Slaget ved Fladstrand

Slag under den store nordiske krig
Slag under den store nordiske krig
	Pühhajoggi · Narva · Düna · Rauge · Errastfer · Hummelshof · Kliszów · Nöteborg · Dorpat · Pułtusk · Jakobstadt · Poznań · Punitz · Gemauerthof · Grodno · Fraustadt · Kalisz · Golovtsjin · Moljatitsji · Lesnaja · Poltava · Perevolotsjna · Helsingborg · Køge · Fladstrand · Gadebusch · Bender · Pälkäne · Storkyro · Hangöudd · Femern · Rügen · Stresow · 1. Norgesfelttoget · Akershus festning · Nordkleiva · Stralsund · Dynekilen · Strömstad · Fredriksten · Karolinernes dødsmarsj · Ösel · Russerherjingene · Stäket · Ledsund · Selånger

Slaget ved Fladstrand
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
Dato	11. mai 1712
Sted	Fladstrand (Frederikshavn) i Jylland
Resultat	Dansk seier
	Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
	Kommandanter og ledere
Schoutbynacht Karl Georg Sjöblad	Kommandørkaptein Hans Knoff
	Styrker
7 orlogsskip med 330 kanoner, delt i 4 linjeskip og tre fregatter	5 orlogsskip med 158 kanoner i 1 linjeskip, fire fregatter og tre snauer samt 1 hukkert i tillegg
	Tap
Ukjent	44 falne

Slaget ved Fladstrand var et maritimt sammenstøt under Elleveårskrigen. Slaget stod mellom to eskadrer i Kattegat, hvorav én eskadre fungerte som konvoi-eskorte for hundre handelsfartøyer, mens den andre var en svensk plyndringsstyrke som hovedsakelig slo til mot skip mellom Danmark og Norge.

Bakgrunnen

Den 28. oktober 1709 kom krigsutbruddet som startet den store nordiske krig. Handlingen var iverksatt av Frederik IV til tross for den dårlige tilstanden i den danske-norske orlogsflåten. I tillegg kunne ikke den norske hæren mobiliseres uten viktige transporter fra Danmark. Fra marinebasen i Göteborg kunne svenskene avskjære de to kongedømmene på Kattegat og Skagerrak med orlogsfartøyer og kaperbåter. Ettersom den danske flåten ikke kunne avsperre svenskene, som i tidlige kriger, ble det åpenbart at forbindelsene til sjøs var blitt for utrygge. På våren i 1710 hadde flere svenske krigsskip krysset mellom Læsø og Skagen i danske farvann, og presterte å ta flere fartøyer som priser. Dette toktet fikk danskene til å forberede en eskadre for å gjenvinne kontrollen, men det var først i august 1710 eskadren med 12 orlogsskip seilte nordover.

Da hadde situasjonen blitt dårlig for de utplasserte dansk-norske sjøstyrker som besto av få fregatter og flere snauer som hukkerter. De mange svenske kaperfartøyer krysset til sjøs, endog tok opp kamp med orlogsfartøyer ved flere tilfeller. Viljen om å ta initiativ som hadde eksisterte i Niels Juels ære hadde forsvunnet, erstattet av forsiktighet og passivitet. General Waldemar Løvendal som ble stattholder i Norge ved ankomsten i høsten 1710, var i sterk misnøye med situasjonen i marinen, spesielt skipssjefenes passivitet.

Løvendal gjorde et viktig innsats mot det svenske kaperivesenet i Kattegat og Skagerrak, etter hvert måtte orlogsflåten gjøre Nordsjøseskadren mer permanent omkring konvoitjeneste og kaperjakt som et resultat. Som et ledd i arbeidet ble den franske fregatten «Franciscus» kjøpt fra Frankrike og omdøpt til «Postillon», det første orlogsskipet som Petter Wessel var ombord i tjeneste for kongen. Løvendal gjorde i stand et felttog inn i Båhuslen som skulle het Løvendalsfeiden for ettertiden, og vil ha forbindelsene med Danmark så trygg som mulig.

Men det ble ikke oppnådd mye. Schoutbynacht Sehested som hadde klart å fullføre sin oppgave med å ta herredømmet i Kattegat i 1711, måtte returnere på kongens ordre med seks orlogsskip samt alle 10 svenske priser tatt etter Sehested hadde gjennomsøkt en engelsk konvoi. Bare 7 orlogsfartøyer under svak ledelse var tilbake. Dårlig ledelse og manglende kompetanse ledet til grelle resultater som sett med tapet av et orlogsskip, «Slesvig», som forsvant uten et spor under storm. I forkanten av dette kom Løvendal og Wessel for første gang i kontakt.

Wessel kunne få sitt første egne skip, snauen Ormen i oktober 1711 og med den skulle han bli kjent som en formidabel speider med dristige tokter på Båhuskysten og i skjærgården utenfor Göteborg. Nordsjøeskadren under kommandørkaptein Knoff med ansvaret for konvoieringen, hadde «Ormen» som et viktig rekognoseringsfartøy under den energiske Wessel. Den 21. april sendt Wessel beskjed om at en svensk eskadre på tre fregatter hadde sammen med noen kaprere erobret 7 til 8 handelsfartøyer. Knoff som hadde seilte nordover fra Jylland med en eskadre på 5 større og 5 mindre krigsskip, ble varslet om dette. Med nyheten ble det besluttet om å stoppe med deres konvoi, og ankret mellom Skagen og Hirsholmene.

Ved 4. mai hadde Knoff kommet fram til ankerplassen ved Fladestrand. I mellomtiden hadde Wessel gått av bord på «Ormen» som fikk løytnant Andreas Kralbeck som skipssjef den 30. april. Kralbeck seilte i forveien for eskadren, og kom to dager senere med melding om at en styrke på minst 4 orlogsskip nærmet seg Knoffs posisjon. Været stilnet med lite vind, det ble et opphold på flere dager mens de to eskadrer hadde ankret flere kilometer fra hverandre. Deretter besluttet Knoff seg om å undersøke farvannet på egen hånd.

Eskadrene

Kommandørkaptein Knoff:

«Fyen» (52)
«Raa» (30)
«Søridderen» (28)
«Leoparden» (24)
«Lossen» (24)
«Ormen»(5) samt to andre snauer og en hukkert

Schoutbynacht Sjöblad:

«Fredrika» (52)
«Kalmar» (46)
«Stettin» (46)
«Elfsborg» (42)
«Warberg» (42/52)
«Charlotte» (38)
«Stenbocken» (36)

Sjøslaget

Den 11. mai lettet Knoff ankrene på skipene og fortsatte mot den svenske eskadren. Men svenskene under Sjöblad fikk vind i seilene etter hvert som det blåste opp, og kom i lovart med vinden bak seg. Knoff måtte krysse seg opp mot vinden fra le i tillegg til en sterk strøm i havet. For å ikke seile forbi hverandre, måtte svenskene og danskene slippe ut ankrene på nytt bare en sjømil fra hverandre. Knoff som var tvunget til stillstand av vinden og strømmen, ankret sine skipene i en lineær formasjon ettersom svenskene med vinden i ryggen kunne angripe ved egne valg.

Den svenske schoutbynacht Sjöblad startet angrepet og innledet sjøslaget. Etter tre timer kamp med massiv bruk av artilleri valgte svenskene å avbryte slaget som et resultat av den sterke dansk-norske motstanden. Den dansk-norske fregatten «Søridderen» ble kuttet løs med en kanonkule som hugde over ankertauet så det kom i drift. Etter å ha avbrutt angrepet kom svenskene tilbake for et nytt omgang ved å konsentrere seg om det enslige linjeskipet «Fyen». Men på nytt var den danske ilden fra orlogsskipene for sterkt, og svenskene på nytt avbrøt kampene. Sjöblad besluttet seg om å oppgi kampen og vende tilbake til Göteborg.

Danskene hadde et tap på 44 falne, flere var rammet idet en 18 punds kanon sprengte seg i filler om bord på «Fyen». Mens en kanon av messing eller bronse ved en eksplosjon ville bare sprekke, ble en kanon av jern omgjort til en bombe med dødelige splinter.

Etterspillet

Knoff ble utnevnt til kommandør som tjeneste for sitt innsats under sjøslaget. Konvoien på 100 skip som var reddet fra svenskene som var slått vekk, kom til Norge to dager senere under eskorte av Knoff. I Norge overlot løytnant Wessel kommandoen på «Ormen» til løytnant Kralbeck den 30. april 1712. Etter Knoffs ankomst i Norge hadde Wessel dratt til Kristiania for å overta kommandoen på den nybygde Løvendals Galei, en ny lett fregatt for kaperjakt og aktiv rekognosering.

Schoutbynacht Daniel Wilster overtok ledelsen i Nordsjøseskadren med 5 linjeskiper og 4 fregatter, hvorav 2 russiske fregatter og 2 snauer som i 24. juni 1712 førte 124 skip til Jylland. Ved ankomsten kom Wessel på «Løvendals Galei» med varsel om observasjoner av en fiendtlige eskadre på 8 skip ved Doggerbank på Nordsjøen. Wilster reagerte raskt og dro ut for å finne denne eskadren, men det skulle vise seg at det var en list. Svenskene hadde sin egne konvoi på 50 skip fra Göteborg som under eskorte kom til Doggerbank i forveien, og skulle tilbake med en konvoi på 21 skip fra Spania til Lysekil. Den svenske eskadren som Wilster ønsket å fange, klarte å ta seg forbi ved å seile tett på kysten av Norge og kom fram til Lysekil ved 30. juni.

Denne episoden skulle få konsekvenser for Wilster som hadde feilbedømte svenskene. I Nordsjøen var flere norske skip erobret og tatt med til Göteborg, så det kom kraftige plager fra kjøpmennene i Bergen. Wilster ble urettmessige anklaget av offiserene som mente han hadde vært for passiv. Wessel sluttet seg til offiserene med sine egne klager om at man hadde valgt feil fremgangsmetode. Wilster ble satt i arrest etter sin ankomst i Købehavn og senere avskjedet i nåde. Wilster som et resultat av episoden sluttet seg til Sverige.

Kapervesenet ble verre etter dette. Peter Wessel bekjempet dette med hans skip «Løvendals Galei» som skulle bli kjent som Kattegats skrekk. I september 1712 ble Wessel utkommanderte til hovedflåten i København for å krysse i Østersjøen.

Kilder

Jørgen H. Barfod Den Danske Flådes Historie Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0
Dan H. Andersen Tordenskjold 2006 ISBN 82-430-0373-8

Autoritetsdata