Sigurd Jorsalfare

Sigurd I Jorsalfare Konge av Norge
	Kong Sigurd rir inn i Miklagard
Født	1090; Norge
Død	26. mars 1130; Oslo
Beskjeftigelse	Militært personell
Embete	Norges konge (1103–1130) ;
Ektefelle	Malmfrid, datter av Mstislav I av Kiev; Cecilia
Partner(e)	Borghild Olavsdatter
Far	Magnus Berrføtt
Mor	Thora
Søsken	Tora Magnusdatter; Øystein Magnusson; Harald Gille; Olav Magnusson
Barn	Magnus (1115–1139); Kristin (ca. 1125–1178)
Nasjonalitet	Norge
Gravlagt	Akershus slott og festning
Annet navn	Sigurd Magnusson
Regjeringstid	1103–1130
	Sigurd Jorsalfare på Commons

Sigurd I Magnusson (norrønt: Sigurðr jórsalafari; født 1090, død 26. mars 1130 i Oslo) var sønn av kong Magnus Berrføtt og regjerte riket fra 1103 sammen med sine brødre, Olav Magnusson (1099–1115) og Øystein I (1088–1123). Fra 1123 var han enekonge i Norge.

Sigurd fikk tilnavnet «Jorsalfare» etter at han hadde vært på korstog og pilegrimsferd til Jerusalem (på norrønt kalt «Jórsalir» eller «Jórsalaborg»). Hovedkilden til Sigurds liv er Magnussønnenes saga i Snorres Heimskringla.

Bakgrunn

Sigurd var nest eldst av tre brødre, og moren hans var en av kongens friller, Tora. De tre brødrene hadde forskjellige mødre, men lik arverett til tronen. Sigurd fulgte faren Magnus på flere utenlandsreiser da han besøkte og befestet kolonier under sitt styre. Som 12–13-åring var Sigurd med på en slik tur, men han hadde blitt igjen på Orknøyene da faren falt i et bakholdsangrep i Irland i 1103.

Det var særlig de to brødrene Øystein og Sigurd som tok oppgavene som konge. Den yngste broren Olav var bare 3–4 år da faren Magnus døde, og han var sykelig og døde tidlig.

Det er ikke kjent hvorfor det var Sigurd som ble valgt ut til å lede ferden til Jorsal, men det kan skyldes at han var mer reisevant enn broren og rett og slett ønsket det. Begge deltok aktivt i forberedelsene, og reisen kan sees som et felles prosjekt. Da reisen startet var kong Sigurd kun 18 år, og broren Øystein ble igjen i Norge for å styre landet.

Jorsalferden

Utdypende artikkel: Det norske korstog

Reisen til Jorsal tok hele tre år (1108–1111), og det var 60 langskip med anslagsvis 100 mann om bord i hvert av dem, slik at det var en styrke på hele 6 000 mann som reiste ut fra Bergen høsten 1108. Med i følget var både lendmenn, storbønder, frie menn og treller. For mange som deltok var nok både eventyrlyst og utsiktene til rikdom vel så viktige som de åndelige elementene. For trellene kom i tillegg utsiktene til å bli frie.

Ferden gikk i første omgang over Nordsjøen og de overvintret i Sør-England, sannsynligvis på øya Sheppey i Kent ved Themsens munning. Det er antatt at kong Sigurd møtte den engelske kongen Henrik I, som selv hadde norske røtter gjennom Vilhelm Erobreren og Rollo. Neste vår reiste de ned langs kysten av Frankrike til Nord-Spania, hvor de blant annet hadde et lengre opphold i Santiago de Compostela, som også den gang var et sentralt pilegrimsmål. Så langt gikk reisen relativt greit, da de i hovedsak passerte områder som var kontrollert av kristne småkonger og de fikk tilgang til forsyninger hos dem.

Lengre sør hadde muslimske herskere fortsatt kontroll. Dette førte til flere strandhogg, både for å skaffe forsyninger, men også for å bidra til nedkjempelse av det muslimske herredømmet i Spania og Portugal. Særlig var dette tilfelle i kampene om Sintra, Lisboa og Alcácer do Sal, hvor kong Sigurds styrke erobret disse byene og ga dem over til kristne herskere.

Våren 1110 passerte de Gibraltar og fortsatte kamper mot både muslimske styrker og pirater, både til lands og i sjøslag. Kong Sigurd erobret øyene Formentera, Ibiza og Menorca på Balearene fra emiren Mubassir ibn Sulayman al-Nassir ad-Daula. På forsommeren 1110 ankom følget Sicilia, hvor de tok inn hos normannerkongen Roger II av Sicilia over sommeren.

Tidlig om høsten ankom de Det hellige land og ankret med 60^[1] skip ved havnebyen Akko (norrønt: «Akersborg») i det daværende Kongeriket Jerusalem. Her ble de tatt i mot og eskortert av kong Balduin I av Jerusalem. Sigurd var den første kongen som kom på visitt, på veier dekket av tepper og palmer.^[1] Følget besøkte Jerusalem og de øvrige hellige stedene i området, blant annet badet de i elven Jordan på samme sted hvor døperen Johannes døpte Jesus.

Selv om Jerusalem var gjenerobret av kristne styrker etter korstoget i 1099, var fortsatt store deler lengre nord under muslimsk kontroll. Kong Balduin ba om Sigurds assistanse til å innta byen Sidon i dagens Libanon, hvilket de gjorde. Sigurds styrke angrep sjøveien, mens Balduins styrke angrep over land. Balduin tilbød Sigurd en flis av Kristi kors som relikvie hvis han hjalp ham å storme Sidon med flåten sin. Sidon falt, og nordmennene overvintret i Jerusalem.^[1]

De avla ed på at når de kom hjem, skulle relikvien avgis til St. Olavs grav i Nidaros. I tillegg skulle de gjøre alt de kunne for å fremme kristendommen i Norge, opprette et erkebispesete og innføre tiende. Alle disse ordningene ble innført, men ikke alt i kong Sigurds regjeringstid.

Rett over nyttår 1111 forlot Sigurds styrke Det hellige land og var innom både Kypros og Peloponnes før de kom til Miklagard, dagens Istanbul, setet for den bysantiske keiseren Alexios I. Her fikk de en storslagen mottakelse og ble værende en stund før en mindre gruppe reiste landeveien hjem. Det er antatt at kun 100 av de opprinnelige 6 000 som reiste ut, kom tilbake til Norge sommeren 1111. De øvrige hadde enten falt i kamp eller omkommet av andre grunner, men et betydelig antall ble også igjen hos keiser Alexios og tjenestegjorde som væringer i hans livgarde. Det er sannsynlig at noen av disse senere vendte tilbake til Norge, men da betydelig rikere enn da de reiste.

Tilbake i Norge

Det var mye som hadde skjedd hjemme i Norge da kong Sigurd kom hjem og skulle dele styringen med broren. Øystein hadde bygget klostre og kirker, verdslige bygninger og forsvarsverker. Videre var Jemtland erobret. Typisk for Øystein var det med listighet og klokskap – ikke med kamp og vold. De to brødrene var ganske forskjellige. Sigurd var taus og handlingsorientert, mens Øystein ofte oppnådde mer med klokskap og sjarm. Selv om kong Sigurd hadde et visst renommé etter Jorsalferden, kunne han nok komme litt til kort overfor brorens gode utseende, veltalenhet, kunnskaper og sosiale evner.

Snorre Sturlasson beskriver kong Sigurd slik:

Kong Sigurd var stor av vekst, og han hadde brunt hår. Han var mandig, men ikke vakker. Han var velvoksen og snar i vendingen, fåmælt og som oftest ikke vennlig, men han var vennegod og trofast, snakket lite og holdt på formene og verdigheten.

Det ble derfor en viss rivalisering mellom brødrene, mens de stort sett løste «overlappingen» ved at de vekslet på hvem som befant seg nord og sør i riket.

Men 29. august 1123 er kong Øystein på gjestebud på Hustad i Romsdal, hvor han blir syk og dør, etter å ha vært konge i 20 år. Han blir begravet i Nidaros, og kong Sigurd er fra da av enekonge i Norge. Det er ikke kjent hva han gjorde i denne tiden, bortsett fra at han var på et mindre felttog til Småland for å støtte kristningen der. Ellers sier Snorre at dette var en god og fredelig tid for Norge.

Kong Sigurd dør – borgerkrig bryter ut

Under et opphold i Oslo ble kong Sigurd 26. mars 1130 plutselig syk og døde. Han var da 40 år og hadde da vært konge i 26 år, de siste seks årene som enekonge. Han ble gravlagt i Halvardskatedralen. Sønnen Magnus som han hadde med frillen Borghild Olavsdatter, var hos ham da han døde og overtok som konge. Men det dukket opp flere som mente de var kongesønner, blant andre Harald Gille som hevdet å være sønn av Magnus Berrføtt og altså bror av Sigurd og Øystein. Han hadde lovet å ikke gjøre krav på kronen så lenge brødrene levde, men gjorde det ved Sigurds død.

Det brøt ut krig mellom de ulike kandidatene til kronen. I ettertid er denne perioden kjent som Borgerkrigstiden, og den preget norgeshistorien de neste hundre årene fram til Håkon Håkonsson tok makten i 1217.

På 1900-tallet antok man at Sigurds hodeskalle var på Akershus slott. Per Holck motbeviste dette i 2014 med en C14-datering.^[2]

Stamtavle

Sigurd Jorsalfare – stamtavle i tre generasjoner
Sigurd Jorsalfare	Far: Magnus III Berrføtt	Farfar: Olav Kyrre	Farfars far: Harald III Hardråde
		Farfar: Olav Kyrre	Farfars mor: Tora Torbergsdatter
		Farmor: Tora Ragnvaldsdatter	Farmors far: Ragnvald Bruesson, jarl av Orknøyene
		Farmor: Tora Ragnvaldsdatter	Farmors mor: Felicia av Normandie
	Mor: Tora (frille)	Morfar: (?)	Morfars far: (?)
		Morfar: (?)	Morfars mor: (?)
		Mormor: (?)	Mormors far: (?)
		Mormor: (?)	Mormors mor: (?)

Referanser

^ ^a ^b ^c Montefiore, Simon Sebag s. 280
^ At Holck tilbakeviste hodeskallen er omtalt av Kulturhistorisk museum ved UiO, Mysteriet Sigurd Jorsalfars hodeskalle (sist lest 8. september 2015), som igjen viser til artikkelen Per Holck (2014): «Sigurd Joursalfarers hodeskalle på Akershus? En detektivhistorie» i Viking (tidsskrift), i Norsk Arkeologisk Selskaps årbok, LXXVII:127-143, 2014.

Litteratur

Bergan, Halvor: Kong Sigurds Jorsalferd. Den unge kongen som ble Norges helt, Norgesforlaget 2005, ISBN 82-91986-75-4
Morten, Øystein (2014): Jakten på Sigurd Jorsalfare. Oslo: Spartacus Forlag.
Sturason, Snorre: Heimskringla, Snorres kongesagaer
Steen, Thorvald: Konstantinopel, Tiden forlag, 1999
Simon Sebag Montefiore (2011). Jerusalen: biografien (på norsk). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202269722.
Saga Sigurðar Jórsalafara i Morkinskinna, Heimskringla.no

Forgjenger Magnus III Berrføtt	Konge av Norge (med Olav Magnusson (1103–1115)) (og Øystein I (1103–1123)) 1103–1130	Etterfølger Magnus IV Blinde Harald IV Gille

[simon-1] Montefiore, Simon Sebag s. 280

[2] At Holck tilbakeviste hodeskallen er omtalt av Kulturhistorisk museum ved UiO, Mysteriet Sigurd Jorsalfars hodeskalle (sist lest 8. september 2015), som igjen viser til artikkelen Per Holck (2014): «Sigurd Joursalfarers hodeskalle på Akershus? En detektivhistorie» i Viking (tidsskrift), i Norsk Arkeologisk Selskaps årbok, LXXVII:127-143, 2014.

[1]

[2]