen for å konfrontere Banks, og ved å bruke terrenget utmanøvrerte han Banks med sin ankomsten i Front Royal, tvunget de føderale troppene mot nord. Banks ble beseiret i det første slaget ved Winchester og fordrevet over elva Potomac til Maryland.

Med presidentens forsterkninger rykket brigadegeneral James Shields tilbake til Shenandoah fra øst og gjenerobret Front Royal for å ta kontakt med Fremont som rykket inn i dalen fra vest. Jackson som nå var truet av tre arméer, fortsatte oppover dalen fram til Harpers Ferry ved elven Potomac og tilbake nedover til Winchester for å møte de to arméer som skulle treffe hverandre ved Strasburg. General Ewell beseiret Fremont i slaget ved Cross Keys den 8. juni etter flere trefninger i forveien, og i den neste dagen krysset han North Fork for å slutte seg til Jackson under slaget ved Port Republic. Shields ble slått under angrepene fra begge generalene.

En uke senere forlot Jackson og hans armé som fikk navnet «Jacksons fotkavaleri» med deres evne til å gjennomføre dagsmarsjer på opptil 50 km, Shenandoah-dalen for å slutte seg til general Robert E. Lee som skulle starte en motoffensiv mot McClellans arméen. Med hans spektakulære seirer mot store odds ble Jackson en legende under krigen, og hans felttoget ble senere brukt som et skoleeksempel på hurtig framrykk og utnyttelse av terrenget i militærakademier.

Bakgrunnen

Kart over Shenandoah-dalen

Foråret 1862 hadde vært oppløftende for Washington, siden sommeren 1861 hadde krigens utviklingen gått i de føderales favør, med betydelige vinninger. I den vestlige krigsskueplassen hadde general Grant erobret Fort Donelson som beskyttet kommunikasjonene langs Cumberland River inn i Tennessee og slått tilbake et konfødererte motangrep i slaget ved Shiloh langs Tennessee River. I den østlige krigsskueplassen startet McClellans massive Army of the Potomac angrepet på den konfødererte hovedstaden Richmond fra sørøst i Peninsula-felttoget mens generalmajor Irwin McDowell hadde samlet til seg et stort korps i nord for å slutte seg til McClellan. Fra nordøst rykket generalmajor Nathaniel P. Banks med sin hær inn i Shenandoah-dalen.

Konføderasjonens moral nådde et lavpunkt som et resultat av tilbakeslagene etter de første seire i 1861. Jackson som allerede i vinteren 1861 var sendt nordover til byen Winchester i den strategiske viktige Shenandoah-dalen, hadde et uheldig felttog i fjellene nordvest i Virginia i vintermånedene uten annet resultat enn en svekkelse av generalens rykte. Men med vårens komme fikk Jackson ordre fra den konfødererte hærledelsen om å tiltrekke seg unionshærens oppmerksomhet; under en klassisk avledningsmanøver skulle han binde opp de andre føderale styrkene i området, og på sikte hindre McDowell fra å slutte seg til McClellan.

Banks som hadde rykket inn i dalen, fikk ordre om å sende halvparten av troppene sine for å forsterke McDowell samtidig som Jackson fikk forsterkninger i form av general Richard S. Ewells divisjon i løpet av april. Etter styrkeforholdet hadde endret seg, gikk Jackson på offensiven med 16 000 mann. Fremont hadde samlet til seg en hær i Vest-Virgina i vest, mens Shields hadde sluttet seg til McDowells korpset, og bare Banks var tilbake i Shenandoah-dalen med 10 000 mann i begynnelsen av mai.

Shenandoah-dalen

Shenandoah-dalen, også kalt Virginia-dalen, hadde meget stor strategisk betydning under borgerkrigen med sitt terrengsforhold som et 200 kilometer langt dalføre fra sørvest, «upper Valley» med større stigning med utgangspunktet i området rundt Lexington og Staunton, til nordøst hvor det sluttet mot elva Potomac. Denne elven renner videre forbi Washington D.C. ut i Chesapeake Bay på atlanterhavskysten. Vassdragets viktigste bielv er Shenandoah-elven som hadde sine kilder fra to mindre elver, South Fork mellom Blue Ridge-fjellene og Massanutten-fjellet og North Fork mellom Massanutten-fjellet og Shenandoah-fjellene. De to elver gikk sammen ved byen Front Royal hvor den nedre dalen begynner videre mot Harpers Ferry, et ferjested der Shenandoah-elven rant ut i Potomac. Øst for denne elven ligger Blue Ridge-fjellene helt fram til Harpers Ferry, kun gjennomboret av flere fjellpasser fra Manassas Gap i nordøst til Rockfish gap med egne jernbanetrase i sørvest. Til vest for dalføret ligger Allegheny-fjellene som skiller delstaten Virginia fra Vest-Virginia som i juni 1861 hadde brutt med moderstaten og dannet egne delstat med medlemskap i unionen.

I skjul bak Blue Ridge-fjellene kunne en sørstatsarmé i Shenandoah-dalen marsjere rett nordover over Potomac og rett inn i Maryland og Pennsylvania uten å bli forstyrret av unionens styrkene ved Manassas som forsvarte den føderale hovedstaden. En slik omgående bevegelse med en naturgitt korridor for invasjoner kunne true Washington fra nordvest, men også fra nord kunne en nordstatsarmé marsjere oppover dalen og kutte Virginia Central-jernbanen. Som et usedvanlig fruktbart land med rike avdelinger som produserte nesten to ganger så mye hvete som resten av Virginia, var Shenandoah-dalen omtalt som «konføderasjonens brødkurv». Under krigen ble dalen en meget viktig matkilde for sørstatenes arméer, og om jernbanen ble kuttet av, vil det ikke komme forsyninger til Richmond. Med kontroll over dalen vil en nordstatsarmé dermed utgjøre en alvorlig trussel mot Richmond fra vest.

De mange fjellpassene under kontroll av konfødererte arméer muliggjorde flankeangrep på nordstatsarméen, som dermed hadde to strategisk mål med et felttog oppover dalen til Lexington og Staunton; å kutte av den strategiske viktige jernbanen fra Richmond til elven Mississippi og stoppe forsyningene til sørstatsarméene i Virginia. Stonewall Jackson innrømte dalens betydelighet i et brev til en offiser med ordene: «If this Valley is lost, Virginia is lost.» Dermed ble dalen gjennom hele krigen utsatt for krigshandlinger, spesielt Shenandoah-felttogene i 1864.

De første bevegelser

4. november 1861, general Thomas Jonathan Jackson som kommanderte den første brigaden av Virginia under det første slaget ved Bull Run 21. juli, overtok kommandoen over Shenandoah distriktet med hovedkvarter i Winchester i den nedre dalen. Brigaden som ble med til Winchester, etter Bull Run-slaget er blitt bedre kjent som «Stonewall brigade» etter generalen som vant heltestatus med kallenavnet steinmur. Jackson var en eksentrisk presbyterianer med et loslitt utseende med en kepi som hodeplagg og en slitt gammel frakk fra den forrige krigen, den meksikansk-amerikanske krigen. Men han var en streng og uforferdet hærfører med jerndisiplin som forlangte det samme av sine soldater. Etter å ha bodde i Shenandoah-dalen i flere år var han kjent med terrenget og store deler av brigaden hadde deres hjem i distriktet. I desember kom brigadegeneral William W. Loring nordover til Winchester med 6 000 soldater, men selv med forsterkningene var Jackson fremdeles for svakt til å ta opp kamp med general Banks i delstaten Maryland på den andre siden av elva Potomac.

Dessuten var ferjestedet Harpers Ferry føderale territorium etter den vestlige delen av Virginia hadde brutt seg ut som West Virginia for å være i unionen. Som en grensestat var motstanden mot brudd med unionen sterk i de vestlige countyene av Virigina, og under et folkemøte den 11. juni i Wheeling valgt lojalistene å opprette en ny delstatsforsamling, dermed skilt seg fra moderstaten. Guvernør William Dennison i Ohio sendt tropper ledet av general McClellan i sommeren inn i Vest-Virginia, hvor de fordrevet de konfødererte troppene ut av det fjellendte landskapet. Gjennom den nye delstaten som formelt ble opptatt i unionen 23. mai 1862, gikk den viktige The Baltimore and Ohio Raidroad jernbanen, selve livsnerven mellom hovedstaden og Midtvesten. Denne jernbanen krysset Potomac-elven ved Harpers Ferry vestover mot Cincinnati og nordvestover mot Pittsburgh.

Det som for ettertiden har blitt kalt innledende bevegelser i Shenandoah-felttoget, var den såkalte Romney-ekspedisjonen, for å gjenerobre Vest-Virginia med et felttog langs Potomac-elven med knapt 11 000 mann som var blitt samlet i Winchester ved julen. Under mild vintervær marsjerte Jackson nordover oppe i fjellene med 9 000 soldater den 1. januar, men kom ut for en vinterstorm. Ekspedisjonen mislykket som et resultat av den strenge vinterstormen, etter å ha nådde Romney cirka 50 km vest for Winchester den 13. januar måtte Jackson stoppe felttoget. Mens Stonewall-brigaden var sendt tilbake til Winchester, ble Lorings divisjon værende ved Romney i de neste uker. Men Jackson måtte senere trekke ut Lorings troppene på ordre fra Richmond, etter det hadde kommet klager om at man sto altfor utsatt for føderale motangrep. Jackson som protest ønsket å resignere fra sin post, men lot være. Istedenfor ble alle tropper som ikke tilhørte Virginias væpnede styrkene trukket ut av Shenandoah-dalen, og bare 4 000 mann var tilbake.

Generalmajor McClellan beordret Banks som hadde fått forsterkninger i form av brigadegeneral John Sedgwick og hans tropper, om å krysse Potomac for å beskytte B&O Railroad-jernbanen og kanalen mellom Chesapeake og Ohio som respons på Romney-ekspedisjonen. Shields med hans divisjon gjenerobret Romney i nord mens Banks krysset elven rett mot Winchester. Jacksons troppene utgjorde venstre fløy av general Joseph E. Johnstons Army of Potomac (senere kjent som Army of Northern Virginia), og da Johnston rykket fra Manassas til Culpeper i mars, ble Jacksons posisjon i Winchester helt isolert. Uten hovedarméen på den andre siden av Blue Ridge-fjellene kan de føderale troppene angripe gjennom fjellpassene, og Banks fortsatte sørvest med nesten 20 000 mann under fremmarsjen.

Winchester ble besatt av nordstatstroppene den 13. mars etter Jackson hadde trukket seg oppover dalen langs landeveien til Strasburg ved elven North Fork. McClellan hadde startet forberedelsene for et omfattende felttog som skulle erobre Richmond en gang for alle, Peninsula-felttoget som begynte den 4. april på Virginiahalvøya sørøst for den konfødererte hovedstaden. I begynnelsen hadde McClellan sett for seg Urbanna på Middlehalvøya som utgangspunktet for felttoget mot Richmond, men Johnston med sin retrett tilbake til Culpeper og Fredericksburg bak elven Rappahannock, tvunget valget over på Fort Monroe ved enden på Virginiahalvøya. Mens McClellan overførte over 100 000 soldater til halvøya i mars, rykket general McDowell sørover med 42 000 mann fram til nordbredden av Rappahannock-elven.

McClellans strategi omkring Shenandoah-dalen er å drive ut Jackson med Banks`s styrker og deretter trekke seg ut tilbake til forsvaret rundt Washington. På den andre siden av Allegheny-fjellene hadde general John C. Fremont overtatt kommandoen for det føderale fjellsdepartementet langs Appalachene i Vest-Virginia, Tennessee og Kentucky i mars, og rykket østover mot tettstedet McDowell i retning Staunton med nesten 15 000 mann. Johnston kunne ikke avse store styrker til Shenandoah-dalen, men sendte ordrer til Jackson om å unngå slag fordi han ikke hadde nok menn, men skulle oppholde Banks så lenge som mulig og binde til seg så mange tropper som mulig, så disse ikke kan marsjere mot Richmond.

Etter McClellan hadde startet felttoget på halvøya, rykket Jackson på nytt sørover til Richmond fra Fredericksburg den 3. april. En mindre sikringsstyrke ble etterlatt langs Rappahannaock-elven, som talt få tusen soldater. For at McDowell ikke skulle sprenge seg gjennom, burde Jackson gå til angrep for å påføre Banks et nederlag i håp om at nordstatsledelsen ville sende noen av troppene inn i dalen og deretter holde tilbake McDowell. Situasjonen hadde forvandret seg til det beste etter slaget ved Kernstown 23. mars ettersom Banks fikk ordre om å sende halvparten av troppene sine over Blue Ridge for å forsterke styrkene ved Rappahannock-elven, samtidig var en konfødererte divisjon på 8 500 mann med general Richard S. Ewell sendt til den øvre Shenandoah-dalen.

Brigadegeneral James Shields rykket oppover dalen fra Winchester den 17. mars mot Strasburg mens Jackson trukket seg tilbake til Mount Jackson, men Banks var kommet i troen om at de konfødererte hadde oppgitt dalen, og begynte å avdele sine styrkene; mens Shields med hans divisjon på 8 500 mann bevoktet adgangen nedover dalen, skulle Banks begynne sin framrykningen mot Washington for å slutte seg til McDowell. Dette kunne ikke Jackson tillate ettersom han hadde fått ordre om å binde ned Banks`s troppene i Shenandoah-dalen, og startet en dagsmarsj nedover dalen for å angripe Shields. Med nesten 4 000 mann rykket Jackson nordøstover over en avstand på førti kilometer 22. mars og andre 24 kilometer om morgenen 23. mars fram til Kernstown. Hans kavalerisjef Ashby rekognoserte forut for sørstatsarméen, og etter en trefning den 22. mars mente han at det bare var mindre enn fire nordstatsregimenter (3 000 mann) i området. Shields som var blitt såret under trefningen, hadde størstedelen av troppene lenge vekk og dermed ble ikke oppdaget.

Det første slaget ved Kernstown

Det første slaget ved Kernstown, kl. 11 til 16.45.

Unionstroppene som i Shields fravær fikk oberst Nathan Kimball som kommandant, skulle tilbake til Harpers Ferry da de kom under angrep av Jackson. Det var en søndag den 23. mars, og egentlige ønsket ikke den dypte religiøse Jackson å slåss denne dagen. Han sendte Turner Ashby på et skinnangrep med kavaleriet på Valley Turnpike mens infanteriet – oberst Samuel Fulkersons brigade og Stonewall-brigaden ledet av general Richard B. Garnett – rykket mot Pritchard Hill. Etter Fulkerson var slått tilbake med artilleri, innledet Jackson en flankebevegelse mot Sandy Ridge to miles vest for unionstroppene. Kimball kontret dette med oberst Erastus B. Tylers brigade, men Fulkserson og Garnett nådde en steinmur først.

Tyler gikk til angrep bare for å bli stoppet av sørstatssoldatene som hadde forskanset seg langs steinmuren på Sandy Ridge. Om ettermiddag hadde Jackson realisert den egentlige styrke hos Kimball, og hentet inn forsterkninger på hans venstre flanke. Men før disse kom fram, hadde ikke Stonewall-brigaden mer ammunisjon tilbake, og Garnett valgt å trekke seg tilbake, tvunget Fulkerson med seg. Jackson forsøkt å stoppe retretten, men forgjeves. Til slutt var the Valley Army som Jacksons armé var kalt, på retrett oppover dalen vekk fra Shields menn. Kimball forsøkt ikke å ta opp forfølgelse etter de slagne konfødererte.

Unionens tap var 590 (118 døde, 450 sårede, 22 savnede), Konføderasjonens tap på 718 (80 døde, 375 sårede og 263 savnede). Men det som var et taktisk nederlag for Jackson som for første og eneste gang var slått i krigen, ble en strategisk seier for konføderasjonen ettersom hans angrep gjort et sterkt inntrykk på unionshærens offiserene og president Lincoln, som var forskrekket over Jacksons frekkhet. Banks sammen med Alpheus Williams`s divisjon ble værende i Shenandoah-dalen, og for å hindre et angrep inn i Vest-Virginia mot Fremont, ble brigadegeneral Louis Blenkers divisjon trukket ut fra McClellans Army of the Potomac og overført til Vest-Virginia. Lincoln som ønsket et sterkt forsvar rundt Washington i fraværelse av McClellans Potomac-arméen, beordret generalmajor Irvin McDowell om å stoppe. Jackson kunne utgjøre en trussel mot Washington ettersom McClellan hadde ønsket å trekke de fleste tilgjengelige tropper med seg på Peninsula-felttoget.

De strategiske resultatene i etterkjølet gjort nederlaget ved Kernstown til en seier for Jackson, som fullførte sitt oppdrag med å binde ned de føderale styrkene nord for Richmond; McDowell som kom til Frederiksburg langs elven Rappahannock, måtte også utgjøre en del av forsvaret rundt den føderale hovedstaden, til tross for at McClellan ønsket støtte fra nord i felttoget mot Richmond. Etter slaget ble brigadegeneral Garnett arrestert for å ha retirert uten ordre, og erstattet med brigadegeneral Charles S. Winder. Krigsretten mot Garnett ble kansellert ettersom Lee beordret ham løslatt som erstatter for Pickett som kommanderte en brigade. Som brigadekommandant omkommet han under den famøse Pickett´s Charge i Slaget ved Gettysburg den 3. juli 1863.

24. mars til 30. april

De føderale styrkene i den neste dagen tok opp forfølgelse og drevet tilbake Ashbys kavaleriet, men forsyningsproblemer tvunget Banks ned i en lavere hastighet; i tre dager fulgt han etter Jackson som stoppet i Mount Jackson hvor han bad kaptein Jedediah Hotchkiss om å lage et terrengskart over hele Shenandoah-dalen for at de skulle bli bedre kjent med terrengsforholdet og dermed vil ha en fordel mot de føderale kommandantene. I mellomtiden måtte Jackson være et skritt foran Banks som til tross for forsyningsproblemene fortsatte oppover dalen. Etter å ha rykket fram til Woodstock langs Stony Creek den 1. april, trakk Jackson seg til Rudes Hill ved Mount Jackson og New Market, hele tiden et skritt foran Banks som på nytt slo til den 16. april.

Banks klarte å overraske Ashbys kavaleriet ved å krysse Stony Creek og tok 60 mann til fange, drevet resten opp mot Rudes Hill. Jackson valgt å forlate sin posisjon og marsjere oppover til Harrisonsburg, deretter videre til Swift Run Gap på den andre siden av elven South Fork, mens Banks okkuperte New Market og krysset Massanutten-fjellet for å ta broene i Luray-dalen. Igjen ble Ashley utmanøvrert, for broene ble tatt intakt. Nordstatssoldatene hadde rykket sørvestover helt fram til Harrisonsburg og tatt begge ruter fra den øvre dalen under egne kontroll. Men selv om Banks visste hvor Jackson var, trodde han at den konfødererte arméen var på vei over Blue Ridge-fjellene for å slutte seg til forsvaret av Richmond. Banks vil sluttet seg til McClellans felttoget, men Lincoln valgt å overføre Shields`s divisjon til McDowells korpset ved Frederiksburg, mens Banks fikk ordre om å retirere tilbake til Strasburg.

I mellomtiden hadde Johnston trukket seg sørover vekk fra McDowell for å møte McClellan, og sendte instrukser til Jackson om å beskytte Virginia and Tennessee Railroad og Staunton mot Banks, eventuelt påføre ham et nederlag med de nye forsterkninger på 8 500 soldater under generalmajor Richard S. Ewell som ble tilbake på Brandy Station ved Culpeper etter hovedarméens retretten til Richmond. Jackson etter å ha arrestert Garnett kom i en konfrontasjon med oberst Turner Ashby på grunn av de dårlige presentasjonene, og overført halvparten av kavaleriet på 21 kavalerikompanier til brigadegeneral Winder for Stonewall-brigaden, men Winder klarte å overtale Jackson til å gi Ashby en ny sjanse.

Et brev fra general Robert E. Lee, militær rådgiver for president Jefferson Davis, kom til Jackson den 21. april i hans posisjon ved Swift Run Gap, med anmodning om å angripe Banks så snart som mulig. Fremont sendte brigadegeneral Robert H. Milroy med 6 500 mann over Allegheny-fjellene mot Staunton, foran seg hadde han sin gamle motstander brigadegeneral Edward «Allegheny» Johnson med 2 800 mann som stoppet det første angrepet under slaget på Allegheny-fjellet 13. desember 1861. «Allegheny» Johnson med denne hæren med navnet «Army of the Northwest» var tvunget på retretten fra de føderale styrkene. Dermed besluttet Jackson at trusselen fra Vest-Virginia var større enn fra Banks, men for å stoppe Banks om nordstatsgeneralen skulle gå på offensiven på nytt, vil Ewells divisjon overta posisjonen ved Swift Run Gap. Mens Ewell krysset Blue Ridge-fjellene og Lee fremdeles ikke hadde fått svar, startet Jackson sitt felttoget den 30. april.

Felttoget

Felttoget fra Kernstown til McDowell

  Konfødererte

  Unionen

Jackson brøt opp og marsjerte med sine mennene sør først til Port Republic den 2. mai, deretter gjennom fjellpasset Browns Gap til Mechums River Station ved Charlottesville utenfor Blue Rigde-fjellene. Jackson nektet å dele sine planer for felttoget med offiserene, som sammen med soldatene først trodde de var på vei til Richmond, for deretter å ta jernbane tilbake til dalen 4. mai for å slutte seg til «Allegheny» Johnsons styrkene som hadde stoppet ved tettstedet McDowell vest for Staunton. Denne avledningsmanøvreren til øst for deretter å svinge vestover mot Milroys styrker, overrasket de føderale generalene, det var først den 7. mai Milroy fikk etterretning om at Jackson og Johnston hadde sluttet seg sammen mot ham. I den neste dagen var nesten 10 000 konfødererte samlet på Sitlington Hill mot over 6 000 føderale soldater. For første gang i foråret hadde Jackson nå en større styrke mot en mindre føderale styrke.

Slaget ved McDowell (8.- 9. mai)

Etter Jackson var kommet til tettstedet McDowell i Highland County for å finne «Allegheny» Johnson med hans seks regimenter på et 1,6 km langt platå som en del av Bullpasture-fjellet, som gav de konfødererte meget god oversikt over området langs Bullpasture-elven, på vestbredden hadde nordstatssoldatene deres leir, men terrenget var krevende for artilleriet, og så oppbrutt med skoger og bratte skråninger at de føderale styrkene ville ikke overalt risikere sterk ild under et angrep på de konfødererte stillingene. Milroy og Schenck som hadde innsett at de ikke kunne holde stand mot 10 000 mann, visste også at deres styrker vil være sårbart for artilleri på Sitlington Hill, og dermed valgt å angripe høydedraget for å kjøpe seg tid for en tilbaketrekning vekk fra den konfødererte hæren. De visste ikke at Jackson ikke kunne få sitt artilleriet flyttet dit.

Om ettermiddag kl. 14.30 rykket 2 300 nordstatssoldater over elven og oppover skråningene mot Johnsons infanteriet, startet en hard kamp om herredømmet over Sitlington Hill for flere timer fram til aften. Brigadegeneral William Taliaferro med hans 2nd. brigade var til stor assistanse for «Allegheny»s troppene som slo tilbake det første angrepet, og under det andre angrepet klarte nordstatssoldatene å fange regimentet 12. Georgia Infantry under dobbelt ild på en sårbar fremspring. Dette regimentet fra Georgia som de eneste fra utenfor Virginia på den konfødererte siden under slaget, nektet å trekke seg ut av den sårbare posisjonen til tross for at disse utgjør utmerkede målsikter mot horisonten på høydedraget. 180 ble drept og skadet ut av 540 georgianere. «Allegheny» Johnson ble skadet av en kule, så Taliaferro overtok kommandoen mens Jackson sendte inn forsterkninger for å holde stand.

Jackson forsøkt å omgå de føderale styrkenes flanker, men var hindret av Milroys brigade på fire regimenter under det fire timer lange angrepet som først stoppet etter det ble mørkt. I ly av natten og morgenen retirerte de føderale styrkene langs veien mot Franklin, startet flere skogbrann mens regimentet 73. Ohio holdt stand langs elven og siden trakk seg ut som baktropp. Etter retretten var oppdaget av sørstatssoldatene, tok Jackson opp forfølgelse og kom inn i trefninger med Schencks brigade som hadde stoppet på et høydedrag for å beskytte Milroys brigade den 9. mai. Det var et blodig slag ved McDowell, unionen mistet 259 mann (34 døde, 220 sårede, 5 savnede) mot konføderasjonens tap på 420 mann (116 døde, 300 sårede, 4 savnede). Det var sjeldent at forsvareren mistet flere menn enn angriperen.

10. til 22. mai

Jackson den 9. mai nektet å gå til angrep på Schencks brigade, og fortsatte forfølgelsen etter de føderale styrkene i flere dager fram til byen Franklin 70 km nordvest for Staunton, deretter marsjerte han tilbake til Shenandoah-dalen den 15. mai. Mens han var oppe i fjellene, forsøkt Ewell å sortere ut instruksene han hadde gått fra Jackson og Johnston. Ewell fikk ordre den 13. mai fra Jackson om å forfølge og angripe Banks hvis han skulle retirere fra Strasburg, men Johnston som kommanderte hovedarméen meddelte fra at om Banks skulle ut av dalen for å slutte seg til McDowell, så må Ewell tilbake til hovedarméen ved Richmond. Shields med hans divisjon hadde forlatt dalen, og Ewell visste ikke hvilken ordre han skulle følge. Jackson hadde kommet tilbake til dalen, reiste sin leir mellom Staunton og Harrisonburg den 18. mai.

I denne dagen kom Ewell til Jacksons hovedkvarter på Mount Solon. Ewell rapporterte til Johnston om at han kunne sammen med Jackson gå til angrep på Banks som må hadde færre enn 10 000 mann, ettersom de vil tilsammen ha 16 000 mann, Banks som hadde den tallmessige overlegenheten i april, var nå underlegne mot de konfødererte. Johnston vil ikke vite av noe slikt, og beordret Ewell tilbake til Richmond. Jackson måtte ta kontakt med Lee som med presidentens støtte overbeviste Johnston om at en seier i Shenandoah-dalen vil ha større strategisk verdi enn å kontre Shields divisjon med Ewells divisjon. Johnston modifiserte hans ordre til Ewell: «The object you have to accomplish is prevention of General Banks´s troops those of General McDowell».

Siden midten av mai sto Banks` hovedstyrke ved Strasburg mens Jackson samlet sine troppene ved New Market, men for å avlede nordstatstroppene sendte han en liten styrke direkte mot Strasburg for et skinnangrep, mens mennene marsjerte over Massanutten den 21. mai, i den neste dagen sluttet Ewells menn seg til dem nordover ned Luray-dalen. Mens Ashby sto for skinnangrepet på Strasburg, marsjerte 16 000 mann rett mot Front Royal, hvor bare 1 100 mann var plassert av Banks. Om Front Royal ble erobret, vil det ikke være mulig å stå i Strasburg ettersom Jackson kunne angripe Banks´ forbindelseslinjer til Winchester. Kort etter skinnangrepet på Strasburg red Ashby sørover og krysset South Fork for å angripe depotet på Buction jernbanestasjon mellom Strasburg og Front Royal tidlig den 23. mai.

Slaget ved Princeton Courthouse (15.-17. mai)

Under Fremonts felttoget mot den øvre Shenandoah-dalen med Milroys og Schenck i spissen for 6 000 mann i april mot Staunton, sendte han også en andre hær på tre brigader, hvorav Kanawha-brigaden fra Kanawha-dalen i Vest-Virginia, under brigadegeneral Jacob D. Cox, til den sørvestre Virgina ved Princeton 150 km sørvest for Staunton for å avskåre den strategiske viktige East Tennessee & Virginia Railroad jernbanen. Etter en lang marsj kom Cox med to brigader fram til grensedistriktet Mercer County, men fra Abington, Virginia i sør, kom brigadegeneral Humphrey Marshall med Army of the East Kentucky. Ved Princeton Courthouse sloss Cox og Marshall mot hverandre i tre dager fra den 15. til 17. mai. Etter å ha mistet initiativet til Marshall som hadde blokkert vegen mot jernbanen, ble et tilbaketog startet natten til 18. mai.

Selv om Cox var slått tilbake til Camp Flat Top 30 km vestover fra Princeton, fortsatte den tredje brigaden under oberst George Crook på James and Kanawha landeveien mot tettstedet Lewisburg hvor han under en trefning den 23. mai beseiret den konfødererte brigaden under brigadegeneral Henry Heth. Cox og Crook med deres tre brigader som senere fikk navnet Kanawha-divisjonen var den sydlige fløy av Fremonts styrkene, og Fremont ønsket ikke å miste kontakt med sine styrkene langs Allegheny-fjellene mens Jackson fremdeles hadde en slagkraftig armé i Shenandoah-dalen.

Slaget ved Front Royal (23. mai)

Front Royal til Port Republic.

Oberst Turner Ashby som hadde fått en sjanse etter de dårlige presentasjonene i april, gikk til angrep på Buckton Station med sine kavaleristene og klarte å ødelegge depotet og bryte opp skinnene på jernbanetraseen tross motstand fra to infanterikompanier. Jackson ledet hans infanteriet nedover den lokale vegen Gooney Manor Road for å komme garnisonen så nær som mulig, de føderale troppene hadde deres leir der South og North Fork gikk sammen til Shenandoah-elven, så de måtte krysse to bro for å komme seg i sikkerheten.

Den første brigaden med brigadegeneral Richard Taylor fra Ewells divisjon kom overraskende på den intetanende nordstatsavdelingen fra Prospect Hill, og under de harde kampene støttet det konfødererte regimentet 1st. Maryland på deres motparten, det føderale regimentet 1st. Maryland med soldater fra den samme delstat Maryland, den eneste gang to regimenter med samme numre og fra den samme delstat sloss mot hverandre under borgerkrigen. Det var en bitter kamp mellom venner og slektninger mellom bygningene, på broene over South og North Fork og på Cedarville. Oberst Thomas S. Flournoy med 250 kavalerister klarte å bryte gjennom stridslinjen på Cedarville to ganger, drevet dem på flukt.

Slaget ved Front Royal.

Mindre enn 200 klarte å unnslippe, de fleste var tatt til fange av Jacksons menn. Kenly var såret og tatt til fange sammen med 690 andre soldater, 83 var drept og skadet mot et tap på 36 døde og sårede ut av 3 000 konfødererte. Mens Jacksons tropper plyndret forsyningstoget, nektet Banks å tro meldingen om angrepet på Front Royal og mente dette måtte være en avledningsmanøver, et raid rettet mot hans forsyningsbase ved Front Royal. Om kvelden innså Banks likevel at han var i fare om å bli omringet med sin armé hvis Jackson rykket nedover mot Winchester. Der lå noen høyder som Banks kunne forskanse seg på om han nådde frem først. Om morgenen den 24. mai marsjerte infanteriet ut av byen.

Front Royal Va. Unionshæren under Banks på vei til byen, tegning av Edwin Forbes.

Strategisk sett ble slaget ved Front Royal viktig for konføderasjonen, president Lincoln besluttet å hente ut 20 000 mann fra McDowells første korpset fra deres opprinnelige oppdraget om å støtte McClellan på Virginia-halvøya, for å stoppe Jackson. Om ettermiddag kl. 16 24. mai sendte han en telegraf til McClellan; «In consequence of General Banks`s critical position I have been compelled to suspend General McDowell`s movements to you. The enemy are making a desperate push upon Harpers Ferry, and we are trying to throw Fremonts force and part of McDowells in their rear.»

24. mai

Jackson vil fange nordstatsstyrken ved å kutte av retrettmuligheter til nord, men var usikkert om hvilken rute Banks vil ta, han kunne marsjere rett mot Winchester eller vente til de konfødererte hadde forlatt Front Royal så han kunne flykte østover mot fjellpassene i Blue Ridge-fjellene. Jackson måtte dermed holde tilbake under kappløpet mot nord fram til han hadde forstått hvor Banks skulle. Mens to kavaleriregimenter fra Ewells divisjon fortsatte nedover vegen fra Cedarville til Newton i håp om å avskjære fortroppen mens Ashby dro mot Strasburg for å rekognosere, ventet infanteriet på marsjordre. Først etter å ha fått rapporter om at de føderale hadde valgt ruten mot Winchester, ble kavaleriet og noen kanoner sendt til Middletown.

Banks` lange kolonne ble tvunget til å utholde angrep fra de gråkledde, Ashby klarte å tvinge til side nordstatskavaleriet som skjermet kolonnen og flyttet batteriet «Rockbridge Artillery» på en høyde over vegen. En rekke fulltreffere pløyde gjennom kolonnen mens Jackson bivånet massakren ved Middleburg etter kl. 3 om ettermiddag. Den norske innvandreren sersjant Johan Nordahl Brun i 3. Wisconsins kompani «K» i Gordons brigade skrev til avisen Enigranten i Wisconsin om det han opplevde den dagen;

Der kom Bud om at en Deel af vort Train af Proviantvogne... var blevet afskaaret,... Dette begynte at see noget farligt ud... Vi fik nu Ordre til at marschere noget fortere end behageligt for Benene. Endelig kom vi opp til Trainet og fik det bragt ud af Faren. Men nu blev vi angrebne i Ryggen af Fiendens Kavalleri og Artilleri...

Louisiana-brigaden stormet kolonnen og begynte å plyndre forsyningene i de mange vognene, men Jackson hadde oppdaget at de bare hadde angrepet baktroppen, Banks hadde fått et forsprang med sine mennene i ilmarsj nedover dalen. De konfødererte troppene var slitne etter ilmarsjene i flere uker, og kunne ikke lenge holde tempoet oppe, til tross for dette var flere hundre nordstatssoldater avskåret og fanget eller spredt for alle vinder.

Kappløpet til Winchester under kaotiske tilstander hadde gått hardt ut over soldatenes kampmoral, så selv om Banks nådde Winchester før Ewell og Jackson, var det tvilsomt om de ville holde stand mot et angrep.

Det første slaget ved Winchester (25. mai)

Kampene fra Front Royal til Winchester 24.-25. mai

Om morgenen oppdaget Jackson under en personlig rekognosering at Banks hadde ikke sikret to høydedrager sør for byen Winchester med mange nok menn, det var bare 6 500 mann mot den konfødererte arméen på 16 000 mann. Banks` tropper var plassert i en halvsirkel langs høydene, delt i tre brigader under oberstene Dudley Donnelly, George Henry Gordon og brigadegeneral John P. Hatch med 16 kanoner.

En liten dalsenkning foran høydene ble raskt fylt med regiment etter regiment med grå- og brunkledde soldater som dannet slaglinje som trakk seg som en bue rundt Banks` stillinger. På hans venstre fløy sto Louisiana-brigade mot Bowers Hill mens fire brigader, blant annet Stonewall-brigaden sto i sentrum ved landeveien fra Strasburg, og ute til høyre general Ewell med Maryland-regimentet og Trimbles brigade ved landevegen fra Front Royal. De rykket frem langs hele linjen, først ble den ene høyden tatt av Stonewall-brigaden, deretter ble Bowers Hill tatt av Lousisana-brigaden mens Ewells menn omgikk nordstatssoldatenes venstre fløy.

Under angrepene brøt slaglinjen sammen, og Banks startet et tilbaketog gjennom byen med sørstatssoldatene hakk i hæl. Innbyggerne i byen var henrykt over at fienden ble jaget bort, og noen begynte å kaste gjenstander og skyte fra vinduene sine. Dette ble besvarte med salver av infanteristene og flere hus ble satt i brann. Like etterpå ble sørstatssoldatene mottatt som helter av befolkningen etter å ha blitt frigjort.

Jackson fulgt etter nordstatsavdelingene, men det konfødererte kavaleriet deltok ikke i angrepene ettersom Ashby hadde tatt opp forfølgelse av en mindre styrke annetsteds, slik at seieren ble ikke fullstendig. Jackson fortvilte over at Banks´ hæren hadde unnsluppet: «Aldri var det en slik sjanse for kavaleriet. Å, hvis mitt kavaleri var på plass!» Uten å bli forstyrret flyktet de føderale fram til Potomac-elven, en avstand på 56 timer i 14 timer. Banks forgjeves forsøkt å gjenopprette orden, og konfronterte noen soldater fra 3. Wisconsin-regimentet; «Stopp, menn! Elsker dere ikke deres fedreland?» En av soldatene svarte: «Jo, ved Gud, og jeg prøver å komme meg hjem til det så fort jeg bare kan!»

Selv om mange av Banks` menn kom seg unna, hadde Jackson vunnet en stor seier. I alt hadde nordstatsgeneralen mistet mellom tre og fire tusen mann under den konfødererte offensiven, ved Winchester mistet Banks 2 019 mann (62 døde, 243 sårede, 1 714 savnede/fanger) mot Jacksons tap på 400 mann (68 døde, 329 sårede, 3 savnede). Hans armé hadde blitt avgjørende slått, byttet i mat og andre forsyninger var så rikt at de konfødererte spøkefullt omtalte Banks som Jacksons forsyningssjef. 9 000 rifler og to kanoner var tatt.

Lincoln mot Jackson

Politikerne i Washington reagerte på at Banks var blitt kastet ut av Shenandoah-dalen og begikk en fatal feiltakelse. Man var under inntrykket om at Jackson kunne fortsette marsjen mot nord og true den føderale hovedstaden. President Abraham Lincoln var den formelt øverstkommanderende for unionshæren, men manglet en øverstkommanderende som også fungere som stabssjef, (commander in chief) som kunne koordinere hæravdelinger på forskjellige kampteatre etter McClellan var fratatt ansvaret den 11. mars. For første og sist gang måtte en president være den øverste feltkommandant med strategisk kontroll over arméene i feltet, og Lincoln hadde utmerket seg som en metodisk og resolutt militærstrateg som reagerte aggressivt på tilbakeslag. Istedenfor å trekke troppene tilbake til hovedstaden besluttet Lincoln og krigsminister Edwin M. Stanton å starte en offensiv for å beseire Jackson, selv om hans ordrer bare gikk ut på å holde de føderale styrkene vekk fra Richmond. De beordret McDowell til å sende 20 000 mann (under Shields og generalmajor Edward Ord) til Front Royal fra øst, mens Fremont skulle rykke til Harrisonburg for å unnsette Banks fra fremtidige angrep.

Nederlaget ved Winchester hadde fått Lincoln til å gripe direkte inn i de militære operasjoner og hindret McDowell fra å slutte seg til McClellan som hadde kommet fram til Chickahominy-elven som deler Virginia-halvøya i to mellom elvene James med Richmond i sør og Pamunkey mot Hanover Junction med jernbane til Fredericksburg i nord og Staunton i vest samt Richmond i sør. Den konfødererte hovedarméen under Johnston gikk til motangrep og stoppet McClellan under slaget ved Fair Oaks den 31. mai til 1. juni på sørbredden av Chickahominy. Under det blodige slaget var tapene for begge parter på 11 000 mann.

McClellan kunne fortsette felttoget med 105 000 mann mot Johnston som bare hadde 60 000 mann, men motangrepet gjort ham handlingslammet, og dermed vil ha forsterkninger fra nord. McDowell skulle med sitt korps sluttet seg til McClellan på hans høyre flanke på nordbredden av Chickahominy-elven. Lee som erstattet Johnston som øverstkommanderende for hovedarméen som deretter het Army of the Northern Virginia, skulle utnytte den svake flanken i den planlagte motoffensiven.

Lincoln som ønsket å knuse Jackson en gang for alle, dirigerte tre arméer mot Shenandoah-dalen for å fange den konfødererte Army of Valley i en felle. Fremont skulle til Harrisonburg fra Vest-Virginia for å avskåre Jacksons forsyningslinjen nedover dalen. Banks skulle krysse Potomac på nytt og forfølge Jackson hvis han skulle rykke oppover dalen. Shields fra McDowells korpset skulle rykke mot Front Royal for å angripe og forfølge Jacksons kolonne langs landevegene, og deretter omringe Jacksons arméen mot styrkene fra Vest-Virginia. Dessverre for Lincoln skulle det vise seg at planen for å omringe og tilintetgjøre sørstatshæren i dalen var komplisert med behov for synkroniserte bevegelser av separate arméer. McDowell ønsket å marsjere sørover til McClellan, men sendte brigadegeneral James Shields med hans divisjon og generalmajor Edward O. C. Ord med en andre divisjon østover til dalen. Men det egentlige problemet for Lincoln var general John C. Fremont som hadde vist seg å være en upålitelig hærfører i Missouri i sommeren 1861, som ikke klarte å takle utfordringene oppe i Allegheny-fjellene. Istedenfor å marsjere øst til Harrisonburg, valgt han en mindre vanskelig rute for sitt felttog med 15 000 mann til nord mot Moorefield på den andre siden av Shenandoah-fjellet, derfra lå en veg ved Cedar Creek til Strasburg i dalen. På grunn av de store avstandene oppe i fjellene ønsket Fremont ikke å miste kontakt med sine styrkene i Vest-Virginia, og en divisjon på tre brigader i sørvestre Virginia under brigadegeneral Cox måtte trekkes ut i sikkerheten. Så snart Cox ble kjent med nederlaget ved Winchester, begynte han retretten.

Som et resultat kunne ikke Lincoln håpet på mer enn en knipetangsmanøver for å fange Jackson under dobbelt angrep på Strasburg. Hvis begge styrker kunne bevege seg mot Strasburg ville Jacksons eneste utvei oppover dalen være avskåret. Men det sto dårlig til med Fremonts soldater under marsjen, de var ikke tilstrekkelig forberedt for den lange ruten fra Franklin til Strasburg, det var vanskelig å få frem forsyninger. En norsk innvandrer i den tyske divisjonen klaget i et brev: «Vi maatte lide Nød, [...] Endelig fik vi Ordre til at afmarschere fra Franklin og nu gik det tilbage [til Shenandoah-dalen] med tomme Maver...»

Jackson ble varslet om Shields ankomsten den 26. mai, men han hadde fått ordre av Robert E. Lee om å true nordstatssoldatenes forsvarslinje ved Potomac. Deretter marsjerte Stonewall-brigaden til Harpers Ferry for en maktdemonstrasjon 29. til 30. mai mens resten av arméen stoppet ved Charlestown. Shields kom til Front Royal den 30. mai, og Jackson startet tilbaketoget oppover dalen tilbake til Winchester. Lincolns plan begynte å gå i oppløsning da Banks erklærte at hans armé fremdeles var for rystet til å ta opp forfølgelse av sørstatsarméen (og skulle bli værende nord for Potomac fram til 10. juni), mens Fremonts styrker hadde problemer med dårlig veier (i kontrast til Jacksons menn som marsjere på den makadamiserte landeveien Valley Pike), og Shields måtte vente på Ords divisjon. Jackson som hadde med seg 2 300 krigsfanger, nådde Strasburg den 31. mai for å vente på Stonewall-brigaden. For at brigaden skulle passere uten å bli angrepet, gikk general Ewell i stilling for å oppholde Fremont.

Under trefningen vest for Strasburg viste det seg at Fremonts soldater var ikke klar for en skarp batalje med Louisiana-brigaden, og ble drevet tilbake. Til tross for at Fremont hadde flere soldater, nølte han med å gå til angrep. Ewell kunne ikke forsto dette, men fullførte sitt oppdrag om å sikre Jacksons retrett sør for Strasburg mens Stonewall-brigaden sluttet seg til arméen ved 1. juni. I den neste dagen fortsatte Jackson oppover dalen, forfulgt av to nordstatsarméer, Shields oppover Luray-dalen langs South Fork og Fremont oppover dalen vest for Massanutten-fjellet. I 36 timer klarte Jacksons infanteriet å tilbakelegge mer enn 40 miles. I de neste fem dager var det flere trefninger mellom Turner Ashbys kavaleriet som skjermet Jacksons baktropp og den føderale kavaleriet. Om aften den 6. juni ble Ashby drept i en trefning på Chestnut Ridge ved Harrisonburg med Fremonts kavaleriet under brigadegeneral George D. Bayard. Ashby som en dyktig kavalerioffiserer med kallenavnet «den svarte ridderen» var nylig forfremmet til brigadegeneral, var et hardt tap for Jackson.

De to unionshærer vil møte hverandre på den sørvestre foten av Massanutten-fjellet, Jackson kunne flykte gjennom Browns Gap mot Charlottesville og marsjere til Richmond, men han hadde bestemt seg om å beseire den ene hæren først, deretter den andre før de samlet seg. For dette ble den mindre byen Port Republic hvor to mindre elver munner ut i South Fork viktig for hans plan. Hvis broene i området over elvene North River, South River og South Fork ble ødelagt, kunne ikke de to unionshærer gå sammen. Jacksons hær tok opp stilling på høyere terreng over byen på sørbredden av North River for å hindre Shields på østbredden av South Fork fra å ta seg over til Port Republic. Ewell med hans divisjon ble sendt til Cross Keys for å stoppe Fremont på veien fra Harrisonburg. Under trefningene 7. juni klarte Jackson å slå tilbake et raid av oberst Samuel S. Carrolls kavaleriet på Port Republic og holde stand på en bro over North River.

Slaget ved Cross Keys (8. mai)

Slaget ved Cross Keyes, søndag 7. juni 1862. Tegnet av Edwin Forbes.

Fremont nølte med å angripe til tross for at Ewell hadde manøvrerte for å invitere et angrep 7. juni, og om morgenen den 8. juni marsjerte nordstatssoldatene mot den konfødererte generalens stillinger, i troen om at han hadde færre tropper enn sin motstander. Men han hadde 11 500 mann mot Ewell som måtte klarte seg uten Louisiana-brigaden med bare 5 800 mann. Angrepet gikk langsomt, og Fremonts artilleriet gjort ikke mer enn å varsle Jackson om at slaget sørøst for Port Republic hadde startet. Slaglinjen fra sørvest til nordøst avanserte langs Keezletown-veien mot Ewells troppene som hadde en sterk stilling på et høydedrag bak Mill Creek med sine flanker beskyttet av skogholter. Den første nordstatsbrigaden som svinget til venstre, brigadegeneral Julius Stahels Tyske brigade på fem regimenter, ble brått stoppet under en fryktinngytende salve av brigadegeneral Isaac Trimbles brigade på nær hold. Flere hundre falt, regimentet 8. New York Infantry på 500 mann mistet nesten halvparten under angrepet på høyden Victory Hill.

Brigadegeneral Isaac R. Trimble

Senere om dagen hadde Fremont sendt bare fem av hans 24 regimenter inn i slaget mens Ewell ventet på et større angrep som aldri kom. Den utålmodige Trimble gikk til angrep mot et batteri, og drevet tilbake Stahels brigade opptil en mile inn i nordstatssoldatenes linje. I en slik sårbar posisjon ventet Trimble og hans menn på et motangrep som aldri kom, for Fremont hadde trukket tilbake slaglinjen til Keezletown Road. Ewell ønsket ikke å gå til angrep mot en så tallmessig overlegen motstander, selv om Trimble foreslo et nattlig angrep på Fremont. Slaget var knapt mer enn en trefning ettersom en mindre del av begge parter var involvert i kampene. Ewell hadde et tap på 287 mann mot Fremont som mistet 684 mann, de fleste i Stahels brigade.

Stonewall Jackson som konkluderte med at Fremont ikke lenge utgjør en trussel etter kampene så man kunne ha en sikringsavdeling mot ham, hentet de fleste troppene fra Ewells divisjon i ly av natten til resten av arméen som krysset North River-broen som var blitt sikret etter en hard trefning med Carrolls kavaleriet i den samme dag, og videre på en improviserte bro av forsyningsvogner på et vadested i South River til sørbredden av South Fork-elven. Stonewall-brigaden marsjerte først mot Conrads Store om morgenen den 9. april mens forsyningstoget ble sendt mot Browns Gap.

Slaget ved Port Republic (9. mai)

Om morgenen den 9. juni ved kl. 7 oppdaget Jackson føderale tropper på vei mot hans posisjon. Uten å rekognosere forut eller vente på resten av arméen, ble Winders Stonewall-brigaden sendt på et angrep gjennom morgentåken. Under angrepet ble brigaden fanget under en voldsom flankeild fra en rydding i foten av Blue Ridge-fjellene, Coaling, hvor det var kullgruver for en lokal familie, mens disse angrepet Shields fortroppen på to brigader med 3 000 mann under general Erastus B. Tyler. Jackson og Winder forsøkt å redde brigaden ut av den dobbelte ilden, og sendt regimentene 2. og 4. Virginia opp mot ryddingen hvor disse oppdaget tre føderale regimenter som beskyttet batteriet. Angrepet ble slått tilbake.

Etter angrepet på Coaling hadde mislykket, beordret Jackson sine troppene i Ewells divisjon om å trekke seg tilbake over North River-broen som deretter ble brent av menn fra Trimbles brigade for at Fremont ikke kunne følge etter. Mens han ventet, ble general Richard Taylors Louisiana-brigaden sendt mot batteriet på Coaling. Winder på nytt gikk til angrep for å komme et føderalt angrep i forkjøpet, men Stonewall-brigaden på nytt ble stoppet og hadde nå lite ammunisjon tilbake. Ewell reddet Winder med 44. og 58. Virginia regimenter som angrepet Tylers venstre flanke. Tylers menn var først slått vekk, men etter å ha reorganisert seg drevet de Ewells troppene inn i skogen sør for Coaling.

Taylor angrepet infanteriet og batteriet på Coaling tre ganger, og etter å ha klarte å bryte gjennom til ryddingen under det tredje angrepet, ble de selv angrepet av tre Ohio-regimenter. Ewell som hadde blitt drevet inn i skogen, kom overraskende på nordstatssoldatene fra Ohio, og drevet dem bort. Etter å ha erobret ryddingen med batteriet kunne sørstatssoldatene skyte ned på Shields` menn, Ewell selv var med på å bemanne de erobrede kanonene. Etter brigadegeneral William B. Taliaferro med forsterkninger gikk til angrep, ble unionshæren presset nordover vekk fra slagfeltet. Shields hadde tapt slaget. Jackson bemerket til Ewell; «General, han som ikke ser Guds hånd i det er blind, sir, blind!»

Slaget ved Port Republic hadde vært dårlig ledet av Jackson med de største tapene for den konfødererte Valley Army («arméen i dalen») under felttoget; 816 mann ut av 6 000 mann involvert i kampene mot 1 002 mann ut av 3 500 nordstatssoldater. Shields hadde bare sendt to brigader med åtte regimenter mot Jacksons posisjon ettersom hans troppene var kraftig oppholdt av dårlige veier fylte med mudder oppover Luray-dalen. Historikeren Peter Cozzens argumenterte for at det var et «unødvendig slag», ettersom Jackson kunne fortsette oppe gjennom fjellpasset Browns Gap, og at han hadde et ansvar for de store tapene, det var ikke foretatt rekognosering eller oppvist taktisk finesse under kampene. Nordstatssoldatene som var blitt sittende fast på vestbredden av elvene North River og South Fork og fordrevet nedover Luray-dalen, var meget frustrert over de dårlige presentasjonene av generalene. Shields og Fremont fikk deres militære karriere ødelagt ved Cross Keyes og Port Republic. Fremont resignert fra unionshæren få uker senere etter å ha fått generalmajor John Pope som overbefal. Shields resignert i mars 1863.

Etterspillet

Etter Jackson hadde vunnet de to slagene, retirerte de to nordstatsarméer nedover dalen. Fremont marsjerte tilbake til Harrisonburg bare for å finne en melding fra Lincoln som ikke hadde kommet fram i tid, med ordre om å stoppe i byen. Etter været med mye regn ble bedre, rykket Jacksons kavaleriet under oberst Thomas T. Munford tilbake mot Fremonts troppene som fortsatte videre til Mount Jackson den 11. juni. Under forfølgelse av sørstatskavaleriet ryket Fremont nedover dalen til Middletown hvor general Banks og brigadegeneral Franz Sigel hadde stoppet på den nedre dalen etter å ha krysset Potomac. Shields, som mente hans divisjon var blitt utmattet, marsjerte tilbake til Front Royal og ut av Shenandoah-dalen den 21. juni.

Jackson oppmuntret av suksessen i felttoget sendt en rapport til Richmond og bad om å utvide arméen til 40 000 mann så han kunne fortsette etter de føderale nedover dalen og over Potomac. 14 000 soldater ble avdelt til Jacksons kommando, men Lee avslørte sin plan om en motoffensiv mot McClellans Potomac-arméen for å drive de føderale troppene vekk fra Richmond. Han trengte alle tropper som kunne samles, og Jackson fikk en meget viktig rolle i planen. McClellans høyre flanke nord for Chickahominy-elven mot Hanover Courthouse viste seg etter et kavaleriraid av brigadegeneral J.E.B. Stuart, å være sårbart for den høyre fløyen, general Porters femte korpset, som hadde sine stillinger mot Mechanicisville. Stonewall Jackson dro den 17. juni fra Shenandoah-dalen, og startet marsjen natten til 18. juni for å slutte seg til Lee. Han sloss sammen med Lee i syvdagersslaget fra 25. juni til 1. juli. Men Jackson var ikke på sitt beste, og begikk en rekke feilgrep til stor frustrasjon for Lee som innså at generalen fra Shenandoah-felttoget var blitt utslitt. Felttoget hadde vært meget krevende med de mange ilmarsjene, og marsjen til Richmond var langt mer krevende enn beregnet. Denne serien av trefninger hvor Jackson hadde en viktig rolle, er i ettertid kalt «slaget med de merkelige feilgrep». Men McClellan gjorde større feilgrep enn Lee og Jackson, og det sluttet med at Potomac-arméen var blitt fanget på Virginia-halvøya.

Stonewall Jackson hadde fullførte sitt oppdrag, holdt tilbake over femti tusen soldater fra McClellan (som følte at den konfødererte hovedarméen var større enn sin egne, selv om hele Army of Northern Virginia hadde 60 000 mann), og avverget McDowells første korpset fra å slutte seg til Potomac-arméen under angrepet på Richmond. Hans seire løftet stemningen i sørstatene som hadde sjeldent opplevde seire siden det første slaget ved Bull Run. I et klassisk felttog med overraskelse og manøvrering, hadde han presset sine menn til å marsjere 1 040 km i 48 dager og vunnet fem viktige seire med omlagt 17 000 mot tilsammen over 50 000. Stadig var deler av hæren sendt ut på streiftog for å villede fienden, og man hadde brukt jernbanen samt improviserte vegstrekninger for å ha en stor mobilitet. Den vanlige soldaten i Stonewall-brigaden var dårlig utstyrt og ofte sultne, ofte hadde ikke støvler som dekket fotsålene. Likevel motiverte Jackson sine menn til å gjennomføre dagsmarsjer i høyt tempo, selv med tungt pakning.

Lincoln skuffet over nederlaget innså problemene med å styre flere styrker samtidig mot et felles mål, og skapte en ny armé, Army of Virginia, under generalmajor John Pope, som kom til å bestå av styrkene under Banks, Fremont, McDowell og en rekke mindre enheter fra området ved Washington og det vestlige Virginia. Etter McClellan var oppsagt som øverstkommanderende, hadde Lincoln denne jobben fram til 11. juli. General Henry Wager Halleck overtok ansvaret som commander in chief. McClellan kunne ikke hente ut sine troppene fra Harrisons Landing på bredden av James-elven fort nok, og bare general Pope med den nyopprettede Virginia-arméen sto mellom Lee og Washington. Denne arméen ble utmanøvrert og slått av Lee og Jackson under felttoget i Nord-Virginia.

De norske innvandrerne

I den største krigen som noensinne er utkjempet på det amerikanske kontinent, kjempet opptil 6 000 norske innvandrerne, de fleste fra de nordvestlige statene Wisconsin, Illinois, Iowa og Minnesota. Under Jacksons Shenandoah-felttoget deltok flere nordmenn i kampene, nesten samtidige unionssoldater. Enheten med fleste nordmenn under felttoget er Dane County Guards, et militskompani på 50 mann som for en stor del besto av frivillige fra Dane County i Wisconsin. Dette kompaniet ble innlemmet i 3. Wisconsin regimentet som kompani «K». Regimentet sluttet seg til oberst George H. Gordons tredje brigade i general Williams` divisjon i det femte korpset ved Harpers Ferry, som fungerte som en egne armé under general Banks.

Nordmennene i kompaniet kom i kamp med Jacksons menn den 24. mai. Regimentet ble lite berørt av kampene under Slaget ved Winchester, men under flukten gjennom byen ble soldaten Andreas Johannessen drept av et skudd fra et hus. Løytnant Widvey ble rasende og beordret ild på huset hvor en kvinne skulle ha blitt drept. Regimentet gikk dels i oppløsning under tilbaketoget mot Harpers Ferry, som hadde mer preg av hodeløs flukt vekk fra Jacksons mennene.

Fra vest kom Fremont med sine styrker, deriblant general Blenkers tyske divisjon som hadde en skrivekyndig nordmann. Denne nordmannen skrev flere brev om felttoget mot Jacksons sørstatsarméen, blant annet beskrev han sine opplevelser fra slaget ved Cross Keyes. Trolig tilhørte han 54. New York regimentet i brigadegeneral Henry Bohlens brigade som var lite berørt av kampene.

Litteratur

• Clark, Champ, blant annet: Decoying the Yanks: Jacksons Valley Campaign. Alexandria, VA: Time-Life Books, 1984 ISBN 0-8094-4724-X
• Cozzens, Peter. Shenandoah 1862: Stonewall Jacksons Valley Campaign. Chapel Hill; University of North Carolina Press, 2008 ISBN 978-0-8078-3200-4
• Eicher, David J. The Longest Night: A Military History of the Civil War. New York: Simon &Schuster, 2001 ISBN 0-684-84944-5
• Foote, Shelby The Civil War: A Narrative. Vol. 1, Fort Sumter to Perryville New York: Random House, 1958 ISBN 0-394-49517-9
• Freeman, Douglas S: Lees Lieutenants: A Study in Command. 3 vols. New York: Scribner, 1946 ISBN 0-684-85979-3
• Gallagher, Gary W. ed; The Shenandoah Valley Campaign og 1862 (Military Campaigns of the Civil War) Chapel Hill: University of North Carolina Press, 2003 ISBN 0-8078-2786-X
• Hattaway, Herman & Archer Jones: How the North Won: a Military History of the Civil War. Urbana: University of Illinois Press, 1983 ISBN 0-252-00918-5
• Hendrson, G. F. R Jackson and the American Civil War. New York: Smithmark 1995 iSBN 0-8317-3288-1 Først utgitt i 1903 av Longman, Greens, og Co.
• Kennedy, Frances H., ed: The Civil War Battlefield Guide Houghton Mifflin Co, 1998 ISBN 0-3395-74012-6
• Krick, Robert K: Conquering the Valley: Stonewall Jackson at Port Republic. New York: William Morrow & Co, 1996 ISBN 0-688-11282-X
• McPherson, James M: Battle Cry of Freedom: The Civil War Era. Oxford History of the United States. New York: Oxford University Press 1988 ISBN 0-19-503863-0
• Martin. David G: Jacksons Valley Campaign: November 1861 – June 1862 Mechanicsburg, PA: Stackpole, 1994 ISBN 0-938289-40-3
• Robertson, James I., Jr: Stonewall Jackson: The Man, The Soldier, The Legend. New York: MacMillan Publishing 1997 ISBN 0-02-864685-1
• Salmon. John S: The Offical Virginia Civil War Battlefield Guide Mechanicsburg, PA: Stackpole Books, 2001 ISBN 0-8117-2868-4
• Welcher, Frank J: he Union Army, 1861-1865 Organization and Operations. Vol 1, The Eastern Theater. Bloomington: Indiana University Press 1989 iSBN 0-253-36453-1
• Wayne Vansant; Stonewall in the Shenandoah, utgitt av The Heritage Collection (Comics)
• Karl Jakob Skarstein; Til våpen for det nye land- Norske innvandrere i den amerikanske borgerkrig 2001, ISBN 82-02-19097-5
• Ole O. Moen; USAs presidenter – Fra George Washington til George W. Bush 2008 ISBN 978-82-92870-05-1
• Ole O. Moen; Den amerikanske borgerkrigen – Krigen mellom brødre 1861-1865 2010 ISBN 978-82-92870-38-9
• Angus Konstam; Fair Oaks 1862 – McClellans Peninsula campaign 2003 ISBN 978-1-84176-680-5
• Angus Konstam; Seven Days Battles 1862 – Lees defense of Richmond 2004 ISBN 978-1-84176-682-9

Eksterne lenker

• Shenandoah Valley Campaign of 1862 in Encyclopedia Virginia
• Animated history of Jacksons Valley Campaign Arkivert 3. juli 2007 hos Wayback Machine.