Hopp til innhold

Det andre triumvirat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vanlige uttrykk under Romerriket
Romerske kongedømme
(753 f.Kr.–509 f.Kr.)
Romerske republikk
(509 f.Kr.–27 f.Kr.)
Keiserriket
(27 f.Kr–1453 e.Kr)
Principatet Dominatet
Vestromerriket Østromerriket
Magistrat
Konsul Pretor
Kvestor Promagistrat
Aedil Tribun
Censor Guvernør
Ekstraordinære magistrater
Diktator Magister equitum
Triumvirat Decemviri
Vanlige titler og betegnelser
Pontifex Maximus Legatus
Dux Officium
Prefekt Vicarius
Vigintisexviri Liktor
Magister militum Imperator
Princeps senatus Keiser
Augustus Caesar
Tetrarki Ridder
Politiske institusjoner
Senatet Cursus honorum
Folkeforsamlingene Kollegialitet
Romerretten Romersk borger
Imperium Concilium Plebis

Det andre triumvirat er en betegnelse som historikere har gitt til den offisielle politiske alliansen mellom Gaius Julius Cæsar Octavianus (senere «Cæsar Augustus»), Marcus Aemilius Lepidus og Marcus Antonius, dannet den 27. november 43 f.Kr..

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

I motsetning til det mer berømte første triumvirat var det andre triumvirat en offisiell organisasjon, og hadde fullmakt i staten, da triumvirenes imperium overgikk alle magistratene i republikken, medregnet konsulenes. Triumvirat ble inngått ved at loven Lex Titia ble vedtatt, noe som har blitt vurdert som den endelige slutten på den romerske republikk. Loven ble vedtatt den 27. november 43 f.Kr. og ga formelt «kommisjonen på tre menn fullmakt å gjeninnføre republikkens konstitusjon» (triumviri rei publicæ constituendæ) makt til å opprette eller annullere lover uten godkjennelse fra verken folket eller senatet.[1][2]

En denarius preget av Lepidus og Octavianus

Triumviratet eksisterte i to femårsperioder. Det dekket perioden fra 43 f.Kr. til 33 f.Kr.

Selv om det konstitusjonelle maskineriet til republikken ikke ble ugjenkallelig avviklet av Lex Titia, førte hendelsen til at det aldri kom seg tilbake igjen. I motsetningen til det første triumvirat[3] var det andre triumvirat en offisiell allianse, lovlig etablert institusjon, og dets overveldende makt i den romerske stat var gitt fullstendig juridisk godkjennelse og hvis imperium maius sto over alle andre i rang, inkludert konsulene. Enigheten mellom de tre ble likevel ingen varig suksess. Lepidus ble tidlig plassert på sidelinjen og situasjonen mellom Marcus Antonius og Octavianus forverret seg til det brøt ut krig mellom dem, en krig som førstnevnte tapte. Marcus Antonius begikk siden selvmord. Dette etterlot Octavianus som enehersker under navnet Augustus.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «On this day in 43 BC, the Lex Titia was passed at Rome», Universitetet i Nottingham, 27. november 2015
  2. ^ Berger, Adolf (1953): Encyclopedic Dictionary of Roman Law, The Lawbook Exchange, Ltd., s. 560
  3. ^ Det første triumvirat var en politisk allianse mellom Julius Cæsar, Gnaeus Pompeius Magnus, og Marcus Licinius Crassus; jf. Goldsworthy, Adrian (2008): Caesar: Life of a Colossus, New Haven, CT: Yale University Press, ISBN 9780300126891, s. 164; og Suetonius [Gaius Suetonius Tranquillus]| (2003): The Twelve Caesars, oversatt av Robert Graves, innledning av Michael Grant, London, UK: Penguin Books, ISBN 0140449213, s. 21