Slaget ved Filippi
| Slaget ved Filippi | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Det andre triumvirat | |||||||
 Viser hvor slaget fant sted | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Triumviratet | Liberatores | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Octavian og Marcus Antonius | Brutus og Cassius | ||||||
| Styrker | |||||||
| 19 legioner, 33 000 alliert kavaleri, totalt over 100 000 menn | 17 legioner, 17 000 kavaleri, omtrent 100 000 menn totalt | ||||||
| Tap | |||||||
| ? | hele hæren omringet | ||||||
- For Slaget ved Philippi, Vest-Virginia, se Grafton (Vest-Virginia)
Slaget ved Filippi var det siste og avgjørende slaget i krigen under det andre triumvirat. På den ene siden sto Marcus Antonius og Octavian, på den andre Julius Cæsars attentatmenn Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus. Slaget ble utkjempet i 42 f.Kr. ved Filippi i Makedonia.
Dette slaget var også med i det berømte skuespillet Julius Cæsar av Shakespeare. Det var bakgrunnen for historien i akt 4 til 5.
Slaget ble utkjempet i to trefninger på slettene vest for oldtidsbyen Filippi. Det første slaget stod den første uken av oktober; Brutus' styrker møtte Octavians, mens Antonius' styrker møtte Cassius'. Til å begynne med klarte Brutus å presse Octavian og var på et tidspunkt på innsiden av triumvirens legionbase. Men litt lenger sør ble Cassius slått av Marcus Antonius, og han begikk selvmord etter å ha hørt en falsk nyhet om at Brutus også hadde møtt samme skjebne. Brutus tilkalte Cassius' gjenværende soldater, og motstanderne beordret sine tropper til å trekke seg tilbake med det krigsbyttet de hadde tatt. Slaget endte dermed foreløpig som uavgjort.
Det andre møtet skjedde den 23. oktober. Der ble Brutus' styrker slått, og han fulgte Cassius' eksempel med å begå selvmord, og triumvirene fikk dermed kontrollen over republikken.
Opptakten
[rediger | rediger kilde]
Etter mordet på Cæsar, hadde Brutus og Cassius (hovedmennene blant konspiratorene, også kjent som liberatores) forlatt Italia og tatt kontrollen over de østlige provinsene (fra Hellas og Makedonia til Syria) og de allierte kongedømmene i øst. I Roma hadde de tre cæsariske lederne (Antonius, Octavian og Lepidus), som kontrollerte så å si hele den romerske arméen i vest, knust all motstand i senatet og etablert det andre triumvirat. En av deres første oppgaver var å ødelegge liberatorenes styrker, ikke bare for å få full kontroll over den romerske verden, men også for å hevne Cæsars død.
Triumvirene bestemte seg for å etterlate Lepidus i Italia, mens de to hovedpartene av triumviratet, Octavian og Antonius, satte kursen mot det nordlige Hellas med sine beste tropper (i alt 28 legioner). De kom seg over Adriaterhavet og sendte en speidertropp på åtte legioner under ledelse av Norbanus og Saxa langs via Egnatia i den hensikt å lokalisere liberatorenes hær. Norbanus og Saxa passerte byen Filippi i de østlige delene av Makedonia og tok en sterk defensiv posisjon i et smalt fjellpass like ved. Antonius kom like bak, mens Octavian var blitt forsinket ved Dyrrachium på grunn av sin dårlige helse, som kom til å plage ham resten av Fillipi-felttoget. Selv om triumvirene hadde klart å krysse Adriaterhavet med størsteparten av sine tropper, ble videre kommunikasjon med Italia problematisk på grunn av den republikanske admiralen Ahenobarus' ankomst med en flåte på nærmere 130 skip.
Liberatorene ønsket ikke å møte triumvirene i et åpent slag, men ønsket heller å stille seg i en god defensiv posisjon og bruke sin marine overlegenhet til å blokkere triumvirenes kommunikasjon med forsyningsbasene i Italia. Liberatorene hadde brukt de foregående månedene til å plyndre greske bystater for å øke innholdet i krigskassen og hadde i Trakia samlet sammen de romerske legionene i øst. Med sine overlegne styrker klarte de å utmanøvrere Norbanus og Saxa, som hadde forlatt sin defensive posisjon og trukket seg tilbake til Filippi. Dermed kunne Brutus og Cassius etablere en sterk defensiv posisjon på høydene langs begge sider av Via Egnatia, omtrent 3,5 km vest for Filippi. I sør var deres posisjon forankret i et ugjennomtrengelig myrland, mens den i nord var hjulpet av et ufremkommelig fjellandskap. De hadde god tid til å befeste sine stillinger med en festningsvoll og en vollgrav. Brutus satte opp sin leir i nord, mens Cassius tilordnet seg sør for Via Egnatia. Antonius nådde liberatorene kort tid etter og posisjonerte seg foran Cassius, mens Octavian tok stilling foran Brutus.
Motstående styrker
[rediger | rediger kilde]Triumvirenes hær bestod av nitten legioner (de andre legionene var blitt etterlatt). Kildene nevner spesielt kun en legion, nemlig IV legion, men andre som var til stede var legion VI, VII, VIII, X Equestris, XII, III, XXVI, XXVIII, XXIX og XXX, siden deres veteraner deltok i landbebyggelsene etter slaget. Appian hevder at triumvirenes legioner omtrent var ved full styrke. I tillegg hadde de en stor alliert kavaleristyrke, 13 000 ryttere hos Octavian og 20 000 hos Antonius.
Liberatorenes tropper var sytten legioner, åtte hos Brutus og ni hos Cassius, mens to andre legioner var stasjonert i flåten. Bare to av legionene var fullt bemannet, men hæren ble forsterket av hjelpetropper fra de allierte kongedømmene i øst. Appian skriver at hæren bestod av rundt 80 000 fotsoldater. De hadde i tillegg et alliert kavaleri på 17 000. Av disse var 5000 bueskyttere til hest, noe som var vanlig i Østen. Hæren bestod av gamle, cæsarske styrker som hadde vært stasjonert i øst, trolig legion XXVII, XXXVI, XXXVII, XXXI og XXXIII. Av disse var i alle fall legion XXXVI Pompeius' veteraner, som var blitt innrullert i Cæsars armé etter slaget ved Farsalos. Lojaliteten til soldatene som skulle kjempe mot Cæsars arving var et stort problem for liberatorene. Det er viktig å få frem at navnet «Octavian», på denne tiden, aldri ble brukt; han var ganske enkelt kjent som Caius iulius Caesar. Cassius prøvde på mange måter å forsterke soldatenes lojalitet, både ved hjelp av taler («La det ikke utgjøre noen forskjell at han har vært en av Cæsars soldater. Vi var ikke hans soldater da, men vårt lands.») og en gave på 1500 dinarer til hver legionær og 7500 til hver centurion.
Selv om antikke kilder ikke beretter om det totale antallet av soldater i de to styrkene, virker det som om de var av samme kaliber, for moderne historikere setter det totale antallet styrker til å være 100 000 på hver side.
Det første slaget ved Filippi
[rediger | rediger kilde]
Antonius ivret etter kamp flere ganger, men liberatorene ville ikke la seg lure til å forlate sin defensive stilling. Derfor prøvde Antonius i all hemmelighet å omgå liberatorenes posisjon over myrlandskapet i sør. Med store anstrengelser klarte han å lage en passasje over myrene ved å lage en veifylling. Denne manøveren ble til slutt oppdaget av Cassius, som prøvde å gjøre et motstøt ved å forflytte deler av sin hær gjennom myrene for å lage en tverrgående demning, i håp om å kutte av den forlengede høyrevingen til Antonius' hær. Alt dette førte til et slag mellom de to partene den 3. oktober 42 f.Kr.
Antonius beordret et angrep mot Cassius' fortifikasjoner mellom hans base og myrene. På samme tid begynte Brutus' soldater, provosert av Octavians soldater, å marsjere mot triumvirens hær, uten å vente på ordren til angrep (gitt med feltropet «frihet»). Overraskelsesangrepet fra Brutus' soldater var en suksess, for Octavians menn ble jaget på flukt og tvunget tilbake til leiren, som ble tatt av Brutus' soldater anført av Marcus Valerius Messalla Corvinus. Oktavian ble ikke funnet i sitt telt; hans sofa ble kuttet opp i fillebiter. De fleste historikerne fra antikken sier at han ble advart i en drøm om å være oppmerksom denne dagen. Plinius den eldre hevder at Octavian gjemte seg i en myr.
På den andre siden av Via Egnatia klarte Antonius imidlertid å storme Cassius' fortifikasjoner, ødelegge palisaden og fylle igjen grøftene. Deretter klarte han lett å ta Cassius' base, som bare var beskyttet av noen få menn. Det er trolig at deler av Cassius' armé hadde rykket frem mot sør; da disse prøvde å komme tilbake til basen, ble de overlumpet av Antonius menn, som var i stort overtall. Tilsynelatende hadde slaget endt uavgjort; Cassius hadde mistet 9000 menn, mens Octavian hadde 18 000 døde og sårede. Slagstedet var imidlertid stort, og skyer av støv gjorde det umulig å få en god oversikt over resultatet av slaget, så begge parter var uvitende om motpartens tap. Cassius dro opp på toppen av et fjell i nærheten, men han kunne ikke se hva som hadde skjedd med Brutus' side. I den tro at han hadde lidd et knusende nederlag, ba han sin frigitte slave Pindarus om å ta livet av ham. Brutus sørget over Cassius' død, og kalte ham «den siste av romerne». Han unnlot dog å gi ham en offentlig begravelse, i frykt for den negative effekten det ville ha på moralen blant legionærene.
Alternative kilder hevder at det var grådigheten til Brutus' tropper som var årsaken til at liberatorene ikke gikk av med en endelig seier den 3. oktober. Den uerfarne plyndringen til Brutus' styrker gjorde det mulig for Octavians styrker å reise seg igjen. I Octavians senere regjeringstid som keiser, var et vanlig kamprop: «Fullfør slaget når det først har begynt».
Det andre slaget
[rediger | rediger kilde]Den samme dagen som det første slaget, klarte den republikanske flåten, som kontrollerte det joniske hav, å avskjære og ødelegge triumvirenes forsterkinger (to legioner og andre tropper og forsyninger, ledet av Domitius Calvinus). Av den grunn ble den strategiske posisjonen til Antonius og Octavian svært utsatt, siden de allerede utplyndrede områdene i Makedonia og Thessalia ikke klarte å holde deres hær med forsyninger stort lenger. Brutus på sin side kunne lett få forsyninger over havet. Triumvirene måtte sende en legion sør til Akhaia for å hente nye forsyninger. Moralen til legionærene steg da de fikk nye lovnader om 5000 denarer til hver soldat og 25 000 til hver centurion.
På den andre siden sto liberatorenes hær uten den beste strategen på lederstolen. Brutus hadde mindre militær erfaring enn Cassius, og, enda verre, han kunne ikke oppnå den samme respekten fra sine allierte og soldater, til tross for at han etter slaget tilbød en gave på 1000 denarer til hver soldat.
For å unngå å bli utmanøvrert ble Brutus tvunget til å utvide forsvarslinjen i sør, parallelt til via Egnatia, og bygge flere fortifikasjonsposter. Brutus' defensive posisjon var fortsatt sikker; han holdt til på høy grunn og hadde en trygg kommunikasjonslinje til havet. Han ventet fortsatt med å gå til slag, for han sto fast på sin opprinnelige plan om å utnytte den overlegne marinen han var i besettelse av. Uheldigvis var hans soldater utslitt av forsinkelsestaktikken og krevde et nytt forsøk på et åpent slag. Det er sannsynlig at Brutus og hans offiserer fryktet risikoen for at deres soldater kunne desertere til fienden om de ikke opprettholdt sin makt over troppene. Plutark skriver at Brutus ikke hadde mottatt nyheten om at Domitius Calvinus' hadde lidd nederlag i det joniske av. Derfor, da noen av de østlige allierte begynte å desertere, ble Brutus tvunget til å angripe om ettermiddagen 23. oktober. Som han sa det: «Det virker som om jeg må føre krig som Pompeius den store, ikke så mye beordring som å bli beordret.»
Slaget endte i nærkamp mellom de to hærene av godt trente veteraner. Piler og kastespyd ble stort sett ignorert til fordel for nærkamp med sverd, noe som førte til at dødstallene ble svært høye. Mot slutten ble Brutus' angrep slått tilbake, og hans soldater ble forvirret da rekkene deres ble brutt. Octavians soldater klarte å ta portene til Brutus' leir før den flyktende hæren klarte å innta sine defensive posisjoner. Dermed klarte ikke Brutus' menn å reposisjonere seg, og triumvirenes seier var et faktum.
Brutus klarte å trekke seg tilbake til fjellområdet like ved med en styrke på kun fire legioner. Da han så at kapitulasjon og fangenskap var uunngåelig, begikk han selvmord.
Ettervirkninger
[rediger | rediger kilde]Plutark skriver at Antonius dekket Brutus' kropp med et lilla klesplagg som et tegn på respekt; de hadde vært venner. Han husket at Brutus' forutsetning for å bli med på sammensvergelsen mot Cæsar, var at Antonius' liv skulle bli spart.
Mange unge, romerske aristokrater mistet livet i slaget, eller begikk selvmord etter at nederlaget var et faktum, for eksempel sønnen til den store taleren Hortensius, Marcus Porcius Cato II (sønnen til Cato den yngre), og Marcus Livius Drusus Claudianus (faren til Livia, som senere skulle bli konen til Octavian). Porcia, Brutus' kone, begikk også selvmord, ved å svelge et rødglødende kull, da hun hørte om nederlaget. Noen av adelsmennene som klarte å rømme, overga seg senere til Antonius, blant dem var bl.a. Marcus Calpurnius Bibulus og Marcus Valerius Messalla Corvinus. Adelen ønsket tydeligvis ikke å hanskes med den unge og ubarmhjertige Octavian.
Restene av liberatorenes hær ble omringet, og ca. 14 000 ble innrullet i triumvirenes tropper. Gamle veteraner ble dimittert og reiste tilbake til Italia, mens noen ble igjen og bosatte seg i Filippi, som ble en romersk koloni (Colonia Victrix Philippensium).
Antonius forble i øst, mens Octavian reiste tilbake til Italia med den vanskelige oppgaven å finne land til alle veteranene. Til tross for det faktum at Sextus Pompeius kontrollerte Sicilia og Domitius Ahenobarbus fortsatt hadde makten over den republikanske flåten, var hele den republikanske motstanden knust etter Filippi.
Slaget ved Filippi markerte også trolig høydepunktet i Antonius' karriere, for han var på denne tiden Romas mest berømte general og medlem av triumviratet.
Sitat
[rediger | rediger kilde]Plutark skriver om den berømte visjonen Brutus hadde om et spøkelse, noen få måneder før slaget. En natt så han en stor og skyggeaktig skikkelse åpenbare seg foran ham og han spurte: «Hva og hvorfra er du?» hvorpå det svarte: «Jeg er den onde ånd, Brutus: vi skal atter en gang møtes ved Filippi.» Han møtte spøkelset igjen natten før slaget. Denne hendelsen er en av de mest berømte i Shakespeares skuespill Julius Cæsar.
Plutark nevner også Brutus' siste ord, sitert fra en gresk tragedie: «O wretched Virtue, thou wert but a name, and yet I worshipped thee as real indeed; but now, it seems, thou were but fortune's slave.»
Augustus' egen versjon av slaget ved Filippi: «Jeg sendte min fars mordere i eksil, straffet deres forbrytelser med vanlige domstoler, i ettertiden, da de gikk til krig mot republikken, slo jeg dem to ganger i slag.» (Qui parentem meum [interfecer]un[t eo]s in exilium expuli iudiciis legitimis ultus eorum [fa]cin[us, e]t postea bellum inferentis rei publicae vici b[is a]cie). (Res Gestae 2).
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Thomas Harbottle, Dictionary of Battles New York 1906
- Ronald Syme. The Roman revolution. Oxford 1939
- Lawrence Keppie. The making of the Roman army. New York 1984