Hallvardskatedralen

Gamle Aker kirke (over) ble bygget med Hallvardskatedralen som et av sine forbilder. (Katedralen hadde tverrskip, og var større. Etter utvidelsene på 1260-tallet fikk katedralen et gotisk kor, og ble dermed landets nest største kirke.)

Foto: Mahlum

Hallvardskatedralen, også omtalt som Hallvardskirken, Sankt Hallvardskatedralen, Sankt Hallvardskirken, Oslo domkirke og Oslo katedralkirke, var Oslos tidligste domkirke.

Domkirken ble oppført på høyden ved Gamlebyens markedsplass Oslo torg (krysset Bispegata – Oslo gate) under begynnelsen av 1100-tallet, og var i bruk som kirke til omkring 1655. Foruten å være bispesete og Østlandets religiøse sentrum i vel 500 år, var katedralen kroningskirke, kongelig vielseskirke, kongelig gravkapell, og et av Skandinavias best besøkte pilegrimsmål.

Hallvardskirkegården ligger i hovedsak sør for katedralen. Den var æreskirkegård for Oslo og Østlandet fra omkring 1130 til 1639. Her ble biskoper, lendmenn og andre framstående menn og kvinner gravlagt. De aller fremste ble bisatt inne i kirken sammen med kongene.

Med sin spesielle arkitektur skilte Hallvardskirken seg fra de andre store katedralene fra samme periode. Mens man i Trondheim, Bergen og Stavanger var påvirket av impulser vestfra, hentet byggherrene i Oslo impulser fra sør og øst, og kirken fikk både langskip, sideskip og tverrskip, slik man var begynt å bygge sørover i Europa. Oslos første domkirke skulle bli et forbilde for senere kirkearkitektur i landet, noe vi fremdeles kan se i Gamle Aker kirke i Oslo, Nikolaikirken på Hadeland og domkirkeruinene på Hamar.

Hilde Brunsvik, 2003

I dag ligger katedralen i ruiner: hoveddelen innenfor ruinparkanlegget Minneparken, den søndre delen innunder et betonglokk – og over betonglokket Bispegata. Mot slutten av 1800-tallet ble Bispegata forlenget i østlig retning, over domkirkeanlegget.

Det er blitt lagt til rette for å fjerne Bispegatas østre del, som følge av ferdigstillingen av Ekebergtunnelen og det endrede veianlegget i nedre Lodalen. I så fall kan hele Hallvardsruinen med kirkegård frilegges, og middelalderbyens trekantede markedsplass, Oslo torg, reetableres vest for Hallvardskirkegården.

Biskoper med sete i Halvardskatedralen Koll Torkelsson?, ?-1122/33 Peter Vilhelm, ?-1157 Torsteinn, 1157/61-70 Helge, 1170-90 Nikolas Arnesson, 1190-1225 Orm, 1226-44 Torkell, 1247-48 Håkon, 1248-67 Andres, 1267-87 Eyvind, 1288-1303 Helge, 1304-22, korsbror Salomon Toraldson, 1322-51 Gyrd Aslason, 1352-54 Sigfrid, dominikaner, 1352-58 Hallvard Bjørnarsson, 1359-70 Jon, 1373-85 Eystein Aslaksson, 1386-1407, korsbror Aslak Bolt, 1407 Jakob Knutson, 1407-20 Jens Jakobssøn, 1420-52, dansk Gunnar Holk, 1453-83, korsbror Nils Audensson Kalib, 1483-88, korsbror Herlog orning, 1489-1505, korsbror Anders Mus, 1506-21 og 1524-25 Hans Mule, 1521-24, magister Hans Rev, 1525-37 Etter reformasjonen Hans Rev, 1541-45 Anders Madssøn 1545-48 Frants Berg 1548-80 Jens Nilssøn 1580-1600 Anders Bendssøn Dall 1601-07 Niels Clausen Senning 1607-17 Niels Simonsen Glostrup 1617-39

Historie

I Norges tidligste kristne tid var biskopene reisende misjonsbisper som sto under kongen. Da Olav Kyrre ble konge i 1066 delte han landet inn i tre bispedømmer: Nidaros, Selja (senere Bjørgvin), og Oslo. For hvert av bispedømmene skulle det bygges en kirke der biskopen skulle ha sete, en såkalt katedralkirke. Katedral skriver seg fra latin cathedra og betyr bispestol.

1100-tallet

Oslos katedralkirke ble bygd på begynnelsen av 1100-tallet, antakelig med korsfarerkongen Sigurd Magnusson som byggherre. Sigurds møte med kong Baldwin I av Jerusalem i 1110 kan godt ha vært den direkte bakgrunnen.

... kong Baldvine og patriarken let dei ta ein spon av den heilage krossen og båe to svor ved heilagdomen at dette treet var av den heilage krossen som Gud sjølv var pint på. Sidan gav dei denne heilagdomen til kong Sigurd på det vilkåret at han og 12 andre menn med han svor at han skulle fremja kristendommen av all si makt og reisa ein erkebispestol i landet ...

Snorre Sturlason, 1220-tallet

Tomten for Oslos katedralkirke ble stukket ut på høyden øst for Oslo torg. Katedralen ble reist nord på tomta og var landets første kirke bygget som en romansk (normannisk) basilika med sentralt tårn og tverrskip. Den ble viet Hallvard Vebjørnsson av Husaby i Lier, og et praktfullt sølvbeslått skrin med levningene av hellig Hallvard ble plassert på høyalteret. Skrinets lokk var prydet med et bronserelieff som i tråd med Hallvardslegenden framstilte piler og kvernstein. Hallvardsskrinet hadde ifølge tradisjonen legende makt og var hovedårsaken til katedralens høye status som pilegrimskirke.

Den usymmetriske planen med kirke i nord og kirkegård i sør hang etter alt og dømme sammen med at Hallvardskatedralens kirkegård var planlagt som gravsted for de fornemme. Det var som kjent langt mer høyverdig å ligge på sørsiden av et kirkebygg enn på nordsiden.

Koret var mest prestisjefylt å ligge inntil, og sydsiden var den beste. Fra Gerhard Fischers utgravninger i 1924 syd for Hallvardskatedralens kor kjenner vi en fint murt steinkiste, og oppe i denne en trekiste med trekors. Dette var området for lendmenn og biskoper.

Petter Molaug, 2006

Hallvardskatedralen sto sannsynligvis ferdig senest våren 1130 da Sigurd Jorsalfare døde og som første konge ble gravlagt i kirken – i korets sørvegg. Bare syv år etter Sigurds død brant kirken, men den ble imidlertid snart istandsatt. Kong Magnus Blinde, sønn av Sigurd, ble gravlagt ved siden av faren i 1139. Det må ha vært under biskop Peter eller Vilhelm.

Grunnet mangelfulle opplysninger er det uklart hvilken av Oslos biskoper som først satt i Hallvardskatedralen. Sannsynligvis var det Koll Torkellson eller etterfølgeren, biskop Peter.

I Diplomatarium Norvegicum, norske diplomer fra middelalderen, omtales kirken (i dativ) som «Hallwardz kirkiu» (1345), «haluardz kirkiu» (1361), «Hallwardz kirkiu» (1375), «Haluardz kirkiu» (1383), «Hallwardz kirkiu» (1383), «sancti Halluardz kirkiu» (1389), «Haluardz kirkio» (1413), «Halwardz kirkio» (1448), «sancti Haluardi kirkio» (1475). Ofte brukes bestemt form «domkirkionne» eller lignende.

Pave Eugenius III (bildet) sendte den engelske kardinal Nicolas Breakespeare (senere pave Hadrian IV) til Skandinavia på midten av 1100-tallet, for å ordne med forhold tilknyttet blant annet Hallvardkatedralen.

Oslo domkapitel

I 1152-54 var den pavelige utsendingen den engelske kardinal Nicolas Breakespeare (senere pave Hadrian IV) i Skandinavia i forbindelse med at Hallvardskatedralen og øvrige Skandinaviske domkirker skulle underlegges paven i Rom. Breakespeare framførte i sakens anledning at det skulle være kapitel og skole ved bispesetene Oslo, Nidaros, Bergen og Hamar.

Allerede i 1157 var det geistlige sentrum med biskop og domkapitel i full orden i Oslo. Kapitelet besto av en utskilt gruppe prester som tok seg av arbeidet med liturgien, blant annet gjennom tjeneste ved domkirkens mange altre – Hallvardskatedralen skal ha hatt rundt 20. Som medlem i kapitelet ble man kalt kor(s)bror eller domherre (latin kannik). Å være korsbror ga status og egne rettigheter. Domkapitelet ved Hallvardskatedralen var Oslos og Østlandets mektiske og mest ansette institusjon gjennom middelalderen.

Skjeldulf Helgesson – rektor ved Oslo skole rundt 1383 – hadde, i likhet med flere av skolen lærere, studert i Paris. Universitetet i Paris sprang ut av miljøet ved Paris’ bispesete på 1100-tallet, og fikk tidlig en framskutt posisjon i Europeisk åndsliv. På tegningen Notre-Dame-katedralen med omgivelser som Victor Hugo forestilte seg dem i 1831.

Kong Inge Krokrygg ble gravlagt i Hallvardskatedralen i 1161, og Orm Kongsbror i 1184

Breakespeare (senere pave Hadrian IV; ca. 1100-1159) framførte at det skulle være kapitel og skole ved bispesetet i Oslo.

Oslo katedralskole

Se også egen artikkel om Oslo katedralskole

En av domkapitelets viktigste oppgaver var å føre tilsyn med Oslo skole (latin Schola Osloensis), også kjent som Oslo katedralskole. Normalt regnes Breakespeare som skolens grunnlegger og 1153 som etableringåret. Historiskeren Oskar Garstein fører argumenter for at Breakespeare stadfestet en ordning som ble grunnlagt allerede ved kanoniseringen av Sankt Hallvard. Det er ikke kjent hvor undervisningen holdt hus i den tidligste tiden, men det er rimelig at Hallvardskatedralen tjente som skolestue. Katedralskolen var opprinnelig en skole for utdanning av prester, og undervisningen foregikk på latin.

Skolen ved Hallvardskatedralen i Oslo inngikk allerede i sine første år i en stor felleseuropeisk organisasjon, og ikke minst i den gamle felleseuropeiske lærdomstradisjonen. Gjennom opprettelsen av katedralskolene fikk landet og ikke minst Oslo en kontakt med kontinentet og den fremvoksende lærde verden, som det tidligere ikke hadde hatt. Ved domkapitlet i Oslo kjennes flere prester som hadde studert i utlandet, senere i middelalderen endog ved universitetet i Paris, og som bragte sine kunnskaper tilbake til Katedralskolen ... Undervisningstilbudet bestod som i resten av Europa av de såkalte syv frie kunster, som ble oppdelt i quadrivium og trivium: henholdsvis astronomi, geometri, aritmetikk og musikk, samt grammatikk, retorikk og dialektikk.

Ernst Bjerke, 2004

1200-tallet

Vest for domkirken lå Nordre strete (tilsvarer Oslo gate nord for Oslo torg), på vestsiden av stretet biskopens gård. Under den makthungrige biskop Nikolas Arnesson ble bispegården utvidet med blant annet et tårn (kastell) mot sørøst. Biskop Nikolas påbegynte også en festningsmur som rundt år 1300 omsluttet hele bispegården, derav benevnelsen Oslo bispeborg. Nikolas sørget dessuten for å få bygd en takoverbygd trebro mellom kastellet og katedralen slik at han kunne gå uforstyrret til og fra kirke.

Det dramatiske Osloslaget utspilte seg i området rundt Hallvardskatedralen den 21. april 1240. Det var det avgjørende oppgjøret da birkebeinerne (kong Håkon Håkonssons menn) en gang for alle knuste alliansen av vårbelger og baglere (hertug Skule Bårdssons støttespillere). Over søtti menn ble massakrert på Hallvardskirkegården. Slaget markerte slutten på den hundreogti år lange Borgerkrigstiden i Norge.

Mellom 1261 og 1268 ble katedralen utvidet østover med et stort gotisk kor. Den ble dermed landets største kirke etter Nidarosdomen.

Kong Håkon Håkonsson Unge ble gravlagt i Hallvardskatedralen i år 1270. Dette var de siste kongelige som ble bisatt i domkirken da Marikirken ved Oslo kongsgård etter den tid overtok som kongelig gravkapell. Imidlertid ble biskoper og andre prominente personer fremdeles stedt til hvile i Hallvardskatedralen eller på den ærverdige Hallvardskirkegården.

Hode med hertug-krone, trolig Håkon Magnusson, den første som ble kongekronet i Hallvardskatedralen. Hodet befinner seg i Stavanger domkirke.

Foto: Arne Kvitrud, 2008

Året 1299 var begivenhetsrikt: Om våren ble Håkon Magnusson – daværende hertug av Viken, Opplandene, Ryfylke, trolig Agder, Færøyene og Hjaltland – viet til sin firmenning Eufemia av Arnstein. Det var et påkostet giftemål som visstnok tok østenske proporsjoner.

Kort tid etter bryllupet døde kong Eirik Magnusson. Da Eirik ikke hadde sønner var hertug Håkon den første i arverekkefølgen. Det nygifte hertugparet ble kronet til konge og dronning over Norgesveldet første november 1299. Seremonien ble visstnok gjennomført i Hallvardskatedralen.

1300-tallet

At kong Håkon V og dronning Eufemia lot seg krone i Hallvardskatedralen, var del av Håkon Magnussons bevisste strategi for å gjøre Oslo til landets styringsby – et arbeid som ble fullbyrdet 15 år senere. Den 31. august 1314 skjenket kong Håkon riksseglet til prosten i Marikirken, og gjorde han dermed til rikets kansler «til evig tid».

Hallvardskatedralen la til seg stadig mer jordegods. Ifølge Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, var Oslo domkirke i besittelse av 731 gårder hvorav 235 lå på Romerike.

I 1392 ble Erik av Pommern salvet og kronet til Norges konge. Seremonien ble etter alt å dømme gjennomført i Hallvardskatedralen.

1500-tallet

Etter reformasjonen (1537) beholdt Oslo statusen som bispesete. Hallvardskatedralen ble dermed domkirke for lutherske superintendenter (biskoper). Forøvrig ble domkapitelet og katedralskolen opprettholdt.

Hallvardskirken brant i 1567, men ble gjenoppbygget.

Den eldste kjente billedlige framstilling av Gamlebyen er fra 1594, det er et relieff av Gert van Egens på Fredrik IIs sarkofag. Hallvardskatedralen ruver sentralt i bildet med resten av byen liggende tett omkring. Relieffet er neppe en korrekt gjengivelse av Gamlebyen, ikke desto mindre visualiserer den Hallvardskatedralens sentrale posisjon.

Oslohumanistene, også kalt Østlandshumanistene, var en lærd krets av korsbrødre tilknyttet domkapitelet og katedralskolen mellom 1580 og 1610. Gjennom sitt litterære virke gjorde de Oslo til Norges kultursentrum. Sentrale i kretsen var Jens Nilssøn, Hallvard Gunnarssøn og Claus Berg – den første biskop, den andre kantor og dekanus, og den tredje magister og lektor.

Relieff av Oslo med Hallvardskatedalen til venstre i bildet. Til høyre skildres svenskenes beleiring av Akershus festning i 1567.

Etter 1600-tallet

Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 befalte kong Christian IV at det gamle Oslo ikke skulle bygges opp igjen. Byen skulle gjenreises på vestsiden av Bjørvika under navnet Christiania. Hallvardskatedralen var i relativt god stand etter brannen. Den ble reparert og beholdt som Øst-Norges domkirke fram til 1639. Da overtok Hellig Trefoldigheds kirke ved Christiania torv som bispedømmets hovedkirke. Den gamle domkirken ved Oslo torg ble nå nedgradert til sognekirke for Aker prestegjeld.

Det prektige kirkebygget i Gamlebyen ble levnet liten ære og forfalt. Siste kjente messe i Hallvardskirken ble holdt i 1654. I 1656 dro en historieinteressert student skallen til Sigurd Jorsalfare ut av det forfalne kirkebygget og tok den med seg til Danmark. Nedbrytningen akselererte og i 1696 ble den gamle katedralen vedtatt revet. Den ble nå steinbrudd for Akershus festning, og trolig også for Oslos tredje domkirke reist ved Stortorvet og innviet allehelgensdag 1697 av biskop Hans Rosing.

På 1770-tallet ble gravsteinene på Hallvardskirkegården – som skrev seg fra rundt 1130 til nærmere 1660 – fjernet og brukt til fyllmasse og veidekke på Grønlandsleiret.

Omkring 1780 ble siste rester av Hallvardsruinen over bakkenivå tatt ned.

Fundamentet for Oslos opprinnelige domkirke og kirkegården omkring ble overbygget i løpet av 1800-tallet. Rundt 1880 ble Bispegata forlenget østover kirkegården.

Hallvardskatedralen i dag

Hallvardsruinen sett mot øst. Over ruinens søndre del (høyre billedkant) skimtes delvis fundamentet for Bispegata. Bispegata sør for ruinen ble anlagt rundt 1880 og ligger over Hallvardskirkegården, Oslos æreskirkegård i over 500 år.

Foto: Pål Giørtz, 2007

Hallvardsruinen

Første arkeologiske utgravning ved Hallvardsruinen ble gjennomført i 1835. Avdekkingen tok til midt på 1800-tallet da det skulle graves ut for jernbanen. På begynnelsen av 1920-tallet var hele ruinen kommet fram i dagen. Det var arkitekt og arkeolog Gerhard Fischer som ledet siste etappe i utgravingen. Katedralen var hovedattraksjon da Minneparken i Gamlebyen åpnet i 1932. Minneparken var den gangen et luftig, åpent og velholdt anlegg.

Det tok ikke lang tid før katedralen igjen ble satt under press: På 1960-tallet ble Minneparken innskrenket og et betonglokk lagt over søndre delen av Hallvardskatedralen og over Hallvardskirkegården. Over lokket ble Bispegata utvidet til firefelts motorvei. I dag er Bispegata redusert til tofelts vei, men søndre del av ruinen og den gamle æreskirkegården er fremdeles underlagt betong og asfalt – og ifølge gjeldende bestemmelser regulert til firefeltsvei.

Relieff fra Hallvardskatedralen innmurt i dagens Oslo domkirke.

Foto: Västgöten, 2009

Bevarte rester forøvrig

I Oslo domkirke ved Stortorvet, på høyre side av hovedinngangen, fins et relieff som er festet på hjørnet av tårnfoten. Relieffet viser et menneske som angripes av en drage og en løve. Billedsteinen, som skal være fra omkring 1100, ble funnet under utgravinger i Gamlebyen og stammer sannsynligvis fra Hallvardskatedralen. Alterkalk, disk, brødeske, og fire eller fem av portrettene i Oslo domkirkes sakristi er også fra byens opprinnelige domkirke. Dessuten skriver de to største av Oslo domkirkes fire kirkeklokker seg fra Hallvardskatedralen. Begge klokkene er blitt omstøpt flere ganger grunnet brann og andre typer skader.

I Universitetets Oldsaksamling befinner det seg et alterkors fra 1200-tallet som skal ha tilhøre katedralen.

I Ladegården (Bispeborgens «kapell»), ligger originale gravsteiner som opprinnelig befant seg inne i katedralen.

Gravsteinene fra Hallvardskirkegården ligger under asfalt og brostein på Grønlandsleiret.

Hallvardskatedralen er et kulturminne og har nummer 42176 i Riksantikvarens kulturminnebase.

Litteratur

• Karl Gervin (1997). Oslo domkirke : Mennesker og miljøer i 900 år. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203221912. 

Eksterne lenker

• Oslo domkirke: 3 kirker, én historie
• Petter Molaug: Død og begravelse i Oslos middelalder
• Hilde Brunsvik: En guide til Oslo domkirke
• Petter Molaug: Fra St. Clemens til St. Hallvard
• Katolske biskoper i Norge før reformasjonen
• Anders Langangen: Oslo katedralskoles historie
• Ernst Bjerke: Oslo katedralskole 1153 – 2003; En historikk
• Petter Molaug: Under hvelv og ruiner
• Tore Hermudsson Vigerus: Vigerust Nett
• (no) «Hallvardskatedralen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.