Slaget ved Femern
| Slaget ved Femern | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig | |||||||
 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Sverige |  Danmark-Norge | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| schoutbynacht Carl H. Wachtmeister | schoutbynacht Christian Carl Gabel | ||||||
| Styrker | |||||||
| 4 linjeskip og 2 fregatter med 313 kanoner | 8 linjeskip og 3 fregatter med 418 kanoner | ||||||
| Tap | |||||||
| 1 linjeskip senket, 3 linjeskip og 2 fregatter erobret. 2 500 døde og såret | 65 døde og 220 sårede | ||||||
| Slag under den store nordiske krig | |
|---|---|
| Pühhajoggi · Narva · Düna · Rauge · Errastfer · Hummelshof · Kliszów · Nöteborg · Dorpat · Pułtusk · Jakobstadt · Poznań · Punitz · Gemauerthof · Grodno · Fraustadt · Kalisz · Golovtsjin · Moljatitsji · Lesnaja · Poltava · Perevolotsjna · Helsingborg · Køge · Fladstrand · Gadebusch · Bender · Pälkäne · Storkyro · Hangöudd · Femern · Rügen · Stresow · 1. Norgesfelttoget · Akershus festning · Nordkleiva · Stralsund · Dynekilen · Strömstad · Fredriksten · Karolinernes dødsmarsj · Ösel · Russerherjingene · Stäket · Ledsund · Selånger |
Slaget ved Femern — også kjent som slaget på Kolberger Heide — var et sjøslag om herredømmet over den vestlige del av Østersjøen i 1715. Slaget skjedde i forkant av det planlagte svenske sjøtoktet mot Svensk Pommern, hvor formålet var å knuse den dansk-norske orlogsflåten. I dette slaget møtte Peter Wessel fregatten Vita Örn for et endelig oppgjør.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Det hadde vært en pause fra krigshandlingene etter slaget ved Gadebusch og beleiringen av Tønning, både fordi de økonomiske forholdene hadde forverret seg, og fordi kong Frederik IV og tsar Peter den store hadde blitt uenige om finansiering av den videre krigføringen. Det var ikke før krigerkongen Karl XII kom til Stralsund i november 1714 at krigsviljen ble vekket til live i København. Da nyheten om Karl XIIs ankomst ble kjent, slo det ned som et lyn i København. Trusselen om et svensk angrep fra de nordtyske besittelsene kunne nå bli mulig. Karl XII hadde bestemt seg å føre krig, og han kunne ikke oppgi Svensk Pommern av flere årsaker. Den viktigste årsaken å bruke stedet som utgangspunkt for en mer offensiv krigføring mot fiendene. De allierte hærene gikk inn i Svensk Pommeren og beleiret Stralsund.
Allerede 11. januar 1715 lå østersjø-eskadren ved Rügen med flere orlogsskip under schoutbynacht Christian Carl Gabels kommando. Han hadde også med seg fregatten «Løvendals Galley» under Peter Wessels kommando, som var sendt ut for å rekognosere mulige transporter fra Sverige til Stralsund. Bakgrunnen var at svenskene hadde klart å bryte blokaden av Stralsund to ganger i 1714, den første med en konvoi eskortert av tre orlogsskip og den andre med sju orlogsskip og tre fregatter fra juni til juli 1714. Danskene ville nå hindre nye gjennombrudd som kunne sette Danmarks sikkerhet i fare.
4. april 1715 seilte en mindre svensk eskadre under ledelse av schoutbynacht Carl H. Wachtmeister fra Karlskrona og kom inn i den vestlige del av Østersjøen, vest for Bornholm. I mellomtiden hadde Gabel seilt til Køge Bugt, og svenskene regnet med at han ikke kom ut på grunn av vindforholdene. Den svenske admiralen Carl Hans Wachtmeister (1689–1736) klarte likevel å komme seg forbi Bornholm uten å bli oppdaget, siden speideren for orlogsflåten, Peter Wessel, måtte vende tilbake til København.
Wachtmeister hadde fått flere instrukser: Han skulle finne og ødelegge en russisk eskadre på flere skip som var kjøpt eller bygget i Storbritannia for Russland. Han skulle også slutte seg til Gøteborgseskadren,[1] som hadde fått ordre om å komme seg ned gjennom Storebælt. Wachtmeister ville med dette trekke den dansk-norske østersjøeskadren langt vestover, for å åpne for den svenske hovedflåten mot Stralsund, og deretter fange inn denne eskadren under et dobbelt angrep. Men kommunikasjonsproblemer oppsto fordi Wachtmeister var beordret ut av Karl XII, uten at admiralitetet i Stockholm var informert. Gøteborgseskadren kom ikke ut før det var for sent, og da var Wachtmeister langt vest for Femern.
Den 19. april returnerte Gabel til Bornholm hvor han fikk melding om at det var observert en sterk eskadre under svensk flagg ved Travemünde. Dessuten hadde patruljefartøyet mellom Møn og Femern, fregatten «Ørnen», blitt erobret etter en to og en halv times hard trefning med «Vita Örn»(30) 12. april 1715, og seilt til Stalsund.
To dager senere kom Wessel med «Løvendals Galley» til Bornholm. Der gav Gabel ham ordre om å dra vestover mot Travemünde for å søke etter svenske krigsskip. Om kvelden 23. april kunne Wessel fortelle at den svenske eskadren på seks orlogsskip lå ved øya Femern. Han hadde kommet nær dem ved å føre falsk svensk flagg. 24. april satte Gabel kurs for Femern, men støtte på tett tåke og ble forsinket. Det var vindstille og skipene måtte varpes av skipsbåtene for å komme videre.
Først ved middagstid frisknet det opp med øst-sørøstlig vind. Gabels eskadre hadde fått øye på syv seil omtrent tre mil borte, og da vinden tok seg opp kunne begge eskadrene stille seg i slagorden og rødt flagg ble heist som signal for slag. Dette var kl. 14 den 24. april 1715.[2]
Eskadrene
[rediger | rediger kilde]Scoutbynacht Christian Carl Gabel med Østersjøeskadren.
- «Prinds Christian» (76) flaggskip, linjeskip (Flaggkaptein Friederich Hoppe)
- «Prinds Carl» (54), linjeskip (Kommandør Evert Deichman)
- «Prinds Wilhelm» (54), linjeskip (Kommandørkaptein Seneca Christophersen Hagedorn)
- «Delmenhorst» (50), linjeskip (Kommandørkaptein Michael Bille)
- «Fyen» (50), linjeskip (Kommandørkaptein Wiglas von Schindel)
- «Island» (50), linjeskip (Kommandørkaptein Johan Anton von Paulsen)
- «Nellebladet» (50), linjeskip (Kommandørkaptein Hans Kaas)
- «Laaland»(50), linjeskip (Kaptein Søren Heyer)
- «Høyenhald» (30), fregatt (Kaptein Christian Güntelberg)
- «Raa» (34), fregatt (Kaptein Gerhard Sivers)
- «Løvendals Galley» (18), fregatt (Kaptein Peter Wessel)
Tre mindre fartøyer og et brannskip
Scoutbynacht Carl H. Wachtmeister med Karlskronaseskadren.
- «Nordstjärnan» (76), linjeskip (Skipskaptein Gustav Vilhelm von Gertten)
- «Prinsessan Hedvig Sophia» (75) flaggskip, linjeskip (Ekstraordinær skipskaptein Håkan Anckarloo)
- «Södermanland» (56), linjeskip (Skipskaptein Zakarias Åberg)
- «Göteborg» (50) (Ekstraordinær skipskaptein Gustaf Fredrik Leijonanckar)
- «Vita Örn» (30), fregatt (Skipskaptein Johan Casper Printz)
- «Falk» (26), fregatt (Overløytnant Mikael Spalding)
Sjøslaget
[rediger | rediger kilde]Allerede da krigshandlingene startet hadde Gabel fått en posisjon i lovart og kunne seile mot Wachtmeister i kjølvannsorden. Wachtmeister hadde også ordnet seg i kjølvannsorden, så begge eskadrer la ut på parallelle kurser i sørøstlige retning. Gabel var klar over at hans flåte var i overtall og ville gjennomføre en konsentrasjonsmanøvrering ved å storme mot svenskene og dermed konsentrere de tre forreste linjeskiper mot det forreste svenske linjeskipet. Deretter la han tre neste skipene mot det andre svenske linjeskipet, mens de to siste linjeskipene med støtte av fregattene skulle angripe det siste svenske linjeskipet. På den måten fikk han rettet dobbelt eller tredobbelt ildkraft mot hvert av de svenske linjeskipene. Wachtmeister på sin side ville konsentrere sin egne ildkraft mot Gabels flaggskip.
Etter to timer med kraftig artilleriduell bestemte Wachtmeister seg for å bryte gjennom den dansk-norske linjen ved å passere på østlige side. Ved å vinne seg lovart vil Wachtmeister kunne tvinge Gabel på defensiven. Hensikten var å komme bak ham og fange Gabels eskadre fra to sider. Gabel vendte om på nordlige kurs og forstyrret Wachtmeisters noe dristige plan. Manøveren førte til at slaget ble brutalt, siden skipene kom meget nært hverandre. Skuddvekslingen var nå på kloss hold.
Opplysningene er vage, men angivelige hadde Wachtmeister forsøkt seg på nytt da begge flåtene var på sørøstlig kurs. De prøvde å bryte seg mellom «Laaland»(50) og «Island»(50), men begge skipene kom tettere på hverandre. Etter en kraftig skuddveksling brøt det svenske linjeskipet «Södermanland»(56) og trakk seg vekk. Wachtmeister ville forhindre det og skulle ha skipet tilbake på plass, men kallesignalene fra «Princessa Hedvig Sophia»(76) var til ingen nytte. Den svenske linjen ble nå brutt og gikk i oppløsning ved 19-tiden, da mørket falt på.
I mellomtiden fikk Wessel ordre om å følge etter de svenske fregattene «Vita Örn» og «Falk» som hadde vært i ly av linjeskipene. Men kruttrøyken lå tykt i det stille været og Wessel hadde problemer med å finne skipene. Da kvelden kom hadde ikke Wessel klart å finne de to svenske fregattene. Han mottok senere ordre om å holde svenskene under observasjon sammen med fregatten «Raa»(34).[3]
«Løvendals Galley» mot «Vita Örn»
[rediger | rediger kilde]Samme natten hadde Gabel lagt seg mellom Femern og Langeland for å forhindre at svenskene seilte ut i Østersjøen eller gjennom Storebælt. Wachtmeister seilte mot nord i et forsøk på å bryte seg gjennom Storebælt, men flere rapporter kom med beskjed om at skipene var blitt hardt medtatt etter sjøslaget. En ny strid var ikke lenge mulig å gjenta, og et forsøk på gjennombrudd vil derfor ikke være mulig. Han satte ut en sørvestlige kurs mot Bülk i Kielfjorden ved Friedrichsort så han kunne kjøre skipene sine på grunn der for å ødelegge dem. I dag ligger Bülk i kommunen Strande i Schleswig-Holstein på vestsiden av innløpet til Kielfjorden.
Ved daggry hadde Wessel oppdaget «Vita Örn» og sammen med «Raa» fulgte de etter den svenske fregatten som skulle opp i Storebælt. Det kom til harde sammenstøt før Wessel klarte å avskjære «Vita Örn» og fikk tvunget den om mot sør, inn i Kielfjorden. Wessel var nå på jakt etter den båten han hadde måttet gi seg på i 1712, og da han kom til Bülk fant han de andre svenske orlogsskipene som var kjørt på grunn. Etter å ha presset «Vita Örn» på grunn et stykke borte fra de andre skipene, vendte Wessel om og tok kontakt med Gabel for å fortelle at svenskene var gått på grunn og at de hadde begynt å ødelegge egne skip.
Wessels trussel
[rediger | rediger kilde]Wessel seilte tilbake til Bülk og ankret opp utenfor skuddhold da Wachtmeister heiste det hvite flagget som tegn på at han vil forhandle sin overgivelse. Dette gjorde han for å kjøpe seg tid for å bli ferdig med å ødelegge skipene. Wessel skjønte at svenskene aktet å fortsette å ødelegge skipene som var kjørt på land, og derfor sendte han en sjalupp med løytnant Ferry og en hornblåser som kom over til «Princessa Hedvig Sophia»(75).
Løytnanten meddelte at hvis ødeleggelsen fortsatte under det hvite flagget, ville det ikke bli vist nåde: «-dersom han lod skiberne ruinere blev ingen Quarter givet».[3] Med disse ordene viste Wessel at om de ikke ville overgi seg, ble det ikke vist nåde og mannskapet skulle drepes. Wessel hadde ikke myndighet til å kunne stille et slikt ultimatum, men gjorde det i Gabels navn. Wachtmeister bestemte seg for å overgi seg og stanset arbeidet med å ødelegge skipene.
Interessant nok nevnte ikke Gabel dette med et ord, og historikeren Dan H. Andersen tviler på at trusselen virkelig er fremsatt, men mener Peter Wessel ville pynte på historien og stlle seg selv i bedre lys.[3] Det var «Løvendals Galley» som førte den slagne Wachtmeister over til det dansk-norske flaggskipet «Prinds Christian»(76) hvor Gabel mottok Wachtmeister. Etter skikk og bruk skulle han overrekke sin kårde som tegn på overgivelse, men den hadde han ikke tatt med seg.
I sin rapport undret Gabel seg over at svenskene ikke brente alle sine skip, siden det bare var flaggskipet «Princessa Hedvig Sophia»(76) som ikke kunne berges.[4]
Tapene
[rediger | rediger kilde]Den dansk-norske østersjøeskadren hadde lidd et tap på 65 drepte og 220 sårede, men hadde erobret linjeskipene «Sødermanland», «Nordstjerna», «Gøteborg» og fregattene «Vita Örn» sammen med «Falk» og hele besetningen på 2 500 mann. Et ukjent antall var drept og skadet, resten ble ført bort i fangenskap.
Etterspillet
[rediger | rediger kilde]Tapet av Karlskronaseskadren var et hardt slag for svenskene, og man skyldte på uklok ordre fra Karl XII som ønsket å forene Karlskronaseskadren med Gøteborgseskadren mot Østersjøeskadren.
I mai 1715 kom Gabel og Wessel tilbake i triumf. De hadde tatt «Vita Örn» på slep, og Wessel fortsatte til kystfortet og meldte fra til Københavns befolkning om seieren 11. mai, mens kongen gjestet Gabel. Der kunne københavnerne overvære den legendariske «Løvendals Galley» som hadde ankret opp på Københavns red sammen med den like berømte «Vita Örn». Folket hyllet Wessel som helt. Verken før eller siden hadde man sett et slikt seierstog med så berømte krigsskip eller med en så velkjente sjøoffiser i Københavns historie.
Gabel ble utnevnt til viseadmiral som belønning, mens Wessel flyttet sitt flagg fra «Løvendals Galley» til sitt nye skip som han kalte «Hvide Ørn».[4]
På denne tiden hadde den dansk-norske hovedflåten på 10 orlogsskip under admiral Peter Raben dratt fra Køge Bugt 30. april 1715 for å krysse ved Bornholm og Rügen og vente på at den nyutnevnte viseadmiral Gabel skulle slutte seg til dem med flere skip. Dessuten skulle en egne eskadre på 13 større og flere mindre skip under viseadmiral Christen Thomesen Sehested dra til østsiden av Rügen for å avsperre innseilingen fra Østersjøen.[5] Etter slaget i Westtief i 1712 var Stralsund satt under beleiring.
Opptrappingen mot slaget ved Rügen startet i juli 1715.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- Jørgen H. Barfod Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0
- Hans Christian Bjerg og Ole L. Frantzen Danmark i krig 2005 ISBN 87-567-7269-6
- Per Eilstrup Tordenskiold Peter Wessel og hans tid Årstall ukjent
- Guthorm Kavli I Tordenskiolds Kjølvann 1990 ISBN 82-516-1352-3
- Dag Reidar Frognes Tordenskiold Admiral & rebell 2000 ISBN 82-530-2197-6