Slaget på Norderhov

Slaget på Norderhov
Konflikt: Den store nordiske krig
Søndenfjeldske dragonsoldater (fra C. Bertrams plansjeverk 1763)
Dato 29. mars 1716 Sted Norderhov på Ringerike Resultat Norsk seier
Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter og ledere
Oberst Axel Löwen	Oberst Johan Wilhelm von Øtken Major Iver Herman Kaas Kaptein Jürgen Christoph von Koppelow Kaptein Knud Gyldenstjerne Sehested Kaptein Jacob Matheson Løytnant Peder Tønder Collin
Styrker
500 til 600 mann i syv dragonkompanier	2. Søndenfjeldske dragonregiment i tre dragonkompanier og en fortropp på 150 mann
Tap
39 til 42 døde og sårede samt 130 tatt til fange[trenger referanse]	5 døde og 16 sårede, trolig for lavt.[trenger referanse]

Slaget på Norderhov fant sted den 29. mars 1716 på Norderhov i Ringerike under den store nordiske krig. Slaget sto mellom søndenfjeldske dragoner i den norske hær og svenske karolinere. Utfallet var imidlertid svært viktig for svenskenes nederlag to år senere.

Bakgrunnen for hendelsen på Norderhov var Karl XII av Sveriges invasjon av Norge i 1716. I januar 1716 var det så kaldt at Øresund hadde frosset til, og svenskekongen ville derfor benytte anledningen til å gå over isen mot København, slik hans bestefar, Karl X Gustaf av Sverige, hadde forsøkt med hell noen tiår tidligere (fra den motsatte siden riktignok). Kongen samlet troppene i Landskrona, men planen måtte oppgis, fordi en storm brøt opp isen. For å gjenvinne sin popularitet etter nederlaget mot Peter den store om Russland i slaget ved Poltava, da han måte flykte til Tyrkia, besluttet Karl XII i stedet å gå mot Norge.^{[trenger referanse]}

Angrepet på Norge

Karl XII av Sverige til hest

I Norge var generalløytnant Barthold Heinrich Lützow (1654–1729) øverstkommanderende over de dansk-norske styrkene. Lützow var kjent som en forsiktig strateg, og da ryktene om et forestående angrep på Norge økte utover i februar 1716, mobiliserte han tre troppekorps^{[trenger referanse]}. Ett på Vinger under oberst Ove Wind (1665–1722), og ett på Høland under oberst Ulrich Christian Kruse (1666–1727). Selv tok han kommandoen over troppene mellom Fredrikstad og Halden, mens et reservekorps under ledelse av generalmajor Jens Sehested (1649–1730) tok stilling ved Christiania.

Svenskekongens plan var å rykke inn mot Christiania fra Holmedal i Värmland og der bli forent med en avdeling under ledelse av den svenske generalen Carl Gustaf Mörner (1658–1721). Natten til 9. mars 1716 gikk kongen inn i Norge med nærmere 8 000 mann, men han møtte uventet hard motstand da Lützow hadde forutsett svenskenes taktikk og hadde allerede utplassert en styrke ved Høland^{[trenger referanse]}. Etter å ha nedkjempet den dansk-norske styrken kunne imidlertid svenskekongen fortsette mot Christiania og Akershus festning, men et kraftig snøvær forsinket ham, og det ga nordmennene anledning til å reorganisere seg etter sjokket. Det ble satt ut forsterkninger både ved Akershus festning og ved Gjelleråsen.

Etter hvert forsto svenskekongen at det var håpløst å ta seg fram via Gjelleråsen^{[trenger referanse]}. Rundt den 19. mars befant han seg ved Hølen hvor troppene hans ble samlet. Svenskene valgte å gå mot Cristiania via isen på Øyeren, ned mot Enebakk og videre over isen på Bunnefjorden, for gjennom denne manøveren å kunne angripe Christiania fra Drammen.^{[trenger referanse]} Nordmennene skjønte imidlertid hva som var i ferd med å skje, og regjeringen bestemte raskt at den dansk-norske hæren skulle trekke seg tilbake og ta stilling ved Gjellebekk skanse i Lier.

På morgenkvisten den 21. mars 1716 fikk man på Akershus festning øye på svenskene på isen mellom Sjursøya og fastlandet, men angrepet ble slått tilbake med kanonene på festningen^{[trenger referanse]}. Svenskene måtte ta seg inn over til Bygdøy for å redde livet, men derfra lå veien åpen inn mot byen. Svenskekongen rykket inn uten motstand, men han forsto raskt at styrken han hadde var for liten til å erobre Akershus festning, samtidig som han nødig ville fronte den dansk-norske hovedstyrken ved Gjellebekk. Derfor besluttet kongen at en del av styrken skulle forsøke en omgående bevegelse, over Krokskogen, Ringerike og Lier, for derved å falle Gjellebekk-hæren i ryggen og kunne angripe fra to kanter. Dette må nordmennene ha fått høre, for den 25. mars sendte «Slotsloven» ut ordre til fogdene på Ringerike, Hallingdal og Valdres om å utstyre bøndene med våpen og innta stilling på Krokskogen for å ta opp kampen med svenskene.

Oberst Axel Löwen i Ringerike

Oberst Axel Löwen (1686-1772) malt av O. Arenius.

Den svenske styrken som skulle foreta bakholdsangrepet ble ledet av oberst Axel Löwen og besto av 500-1 000 mann (kildene varierer). Styrken rykket fram over Bjøråsen til Hakadal og Hadeland, men på ferden måtte de kjempe mot bøndene som hadde væpnet seg og forsvarte gård og grunn.^{[trenger referanse]} Det sies at svenskene for voldsomt fram og plyndret og spredte herjinger og død rundt seg.^{[trenger referanse]} Sent om kvelden den 28. mars kom de fram til Norderhov, der de tok tilhold på og ved Norderhov gamle prestegård.

Lützow (i Lier) hadde imidlertid fått beskjed om Löwens troppebevegelser, via bud fra proprietæren på Hakadals Verk, Søren Løchstør, som alt hadde stiftet kjennskap med svenskenes krigshandlinger^{[trenger referanse]}. Oberst Johan Wilhelm Øtken, major Iver Herman Kaas og 400 dragoner fra Det 2. søndenfjeldske Regiment ble beordret til Ringerike for å avskjære svenskene. En fortropp bestående av kaptein Knud Gyldenstjerne Sehested, kaptein Jürgen Christoph von Koppelow og løytnant Peder Tønder Collin ble sendt avgårde først, mens Øtken fulgte etter med resten av regimentet en time senere.

Dragonstyrken red i all hast opp langs Tyrifjorden, og krysset over det frosne fjordvannet slik at de ankom Stein ved midnatt den 29. mars 1716.

Noget efter de Svenske havde slaget Leir og antændt sine "Feyer og Nyinger", kom vor udsendte Avant-garde under Kapt. Sehested, Koppelow og Collins Commando paa 1/4 Mil nær Præstegaarden.

Lieutenant General Barthold Heinrich von Lützow's battle report (1716)

Der skal de ha mottatt melding fra prestegården om hvor svenskene befant seg. Collin og to lokalkjente veivisere, Tor Hovland og Pål Putten^{[trenger referanse]}, skal ha tatt seg opp til Ringåsen like ved hvor de fikk oversikt over den svenske bakholdsstyrken og bestemte seg for å angripe før svenskene ante uråd^{[trenger referanse]}.

Slaget på Norderhov

De svenske troppene hadde tatt tilhold ute, på og rundt prestegården, der de hadde gjort opp bål. Selv hadde oberst Løwen og hans nærmeste befal losjert seg inn på selve prestegården. Ved 3-tiden om morgenen den 29. mars satte de dansk-norske dragonstyrkene inn et overraskende motangrep på den sovende svenske bakholdsstyken på Norderhov prestegård.

Flere skal ha blitt hugget ned øyeblikkelig, og Løwen ble tatt til fange. Hvor mange liv som egentlig gikk tapt i trefningen er usikkert, men begge sider hadde tap. Forskjellige kilder antyder svenskenes tap til mellom 30 og 250 mann, mens 120-170 mann skal ha blitt tatt til fange^{[trenger referanse]}. Mange skal imidlertid også ha klart å flykte, deriblant en svensk kaptein og 25-75 mann som skal ha gått seg bort og havnet i Vikersund hvor de overga seg. Falne soldater fra begge sider ble begravet i en fellesgrav på kirkegården ved Norderhov Kirke.

Fellesgrav for svenske og norske soldater som falt i kampene ved Norderhov 29. mars 1716

Foto: Paal Sørensen

Norderhovpresten Hans Rosing nedskrev øyenvitneskildringer fra personer som skal ha observert kaoset som rådet i nattetimene på prestegården, og han skrev ned noen av beretningene i 1732:

De [ankom] til Norderhovs prestegård i all Stillhet [og i] fullt Renn, til Hest, red [rytterne] inn iblandt Prestegårdens Hus med Skudd og blanke Palasker, overfalte [de] Fienden i Søvn. Hvorefter Svenskene ble forvirret og spredt uten det ringeste til deres Forsvar, dels ihjelskutte, mange slagne og nedsablede. Hestene skutte og hugne. Ja, det meste av Hestene ble så skremte at de slet seg løs og fløi over Jorder og Enger til Skogs. Oberst Löwen kom ut av Kammeret og med hans Offiserer ble fangne straks nede ved Kirken i hans Underklær som han på Sengen hadde ligget med [......] Ingen unnslapp fordi Hester og Folk var i den ytterste Forvirring av Skudd, Rop, jammerlige Hyl og store Skrik. Den ene kjente ikke den andre og de som hadde litt Krefter søkte marken og Skogene for å fly til Skogs.

En øyevitne skildring nedskrevet av presten Hans Rosing (1732)

Fangene fra trefningen ble først ført til Stein, og derfra til Bragernes hvor de så ble sendt videre til Christiansholm festning ved Kristiansand, for å innlosjeres permanent. Oberst Løwen ble først løslatt i 1719^{[trenger referanse]}. Siden led svenskekongen nye nederlag, blant annet ved Dynekilen, Halden og Moss. Selv møtte Karl XII døden i en trefning ved Fredriksten festning i Halden den 11. desember 1718.^{[trenger referanse]}

Norderhov gamle prestegård rommer i dag Ringerikes Museum

Sagn om Anna Colbjørnsdatter

Ifølge tradisjonen skal prestefruen Anna Colbjørnsdatter ha traktert svenskene på Norderhov og skjenket dem med brennevin slik at de ble fulle^{[trenger referanse]}. Sagnet tillegger henne avgjørende betydning for utfallet av hendelsen, men det er meget usikkert om dette er sant. Anna skal ha sendt melding til nordmennene på Stein om svenskene^{[trenger referanse]}, men det finnes ingen opptegnelser som støtter at hun skjenket dem fulle. Ifølge Andreas Bussæus’ «Historisk Dag-Register over den stormægtigste Monark Kong Friedrich den Fierdes Levnets og Regjerings Begivenheder og Tilfælde», utgitt i København 1777, var det en «bondepike» som ga nordmennene melding om svenskene på Norderhov. I et brev av 13. august 1729, fra Anna til pleiesønnen Joachim Frederik Ramus i København, sier hun imidlertid følgende om hendelsen:

[...] Da Fienden havde indqvarteret sig her i Gaarden, hvilket ikke gik af for mig uden stor baade Forskrækkelse og Forliis, som vel er bekjendt, men dog udi alt dette gjorde Fienden saa sikker og tryg, at han ventet sig ingen Fare, indtil Vores kom, som jeg vel forud vidste skulde komme, og attaqverede dem her paa Gaarden imellem Husene, slog Fienden paa Flugten, tog deres Obriste Løwen med flere svenske Officierer fangen, og mange bleve døde paa Stedet, formedelst hvilken lykkelig Action baade Kongsberg og hele Districtet blev frelst fra en truende Fare og Ulykke [...]

Anna Colbjørnsdatter brev

^{[trenger referanse]}

Brevet var egentlig en ansøkning til kongen om å få disponere arven etter de avdøde sønnene Daniel og Christian. Sammen med rapporten i kallsboken er disse det eneste faktiske bevis på de omtalte hendelsene på Norderhov. Resten er basert på sagn og lokale fortellinger om hva som skjedde. Hendelsen i seg selv ble først publisert i bokverket «Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug» av P. A. Munch i 1838. Anna Colbjørnsdatter fikk siden heltinnestatus, og hennes innsats ble minnet i Bjørnsons fedrelandssang, i linjen Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn.^{[trenger referanse]}

Kilder

• Alf E. Bjerke Nordens Løve -Karl 12. i Norge 1992 ISBN 82-03-16946-5
• Åke F. Jensen Kavaleriet i Norge 1200-1994 1995 ISBN 82-90545-43-6
• Arne Marensius Bull Oppland Regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3
• Ørnulf Hodne For konge og fedreland Kvinner og menn i krigshverdag 1550-1905 2006 ISBN 82-02-26107-4

Autoritetsdata