Slaget om Monte Cassino

Slaget om Monte Cassino
Konflikt: Den allierte invasjonen av Italia Andre verdenskrig
Monte Cassino i ruiner etter slaget
Dato 17. januar - 19. mai 1944 Sted Monte Cassino i Italia 41°29'24"N 13°48'50"Ø Resultat Seier til de allierte
Stridende parter
De allierte:  Storbritannia  USA  Polen  New Zealand  Canada Frie Frankrike  Britisk India Italia Sør-Afrika	Tyskland
Kommandanter og ledere
Harold Alexander Mark Clark Oliver Leese Władysław Anders	Albert Kesselring Heinrich von Vietinghoff Frido von Senger
Styrker
105 000 mann	80 000 mann
Tap
54 000 mann	20 000 mann

Gustavlinjen og slagene for Roma
Bernhardtslinjen– San Pietro– Ortona– Monte Cassino– Anzio– Cisterna

Den allierte invasjonen av Italia
Invasjonen av Sicilia– Invasjonen av Italia– Våpenhvileavtalen med Italia– Gustavlinjen– Volturnolinjen– Barbaralinjen– Bernhardtlinjen– Monte Cassino– Anzio– Trasimenelinjen– Gotiske linjen– Våroffensiven i Italia

Slaget om Monte Cassino (også kjent som slaget for Roma og slaget for Cassino) var en serie på fire slag under den andre verdenskrig, utkjempet mellom de allierte med den intensjon å slå igjennom Gustavlinjen og overta Roma, og Tyskland ved Monte Cassino, Benediktinerklosteret mellom Roma og Napoli, hvor tyskerne forsvarte Gustavlinjen.

I begynnelsen av 1944 var den halvdel av Gustavlinjen okkupert av tyskerne, som holdt Rapido, Liri og Garihlianodalene og noen topper og høyder rundt områdene. Men ikke den historiske klosteret i Monte Cassino, som ble stiftet i 524 av St. Benedict, selv om de bemannet defensive posisjoner i bakkeskrentene nedenfor klosterhøydene. Den 15. februar ble klosteret som lå oppe på en høyde, med utsikt over byen Cassino ødelagt av amerikanske B-17, B-24, B-25, og B-26 bombefly. To dager etter bombingen, strømmet det inn med tyske fallskjermjegere for å forsvare ruinene. Fra 17. januar til 18. mai, var det angrepet av de allierte fire ganger, med tap på 54 000 for de allierte og 20 000 for de tyske styrkene.

Strategisk bakgrunn

De alliertes invasjon av Italia i september 1943 ble etterfulgt av en fremrykning nordover på to fronter, langs de to kystene på hver side av den sentrale fjellkjeden Appenninene som er «ryggraden» i Italia. På den vestre fronten rykket den amerikanske 5. armé, kommandert av general Mark Clark, fra hovedbasen i Napoli opp langs den italienske «støvel». Dette tok lang tid på grunn av det vanskelige terrenget, vått vær og dyktig, tyske forsvar. Tyskerne kjempet fra en serie av forberedte posisjoner, laget slik at de skulle påføre den allierte framrykkingen maksimal forsinkelse og siden kunne trekke seg tilbake for å kjøpe tid til ferdigstillelsen av forsvarsposisjonene i Gustavlinjen rundt 10 mil sør for Roma. Den opprinnelige tanken om at Roma skulle falle innen oktober 1943, viste seg som alt for optimistisk.

Øst for Gustavlinjen hadde den britiske åttende armé brutt gjennom langs Adriaterhavet og Ortona, men fremrykningen var blitt forsinketav vinterens snøstormer. I slutten av desember, var det umulig å rykke frem i det vanskelige terrenget, og uten luftstøtte fra nærliggende baser. Dette gjorde det umulig å bruke den opprinnelige ruten mot Roma fra øst langs riksvei 5, og Roma kunne bare nås på vestsiden via Napoli langs motorvei 6 og 7. Motorvei 7 (den gamle romerske Via Appia) gikk langs vestkysten, men sør for Roma og inn i Pontinemyrene, som tyskerne hadde satt under vann. Motorvei 6 gikk gjennom Liri dalen. Åsen bak byen Cassino dominerte den sørlige inngangen til denne dalen. Ypperlige observasjoner fra høydene på flere åser gjorde at de tyske forsvarerne kunne oppdage de alliertes bevegelser, forebygge all form for opptrapping nordfra, og skyte direkte på de alliertes tropper med artilleri. Den rasktflytende elven Rapido rant gjennom de alliertes linje som begynner ved de sentrale Appenninene, rant gjennom Cassino og forbi inngangen til Liridalen (hvor Lirielven ble en del av Rapidoelven), dets navn ble endret til Gariglianoelven (ofte referert til som «Gari» av de allierte) hvor elven fortsatte ut i havet. Med dets tungt styrkede fjellforsvar, var det vanskelig å krysse elven (ikke bare var elven fortflytende, men tyskerne hadde midlertidig omdirigert Rapidoelven ved hodet på dalen så den nederste delen av dalen ble oversvømt, for å gjøre det vanskeligere for angriperne). Cassino dannet en viktig del av Gustavlinjen, med den mest formidable linjen av de defensive posisjoner.

På grunn av den historiske betydningen av Benediktinerklosteret, beordret øverstkommanderende i Italia, generalfeltmarskalk Albert Kesselring, i desember 1943 at de tyske troppene ikke skulle inkludere selve klosteret i de tyske defensive posisjonene, og han informerte de allierte om dette. Kontroversen eksisterte ettersom ordren hadde et lite omfang, så hvorvidt ordrene ble fulgt var heller usikkert.

Noen av de alliertes luftfartøy rapporterte oppklarende rapporter om at de hadde sett tyske tropper inni klosteret. Klosteret var en ypperlig observasjonspost for de fjellene og dalene rundt, og var i utgangspunktet en naturlig plass for tyske observatører som skulle gi beskjeder om de alliertes bevegelser til artilleriet. Det som er sikkert er at med en gang klosteret var ødelagt, okkuperte tyskerne det, og brukte bygningsmateriale fra klosteret til å bygge defensive posisjoner. Men til slutt, de militære argumentene som ledet til klosterets ødeleggelse, hvilte mer på den potensielle faren (ekte eller innbilt) enn det faktiske faktum om at det var okkupert.

Det første slaget

Planer og forberedelse

Planen til Den 5. armés kommandant Mark Clark var at det britiske X korps, som da befant seg vest for en 30 km lang front, skulle angripe 17. januar 1944 over Garigliano nær kysten. Den britiske 46. infanteridivisjonen skulle angripe natten til 20. januar over Garigliano nedenfor møtepunktet med elven Liri med støtte av fra andre korps til høyre som skulle stå for hovedangrepet. Hovedangrepet skulle begynne 20. januar ved at 36. (Texas) US infanteridivisjon skulle gjøre ett angrep over elven Rapido i vårflom, 8 km. nedenfor Cassino. Samtidig skulle det franske ekspedisjonskorpset under general Alphonse Juin fortsette deres «høyre flanke» mot Monte Cairo, hvor Gustav- og de øvrige, defensive linjene var knyttet sammen. Egentlig trodde ikke Clark at det var en stor sjanse for ett tidlig gjennombrudd men han trodde at hans angrep ville trekke tyske reserver bort fra området rundt Roma i tide før Operasjon Shingle hvor det amerikanske VI. korps, den britiske 1. infanteridivisjon og den amerikanske 3. infanteridivisjon skulle gjennomføre en ambisiøs landsetting 22. januar. De allierte håpet da at landsettingen ved Anzio skulle kunne utnytte overraskelsesmomentet og føre til en hurtig innrykning i innlandet til Albanerfjellene. Fra denne posisjonen kunne de allierte da kontrollere både riksvei 6 og 7 og slik true Gustavlinjens bakre linjer og reservelinjer. De håpet at dette ville skape så stor usikkerhet blant de tyske kommandantene at de ville trekke seg tilbake fra Gustavlinjen til en posisjon nord for Roma. Denne taktiske tenkningen fra de alliertes side var basert på tyskernes taktikker de siste tre månedene, men de alliertes etterretning hadde ikke tatt med i beregningen at den tyske tilbaketrekningen så langt hadde vært for å sikre og forsterke nettopp Gustavlinjen. Den allierte etterretningens optimistiske råd var derfor ikke realistiske.

Den femte hær nådde frem til Gustavlinjen så sent som 15. januar, fordi de hadde brukt seks uker på å kjempe seg gjennom de siste 11 kilometerne gjennom Bernhardtslinjen, noe som krevde 1 600 liv. De hadde tid til å planlegge ett nytt angrep, noe de virkelig trengte etter tre måneder med utmattende kjemping nord for Napoli. Imidlertid kunne ikke landgangsbåtene klargjøres for bruk før tidlig i februar, da de måtte brukes ved Anzio i slutten av januar.

Første angrep: X Korps til venstre, 17. januar

Det første angrepet ble gjennomført 17. januar. Nær kysten var X korps (56. og 5. divisjon) tvunget til å krysse Garigliano (etterfulgt av den britiske 46. divisjon to dager senere til høyre) som førte til at general Frido von Senger, kommandant for det tyske XIV Panzerkorps og ansvarlig for Gustavforsvarene på den sørvestlige halvdelen av linjen, ble alvorlig bekymret med hensyn til om evnen til den tyske 94. infanteridivisjon var sterk nok til at de kunne klare å holde linjen. Kesselring svarte på Sengers bekymringer med å gi ordre om at den tyske 29. og 90. infanteridivisjoner. Den lette 90. Panzer Grenadier divisjoner fra området rundt Roma skulle settes inn som forsterkninger. Det er spekulert rundt hva som hadde blitt utfallet hvis X Korps hadde hatt reserver tilgjengelige til å for å utnytte sin framgang og satt inn ett avgjørende gjennombrudd. Korpset selv hadde ikke de ekstra mannskapene, men det kunne ha forandret hovedlinjene i slagplanen og avsluttet eller modifisert hovedangrepet til Andre korps for å gjøre mannskaper tilgjengelige til å kjempe i sør før de tyske forsterkningene var klare i posisjon. Samtidig som dette skjedde, klarte ikke 5. hærs hovedkvarter å vurdere svakhetene til de tyske posisjonene, så planen var uforandret. De to divisjonene fra Roma kom frem 21. januar, og stabiliserte de tyske posisjonene i sør. Men den allierte planen fungerte, i og med at Kesselrings reserver var blitt trukket sør fra Roma. De tre divisjonene i X Korps hadde tap på 4 000 mann under det første slaget.

Hovedangrep: Andre korps i midten, 20. januar

Hovedangrepet skulle gjennomføres av U.S. 36. divisjon og skulle starte tre timer etter solnedgang 20. januar. Mangel på tilstrekkelig tid til planlegging og forberedelser medførte at fremrykkingen til elven var hasardiøs på grunn av udetonerte bomber, feller. Den høyt tekniske oppgaven det var å krysse den flommende elven uten nødvendige planlegging og øvelser var svært risikabel. Tross dette klarte en bataljon fra det 143. regiment å krysse Rapidoelven sør for San Angelo og to kompanier fra det 141. regiment på nordsiden. De forble isolerte da det ikke var mulig å få allierte stridsvogner komme seg over elven, noe som ville ha ført til at de hadde blitt sårbare for mot angrep fra tyske stridsvogner og granatkastere fra general Rodts 15. Panzer-divisjon. Gruppen som hadde krysset både fra sørsiden og nordsiden av San Angelo ble tvunget til å returnere om morgenen 21. januar. Generalmajor Geoffrey Keyes, kommandant for Andre korps, presset generalmajor Fred Walker fra 36. divisjon til å gjenoppta angrepet umiddelbart. På ny angrep den ene bataljonen og de to regimentene, men uten å klare å få noen stridsvogner over elven, og de ble utslettet ved morgengry neste dag. Det 141. Regiment krysset også med to bataljoner og tross mangelen på kjøretøy klarte de å rykke frem en kilometer. Men ved morgengry ble også disse møtt med sterk motstand og om kvelden 22. januar opphørte nærmest bataljonen å eksistere: det var bare 40 mann som klarte å ta seg tilbake til de alliertes linjer. Angrepet hadde vært en kostbar feiltakelse da 36. divisjon hadde 2.100 soldater drept, skadet og savnet på 48 timer.

Andre korps prøver nord for Cassino: 24. januar

Kampene i nordlig sektor 24. januar til 11. februar 1944

Det neste angrepet ble satt i gang 24. januar 1944. Andre korps med 34. infanteridivisjon under generalmajor Charles Ryder i fremste linje angrep de franske kolonitroppene på deres høyre flanke over Rapidodalen nord for Cassino og inn i fjellene bak for å trekke seg mot venstre og angripe Monte Cassino fra et høyt punkt. Kryssing av elven på dette punktet skulle være enklere enn lenger nede i dalen, men på grunn av vårflommen ble det allikevel meget vanskelig. Spesielt de pansrede kjøretøyene hadde problemer, fordi de bare kunne kjøre der det var lagt ned stålmatter. Det tok åtte dager med blodige kamper for 34. divisjon før de kom over på den andre siden og presse general Francks 44. infanteridivisjon tilbake, for så å etablere en stabil posisjon i fjellene.

Fransk korps opphører på den høyre flanke

Til høyre hadde de franske styrkene stor fremgang mot den tyske 5. fjelldivisjonen, kommandert av general Julius Ringel,og vant posisjoner ved deres hovedmål, Monte Cifalco. Troppene i fremste rekke hos 3. algeriske divisjon hadde også passert Monte Cifalco for å okkupere Monte Belvedere og Colle Abate. General Juin var overbevist om at Cassino kunne bli passert og de tyske forsvarerne skulle bli presset av ved denne nordlige ruten, men hans anmodning om reserver som skulle hjelpe han med den øyeblikkelige fremrykningen ble avvist og det eneste ledige reserveregiment (fra 36. divisjon) var sendt for å forsterke 34. divisjon. 31. januar måtte de franske styrkene stanse fremrykningen ved Monte Cifalco hvor de kunne konstatere ved selvsyn at flankene og forsyningslinjene fortsatt var på tyske hender. De to franske divisjonene hadde tapt 2 500 mann i kampene rundt Monte Belvedere.

Andre korps i fjellene nord for Cassino

Det ble nå 34. divisjons oppgave (som nå var forent med 142. Regiment fra 36. divisjon) å kjempe seg sørover langs de sammenhengende fjelltoppene mot høyderyggen som var skjæringspunktet i sørenden av det som var klosterklippen. De kunne så bryte seg ned i Liridalen bak Gustavlinjens forsvarere. Det var en veldig krevende rute, fjellene var steinete, strødd kampestein og kløfter. Å grave posisjoner i den steinete grunnen var ikke mulig og alle posisjoner var utsatte for fiendtlig ild fra omkringliggende høydene. Kløftene var ikke noe bedre alternativ, da de var bevokst med torneplanten gulltorn og dette førte til at det var vanskelig å bevege seg der, samtidig som dette ikke ga noen beskyttelse. Videre var kløftene minelagte og hadde feller og skjult piggtråd lagt ut av forsvarene. Tyskerne hadde hatt tre måneder til å forberede sine defensive posisjoner ved bruk av dynamitt, og lagring av ammunisjon og andre forsyninger. Det fantes ingen naturlig steder for ly, og været var vått og iskaldt.

Tidlig i februar hadde amerikansk infanteri okkupert et strategisk punkt nær landsbyen San Onofrio, en kilometer fra abbediet og 7. februar hadde en bataljon nådd punkt 445, ett høydedrag direkte under klosteret, ikke mer enn 300 meter unna. En amerikansk tropp klarte å klatre opp de klippeaktige klosterveggene og munkene kunne observere den tyske og amerikanske skuddvekslingen. Men forsøkene på å ta selve Monte Cassino ble brutt av massiv maskingeværbeskytning fra bakkene nedenfor klosteret. Til tross for deres innbitte kjemping, klarte aldri 34. divisjon å ta de siste feltskansene på Topp 593 (kjent blant tyskerne som kavalerifjellet), holdt av 3. bataljon fra det tyske 2. fallskjermjegerregiment, som dominerte åskammene ved klosteret.

Ettervirkninger

11. februar, etter et siste tredagers angrep på klosterfjellet og Cassino by uten hell, trakk amerikanerne seg tilbake. Etter to og en halv uke med intense kamper var Andre Korps bekjempet. 34. divisjons innsats i fjellene blir regnet blant de fremste væpnede prestasjoner under hele andre verdenskrig. Til tross for dette mistet de rundt 80% av mennene i infanteribataljonene, rundt 2 200 mann.

I de første dagene under kampene i februar flyttet general Senger 90. divisjon fra Gariglianofronten til nord for Cassino. Han hadde blitt så skremt av intensiteten i kampene at han «... måtte mønstre all min autoritet for å anmode om at kampene ved Cassino måtte avbrytes slik at vi kunne danne en ny linje ... en posisjon som faktisk måtte ligge nord for brohodet ved Anzio». Kesselring avslo anmodningen. I et kritisk øyeblikk var imidlertid Senger i stand til å sette inn 71. infanteridivisjon samtidig som han beholdt 15. Pansergrenaderdivisjonen i kamp, selv om det var denne 71. infanteridivisjon skulle erstatte.

Under slaget kunne en bedre bruk av reserver i avgjørende øyeblikk kunne ha ført til andre resultater. Noen historikere har foreslått at denne svikten å dra nytte av innledende suksesser kan tilskrives general Clarks manglende erfaring. Men svaret kan like gjerne vare at han var overbelastet ved at han var ansvarlig for både offensivene ved Cassino- og Anzio samtidig. Dette synspunktet er støttet av at general Truscott ikke var i stand til, som beskrevet nedenfor, å få tak i Clark for konsultasjon ved et avgjørende utbrudd fra Anzio da det fjerde Cassinoslaget fant sted. Mens general Alexander valgte (av logistiske årsaker) å ha Cassino og Anzio under en kommando og dele Gustavlinjens front mellom U.S. 5. og den britiske 8. Armé, valgte Kesselring å lage en separat 14. armé under general Eberhard von Mackensen for å kjempe ved Anzio mens han la ansvaret for Gustavlinjen til general Heinrich von Vietinghoffs 10. Armé.

De amerikanske styrkene som hadde trukket seg tilbake ble erstattet av 2. New Zealand divisjon og 4. indiske divisjon fra den britiske 8. armé på Adriaterhavsfronten kommandert av generalløytnant Bernard Freyberg.

Det andre slaget (Operasjon Avenger)

Bakgrunn

Med U.S. Sjette Korps med sterk motstand ved Anzio, var Freyberg under press for å gjøre noe ved Cassino for å lette på trykket. Derfor, enda en gang, var slaget utført uten av angriperne var fullt forberedt. I tillegg til at Korps' hovedkvarter verdsatte ikke helt vanskeligheten med å få 4. Indisk divisjon på plass i fjellene og bistå dem på toppene nord for Cassino (de brukte muldyr på 11 km med geitespor over terreng med full sikt over klosteret, utsatt for eksakt artilleri — derav navnet Death Valley (eng:Dødens Dal). Dette var fastslått i ett notat fra generalmajor Howard Kippenberger, kommandant for New Zealand 2. divisjon, etter krigen: «Stakkars Dimoline (Brigader Dimoline, fungerende kommandant for 4. indiske divisjon) hadde en skrekkelig tid da han skulle få divisjonen sin i posisjon. Jeg verdsatte egentlig aldri vanskelighetene inntil jeg dro tilbake dit etter krigen».

Freybergs plan var en fortsettelse på det første slaget: et angrep fra nord langs fjelltoppene og et angrep fra sørøst langs jernbanelinjen og å okkupere jernbanestasjonen på andre siden av Rapido, en kilometer sør for Cassino by. Suksess ville medbringe å slå ut Cassino by og åpne opp Liridalen. Men Freyberg hadde informert hans overordnede om at han trodde at på grunn av omstendighetene var det bare 50% sjanse for å få suksess.

Tilintetgjørelse av klosteret

Flere av de allierte kommandantene var stadig mer fiksert på Monte Cassinos store kloster. De var overbevist om at klosterbygningen ble brukt som en observasjonspost for tysk artilleri og at dette var den største hindringen for et gjennombruddet ved Gustavlinjen.

Den britiske pressen og C. L. Sulzberger fra The New York Times skrev jevnlige, overbevisende og i (ofte konstruerte) detaljer om angivelige tyske observasjonsposter og artilleriposisjoner på innsiden av klosteret. Ifølge det amerikanske luftforsvaret offisielle historie hadde generalløytnant Ira C. Eaker sammen med generalløytnant Jacob L. Devers personlig observert under en overflygning i et Piper J-3 Cub under 1 200 fot (400 meter) over bakken, en radioantenne, tyske uniformer til tørk innen i klosteret og tyske soldater innenfor 50 fot (15 m) fra klosterveggene. Men general Geoffrey Keyes fra U.S. II korps fløy også over kloster flere ganger, og han rapporterte til Fifth Army G-2 at han ikke kunne se noen bevis for tysk nærvær i klosteret. Da han ble informert om at andre hadde rapportert om tysk nærvær i klosteret, uttalte han: «They’ve been looking so long they’re seeing things.» («De har sett så lenge at de begynner å se syner») Ettertiden skulle gi ham rett.

Hovedkvarteret til New Zealand Korps HQ uttrykket i skriftene av generalmajor Kippenberger, synspunktet at klosteret sannsynlig ble brukt av tyskerne som observasjonspunkt for artilleriet da det hadde en slik perfekt beliggenhet slik at ingen hær ville kunne seg avholde fra bruk det. Der ikke er noen klare beviser for dette, men han fortsatte til å hevde at fra et militærfaglig synspunkt at den nåværende status var uavhengig av dette:

Hvis ikke det ikke er besatt i dag, kunne det være det i morgen og det ikke har kommet fram det ville være vanskelig for fienden til å føre reserver inn i løpet av et angrep eller for tropper til å ta leskur der hvis kjørt fra posisjoner ute. Det var umulig å spørre tropper om å storme en bakke kronet av en intakt bygning slik som dette, i stand til beskyttelse adskillige hundre infanterisoldater i perfekt sikkerhet fra granatnedslag og beredt på det kritiske øyeblikket til å komme frem og i motangrep. ... Uskadd var det et perfekt vern, men med dets smale vinduer og lave profil, gir det en utilfredsstillende kampposisjon. Smadret av bombing var det en taggete haug av brutt murverk og bruddstykker åpen til effektiv ildgivning fra geværer og fly, i tillegg til å være en dødsfelle hvis det ble bombet igjen. Stort sett trodde jeg det ville være mere nyttig for tyskerne hvis vi hadde forlatt det ubombet.

Andre angrep: angrepsplanen

Generalmajor Francis Tuker, som hadde kommandoen over 4. Indisk divisjon, som hadde som oppgave å angripe klosterbakken, hadde gjort sin egen bedømmelse av situasjonen. I mangelen på detaljert etterretning fra U.S. 5. Armé HQ, hadde han funnet en bok fra 1879 i en bokhandel i Napoli, hvor det stod detaljerte opplysninger om konstruksjonen til klosteret. I hans melding til general Freyberg konkluderte han med at til tross for at klosteret var for øyeblikket okkupert at tyskerne, burde det bli rasert for å forebygge dets effektive okkupasjon. Han pekte også på at med 45 m høye vegger laget av mur, minst 3 m tykk, var det umulig for feltteknikerne å sprenge den, så bombing med «blockbuster» bomber ville være den eneste løsningen siden 500 kilo med sprengstoff ville være praktisk talt ubrukelig.

Den 11. februar, 1944, etterspurte fungerende kommandant for 4. Indisk divisjon, brigader H. W. Dimoline, bombingen av klosteret på Monte Cassino. Generalmajor Tuker tok opp igjen saken sin igjen angående bombingen av klosteret fra sykesengen sin i Caserta, hvor han led et hardt angrep av en tilbakevendende tropisk feber. General Bernard Freyberg sendte forespørselen hans 12. februar. Freybergs forespørsel på et luftangrep, forøvrig, var utvidet stort av luftstyrke taktikere, og sannsynligvis støttet av generalløytnant Ira C. Eaker, den amerikanske sjefen for Middelhavets allierte luftstyrker, og generalløytnant Jacob L. Devers. De så denne sjansen til å vise ferdighetene og kapasiteten til den amerikanske hærens luftstyrker til å støtte operasjoner med bakketropper. Generalløytnant Mark W. Clark fra femte armé og hans personalsjef generalmajor Alfred Gruenther var fortsatt ikke overbevist om den «militære nødvendigheten». Når general Butler, assistentkommandør for U.S. 34. divisjon overlot Andre korps' posisjon til det newzealandske korps, hadde han sagt: «Jeg vet ikke, men jeg tror ikke at fienden er klosteret. All ilden har vært fra skråningene i bakken nedenfor veggen». Clark huket tak i kommandøren og generalen Sir Harold Alexander, og sa: «Gir du meg en direkte ordre skal vi gjøre det.» Og han gjorde det.

Bombetoktene ble innledet om morgenen 15. februar 1944, og 142 B-17 Flying Fortress, 47 B-25 Mitchell og 40 B-26 Marauder ble satt inn. Til sammen ble det sluppet 1 150 tonn bomber over klosteret og omdannet hele fjelltoppen til en rykende ruinhaug. Mellom bombeangrepene, beskjøt II korps fjellet med artilleri.

Luftangrepet hadde imidlertid ikke blitt koordinert med styrkene på bakken, da luftstyrkene så dette som sin operasjon, uavhengig av de andre. På bakgrunn av værforholdene og andre krav langs fronten og i kampene i Italia, og uten kontakt med bakkestyrkene (de indiske styrkene i området var ikke varslet og ble overrasket av bombeangrepet).

Angrepet skjedde to dager før det newzealandske korpset var klart til å iverksette dere hovedangrep. Mange av disse hadde nettopp overtatt posisjonene fra det amerikanske II korps, og i tillegg til vanskelighetene i fjellet, gikk forberedelsene nede i dalen sakte på grunn av at været, flom og den bløte og vannholdige bakken gjorde det vanskelig å få inn tilstrekkelige forsyninger til hva et fullt angrep ville kreve.

Etter bombingen

Pave Pius XII uttalte seg ikke etter bombeangrepet, mens hans «utenriksminister», kardinal Maglione, uttalte åpent til den ledende amerikanske diplomaten til Vatikanet, Harold Tittmann, at bombingen var «en enorm feiltakelse ... et utslag av stor tåpelighet».

B-17 Flying Fortress, vingespenn på 31,62 meter, brukt av USAAC / USAAF

Det som er sikkert etter de undersøkelsene som fulgte etter aksjonen, er at de eneste menneskene som ble drept i klosteret under bombeangrepet var italienske sivile som hadde søkt tilflukt der. Det er ikke klargjort at bombingen rammet de tyske styrkene. Imidlertid, tatt i betraktning av hvor lite presis bombing fra stor høyde ble utført den gangen, kan tyske stillinger ha blitt rammet uten at dette var tilsiktet, men også allierte stillinger. Det er kjent at 16 bomber rammet den amerikanske Femte armés base ved Presenzano 27 km fra Monte Cassino og eksploderte bare få meter fra den lastebilen hvor general Clark var opptatt med kontorarbeid.

Dagen etter bombeangrepet flyktet de fleste overlevende fra ruinene, men rundt 40ble igjen, blant dem seks munker som hadde overlevd i de dype kjellerne. Blant dem var abbeden, den 79 år gamle Gregorio Diamare, tre tilknyttede bondefamilier, foreldreløse eller etterlatte barn, sterkt skadede eller døende. Etter ny sperreild fra artilleriet, samt nye bombeangrep og angrep på høyden fra den 4. indiske divisjon, bestemte munkene seg for å evakuere deres ødelagte hjem sammen med de andre som kunne forflyttes. Dette skjedde kl 07.30 17. februar. Den gamle abbeden ledet gruppen ned muldyrtråkket mot Liri-dalen mens han leste rosenkransbønnen. Da de ankom en tysk sanitetsstasjon, ble noen av de sterkest skadde som munkene hadde vært nødt til å bære, tatt hånd om der og fraktet videre i militær ambulanse. Etter møte med de tyske offiserene, blant andre general Frido von Senger und Etterlin, ble munkene kjørt til klosteret Sant'Anselmo. En munk, Carlomanno Pellagalli, dro tilbake til klosteret, men da han senere ble iakttatt av tyske soldater, vandrende rundt i ruinene, trodde de tyske fallskkjermjegerne at han var et spøkelse. Etter 3. april har han vært borte.

Fallskjermjegere fra det tyske 1. fallskjermjegerdivisjonen rykket inn i ruinene og gjorde dette om til et sterkt militært fort.

Slag

Natten etter bombeangrepet hadde et britiske kompani fra Royal Sussex Regiment et mislykket angrep på et nøkkelpunkt, men matte trekke seg tilbake etter å ta tapt halve styrken.

Neste natt ble hele Royal Sussex Regiment beordret til angrep, men dette fikk en svært dårlig start. Artilleriet kunne ikke brukes på grunn av faren for å ramme egne stryker. Det ble derfor bestemt at et annet tysk støttepunkt skulle bombarderes, og slik svekke det tyske forsvaret. På grunn av topografien i området, ble de allierte styrkene også ved dette alternativet utsatt for fare for å bli truffet av egen ild, noe som også skjedde.

Etter en viss reorganisering av styrken, gikk hovedangrepet ved midnatt. Det var svært harde kamper, også mann-mot-mann, og de tyske forsvarerne holdt unna og britene måtte trekke seg tilbake. Etter to netter med kamp, hadde britene mistet over halvparten av styrken, 12 av 15 offiserer og 162 av 313 mann som deltok i angrepet.

Gurkhaer er en spesiell type nepalske soldater som opprinnelig tjenestegjorde i den britiske kolonihæren i India. Bildet viser Nusseree-bataljonen som seinere ble kjent som 1st Gurkha Rifles omkring 1857

.

Natten til 17. februar kom imidlertid hovedangrepet. Det indiske Rajputana Rifles ble satt inn for å forsterke det reduserte Royal Sussex Regiment som ble holdt tilbake som reserve. I mellomtiden ble 2nd King Edward VII's Own Gurkha Rifles (The Sirmoor Rifles) og 9. Gurkha Rifles sendt mot klosteret for et direkteangrep mot klosteret. Dette var gjennom svært vanskelig terreng, men man håpet av disse fjellvante styrkene med trening fra Himalaya skulle greide dette. Dette viste seg å ikke holde stikk. Igjen var det kraftige kamper, men de allierte gjorde ingen framgang og led store tap. Det ble klart at angrepet var mislykket og 18. februar ble de allierte styrkene trukket tilbake fra skråningen opp mot klosteret.

Den andre delen av hovedangrepet bestående av 28 (Maori) bataljon fra den newzealandske divisjonen var nødt til å krysse Rapidoelven og forsøkte å nå jernbanestasjonen i Cassino by. De lyktes i dette, man ikke i å legge ut en bro gjennom det siste hullet i jernbanetraseen før dagslyset kom, så de ble uten panserstøtte. Under dekke av et permanent røykteppe som det allierte artilleriet la ut for å hindre at det tyske artilleriet på klosterfjellet skulle se posisjonene, klarte de å holde disse det meste av dagen. Men isolasjonen og manglende panserstøtte viste seg avgjørende da tyskerne satte inn stridsvogner mot dem om ettermiddagen 18. februar. De ble beordret til å trekke seg tilbake til elven da det ble klart at begge angrepene hadde slått feil. Tyskerne ble veldig oppbrakt over at de allierte hadde klart å ta seg fram til jernbanestasjonen, og de hadde selv ikke regnet med at deres motangrep skulle lyktes, i henhold til en samtale mellom Kesselring og Vietinghoff

Det tredje slaget

Tredje angrep: angrepsplanen

Planer

Da vinterværet fortsatt, var vannføringen i Rapido så sterk at en krysning av elven ved Cassino by var uaktuelt, ikke minst på grunnlag av erfaringen så langt. Det ble derfor bestemt at å iverksette et tosidig angrep langs nordsiden av Rapido-dalen, et mot Cassino by og det andre mot klosterfjellet. Hensikten var å klargjøre ruten gjennom disse to flaskehalsene og sikre adkomst mot Liri-dalen. Det britiske 78. infanteridivisjon, som hadde ankommet til området i slutten av februar ble lagt under den newzealandske kommandoen skulle deretter krysse Rapido og starte framrykkingen mot Roma.

De allierte kommandantene var lite tilfredse med denne planen, men håpet at den tidligere sterke bombingen skulle gjøre et positivt utslag. Det var forutsatt at man fikk tre dager med klart, godt vær, og styrkene måtte vente i tre uker i de iskalde, våte posisjonene de satt i før værmeldingene ble gode nok. I tillegg ble sjefen for 2. newzealandske divisjon, generalmajor Kippenberger skadet i et anti-personellmine og mistet begge føttene, og ble erstattet av brigader Graham Parkinson. Den gode nyheten for de allierte i denne ventetiden var at den tyske motoffensiven mot brohodet i Anzio hadde vist seg mislykket og ble avblåst.

Slaget

Det tredje slaget begynte 15. mars. Etter en bombardement med 1000 punds bomber med forsinkede tennsats som begynte kl 08.30 og varte i tre og en halv time, begynte newzealenderne en framrykking i ly av ild fra 746 artillerienheter.

De var avhengige av at bombardementet hadde en lammende effekt på de tyske forsvarerne, men de klarte å samle seg raskere enn beregnet og det allierte artilleriet ble hemmet av bombekratrene når de skulle i nye posisjoner. Uansett klarte newzealenderne å rykke fram, men de var avhengig av at en oppfølgende framrykking til venstre også lyktes, men dette kom for sent. Tyskerne lyktes i å reorganisere seg, og enda verre for de allierte: det begynte å regne til tross for værvarslingen som hadde lovet oppholdsvær. Regnet fylte bombekratrene, jorden ble myrete og kommunikasjonen fungerte ikke da radioene ikke tålte å bli utsatt for alt regnvannet. De tunge regnskyene skygget også for måneskinnet, noe som gjorde det vanskelig å finner ruter gjennom ruinene. Til høyre hadde newzealenderne nådd sine mål, og enheter fra det indiske 4. infanteridivisjon, nå under kommando av generalmajor Alexander Galloway hadde plassert i henhold til planene fram til sine mål.

Da 17. mars gikk mot slutten, så det bedre ut for de allierte. Gurkhaene holdt sin høyde med full bataljons styrke og var bare ca. 200 meter fra klosteret, selv om forsyningslinjene deres var truet av tyske posisjoner, og Cassino by fortsatt ble intenst forsvart av tyskerne, men newzealenderne klarte igjen å erobre jernbanestasjonen. Men tyskerne klarte å forsterke sine styrker i byen og utplasserte snikskyttere i de deler av byen som de allierte trodde de hadde sikret.

19. mars var den dagen hvor det avgjørende angrepet på byen og klosteret skulle finne sted. En del av overraskelsesmomentet skulle være å sette inn stridsvogner fra 20. Armoured Brigade. Imidlertid ble dette spolert av et overraskende og intenst tysk motangrep fra de tyske fallskjermenhetene i klosteret, noe som gjorde et alliert angrep mot dette umulig da stridsvognene ennå ikke hadde fått infanteristøtte og ble derfor slått ut av tyskerne samme ettermiddag. I byen hadde de allierte lite framgang da tyskerne gjennom sitt motangrep lyktes i å ta initiativet.

20. mars ble de allierte styrkene i byen forsterket, slik at ikke tyskerne skulle lyktes i å infiltrere allerede sikrede områder, og deretter ble også styrkene mot klosteret også forsterket, slik at de allierte kunne kutte de tyske forsyningslinjene inn til byen. De allierte kommandantene følte de nå begynte å nærme seg en avgjørelse, da harde kamper fortsatte gjennom hele 21. mars. Men de tyske forsvarerne kjempet innbitt i mot, de allierte hadde vanskeligheter med å holde de tyske forsyningslinjene stengt og i byen var det liten alliert framgang da det ble kjempet hus til hus.

23. mars hadde Alexander møte med sin toppledelse hvor forskjellige løsninger ble diskutert. De allierte begynte å komme i tidsnød overfor de newzealandske og indiske styrkene som nå begynte å bli utmattede og var strukket til bristepunktet. Freyberg var overbevist om at angrepet ikke kunne fortsette, og avblåste dette. Den tyske 1. fallskjermjegerdivisjonen, som ledet kampene, ble noen uker senere beskrevet av Harold Alexander i en samtale med Kippenberger som «...den beste enheten i den tyske hæren...», de hadde blitt mørbanket, men hadde vunnet.

Ettervirkninger

I de kommende tre dagene ble fronten stabilisert, og isolerte allierte enheter ble gjenforent med hovedstyrken. Begge sider hadde lidt store tap og slaget hadde virket utmattende på kampevnen. den 4. indiske divisjonen og 2. newzealandske divisjon ble trukket tilbake og erstattet av britiske styrker: de to enhetene hadde tapt henholdsvis 3 000 og 1 600 mann, drept, skadet eller savnet.

De tyske stillingene var også sterkt svekket, loggboken for det tyske XIV korps har notert den 23. mars at styrken langs fronten nå bestod av mellom 40 og 120 mann.

Litteratur

Engelsk

• Anon (1946). The Tiger Triumphs: The Story of Three Great Divisions in Italy. HMSO. 
• Blaxland, Gregory (1979). Alexander's Generals (the Italian Campaign 1944-1945). London: William Kimber & Co. ISBN 0 7183 0386 5. 
• Bloch, Herbert (1979). The bombardment of Monte Cassino (February 14-16, 1944): A new appraisal. Tipografia Italo-orientale. 
• Bohmler, Rudolf (1964). Monte Cassino: a German View. Cassell. ASIN B000MMKAYM. 
• Clark, LLoyd (2006). Anzio: The Friction of War. Italy and the Battle for Rome 1944. London: Headline Publishing Group. ISBN 978 0 7553 1420 1. 
• Ellis, John (2003). Cassino: The Hollow Victory: The Battle for Rome January-June 1944. Aurum Press. ISBN 1-85410-916-2. 
• Forty, George (2004). Battle For Monte Cassino. Ian Allan Publishing. ISBN 0-7110-3024-3. 
• Gooderson, Ian (2003). Cassino. London: Brassey's. ISBN 1-85753-324-0. 
• Hapgood, David (2002) [1984]. Monte Cassino: The Story of the Most Controversial Battle of World War II (reprint utg.). Cambridge Mass.: Da Capo Press. s. 275 pages. ISBN 0-306-81121-9. 
• Hassel, Sven (2003). Monte Cassino. Cassell Military Paperbacks. Cassel. ISBN 0-304-36632-3. 
• Katz, Robert (2003). The Battle for Rome. Simon & Schuster. ISBN 978-0743216425. 
• Krząstek, Tadeusz (1984). Battle of Monte Cassino, 1944. Polish Interpress Agency. 
• Laurie, Clayton D. (3. oktober 2003). Rome-Arno 1944. CMH Online bookshelves: WWII Campaigns. Washington: US Army Center of Military History. CMH Pub 72-20. 
• Majdalany, Fred (1957). Cassino: Portrait of a Battle. London: Longmans, Green & Co Ltd. 
• Muhm, Gerhard : German Tactics in the Italian Campaign, https://web.archive.org/web/20070927070658/http://www.larchivio.org/xoom/gerhardmuhm2.htm
• Parker, Matthew (2004). Monte Cassino: The Hardest-Fought Battle of World War II. Doubleday. ISBN 0-385-50985-5. 
• Piekalkiewicz, Janusz (1987). Cassino: Anatomy of the Battle. Historical Times Inc. ISBN 0-918-67832-3. 
• Smith, E. D. (1975). The Battles For Monte Cassino. London: Ian Allan Ltd. ISBN 0-7153-9421-5. 
• Smith, Col. Kenneth V. (ca. 1990). Naples-Foggia 9 September 1943-21 January 1944. CMH Online bookshelves: World War II Campaigns. Washington: US Army Center of Military History. CMH Pub 72-17. 
• Squire, G.L.A. & Hill P.G.E. (1992). The Surreys in Italy. Clandon, Surrey: The Queen's Royal Surrey Regiment Museum. 
• various authors (2000). Monte Cassino : historia, ludzie, pamięć = history, people, memory. Askon. ISBN 83-87545-25-2. 
• Whiting, Charles (1974). Hunters from the Sky, The German Parachute Corps 1940-1945. Leo Cooper, London. 
• French Expeditionary Corps in Italy
• THE POLISH 2nd Corps Website

Fransk

• François Lescel (2002), Fédération des Amicales Régimentaires et des Anciens Combattants website article no. 366 (March 2002) "Goumiers, Goums, Tabors" (French language text)

Tysk

• Katriel BenArie. Die Schlacht bei Monte Cassino 1944. Rombach Verlag. ISBN 3-7930-0188-1. 
• Janusz Piekałkiewicz. Die Schlacht von Monte Cassino. Zwanzig Völker ringen um einen Berg. Augsburg: Bechtermünz Verlag. ISBN 3-86047-909-1. 
• E. D. Smith. Der Kampf um Monte Cassino 1944. Stuttgart: Motorbuch Verlag. ISBN 3-613-01095-X. 
• Heinz Konsalik (1965). Sie fielen vom Himmel. ISBN 3-7043-1329-7. 
• Gerhard Muhm: German Tactics in the Italian Campaign, https://web.archive.org/web/20070927070658/http://www.larchivio.org/xoom/gerhardmuhm2.htm

Italiensk

• Gerhard Muhm, La tattica tedesca nella campagna d'Italia, in Linea gotica avamposto dei Balcani, a cura di Amedeo Montemaggi – Edizioni Civitas, Roma 1993
• DAL VOLTURNO A CASSINO, Gli avvenimenti della campagna d'Italia (1943–45) collegati alla battaglia di Cassino. http://www.dalvolturnoacassino.it/

Newzealandsk

• Phillips, N.C. (1957). Italy Volume I: The Sangro to Cassino. Official History of New Zealand in the Second World War 1939–45. Wellington, New Zealand: War History Branch, Department Of Internal Affairs. Besøkt 28. november 2007. 

Polsk

• Melchior Wańkowicz (1993). Szkice spod Monte Cassino. Wiedza Powszechna. ISBN 83-214-0913-X. 
• Melchior Wańkowicz (1989). Bitwa o Monte Cassino. Warszawa: Wydawnictwa MON. ISBN 83-11-07651-0. 
• Melchior Wańkowicz (1990). Monte Cassino. Warszawa: PAX. ISBN 83-211-1388-5. 
• various authors (2000). Monte Cassino : historia, ludzie, pamięć = history, people, memory. Askon. ISBN 83-87545-25-2. 
• various authors (2004). Monte Cassino. Warszawa: Askon. ISBN 83-87545-80-5. 
• Janusz Piekałkiewicz (2003). Monte Cassino. Agencja Wydawnicza Morex. ISBN 83-7250-078-9. 
• Zbigniew Wawer (1994). Monte Cassino 1944. Bellona. ISBN 83-11-08311-8. 

Belarusisk

• Piotra Sych (1963). Сьмерць і салаўі (Death and nightingales). 
• various (2004). Беларусы ў бітве за Монтэ-Касіна. Minsk: Беларускі кнігазбор. ISBN 985-6730-76-7. 

Eksterne lenker

• «Why the Allies destroyed this ancient monastery | Italy 1944», av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:20:21