Hopp til innhold

Slaget ved Pingxingguan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget ved Pingxingguan
Konflikt: Andre kinesisk-japanske krig
Dato24. september – 25. september 1937
StedPingxingguan, Shanxi
ResultatKinesisk seier
Stridende parter
Republikken Kina (Taiwan)s flagg Republikken Kina
Folkets frigjøringshærs flagg Det kinesiske kommunistpartiets 8. rutearmé		Japans flagg Japan
Manchukuos flaggManchukuo
Kommandanter og ledere
Folkets frigjøringshærs flagg Lin Biao
Folkets frigjøringshærs flagg Zhu De		Den japanske hærs krigsflagg Itagaki Seishiro
Styrker
ca. 6 00010 000 (5. divisjon)[1]
Tap
ca. 500 dødeOver 3 000 døde[2]
Andre kinesisk-japanske krig 1937-1945
Marco Polo-broen – Beijing-Tianjin – Shanghai – Taiyuan – Pingxingguan – Xinkou – Nanjingmassakren – Xuzhou (Tai'erzhuang) – Wuhan – Nanchang - Suizao - 1. Changsha - Sør-Guangxi - Zaoyi - De hundre regimenter - Sør-Henan - Shanggao - Sør-Shanxi - 2. Changsha - 3. Changsha - Yunnan-Burma - Zhejiang-Jiangxi - Vest-Hubei - Changde - Ichigo - Vest-Hunan - Mandsjuria
Se også: Den kinesiske borgerkrig

Slaget ved Pingxingguan (kinesisk: 平型关战役, pinyin: Píngxíng Guān Zhànyì), også kalt «den store seier ved Pingxingguan» (平型关大捷; pinyin: Píngxíng Guān Dàjié) på det kinesiske fastlandet, var et slag som ble utkjempet mellom den kommunistiske 8. rutearmé og den japanske hæren den 25. september 1937. Slaget resulterte i en mindre kinesisk seier som styrket moralen til soldatene, ettersom 8. armé erobret et våpenlager og utslettet en japansk brigade.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Etter erobringen av Beijing i slutten av juli rykket japanske styrker langs Beijing-Suiyuan- jernbanen inn i det Indre Mongolia. Da Chiang Kai-shek hadde forutsett dette, hadde han utpekt krigsherren i Shanxi Yan Xishan til direktør for pasifiseringen i Taiyuan. I teorien hadde Yan kommandoen over alle kinesiske militærstyrker i området, heriblant Lin Biaos 115. divisjon i kommunistenes 8. armé, Liu Rumings tidligere Kuomintang-tropper og forskjellige enheter fra den Sentrale Arme, som var underlagt Chiang Kai-shek. I realiteten opererte disse styrkene uavhengig av Yans provinshær.

Japanske styrker, fortrinnsvis 5. division og 11. uavhengige blandede brigade, rykket fra Beijing i retning av Huaili i Chahar. En japansk kolonne rykket raskt inn i Shanxi ved hjelp av jernbanen, som kineserne ikke gjorde forsøk på å ødelegge. Kineserne oppga Datong 13. september og falt tilbake til en linje fra Yanmenguan ved den kinesiske mur øst på til fjellpasset ved Pingxingguan. Yan Xishans tropper ble stadig mer demoraliserte da japanerne utnyttet deres luftherredømme.

Hovedstyrken av den japanske 5. divisjon under kommando av Itagaki Seishiro rykket fram fra Huaili for å invadere det nordøstlige Shanxi. Selv om hæren hadde motoriserte tranportkolonner ble hastigheten av dens fremrykning begrenset som følge av de dårlige veiene. Da de nådde grensen til Shanxi var Lin Biaos 115. divisjon etter en tøff marsj fra Shaanxi den 24. september på plass ved Pingxingguan klare til å angripe den uforberedte japanske hæren.

Slaget

[rediger | rediger kilde]

Passet ved Pingxingguan var en snever fjellslukt som var skåret ned gjennom løssen uten utganger over atskillige kilometer bortsett fra selve veien. Det lyktes Lins divisjon å overfalle to kolonner, som fortrinnsvis bestod av transport -og forsyningsenheter og praktisk talt utslette de innesluttede japanske styrkene.

25. september mottok 21. brigade fra 5. japanske divisjon en anmodning fra 21. regiment om at de omgående hadde bruk for forsyninger på grunn av fallende temperatur. Forsyningstroppene i 21. regiment dro avsted med 70 hestetrukne kjøretøyer med 50 hester fylt med tøy, mat og ammunisjon og fortsatte vestpå mot Pingxingguan. Omkring kl. 10 om formiddagen passerte kolonnen inn i slukten, hvor sidene var over 10 meter høye. De var på vei mot Cai Jia Yu omkring 3 km unna. Samtidig dro en motorisert japansk kolonne med forsyningstropper bestående av omkring 80 lastebiler Guan Gou i østlig retning. Begge disse kolonnene – som altså ikke bestot av kamptropper – gikk i det bakholdet som 115. divisjon hadde etablert etter kl. 10 den 25. september og ble stort sett utslettet. En unnsetningsstyrke bestående av 3. bataljon av 21. regiment ble slått tilbake av kinesiske tropper og led tap på rundt 100. Lin Biaos tropper trakk seg senere tilbake fra slagmarken og tillot japanerne å nå fram til stedet for bakholdet 28. september.

Frem til nå hadde omkring 500-600 japanere blitt drept eller tatt til fange og de kinesiske tapene var i noenlunde samme størrelsesorden. Ved slaget erobret kineserne omkring 100 lastebiler med forsyninger, omkring 100 rifler, ammunisjon og klær.

Vurdering

[rediger | rediger kilde]

Kuomintangs offisielle historie om andre kinesisk-japanske krig omtaler hendelsen i en enkelt setning og uten omtale av kommunistene. Kommunistenes beskriver omvendt Pingxingguan som et typisk eksempel på rød geriljataktikk, inspirert av Mao Zedongs tanker om Folkets krig. De japanske tapene ble sterkt overdrevet til propagandaformål. I likhet med seieren i slaget om Tai'erzhuang, ble Pingxingguan av japanerne forklart som et eksempel på japanske offiserer som ble rammet av det de kalte "seierens syke". Etter en rekke lette seire unnlot de å følge elementære forholdsregler. Japanske offiserer gjentok bare sjeldent de operasjonelle feilene som hadde ført til Pingxingguan, men allikevel ga det kineserne økt moralsk motivasjon, og kommunistene fikk økt prestisje i offentligheten. Kinesiske kommunistledere henviste ofte til slaget som et eksempel på at de bekjempet den japanske besettelsen.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Kun noen forsyningstropper og 3. bataljon av 21. regiment var involvert i selve bakholdet
  2. ^ Wilson Dick, 1982, "When Tigers Fight" ISBN 0-670-76003-X s. 59
  3. ^ Mao: The Unknown Story by Jung Chang and Jon Halliday, s. 279

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Pingxingguan&oldid=19828547»