Slaget ved Kapp François
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: trenger språkvask og formatering |
Slaget ved Cap-Français var et sjøslag under sjuårskrigen mellom den franske marinen og britiske Royal Navy utenfor havnen i Cap-Français i Saint-Domingue (dagens Cap-Haïtien i Haiti) den 21. oktober 1757.
Den britiske styrken bestod av tre linjeskip under commodore Arthur Forrest som ble sendt til Saint-Domingue i håp om å avskjære en fransk handelskonvoi som var på vei mot Frankrike. De fant ut at konvoien ble eskortert av skip kommandert av Guy François de Coetnempren, comte de Kersaint. Franskmennene kom ut for de drevne britene, da de britiske skipene gikk til angrep. Selv om de kjempet mot en langt større styrke, klarte britene å påføre franskmennene store skader og ble selv alvorlig skadd. Etter flere timer brøt franskmennene av og returnerte til havnen. Den britiske skvadronen gikk og inn til land for å reparere skipene og den franske konvoien seilte videre måneden etter.
Selv om slaget var taktisk uavgjort, ble de britiske offiserene populære helter for å ha turt å sette i gang slaget med så dårlige odds. Den unge nevøen til en av offiserene om bord var Horatio Nelson. Nelson regnet datoen for slaget som et godt tegn da han på dagen 48 år senere møtte den franske flåten i slaget ved Trafalgar.
Opptakten
[rediger | rediger kilde]De britiske styrkene besto av en skvadron på tre linjeskip under kommandanten, Arthur Forrest, som hadde blitt sendt fra Jamaica av kontreadmiral Thomas Cotes for å avskjære en fransk konvoi.[1] To av skipene, «Augusta» og «Dreadnought» hadde 60 kanoner hver, mens «Edinburgh» hadde 64 kanoner under kaptein William Langdon.[1] Skvadronen nådde Cap-Français om morgenen 21. oktober og ventet å finne konvoien der.[1]
Den franske konvoien ble eskortert av fire linjeskip og tre store fregatter, under comte de Kersaint. Kersaint hadde en langt større styrke enn britene og satte derfor etter dem for å ta dem.[1] Kersaint seilte flaggskipet sitt «Intrépide» med 70 kanoner, og hadde med seg «Sceptre» (70 kanoner) under kaptein Clavel, Opiniatre (64 kanoner) under kaptein Mollieu, Greenwich (50 kanoner) under kaptein Foucault, Outarde (44 kanoner) og fregattene Sauvage og Licorne (36 kanoner hver).[1]
Slaget
[rediger | rediger kilde]Forrest innså at den franske eskorten var langt større enn ventet og at de nå kom imot dem. Forrest kalte alle kapteinene sammen for et møte på skipet sitt.[2] De tre kapteinene møttes på akterdekket på «Augusta», hvor Forrest sa «Vel, mine herrer, dere ser at de kommer for å ta oss» Suckling svarte «Jeg tror det vil være synd å skuffe dem», noe Langdon var enig i.[2][2] Forrest avsluttet diskusjonen med å si, «greit, gå tilbake om bord på skipene deres», noe Langdon og Suckling gjorde. Samtalen varte bare et halvt minutt.[2]
Britene dannet så en linje og styrte rett mot dem. Suckling på «Dreadnough» gikk først med «Augusta» i midten og Langdon i «Edinborgh» bak.[1][2] Kampen startet kl. 15:20 og varte to og en halv time da Kersaint signaliserte til en av fregattene sine om at han måtte taues bort.[1] Dette skapte uorden i den franske linjen, og «Intrépide», «Superbe» og «Greenwich» havnet side om side og ble kraftig bombardert av «Augusta» og «Edinburgh» før de klarte å vikle seg fra hverandre.[3]
De andre franske skipene brøt gradvis bort fra kampen. Britene var ikke i stand til å følge etter og hadde selv mistet 23 mann og fått 89 skadde. Skipene hadde mistet master og riggutstyr.[1][2] «Dreadnought» hadde mistet den store mersmasten og mesanmasten og kunne ikke følge franskmennene. Den britiske skvadronen seilte tilbake til Jamaica for å reparere skipene sine.[1][2] Kersaint, som ble skadet i slaget, seilte til Cap-Français for å reparere sine skip og seilte så til Frankrike med konvoien sin i november.[1][2] Det er estimert at franskmennene fikk mellom 500 og 600 mann drept eller skadet, og «Opiniatre» mistet masten sin, mens «Greewich» tok inn store mengder vann.[3]
Ettervirkning
[rediger | rediger kilde]Slaget var fortsatt uavgjort, men Kersaint klarte å føre konvoien uskadd fram til Frankrike så snart skipene hans var reparerte. Likevel ble de britiske kapteinene hyllet for det heltemotet de viste når de gikk til angrep på den langt sterkere fienden. Kersaint kon ut for uvær utenfor kysten av Frankrike, og «Opiniatre», «Greenwich» og «Outsrde» gikk på grunn og forliste.[1] Da «Greenwich» forliste 1. januar 1758 markerte det slutten på en kort karriere for franskmennene. «Greenwich» hadde tidlgere vært et britisk skip kapret av en fransk skvadron under kommandør Joseph de Bauffremont den 18. mars 1757, utenfor Saint-Domingue under kaptein Robert Roddam.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- Laughton, John Knox (2005). Horatio Nelson. Kessinger Publishing. ISBN 1417963700.
- Marley, David (1998). Wars of the Americas: A Chronology of Armed Conflicts in the New World, 1492 to the Present. ABC-CLIO. ISBN 0874368375.
- Nicolas, Nicholas Harris (1846). The dispatches and letters of vice admiral ... Nelson, with notes by sir N.H. Nicolas. 7. London: Henry Colburn.
- Schomberg, Isaac (1802). Naval Chronology: or, An Historical Summary of Naval & Maritime Events, from the Time of the Romans, to the Treaty of Peace, 1802. 1. London: T. Egerton by C. Roworth.