Sinfonia concertante
Sinfonia concertante (også sinfonie concertante eller bare concertante) er en komposisjon for orkester og flere konserterende instrumenter.
Definisjon og historikk
[rediger | rediger kilde]I sinfonia concertante er elementer fra divertimento, serenade, kassasjon, symfoni og solokonsert smeltet sammen. Det er en konsert i den forstand at solistene får vist seg skikkelig fram, og symfoni ved at solistene ikke desto mindre er en del av hele ensemblet og ikke helt dominerende.
Musikkformen blomstret spesielt i årene 1770 til 1825, dvs. i klassisismen. Barokkens concerto grosso regnes som forløper, og romantikkens dobbelt- og trippelkonserter som etterfølgere.
Framveksten av offentlig konsertvirksomhet regnes som en av forutsetningene for sinfonia concertante. Tekniske framskritt på instrumentfronten spilte også inn, spesielt hva gjelder blåsere. Det voksende antallet blåsersolister krevde litteratur som gjorde at de fikk vist fram sine ferdigheter og instrumentenes særegenheter.
Vanligvis går en sinfonia concertante i dur-tonearter. De fleste krever solistiske blåsere, er virtuose, melodiøse og lettfattelige. To- eller tresatsige verk er regelen, flere satser forekommer nesten aldri.
De fleste slike verk ble til i tidens musikksentra, dvs. Wien, Paris, Mannheim, London og München, da det var slike steder relevante solister var for hånden.
Komposisjoner og komponister
[rediger | rediger kilde]Carl Stamitz og Johann Christian Bach skrev de tidligste verk i sjangeren. Stamitz skrev over 20 slike verk, stort sett tosatsige med fiolin og cello som soloinstrumenter. J.C. Bach skrev rundt 15 verk, de fleste tresatsige, i en rekke solistkombinasjoner, eksempelvis obo, fiolin, cello og klaver, eller to klarinettr og fagott.
De sannsynligvis mest kjente verkene i sjangeren er Joseph Haydns Sinfonia Concertante i B-dur opus 84 for obo, fagott, fiolin, cello og orkester, og Wolfgang Amadeus Mozarts KV 364 for fiolin og bratsj, KV 297b for fløyte, obo, horn og fagott, samt Concertone KV 190 for to fioliner.
Av de mange andre komponistene som skrev slike verk kan nevnes blant andre Antonio Salieri, Carl Friedrich Abel, Luigi Boccherini, Giuseppe Cambini, Ignaz Pleyel, Franz Anton Hoffmeister, Bernhard Crusell, Franz Danzi og Leopold Koželuh. Koželuh skrev en uvanlig solistkombinasjon for klaver, mandolin, trompet og kontrabass.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- «Symphonie concertante», Encyclopædia Britannica
- Barry S. Brook: Symphonie concertante. I Musikalische Gattungen in Einzeldarstellungen bind I Dt. Taschenbuch-Verlag/Bärenreiter-Verlag (edition MGG) 1981, s. 126–134 ISBN 3-423-04381-4
- Dieter Klöcker: Konzertante Sinfonien. CD-hefte EMI 747 98 10 (CDF 671008), 1977/1995