Hopp til innhold

Yan Xishan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Yan Xishan
Født8. aug. 1883Rediger på Wikidata
Dingxiang
Død22. juli 1960[1]Rediger på Wikidata (76 år)
Taipei
BeskjeftigelsePolitiker, militært personell Rediger på Wikidata
Embete
  • Premier of the Republic of China (1949–1950) Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet keiserlige militærakademi
PartiKuomintang[2]
NasjonalitetQing-dynastiet
Republikken Kina
Taiwan
GravlagtYangmingshan National Park
Medlem avShanxi clique
UtmerkelserOrder of Blue Sky and White Sun

Yan Xishan (tradisjonell kinesisk: 閻錫山, forenklet kinesisk: 阎锡山, pinyin: Yán Xíshān, Wade-Giles: Yen Hsi-shan, født 8. oktober 1883 i Wutai i Shanxi i Kina, død 22. juli 1960 i Taipei) var en kinesisk krigsherre som bistod Kuomintang (KMT) og senere ble politiker og statsminister i Republikken Kina.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Yan fikk militær utdannelse i Kina og i Japan. I Japan ble han medlem av Sun Yat-sens revolusjonære allianse Tongmenghui, og etter Xinhai-revolusjonen i 1911 grep han makten i provinsen Shanxi. Selv om han var medlem av Beiyanghæren og tilknyttet Duan Qirui holdt han seg utenfor tidens stridigheter og erklærte Shanxi nøytralt. På den måten gikk provinsen fri fra krigsherretidens borgerkriger. En grunn til at han klarte å håndheve nøytraliteten var at Kinas eneste arsenal som kunne produsere feltartilleri lå i Shanxis hovedstad Taiyuan.

Han oppgav nøytraliteten da det ble klart at KMTs nordekspedisjon ville lykkes. Yan ble kjent som en «modellguvernør», men ikke desto mindre var han militærdiktator. I 1926 erklærte han troskap til Chiang Kai-sheks nye regjering, men i 1929 allierte han seg med Feng Yuxiang og Wang Jingwei, som forsøkte å styrte Chiangs styre. Under det avgjørende slaget i den krig som så fulgte, tapte Yans styrker stort.

Yan måtte flykte fra Shanxi og dro til Dalian etter nederlaget. Men tidlig i 1930-årene var han tilbake som makthaver i Shanxi, og iverksatte sosiale og militære reformer for å motvirke det kinesiske kommunistpartis voksende spredning i provinsen. Faktisk var en viktig grunn til at Yan lyktes i å stanse kommunistene, at han innførte nettopp slike reformer som kommunistene gikk inn for. Han inngikk også en avtale med den lokale kommunistleder Bo Yibo (som hadde godkjenning til det fra Mao Zedong) om at kommunistene kunne være med på å implementere disse reformene i Shanxi.

Under den annen sino-japanske krig ble det meste av Shanxi erobret av japanerne. Men Yan klorte seg fast i et fjernt hjørne av provinsen slik at den japanske seier ikke ble fullstendig. Japanerne forsøkte ikke mindre en fem ganger å forhandle frem en fredsløsning med Yan, men han nektet. Japanernes håp om at Yan slik skulle bli en overløper likesom Wang Jingwei ble dermed gjort til skamme.

Etter annen verdenskrig holdt hans styrker (sammen med titusener av tidligere japanske styrker) skansen mot kommunistene under den kinesiske borgerkrig, og forsøkte å rydde kommunistene av veien i Shanxi i den første slike kampanje støttet av Chiang Kai-shek. Men Yans styrker, som både var tallmessig og teknologisk overlegne kommunistene, klarte ikke denne oppgaven. Kommunistene under Liu Bocheng og Deng Xiaoping klarte å knuse 13 av Yans sterkeste divisjoner på under en måned under Shandongfelttoget. Dette styrket Maos hånd under fredsforhandlingene i Chongqing og økte kommunistenes prestisje og støtte blant kineserne. Noe annet som bidro til at kommunistene ble mer populære i Shanxi var at Yan begynte å reversere de reformer han hadde innført under den sino-japanske krig. Dette var for Yan midlertidige tiltak for å overleve under presset fra japanerne; nå ville han oppheve skattelettelsene for de lavere klasser, bønder og forretningsfolk.

Yan gav Chiang Kai-shek skylden for at ting gikk dårlig, men det må sies at han selv også hadde nektet å motta militær støtte fra Chiang fordi han var redd for at Chiang skulle få kontrollen over «hans» Shanxi. Under de senere kamper mot kommunistene led Yans styrker enorme tap, igjen til tross for numerisk og teknologisk overlegenhet. På 18 måneder falt 300.000 av hans soldater. Dette var et slag som Yan ikke kunne komme seg etter, og det var også med på å besegle Kuomintangregjeringens skjebne. Yan holdt fremdeles Taiyuan, noe som vant tid for Kuomintangstyrkene. Men til slutt tapte han også der; Taiyuan falt til kommunistene i april 1949.

Yan flyktet da til Guangdong. Der ble han statsminister for Republikken Kina den 3. juni 1949. Det fortsatte han å være etter at regjeringen den 8. desember evakuerte til Taiwan. Den 7. mars 1950 gikk han av.

Han døde i Taipei ti år etter.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Autorités BnF, oppført som Xi Shan Yan, BNF-ID 162350005[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Q87326063[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Republikken Kinas statsminister
19491950
Etterfølger