Samisk historie i tidlig moderne tid

Same med hund i høyfjellet.

Johan Tirén (Kunstner)

Samisk historie i tidlig moderne tid handler her om tiden fra 1500 til 1800. I første del av denne perioden dreide statenes rivaliseringer på Nordkalotten seg ikke bare om skatter og kontroll med handelen, først og fremst med samene, men om storpolitikk og strategier mellom statene. Sverige og Danmark-Norge kjempet om territorier og handelsveier. Sverige følte seg omringet av Danmark-Norge, som hadde besatt Skåne og Halland, og som dermed kontrollerte skipsfarten gjennom Øresund og delvis Østersjøen. I nord hadde Danmark-Norge også kontroll over sjøtrafikken via Norskehavet mot Kola og Kvitsjøen. Sverige så en mulighet for å få etablert en korridor nordover mot Nordishavet, dermed ble det ført kriger mellom landene for å få kontroll over Nord-Norge.

Nasjonalstatene i Norden økte sine ambisjoner for kolonisering i de samiske områdene gjennom 1600-tallet. Samer og andre minoritetsgrupper hadde lite å stille opp mot statene og kirkens krav om bekjennelse til protestantismen, rettssystem og pengeøkonomi, samt dele land med et økende antall nybyggere. Etter en rekke stridigheter og kriger kom den endelig avslutningen etter freden i Roskilde i 1658. Sverige fikk med fredsslutningen fri tilgang til verdenshavene ved at hele kysten fra Svinesund til Øresund, og rundt Skåne, ble svensk territorium. Med denne avklaringen mistet Sverige interessen for territorium i Nord-Norge. I 1751 ble det også enighet om en eksakt grenselinje mellom Norge og Sverige. Til grenseavtalen var det et tillegg, kjent som Lappekodisillen der samenes rett til blant annet grensepasseringer med reinflokker ble tillatt.

Lenge før 1500 hadde samene brukt reinsdyr til mat, tamme rein ble brukt til å lokke til seg villrein under jakt, til transport og for melking. Rundt 1500-tallet, eller tidligere, mener mange historikere at samene gikk over til mer spesialisert og intenst husdyrhold, kalt pastoralisme. Da fikk de store reinflokker for å produsere melk, kjøtt og blod. Utover på 1700-tallet skjedde enda en ny utvikling, med storproduksjon av reinkjøtt for salg. Besetningen kunne da bestå av flere hundre eller noen tusen rein. Melking tok slutt i dette stadiet. I Finnmark utviklet dette seg til en driftform der samene flytter reinflokkene ut mot kysten på våren hvor de blir hele sommeren. De svenske fjellsamene flyttet mellom skoglandet i øst til fjellområdene mot vest på våren. Senere på sommeren flyttet de reinene helt ut til øyene på Norskekysten. Utpå høsten gikk trekkene motsatt retning.

I fjorddistriktene i Nord-Norge holdt sjøfinner til, eller sjøsamer som de senere ble kaldt. Sjøsamene drev stort sett med de samme næringsveier som sine norske naboer. De kombinerte reindrift, reinsdyrjakt, fiske på havet og jakt på sel, hval og hvalross, samt jordbruk. På 1700-tallet begynner bestanden av villrein å avta, og fra da av begynner mange sjøsamer med gårdsdrift. I Finnmark kombinerer mange sjøsamer fiske og jordbruk helt opp til 1900-tallet. Sjøsamene hadde hatt oppgangstid gjennom hele 1500-tallet, men det gikk ikke like bra senere for dem. De ble aldri «formuende» som mange av reinsamene ble i løpet av 1600-tallet. I det store og hele ble mange samer fattige, og i Sverige graderte skattesatsene samene i kategoriene fjell-, skogs- og fattiglapper.

Begrepsavklaring

Tresnitt som forestiller fire samer i forskjellig alder som driver med bueskyting. Fra boken Historia de gentibus septentrionalibus av Olaus Magnus utgitt i 1555.

Vanligvis betegnes nyere tid som tiden fra rundt 1500 til rundt starten av 1800-tallet, altså perioden mellom middelalderen og moderne tid. Moderne tid brukes også om denne perioden, Det er også vanlig å kalle denne perioden tidlig moderne tid, og la tiden mellom 1800 og 1900 benevnes for senere moderne tid.

Finner har vært en betegnelse på samer i gammel tid, og antas å være et ord av norrøn opprinnelse. Betydningen av ordet kan være vandrer, sporfinner eller jeger. På 1800-tallet ble det i offisielle folketellinger benyttet begrepene lapper og/eller finner, fra 1865 til 1910 bare lapp. En tid ble ordet finner ikke brukt om samer, men om innvandrende kvener som fikk denne betegnelsen. Fra 1920 ble samene igjen kalt for finner. En foretrakk dette ordet siden det var det gamle norske ordet, mens lapp var et svensk ord. På grunn av disse vekslingene mellom begreper, ble kategoriene ikke helt entydige. Noen steder ble finn brukt om sjøsamer. Begrepet lapp ble oppfattet nedsettende i Norge, men hadde ikke denne heftelsen i Finland. Ordet same var det samene selv foretrakk, og ordet finnes i alle de samiske språkene. Etter at samene hadde arbeidet for å få kontroll over begrepsbruken, ble same brukt første gang i folketellinger i 1930. I Sverige ble lapp erstattet av same i 1960-årene, da det ble oppfattet som mer korrekt.

Finnmark (eller Finnmork på gamlenorsk) var en vanlig betegnelse for samisk område, og ser ut til å ha vært brukt i dagens Norge vest og nord for Kjølen (fjellkjeden mellom Norge og Sverige.) I middelalderen ble Finnmark forstått som et område mye større enn dagens fylke. En kjenner til at det som ble benevnt som Finnmark gikk helt ned til Nord-Trøndelag og nordlige del av Jemtland i Sverige på 1200-tallet. Nødvendigvis behøver ikke Finnmark å ha vært et geografisk begrep, men betegnelse på område der samene bodde, jevnfør det gammelnorske ordet mark i betydningen «skog» eller «grenseland».

De områdene som samene holder til i kalles Sameland (eller på samisk Sápmi og i gamle tid Sami Eana ámta). Det vil i moderne tid si Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Norrland og Västerbotten i Sverige og Lapin lääni i Finland, samt Kolahalvøya i Russland. I fjordområdene, spesielt i Troms og Finnmark, har samene tradisjonelt drevet med kystfiske og kalles derfor sjøsamer eller kystsamer. I innlandet på Nordkalotten, rett nedenfor tregrensen i Norge og Sverige, har de nomadiserende samene tradisjonelt hatt tilholdssted og de har derfor vært kalt derfor fjellsamer. I dette området fant de gode tilholdssteder for reinen, i tillegg til bjørk og brensel. En annen gruppe, som en finer i Sverige og Finaland, er skogssamene, som holder til i de innalandske skogene. Til sitt livsopphold drev de med fiske, jakt og fangst. I Finland er samisk hovedområde Kemi lappmark, samt stedene Enontekiö, Utsjok og Enare. Her er det ikke høyfjell, men noen lave fjell, vide marker med reinlav, bjørke- og barskog og lengst mot øst finnes fiskerike innsjøer. Tradisjonelt var samene i Finland kategorisert som skogsamer. I tidligere tider var det villrein i disse områdene, mens det i moderne tid drives reindrift med store flokker. Samene i Russland kalles historisk for skolte- og kola- og tersamer. Til skoletsamene hører de som holder til i Neiden, Pasvik, Suenjel, Petsamo og Notozero, mens de to andre kategoriene er historiske benevnelser for samer på Kolahalvøya.

Selv om en gjengs oppfatning er at de fleste samer først og fremst driver med rein, har det aldri vært tilfelle. Mange har også vært bofaste opp gjennom tidene. Det er også en feiloppfatning å oppfatte samisk kultur som noe ensartet. Tvert om har det alltid vært et svært differensiert kulturmønster innenfor sameland. For eksempel er fjellsamer og skogsamer to forskjellige sosiale grupper som utnytter forskjellige økologiske nisjer. De har også hatt forskjellige sesongvise bevegelsesmønstre. Dog har næring og kultur ikke vært konstant gjennom tidene, og store endringer har skjedd opp gjennom historien.

Geopolitiske rivaliseringer på Nordkalotten

Fra slutten av 1500-tallet dreide statenes konflikter på Nordkalotten seg ikke bare om skatter og kontroll med handelen, da spesielt pels, men også om storpolitikk og rivalisering mellom statene. Sverige og Danmark-Norge kjempet om territorier og handelsveier. Sverige følte seg helt omringet av Danmark-Norge, som hadde besatt Skåne og Halland og dermed kontrollerte skipsfarten gjennom Øresund og delvis Østersjøen. I nord hadde Danmark-Norge også kontroll over sjøtrafikken via Norskehavet mot Kola og Kvitsjøen.

Nasjonalstatene i Norden økte sine ambisjoner for kolonisering i de samiske områdene fra 1600-tallet. Samer og andre minoritetsgrupper hadde lite å stille opp mot statene og kirkens krav om bekjennelse til protestantismen, rettssystem og pengeøkonomi, samt dele land med et økende antall nybyggere. Imidlertid var statenes involvering begrenset med hensyn på utnyttelse av naturressurser som fisk, jakt og reinsdyrdrift. Selv om statene begynte å legge grunnlaget for senere kontroll på denne tiden, var deres innsikt og informasjon for begrenset til at de kunne formulerer lover for kontroll og skattlegging i detalj.

Sverige så en mulighet for å få etablert en korridor nordover mot Nordishavet. Dermed fikk Nöteborgstraktaten fra 1323 fornyet interesse, og da spesielt formuleringen om at grensen gikk ut mot havet i nord. Svenskene mente at dette kunne tolkes som at deres egentlige krav var en grenselinje mot havet, et sted mellom Varanger og Fiskerhalvøya.

Kalmarkrigen, Hannibalfeiden og endelig avklaring i 1658

Kalmarkrigen var en strid mellom Danmark-Norge og Sverige i 1611–1613 på grunn av Sveriges forsøk på å bryte Danmarks monopol på handelen med Russland og uenigheter om herredømme over Finnmark.

I 1590-årene gjorde Danmark-Norge og Sverige-Finland en stor innsats for å få oversikt over den samiske befolkningen, deres næringsveier og mulighet for skattlegging. Begge statene gjorde også det de kunne for å få styre forvaltningen og militære på Nordkalotten. I Sverige ble det opprettet et eget stattholderembete for Lappmarken, det ble også opprettet egne fogder for å ha oppsyn med laksefiske i Altaelva og Tana. Svenske myndigheter forsøkte å få etablert kirker der samene hold til, ikke bare i innlandet, men også på kysten i Alta og Tysfjord. Dansk-norske myndigheter gjorde hva de kunne for å forhindre dette, og som mottrekk fikk de selv reist en kirke i Tysfjord. Et annet tiltak var at Lensherrene, først Hartvig Bille (omtrent 1575–1649) og Claus Urne (1561–1606), samt senere etterfølgere, skulle ha fast opphold i landsdelen slik at de kunne følge utvikling. For å markere suvereniteten dro Kong Christian IV på reise helt opp til Finnmark og østover langs Kolakysten.

Sverige-Finland og Russland kom til en avklaring i 1595 med Freden i Teusina (i Estland) etter at de hadde ligget i krig siden 1572. I fredsavtalen som ble inngått måtte Sverige begrense sine ambisjoner i nordøst og avstå fra å kreve Kolahalvøya som sitt terriotorium. Imidlertid fikk de gjennombrudd for en ishavslinje, slik at den svensk-russiske grenselinjen skulle trekkes ut mot et punkt litt øst for Varanger. Etter denne avtalene ble det slutt på at Russland skulle skattlegge sjøsamene vest for Varanger, samene i Kemi lappmark og i indre strøk av Finnmark.

De videre konfliktene om Nordkalotten stod etter 1595 mellom Danmark-Norge og Sverige. Landene hevdet i 1610-årene sine territorielle krav ved retten til å skattlegge sine undersåtter og i dette området dreide det seg om samene. Konkret betydde dette en skjerpet strid om skattlegging av sjøsamene. Landene hadde også forhandlinger om grensene, hvor de hevdet sine prinsipper for kravene. Svenske la vekt på tradisjonelle regler for skattelegging, mens en fra dansk-norsk side viste til den gamle oppfatningen om at grensen mellom landene gikk ved Kjølen, altså fjellryggen mellom Sverige og Norge. Imidlertid flater landskapet mellom landene ut i Nord-Troms og Finnmark. Dermed brukte de danske forhandlerne argumentet om at «alder tids bruk» måtte være avgjørende. Kravene var vidt forskjellige, og landene trappet opp militært. Det ble etablert et fort i Altafjorden og foretatt spredte tiltak med tvangsevakuering av sjøsamene vekk fra fjordområdene.

Det som avgjorde grensekonflikten var Kalmarkrigen som varte fra 1611 til 1613, med den etterfølgende Freden i Knærød. Selv om krigen mellom Danmark-Norge og Sverige handlet om grensene på Nordkalotten, skjedde den militære konflikten i Sør- og Midt-Skandinavia. Krigen ende med at Danmark-Norge ble den seirende part, og fikk uinnskrenket rettighet til kysten og fjordene i Nord-Norge. Sjøsamene ble etter dette regnet som nordmenn. Grenselinjene i innlandet kom en ikke til enighet om, heller ikke i de senere krigene som fulgte på 1600-tallet. Dermed ble samene i disse områdene fortsatt skattet av begge statene. Enighet om disse grensene greide en ikke å bli enige om før lang ut på 1700-tallet. Etter 1613 var kyst- og fjordområdene i Finnmark for første gang kun underlagt dansk-norske myndigheter.

Etter at kong Gustaf Adolf II (1594–1632) i 1613 måtte oppgi sine krav på de nordnorske områdene fra Tysfjord til Varanger, ble også kirkens aktivitet i området redusert. Inntektene fra skatt falt mer eller mindre bort da samene kom under dansk-norsk styre. Dermed mistet kirken en stor del av finansieringen. Mange samer som hold til i svenske områder flyttet over til Norge for å slippe unna økte skatter. Samene i Sverige opplevde også sviktende næringsgrunnlag fordi både fiske og jakt gikk dårlig, dermed fremstod de norske områdene som attraktive av flere grunner. Imidlertid gikk det bedre for de svenske myndighetene fra rundt 1666 da flere gruvevirksomheter ga inntekter. Dermed kunne kirken igjen få finansiert sin virksomhet og gjenvinne sin autoritet blant samene.

Etter 1612 ble samene på Kolahalvøya i praksis frigjort fra beskatning fra Danmark-Norge, men måtte betale skatt til Russland. Danmark-Norge mente at de fortsatt de jure (rent formelt) hadde rett til skattlegging av samene på Kola helt frem til 1813. Norske embetsfolk reiste til Kola (eller Malmis som det ble omtalt) hvert tredje år ved nyttårstider for å fremme disse kravene. I praksis var disse reisene en rent diplomatisk formalitet med stor festivitas.

Etter Hannibalfeiden mellom Sverige og Danmark-Norge fra 1643 til 1645, der Danmark-Norge led nederlag, ble Jämtland og Herjedalen avstått til Sverige. Som en del av fredsslutningen etter de påfølgende stridighetene, kjent som Karl Gustav-krigene, kom Freden i Roskilde i 1658. Sverige fikk med denne fredsslutningen fri tilgang til verdenshavene ved at hele kysten fra Svinesund til Øresund, og rundt Skåne, ble svensk territorium. Heretter mistet Sverige interessen for å bemektige seg Nord-Norge. Denne grensen fikk ikke større praktiske konsekvenser, men mange år senere fikk Norge og Sverige endelig trukket opp en grense av stor betydning for samene.

Endelig fastsetting av grenseoppgangene mellom Norge og Sverige

Grensekart som viser området nærmest grensen i deler av Kautokeino prestegjeld fra 1765.

Etter den store nordiske krig fra 1709 til 1720 ble det bestemt at det skulle være grenseoppgjør mellom partene. Krigen var en storkrig som gikk for seg i Nord- og Øst-Europa med Sverige som den ene part, og på den andre siden koalisjoner av Sachsen-Polen, Danmark-Norge, Tsar-Russland, Preussen og Hannover. Mellom Norge og Sverige var det uavklarte grenser på hele strekningen fra Trøndelag til Varanger. Etter det store tapet var ikke Sverige lenger noen stormakt, mens Danmark-Norge tilhørte den vinnende part.

Grenseoppgjøret skulle gjøres grundig og etter nøye undersøkelser av topografi og befolkningens oppfatninger av grensene. For å gjøre dette ble det utnevnt grensekommissærer og «grenseingeniører». Vitneutsagn fra reindriftsamene om deres bruksområder ble nøye undersøkt og vurdert. Informasjonen fra undersøkelsene dannet grunnlag for de egentlige grenseforhandlingene, i form av møter der en tok for seg område for område. I Sverige ble vitneutsagnene nedskrevet på häradstingene fra 1739, mens på norsk side ble arbeidet ledet av major Peter Schnitler (1690–1751) som gjennomførte særskilte vitneavhør fra 1742 til 1745. Schnitlers arbeid ga et omfattende dokumentasjonsmateriale om bosetning, næringer og topografi i grensetraktene.

Misjonærene på Schnitlers tid brukte oftest begrepet fjellfinner om de samene som holdt til i innlandet og drev med husdyr og noen få reinsdyr (mangesysleri). Schnitler foretrakk å benevne disse som bygdelapper, noe historikerne Lars Ivar Hansen (1947–) og Bjørg Evjen (1952–) har sett på som en måte å trekke gruppen nærmere Norge. Schnitlers protokoller om befolkningen gir kunnskaper om kategorier som ikke var faste. Flyttsamer kunne skifte over til å bli bygdelapper, og svenske samer kunne bli norske. I Europa ble folketellinger vanlig på 1700-tallet, og den første folketelling ble holdt i Norge i 1769. Tellingen inneholdt hverken navn på borgerne og myndighetene interesserte seg heller ikke for etnisk tilhørighet. Dog var det mange prester som hadde kategorisert folk som «lapper», «finner», «fjell-lapper» og «norske».

Grensedragning basert på Kjølen, krevde nøye oppmålinger, men enda mer arbeid lå bak kartlegging av landenes såkalte possesjon. Det vil si grensesetting ut fra hvilke områder som fra gammelt av hadde ligget under den ene statens myndighet. I de fleste tilfellene betydde dette undersåttenes, og da spesielt samenes, faktisk bruk av områdene. Dermed var det kun norske og svenske bønder og samer som kunne utøve possesjon. Schnitler måtte derfor finne ut av bøndenes rettigheter til utmarksområder og hvor reindriftsamene hadde sine beiteområder.

De endelige sluttforhandlingene ble lagt til Strömstad i årene 1749–1750, og var fra dansk-norsk side ledet av offiser og grensekommissær Johan von Mangelsen (1694–1769) og generalmajor Johan Mauritz Klinckowström (1692–1768) var svensk sjefsforhandler. Til disse møtene hadde forhandlerne 26 gjenværende tvister. Disse kunne sees under ett slik at partene kunne komme med gjensidige innrømmelser og ettergivelser, uten frykt for at én innrømmelse i neste omgang skulle skape presedens for nye avståelser.

For det indre av Finnmark ble de gamle siidagrensene lagt til grunn for grensedragningen. Imidlertid var det også diskusjoner frem og tilbake om kvantitativ fordeling, det vil si hvor store arealer og hvilke siidaer som skulle ligge i enten Norge eller Sverige. Grensetraktaten ble endelig inngått i september 1751.

Lappekodisillen

Første side av Lappekodisillen.

I forbindelse med grensetraktaten i september 1751 ble Lappekodisillen vedtatt samtidig. Den skulle sikre samene rett til fri ferdsel og overflytting av rein mellom landene. For fremtiden måtte samene velge statsborgerskap og således være skattepliktige i et av landene. Om reinen deres beitet i områder over grensen de ikke var tilhørende i, skulle det betales leie. Hvert av landene skulle administrere samenes rettigheter og det skulle i praktisk skje med lappelensmenn. Til disse skulle samene innrapportere antall samer som passerte grensen og antallet rein de forflyttet.

Samene i Indre Finnmark måtte etter 1751 tilpasse seg nye myndighetspersoner, både når det gjaldt kirkeliv og rettsvesen. De norske fogdene kjente de fra før, men etter nyordningen skulle disse også håndheve lov og orden. Ellers ble det ikke store endringer av nomadetilværelsen deres. Imidlertid ville de norske myndighetene ha bedre kontroll med handelen, og i den forbindelse ble vintermarkedet i Kautokeino avviklet. Alta skulle heretter være markedsplass for innlandssamene. Det hadde også stor betydning at rettsmøtene i Kautokeino og Karasjok ble avskaffet i 1763 og overført til Alta. Det som gikk tapt med nyordningene, var sterk lokal representasjon på laveste rettsnivå, slik som det var med det svenske rettssystemet.

Ikke bare skulle overflytting av reinflokker tillates, de skulle mottas med vennlighet, beskyttes og hjelpes til rette. Disse reglene skulle gjelde selv i krigstider. Flyttsamene skulle altså betraktes som nøytrale i en eventuell fremtidig krig. Lappekodisillen fremmet storreindrift med lange sesongflyttinger. Samene betalte en liten avgift som ga fritt leide til omtrent ubegrenset flytting til høyfjells- og kystbeite i Nord-Norge, samt vinterbeite i svenske og finske skoger. Fra tidligere var det på norsk side kun akseptert flytting av rein til fjellene øst for bebodde områder. Det var få mennesker som bodde i kyststrøkene i Finnmark og dermed også lite utviklede utmarksnæringer. Dermed kunne reindriften ekspandere, noe som myndighetenes tallmateriale viser. I 1799 ble det anslått at antallet rein i Finnmark var 60–70 000, noe som viser at det var blitt en betydelig næring. De som følte seg fortrengt av denne utviklingen var fastboende reineiere med få dyr. En kjenner til at samer i finnmarksfjordene og skogsbygdene i Finland klagde på at de store reinflokkene skadet deres høstingsjordbruk og reindrift.

I 1750- og 1760-årene kom det klager over svenske samer som lot sine reinsdyr beite på innmark i Troms. Amtmannen anbefalte at bøndene i slike tilfeller kunne skyte ned rein, uavhengig av om reinen var eid av norske eller svenske samer. Von Mangelsen, som hadde vært med på utformingen av både grensetraktaten og Lappekodisillen, protesterte på amtmannens forslag og påpekte at så lenge grensetraktaten gjaldt ville dette være juridisk umulig. Mangelsen sa videre at alle parter må være medmenneskelige med samene: «til denne fattige Nations Conservation.»

Lappekodisillen består av 30 paragrafer og er fortsatt en del av Norges lover. Arbeidet bak Lappekodisillen var grundig, og har for ettertiden gitt interessant innsikt i samenes levesett og hvordan reinflyttingen ble foretatt på midten av 1700-tallet. Den har av historikere bitt trukket frem som et eksempel på den høye rettskulturen mellom de nordiske statene. At urbefolkningens interesser ble tatt så mye hensyn til, viser opplysningstidens idealer. Juristene som stod bak kjente til det rettsfilosofiske grunnlaget som juristene Samuel von Pufendorf (1632–1694) og Hugo Grotius (1583–1645) hadde utviklet. Tankegangen bak var at alle folkeslag hadde visse rettigheter, uavhengig av om de tilhørte den europeisk kulturkrets eller ikke. Eller som Schnitler oppsummerte: «Den Lappiske Nation har i ældgamle Tider været et fritt Folk, indtil Naboerne, de Norske, Svenske og Novhorodske Russer havet tvunget dem til, at være Skatt-Skyldige.»

Kolonisering på samisk land

Bildets tittel: En reinflokk nord for Røros

Carl Bøgh (Kunstner)

Ottar fra Hålogaland gir en beskrivelse av Finnmark på 800-tallet som omtaler dette som et område der kun samene holder til. På 1500-tallet derimot, hadde det blitt en relativt betydelig norsk bosetning i kyststrøkene. Derimot i fjordene og i innlandet var det fortsatt omtrent bare samer som bodde. En tror at bosetningen av nordmenn begynt på 1200-tallet. En drivkraft for utviklingen var gode forutsetninger for omsetning av fisk, ikke bare Lofotfiske, men også fisk fra Finnmark. De som sørget for omsetningen og transport til det europeiske markedet var hanseatene, med kontor i Bergen, som hadde fått etablert Nord-Norgehandelen på slutten av 1200-tallet.

Med lappekodisillen ble Indre-Finnmark norsk territorium, i tillegg ble omstridte områder fra Femunden i sør til Nesseby i nord fordelt mellom landene. Grensetrekningen mellom Norge og Sverige førte til en betydelig økning av det norske landarealet. Lappekodisillen knesatte at samene hadde gamle rettigheter til grensekryssende virksomhet med rein, samt at samene var en egen «Nation». Med dette tillegget til grenseavtalen fikk samene en lovregulering som betydde mye for deres rettigheter helt opp til moderne tid.

Den samiske befolkningen i Finnmark og deler av Troms hadde en jevn vekst siden midten av 1700-tallet og frem til 1805. Språkforskeren Jens Andreas Friis (1821–1896) laget en gjennomgang av skattemantallet på slutten av 1800-tallet, som viser utviklingen. Blant annet kan en se at det i 1747 var 1760 nordmenn og 1740 samer og kvener og at det i 1805 var 4930 samer og kvener, mens antallet nordmenn var 1590. Fra 1747 til 1757 skjer det en kraftig økning av samisk og kvensk befolkning, dette skyldes at befolkningen på Finnmarksvidda etter 1751 gikk fra å være på svensk til norsk territorium. Samene i Kautokeino sogn (inkluderte også Karasjok og Avjovarre), utgjorde ifølge Schnitler, 44 familier som ble norske.

Ressursutnyttelse og nye bosetninger

Myndighetene i København hadde helt siden siste del av 1600-tallet bekymret seg for svak norsk befolkningsutvikling i Finnmark. Dårlig prisutvikling for fisk gjorde forholdene vanskelig for norsk kystbefolkning. Noen flyttet inn i de samiske fjordene og andre forlot amtet. Denne utviklingen gikk ut over handelsmennenes inntekter og statens skatteinngang, samt at det truet områdets status som norsk territorium.

Med økt befolkning i nordområdene ble det skjerpet kamp om naturressursene. I mange tilfeller førte dette til den sterkestes rett. Tradisjonelle næringsformer kom under press der det ble flere som skulle finne levebrød, spesielt der jordbrukskolonisering fant sted med statlig støtte. Konflikter mellom folkegruppene oppstod, slik at «de andre» ble omtalt og behandlet nedlatende. Omfang og hvor langt partene gikk, er det vanskelig for historikerne å finne ut av. Mest sannsynlig var det nok snakk om både aksept og nedvurdering.

Den svenske staten utvidet sitt engasjement på Nordkalotten på 1600- og 1700-tallet, blant annet med å få i gang gruvedrift. Utover på 1800-tallet økte aktiviteten med kolonisering og jordbruk, noe som i betydelig grad endret landskapet. Først da ble samene i stort grad skjøvet til side og deres rett til land og kultur ble gradvis mer og mer svekket. Men i tidlig moderne tid hadde samene allikevel stor selvråderett, de hadde egne institusjoner for styring og utviklet egne eiendomsrettigheter i forbindelse med fiske, jakt og reindrift. Ytre faktorer som endrede handelsmønstre og styresmaktenes politikk, spilte også en rolle for deres endrede økonomi og styremåte.

Til tross for flere tiltak som dansk-norske myndigheter innførte, ble ikke innvandringen av nordmenn til Finnmark av noe stort omfang. Imidlertid kom det fra 1720-årene finsktalende innflyttere, kjent som kvener, til Finnmark og deltok i konkurransen om ressursene. Kvener som drev jordbruk var grunnlaget for den første fastboende befolkningen i Indre-Finnmark. Myndighetene var også tilfreds med kvenenes næringsvirksomhet, og de ble sett på som en god kompensasjon for redusert norsk befolkningstall. Kvenene hold seg gjerne sammen med samene, og betalte sin skatt på samme måte som dem. Kvenene lærte seg raskt å drive fiske til havs og de behersket mange forskjellige håndverksyrker. Amtmennene fikk på 1700-tallet mulighet til å gi økonomiske fordeler til kvenene, for at de skulle kunne bygge hus og skaffe seg fiskebruk. Imidlertid kom de i konkurranse med samene når det gjaldt utnyttelse av beiteland og slåttemark, eller i noen tilfeller, i konkurranse om laksefiske i elvene. Kvenene lot seg gjerne oppta i de samiske samfunnene via giftemål, og ble dermed i noen tilfeller regnet som samer.

Særlover for Finnmark

Det var ulike årsaker til norsk befolkningsnedgang i Finnmark, men sentralt står hanseatenes sammenbrudd, økende europeisk fiske i egne farvann, fallende fiskepriser og monopolhandel. Dermed innførte myndighetene fra siste del av 1600-tallet flere særlover for at folk utenfra skulle oppmuntres til å bosette seg i området. Blant de tiltak som ble innført var skattefritak, fritak fra militærtjeneste og gjeldsamnesti. Tiltakene ga stor forskjellsbehandling mellom samer og ikke-samer, fordi samene ikke hadde slike fritak. Disse bestemmelsene hadde likhetstrekk med kolonimaktenes tiltak i fjerne besittelser, der kolonimaktens befolkning skulle oppmuntres til å flytte og slå seg ned. I praksis betydde dette at den opprinnelige befolkningen ble pålagt byrder, mens kolonistene ble subsidiert. Med disse tiltakene forventet dansk-norske myndigheter å kunne stille sterkere mot svenske og russiske territorielle krav.

Privat eiendomsrett til land ble innført i Finnmark fra 1775. Spesielt var innføring av privat jordeiendom til fordel for jordbrukere av kvensk eller norsk ætt. På denne måten ble tradisjonelt jordbruk styrket, men for sjøsamene i fjord- og kyststrøkene var lovendringen et skritt i retning av å gjøre slutt på deres sesongflyttinger. Men selv mange år etter lovendringen, i 1825, var det få sjøsamer som hadde skaffet seg jordeiendom, istedenfor foretrakk de sesongflyttinger og sette opp gammer ett sted og bo der noen år. På den måten dyrket de ikke opp jorden slik som myndighetene ønsket, men utnyttet istedenfor mange forskjellige næringer.

Fra slutten av 1600-tallet og første del av 1800-tallet, ble Finnmark også benyttet som forvisningssted for forbrytere fra Danmark-Norge. I 1751 ble det bestemt at forbrytere dømt til «evigt Fængsel» årlig skulle sendes «til hjælp for at peuplere Finnmark». Kort tid etter oppstod imidlertid betenkeligheter med tanke på «slette følger», og en bestemte seg for at det ikke måtte sendes for mange straffedømte nordover. Det hjalp ikke stort på befolkningsutviklingen i Finnmark å sende de straffedømte ditt. I tillegg skapte disse menneskene problemer som lokalbefolkningen måtte hanskes med. Ikke før en ny kriminallov ble vedtatt i 1842 ble det slutt på forvisning av forbrytere til Finnmark.

Næringsveier og handelssamkvem i sameland

Samisk kvinne som melker et reinsdyr, illustrasjon fra Historia de gentibus septentrionalibus av Olaus Magnus i 1555.

Ut fra skattelistene ser det ut til at både nordmenn og samer i Finnmark hadde gunstige økonomiske forhold gjennom 1500-tallet. Det kan en se av at folk i Finnmark betalte betydelig mer i skatt enn bønder i Lofoten og Vesterålen, og det tredobbelte av gjennomsnittet i Trøndelag. Samene som bodde ved kysten betalte gjennomsnittlig 7 mark i 1567, som var noe mindre enn nordmenn. Imidlertid hadde samer i Finnmark skattekrav både til Russland og Sverige på denne tiden. Nordmenn fikk sin velstand på grunn av markedsfiske, mens samene både var involvert i slikt fiske og andre næringer, som jakt og fangst. De var i tillegg tilknyttet handelssystemer i Russland og sørover mot Vest-Europa.

På slutten av middelalderen blir samene i Nord-Norge kjent med husdyrhold, da spesielt sauer, geiter og kuer, som deres norske naboer drev med. I Nord-Finland fikk også samene kjennskap til husdyr, delvis via finske jordbrukere som slo seg ned i samiske områder. På begynnelsen av 1700-tallet starter samene i Finnmark selv med husdyrhold og jordbruk. Spesielt kjenner en til dette langs Altaelva og Kautokeino, og likeledes langs elvene Tana, Utsjok, Enare og Karasjohka i Finland.

I Nord-Sverige og Nord-Finland ble samer fra tidlig moderne delt inn i to kategorier, nemlig fjell- og skogssamer. I Norge fantes ikke et tilsvarende levesettet som det skogssamene hadde. I eksempelvis Lule lappmark lå samebyene Sirkas og Tuorpon i fjellområde mens Sjokksjokk og Jokkmokk lå i skogsområde. De som bodde i Sirkas og Tuorpon ble kalt fjellsamer og samer fra de to andre byene ble kalt skogssamer. Skogssamene var til en viss grad nomadiske, men flyttet på langt nær over så store avstander som fjellsamene, som kunne bevege seg helt fra den nordatlantiske kysten til Bottenviken. Ut fra historiske kilder kan en se at kategoriseringen er relatert til hvilke næringer beboerne i fjell- og skogområder drev med. Uansett ser det ut til at overgangen mellom gruppene ikke er skarp, men at medlemmer fra en gruppe kan skifte fra den ene til den andre fra et år til den neste. Tross alt tilhørte begge kategoriene samme etniske gruppe, så denne inndelingen har ikke stor betydning. Fra rettsdokumenter kan en for eksempel se at en innleid hjelpemann fra Sikas (fjellsamisk område) gjør tjeneste hos en reineier i Sjokksjokk (skogssamisk område).

Innlandssamene utviklet storskala reindrift 1600-tallet. I tillegg var tamreinhold viktig også for sjøsamene. I kyst- og fjordområdene i Nord-Norge drev en stor del av sjøsamene med jakt og fangst, husdyrhold og fiske, i tillegg til reinhold. Noen av samene i Porsanger, som enten var sjøsamer eller nært knyttet til dette miljøet, hadde utviklet et omfattende tamreinhold med flokker på 700–800 dyr i 1690-årene. Når det gjelder antallet familier som drev med kystbasert, nomadiserende reindrift på begynnelsen av 1700-tallet, har en dokumentasjon på at 60 familier var involvert.

Utvikling av pengeøkonomi på 1600- og 1700-tallet

Statene regulerte handelen etter merkantilistiske prinsipper, kjennetegnet blant annet av at særskilte selskaper fikk monopoler og privilegier, imperialisme og toll på import, noe som i stor grad også påvirket samenes næringsveier. Reinnomadismen med tamreinhold spredde seg og ble utbredt mot nord og øst, men slo allikevel ikke gjennom i Kemi lappmark og på Kolahalvøya. Andre steder økte størrelsen av flokken til noen samer, og førte til konflikter med dem som drev i mindre skala. I innenlandske elvedaler etablerte stadig flere svenske og finske gårdbrukere seg. Slike driftsformer ble tatt opp av samer som ble fast bosatte. I Kemi lappmark var det mange finner som slo seg ned. En spesiell utvikling i Finnmark og Nord-Troms var at nordmenn og kvener etablerte seg i fjordene. Den skjerpede konkurranse som oppstod, fikk samene til delvis å flytte fra ytre fjordstrøk. I Sverige ble det etablert sølv-, kobber- og jernverk. Alt dette var endringer som førte til at samiske næringer som jakt og fangst kom under press. Det ble inngrep i deres naturområder, men samtidig nye muligheter for lønnsarbeid og pengeøkonomi. Alle de nye næringene ga et større overskudd som kunne avsettes. Her kunne reindriftssamene delta med salg av kjøtt, ost av reinmelk og forskjellige andre varer.

Forskere har vært opptatt av virkningene av de store økonomiske endringene i Nordkalotten på 1600- og 1700-tallet. Blant annet har en fokusert på det sterke jakttrykket på pelsdyr og villrein, som redusert bestandene. Et annet forhold var endring av samfunnsstrukturen med de stadig sterkere handelskontaktene. Spesielt kunne dette ha ledet til større individuelle premiering av gode jegere, som undergraver den tradisjonelle egalitære organisasjonen. En gunstig del av utviklingen kunne på den annen side ha vært tilgang til flere handelspartnere. Dette ser ut til å ha vært heldig for samene i de østlige områdene, mens de svenske samene i vestlige områder, som kun hadde tilgang til ett handelssystem, gikk over til reinnomadisme.

Reindrift

Bildets tittel er «Melking av simler», en illustrasjon fra boken Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse skrevet av Knud Leem og utgitt i 1767.

Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode (gravering)

Reinsdyr har vært i bruk som mat, tamme rein ble blant annet brukt til transport og til å lokke til seg villrein under jakt. Om vinteren overlever de på siste sommersesongs vegetasjon eller på lav som de finner under snøen ved å grave med hovene. Selv etter at menneskene greide å temme rein, fortsatte de å jakte på de ville dyrene. Selv om omstendighetene og tidspunkter har vært mye debattert blant historikere, mener en at bruken av tamme reinsdyr i Fennoskandia har gått gjennom tre stadier fra begynnelsen og frem til moderne tid. Først småskala husdyrhold som en del av en økonomi basert på jakt og fangst. Neste stadium var mer spesialisert og intenst husdyrhold, kalt pastoralisme, med store flokker for å produsere melk, kjøtt og blod. Med mange rein som skulle gjetes og hver dag samles for å melkes, var denne driften arbeidsintensiv. Den tredje fasen var basert på omfattende reinsdyrflokker, først og fremst for kjøttproduksjon. Tredje fase tok til på 1700-tallet, da hensikten var storproduksjon av kjøtt for salg. Melking tok slutt i dette stadiet. Denne formen for reindrift har fortsatt helt opp til nåtiden. I Finnmark utviklet dette seg til en driftform der samene flytter reinflokkene ut mot kysten på våren hvor de blir hele sommeren. Ute langs kysten er det godt beiteland og vinden sørger for at insektsplagen er liten. De svenske fjellsamene derimot flyttet mellom skoglandet i øst til fjellområdene mot vest på våren. Senere på sommeren flyttet de reinene helt ut til øyene på Norskekysten. Utpå høsten gikk trekkene motsatt retning. Helt opp mot 400 km flyttet de flokkene sine. Hele familien var med under reinflytting og med seg hadde de kåter for å bo i. Noen få svenske samer hadde også sommerbeite for rein ved Bottenviken.

Rundt midten av 1700-tallet hadde samene i nordre Nordland flokker på mellom 15 og 40 dyr. På svensk siden var derimot flokkene på 500–1000 dyr, men vanligvis var størrelsen 100 rein. I Härjedalen skulle det ha vært floker på hele 3000 rein. Utviklingene av tamreindrift med store flokker skjedde først i fjellområdene i Nord-Sverige. Flere forhold påvirket samenes bruk av land og reinsdyrhold i løpet av 1600-tallet. En av disse var at handelen endret seg. Samiske husholdninger fikk større overskudd med stadig større besetninger med tammrein og markedsproduksjon. Et annet forhold var skattelegging. I Sverige ble det forsøkt forskjellige former for skattelegging, før myndighetene i 1695 bestemte seg for et kollektivt skattesystem. For samene betydde dette lavere skatt og mer forutsigbar skatt per individ. Bedre husholdningsøkonomi førte til en tredje endring, nemlig økt befolkning utover på 1700-tallet.

Som et resultat av Lappekodisillen fra 1751 økte de sesongvise reinflyttingene i omfang. Spesielt i Salten og Sør-Troms økte antallet reinflokker fra Sverige. Det ble vanlig å føre reinen helt ut til kysten. På mange av øyene i Troms sør for Lyngen ble det også ført reinflokker fra Sverige for sommerbeite. Mindre reinflokker tilhørende norske samer ble gjerne tatt med i de svenske samenes store reinflokker. En annen ordning var at sjøsamer lot reineiere fra Sverige overta sine flokker om høsten for å ta dem med til vinterbeite i de nord-svenske skogene. På Helgeland var det flere samer som i løpet i 1840-årene utviklet en driftsform der reinen ble ført ut på snøbare øyer ute i havet om høsten. På våren ble så flokkene ført mot høyfjellet for sommerbeite.

Med overgang til tamreindrift økte de økonomiske forskjellene mellom husholdninger som drev med reindrift og de som ikke gjorde det. Reineierne ble rike, mens andre ble fattige i løpet av tidlig moderne tid. Samene i fjellområdene hadde i løpet av omtrent ett århundre blitt spesialiserte reineiere som produserte kjøtt for salg effektivt og med god fortjeneste. De fikk store inntekter som de kunne kjøpe en rekke varer for, som sølvsmykker, tobakk, stål, ull og sprit. Disse svenske samene var sannsynligvis de mest velhavende av alle i sameland. De var også stolt av sitt opphav og unge jenter ble bare giftet bort til samegutter fra samme bakgrunn.

Samtidig som tamreindrift ble en stor og viktig næring, gikk bestanden av villrein drastisk ned. Med overgang til reindrift som krever fjellbeite var det ikke lengre plass til villreinen. Det ble også slutt på bruk av dyregraver for å fange rein, blant annet fordi tamrein kunne bli skadet eller drept. I Sverige er det ikke noen villrein igjen rundt 1750. Også villreinbestanden på Kolahalvøya ble sakte redusert, noe som førte til at et viktig element i kostholdet ble redusert kraftig. Således gikk skoltesamene over til tamreinsdrift i større skala i andre halvdel av 1800-tallet.

Næringsveier for samene i Norge

Illustrasjon fra Historia de gentibus septentrionalibus utgitt i 1555. Bildet skal vise samer som bygger en båt.

Hans H. Lilienskiold (1650–1703) var amtmann i Finnmark fra 1685 til 1701 og i sinne siste leveår ga han ut boken Speculum Boreale. I denne beskrives samenes geografi, historie og næringsveier i regionen. Boken har også fargelagte illustrasjoner av samiske klesdrakter. Senere, i 1767, utgir Knud Leem (1697–1774) boken Finnmarkens lapper, også den med rike illustrasjoner, med vekt på klesdraktene.

Fra slutten av 1600-tallet har en skriftlige kilder for at de to viktigste gruppene som drev fiske langs kysten av Finnmark var nordmennene i ytre kystområder og samer i fjordstrøkene. En tredje gruppe var samer som hold til i grenseområdene, men som sesongvis flyttet ned til kysten med reinflokkene. Enda en kategori var sesongfiskere fra Nordland og Troms som hold seg i Finnmark frem til sankthans.

Allerede tidlig i middelalderen var det samer som rettet seg mot spesialisering innen villreinfangst og tok i større grad enn andre tok høyfjellet i bruk. Blant annet organiserte de store jaktlag. Disse ble tidligere kalt fjellsamer. Villreinjakt var på 1700-tallet enda av betydning for sjø- og fjellsamer, selv om tamreinhold fikk stadig større betydning. På midten av 1700-tallet ble det vanlig at samer skaffet seg gevær til bruk i jakten, noe som fikk stor betydning for videre utvikling. Med innføring av jaktvåpen behøvdes ikke mange samarbeidende jegere for å drive fangst. Når jakten kunne foregå individuelt gikk også siidafellesskapet i oppløsning. De samiske jegerne hadde også en annen fordel, nemlig at de ikke var så kresne som nordmenn. Nordmenn ville heller sulte enn å spise måke, kråke, rev, oter, bjørn og andre dyr, mens en same med jaktvåpen gjerne skaffet seg mat ved å nedlegge slike dyr.

Over flere hundre år ble samene pålagt tyngende skatter fra alle statene som mente at de hadde krav på områdene deres. På grunn av skatteleggingen ble samenes antall, næringsveier, bosteder og så videre nøye dokumentert av de forskjellige landenes myndigheter. Dermed vet en for eksempel at Varanger var den største siida i sameland på slutten av middelalderen. I 1601 var det her 67 husholdninger som ble skattelagt, det økt til 101 i 1690 og 108 i 1769. Videre er det beskrevet 5 skattbare husholdninger i Vestertana i 1601, 13 i Laksefjord og 35 i Lakselv. Det var i tillegg 30 norske husholdninger som ble skattelagt i Varanger. En tredjedel av sjøsamene registrert i Finnmark hadde stedfaste bosteder.

En annen aktivitet samene i innlandsbygdene i Nord-Norge drev med var båtbygging, noe som beskrives i kilder fra 1600- og 1700-tallet. Blant annet forteller presten Petter Dass (1647–1707) om omfattende bygging av nordlandsbåter i Beiarn rundt 1690. Andre steder der samene bygde båter for salg var i Ofoten, Astafjorden, Malangen og på Karlsøy. I forbindelse med båtbyggingen drev samene også med omfattende smedarbeid, blant annet for produksjon av nagler og beslag på båtene. Andre inntektsgivende sysler var håndarbeid og hjelp med transport.

Tilknytning til handelssystemer

Samene var fra midten av 1500-tallet tilknyttet flere handelssystemer fra de ekspanderende statsmaktene fra øst, sør og vest. I vest og nord var samene i kystområdene tilknyttet handelen med hanseatene over Bergen. I Nordland og Troms foregikk varebytte via bygdefarsystemet der jekter transporterte fiskerbøndenes tørrfisk til Bergen, og brakte nødvendighestartikler i retur. I Finnmark hadde bergenskjøpmennene lokale handelsfullmektiger i fiskeværene.

Samene hadde få markeder, altså regelmessige handelsmøter der flere produsenter og kjøpere møtes. Et unntak var Varangermarkedet som skal ha oppstått tidlig, men omtales første gang trolig i 1530. Til dette markedet var det deltagere fra Norge, Sverige og Russland, i tillegg til skatteoppkrevere. Tilsvarende markeder var også organisert på Fiskerhalvøya og på Kildinøya, hvor russiske, norske, engelske og hollandske kjøpmenn kom. Det var også markeder i nordre Nordland og i Namdalen, men disse var bare mellom sjøsamer og innlandssamer. Litt lengre sør, i Karlebotn, var det organisert store markeder. Lagmann Niels Knag (1661–1737) beskriver at det kom handelsfolk fra så fjerne steder som Torneå i dagens Finland og fra Kolahalvøya. Dette var en av de viktigste stedene for samisk handel og underlagt kongelig tilsyn fra 1688. Myndighetene var også representert for å samle inn skatter. Andre viktige handelssteder var Tysfjord og Jokkmokk.

De av samene som hadde kontakt med flere av disse handelssystemene hadde fordel av å kunne utnytte forskjellig etterspørsel. Et eksempel er sjøsamene som solgte tørrfisk til de norske handelsmennene med god fortjeneste, det de fikk i betaling benyttet de delvis til å betale skatt til den svenske staten. Likeledes kunne de endre sin ressursutnyttelse ved å selge varer som var spesielt etterspurt og ga høye inntekter.

Pomorhandel

Handel i Finnmark og Troms var regulert som et kongelig monopol. Til tross for denne ordningen var det kontakt med russiske kjøpmenn, kjent som pomorhandel. Disse kjøpmennene kom i egne båter fra området ved Kvitsjøen og drev handel langs kysten av Finnmark sommerstid, og fra 1700-tallet enda lengre sør i Nord-Norge. Handelen skjedde ved at fisk ble byttet mot russisk rugmel, men også tømmer, tjære og tauverk. Spesielt kunne samene tilby kostbare varer i tillegg til fisk, som skinn og pels. Russerne var villige til å gi meget god betaling for slike produkter. Handelen hadde foregått helt siden middelalderen og russerne betalte mye bedre for varene enn det som ble gitt under monopolordningen via Bergen.

Da det kongelige monopolet for handel i Finnmark og Troms ble opphevet i 1789, førte det til stor økning i den russiske handelen. Dermed ble pomorhandelen viktig for samene i Nord-Norge helt opp til første verdenskrig i 1914. På begynnelsen av 1800-tallet var pomorhandelen blitt en så grunnlegende del av økonomien i Finnmark at kopek var gangbar mynt der, i tillegg til at skatten enkelte steder ble innkrevd i kopek. Den russiske påvirkningen førte også til dannelsen av et eget «handelsspråk», sammensatt av norsk, russisk, hollandsk, tysk, samisk og eventuelt også finsk.

Sjøsamenes næringsveier

Bildets tittel er «Fiske med klepp», en illustrasjon fra boken Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse skrevet av Knud Leem og utgitt i 1767.

Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode (gravering)

Sjøsamene drev stort sett med de samme næringsveier som sine norske naboer. De kombinerte reindrift, fiske på havet og jakt på sel, hval og hvalross, samt jordbruk. De beste områdene for jakten på hval var i Varanger. Jakten foregikk vanligvis ikke på åpent hav, men når hvalen gikk inn på grunt vann. Noen ganger måtte sjøsamene også konkurrere med norske, nederlandske og engelske hvalfangere.

Sjøsamene hold til i fjorddistriktene. Disse områdene var regnet som de beste for bosetning, og nordmenn som ville slå seg ned i disse områdene ble avvist av samene. Sjøsamene anså dette som sine områder. En prest i Hammerfest på begynnelsen av 1700-tallet forteller at samene har sin særegne levemåte, boplasser og næringer, dessuten bor de adskilt fra nordmenn. Heller ikke vil samiske ungdommer ta tjeneste hos andre enn andre samer. Sjøsamene i Hammerfest hadde de beste fiskeplassene, beiteplassene og bjørkeskogen, som de vernet om. De nordmennene som bosatte seg i distriktet søkte derfor ut til øyene, selv om forholdene der var barskere. På grunn av dette snakket en om «finnefjorder» i motsetning til «nordmannsøyer». Andre steder i Finnmark har en opplysninger om lignende forhold. Ellers var sjøsamenes jakt og fangst en rettighet beskyttet av Kongen på begynnelsen av 1700-tallet. Motsatt var det for tilreisende fiskere i Finnmark forbudt å drive med jakt og fangst. Ekteskap mellom samiske menn og norske kvinner forekom aldri, men motsatt var det en del norske menn som giftet seg med samiske kvinner. Som regel innebar et slikt ekteskap at mannen ble en del av det samiske samfunnet. Dermed fikk slike husholdninger tilgang til å bruke ressursene i de samiske fjordområdene.

I Troms og Nordland har en dokumentasjon på sesongvise flyttinger av reinflokker fra 1500-tallet og i Finnmark først etter 1600. Sjøsamene hadde også tamrein som de brukte til trekkdyr og fikk melkeprodukter fra. Sjøsamene drev typisk med fiske og jakt innerst i fjordene om våren og høsten. Om sommeren flyttet de lengre ut i fjordene og drev da med fiske, fuglefangst, jakt på kobbe og eggsanking. På vinteren var hovedaktiviteten pelsdyrfangst og fiske i innlandet, hvor de hadde sine boliger i skogdalene. I tillegg drev de med båtbygging, noe som forklarer at de gjerne la boplassene til skogsområder hvor de kunne ta ut byggematerialer. Etter at skogen et sted var uthugget dro de til et annet sted. De drev også med smiing, blant annet for å lage pilspisser.

I de nordlig områdene sees tendensene mot at systemet med siida går i oppløsning på 1600- og 1700-tallet. Tidligere bodde sjøsamene i runde gammer på fellesboplasser, men utviklingen gikk mot rektangulært formede gammer (fellesgammer eller stavgammer) som anlegges mer spredt. I disse gammene var det vanlig at mennesker og husdyr hadde hver sin seksjon. Det ble i denne perioden også mer vanlig med husdyrhold, samt deltagelse i kommersielt fiske. Sjøsamene utvikler et mønster med færre og kortere sesongflyttinger, mens andre blir bofaste.

Sjøsamenes drev med villreinfangst, men på 1700-tallet begynner bestanden å avta og pelsdyrfangsten gikk heller ikke så bra, fra da av retter mange sjøsamer interessen mot gårdsdrift. I Finnmark kombinerer mange sjøsamer fiske og jordbruk helt opp til 1900-tallet. Andre sjøsamer går utover på 1600- og 1700-tallet over til å drive som reinnomader på Finnmarksvidda. Atter andre eide en del rein, men deltok aldri selv i reindriften.

For fjellsamene blir 1600-tallet en tid med stor økonomisk fremgang på grunn av reinhold og svært store flokker. For sjøsamene, som hadde hatt en oppgang gjennom hele 1500-tallet, går det ikke like bra senere. De blir aldri «formuende» som mange av reinsamene ble i løpet av 1600-tallet.

Økt befolkning og nyryddinger i Norge

Gjennom 1700-tallet var det en kraftig befolkningsvekst i Norge, noe som førte til at nytt jordbruksland måtte ryddes. Myndighetene støttet etablering av nye gårder, og ved en forordning i 1752 fikk nybrotsmenn fritak fra skatt, landskyld, tiende, skyssplikt og andre avgifter. Fritakene kunne vare fra 10 til 20 år. Staten ville med dette sikre befolkningen utkomme, men også sikre sine interesser i tynt befolkede områder. Også kvener fikk fra 1750 støtte for å flytte til Nord-Norge. De gamle gårdene lå på de beste stedene, slik at nybrott måtte skje på mindre attraktive steder. Derimot fantes det i innlandsdalene i Troms og Finnmark store områder som egnet seg for nyetableringer. Myndighetene oppmuntret til innvandring og kolonisering av slike områder, der både jord- og skogsressurser kunne utnyttes. Ved disse nyetableringene oppstod konflikter med samene som holdt i områdene fra før.

Konfliktene mellom samer og andre innbyggere dreide seg også om kulturell avstand og ujevnt maktforhold. I 1740-årene var den samiske sagmesteren Thomas Sivertsen i Namdalen interessert i å gifte seg med en bondedatter. Imidlertid mente hennes slekt at dette ikke var noe godt parti for henne. Sagmesteren henvendte seg til kongen for å få et brev på at siden han var vokst opp blant norske bønder var å anse som bonde. Kong Christian VI ville ikke utstede en slik erklæring, men skrev til sin amtmann i Trøndelag at Sivertsen og andre «finner [skulle] agtes og ansees lige med andre.» Uenigheter som eskalerte til vold mot samene, skal også ha forekommet. Ved Dalbusjøen i Os i Hedmark ble samene jaget og reinen enten skutt eller stjålet i 1811. Bøndene var da bevæpnet med gevær og ljåer. Konflikten ble tatt opp i rettssystemet, hvor samene fikk tilkjent en stor erstatning. Lignede voldsbruk skjedde rundt Røros på slutten av 1700-tallet og på 1800-tallet, samt i Tromsø- og Balsfjordområdet, der nordmenn skjøt samenes reinsdyr og samene deretter tok hevn.

Markesamisk bosetning og press mot sjøsamene

Svenske samer slo seg på 1700-tallet ned permanent i sine tidligere sommerbeitedistrikter i Nord-Norge, et fenomen omtalt som sedentariseringsprosess. På de samme områdene fantes det ofte fra før norsk eller samisk befolkning. Hva som var årsaken til dette er omdiskutert, men uår og problemer kan ligge bak, blant annet kjenner en til et utbrudd av reinpest rundt midten av 1700-tallet. Disse samene ble ofte kalt markefinner og disse slo seg ned i utkantområder som ikke var særlig godt egnet for jordbruk. De drev et kummerlig jordbruk, samt neverløyping, jakt og fiske, noen var uheldige og ble tiggere.

På midten av 1700-tallet kom det inn mange klager til myndighetene i København angående disse innvandrende samene, ført i pennen av embetsmennene. Amtmann Joachim de Knagenhielm (1727–1796) skrev om to kategorier av samer som kom over fra Sverige. En gruppe bestod av samer som kom om sommeren for at reinen skulle beite i fjellene. De reiste når vinteren kom, og måte tolereres etter grensetraktaten. Dog mente han at de medførte «adskillige fortredeligheter». Den andre gruppen var «skoglappene» eller «finner» som Knagenhjelm mente var skadelige. Han mente at myndighetene burde fått allmuens hjelp til «straks forjage […] som fredløse folk ud av landet.»

Spesielt førte innvandringen av samer fra Sverige til områder fra Troms og sørover på 1700-tallet til omlegging av sjøsamenes næringsveier. De hadde tidligere et bomønster der de bodde på flere steder gjennom året tilpasset tilgang på ressurser. Typisk bodde de på et sted så lenge det var trevirke der, men når det var oppbrukt flyttet de til et nytt sted. Etter en tid ville fraflyttede bosteder bli tilvokst av trær, og dermed være et passende bosted for neste generasjon. Myndighetene var ikke fornøyd med denne næringstilpasningen og mente at både bjørke- og furuskog ble skadet. Blant annet ble det sakt at «Meenig Mand» fikk problemer med å skaffe never til taktekking og bark til barking av lær. Problemene som oppstod med den svenske innvandringen var større press på områdene inne i fjordene. Kvener kom også. Samtidig førte uår i fiskeriene til at kystbefolkningen dro inn til samenes enemerker innover i landet. For sjøsamene ble det vanskelig å kombinere fangst og fiske.

Forholdet mellom folkegruppene

Bildets tittel er «Vedhugging foran et vintertelt», en illustrasjon fra boken Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse skrevet av Knud Leem og utgitt i 1767.

Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode (gravering)

På 1500- og 1600-tallet hadde nordmenn og samer et samkvem basert på handel, men Friis forteller at nordmenn og samer ellers hadde så liten kontakt som mulig. Han forteller at samene ikke trivdes på steder med mange folk. Dessuten vil ikke nordmennene ha dem nært innpå seg heller. Årsaken var sannsynligvis frykten for samenes trolldom. Frykten for trolldom sørget for et skarpt atskilt bosetningsmønster mellom gruppene, noe som også kan ha påvirket ressursbruken.

Fra 1751 og frem til 1814 hadde myndighetene vekslende oppfatninger angående det samiske språket. Ledende intellektuelle og styresmaktene hadde motstridende syn, der noen mente det var umoralsk om samene skulle tvinges til å oppgi sitt språk, mens andre gikk så lang som til argumentere for å innføre straff for dem som ikke lærte dansk. Det finnes mange kilder som forteller om vanskelige forhold mellom folkegruppene. Et forhold er at dette dreide seg om adgang til ressursene og endrede bosteder, men det sier også noe om politikk, holdninger og fordommer i tilknytning til «de andre». Det er i ettertid vanskelig å få et riktig inntrykk, siden bare myndighetene har etterlatt seg skriftlige kilder til hendelsene. Dessuten er det gjerne naturlig at konflikter omtales, ikke fredelig sameksistens.

Det finnes en rekke beskrivelser av de generelle forholdene mellom samene og andre folk på 1700-tallet. Schnitler forteller om at nordmenn og samer i Finnmark gjensidig nedvurderte hverandre. Han bemerker også samenes selvbevissthet, og selv formulerer han at samene var «de rette og ældste Invaanere af Finmarken.» Samene behold sine gamle tradisjoner, sine spesielle klær og språk, samt at de heller ikke giftet seg med andre folk. Det med giftermål blir nyansert av sorenskirver Hans Paus (1710–1770), som i 1760-årene skriver at norske menn rett som det var giftet seg med samiske kvinner. Disse mennene måtte integrere seg i det samiske samfunnet og «regne sig blant Finnealmuen.» Fordelen de norske mennene fikk med disse giftemålene var tilgang til næringer i fjordområdene, hvor de ellers ikke hadde tilgang. Samme mønster kjenner en til fra Nord-Troms der kvenske innflyttere fikk innpass ved å ta til seg samisk kultur. I Nordland, i alle fall deler av området, betydde ikke interetniske ekteskap eksklusjon fra sine egne. Det ser også ut til at de etniske gruppene i Nordland nærmet seg hverandre mer og mer gjennom 1700-tallet.

Utenlandske reisende kom enkelte ganger med beskrivelser av samene og forholdet til nordmenn, selv om reiseskildringer ikke nødvendigvis er sikre kilder. Den tyske geologen Leopold von Buch (1774–1853) reiste i Nord-Norge på begynnelsen av 1800-tallet og ble forferdet over nordmenns diskriminerende og nedlatende holdning til samene. Han skrev at det umulig kunne være slik at «naturen hadde bestemt ett folk til tjenere og et annet til herskere.» Historikerne Astrid Andersen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin understreker i sin bok Samenes historie fra 1751 til 2010, at reisendes og embetsfolks beskrivelser ikke kan sees på som representative. Riktignok var samene ikke ansett som likeverdige flere steder, men synet må ha vært annerledes der de var regnet som passende ektefeller. Det finnes et stort kildemateriale og inntrykket er forskjellig og veksler med tidene.

Kjønnsroller

I den samiske kulturen var det et skarpt skille mellom menn og kvinners roller, både sosialt og i arbeidslivet. Alt som dreide seg om reindrift var mannsarbeid, mens mye håndverksarbeid var kvinnenes domene. Typisk håndverk som kvinner drev med var å lage forskjellige dåser og bokser av trevirke. Mens menn drev med rein og fiske, var gårdsdrift ofte forbehold kvinnene. Matlaging var dessuten en syssel som mennene tok seg av. For øvrig var gårdsdrift av mye mindre økonomisk og kulturell betydning enn fiske og fangst. Kvinner var imidlertid svært ofte med for å hjelpe menn i deres arbeid. Lilienskiold forteller at de samiske kvinnene er med mennene på havet for å delta i fiske. De religiøse aktivitetene var helt og holdent forbeholdt menn. Kun en egen klasse av menn kalt noaaids kunne utføre religiøse ritualer.

Mennene hadde et større bevegelsesfrihet enn kvinnene. Kvinnene hold seg mye i nærheten av boplassen og gammen. Derimot dro mennene mer vidt omkring og hadde kontakt med nordisk befolkning. Kvinnene snakket som regel kun samisk, mens menn i større utstrekning behersket et nordisk språk. Allikevel hadde kvinnene en relativ god stilling i mange henseende, ikke minst ved at de var økonomisk uavhengige. En antar at mann og kvinne historisk sett hadde lik rett til arv. Det var kvinnene som ga barn navn, de kunne også gi nytt navn om det skulle bli nødvendig. I noen områder drev kvinner med helbreding.

Næringsveier for innlandssamene i Sverige og Finland

Lavvo er samenes flyttbare telt. Illustrasjon fra boken Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse utgitt av Knut Leem som var professor i samiske språk.

Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode (gravering)

I 1555 beskriver den svenske geistlige og etnolog Olaus Magnus (1490–1557) at fiske var en hovedgeskjeft for samene. Spesielt kjenner en til at for samer ved Sjokksjokk i Lule lappmark i Nord-Sverige, var fiske viktigste næringsvei fra rundt 1550 til 1750. Andre steder var også fiske viktig, da i kombinasjon med reindrift og jakt. Lengre sør, langs Bottenviken var også fiske viktig, spesielt isfiske. Fiske var også svært viktig for samer i Finland og på Kolahalvøya.

For samene har handel vært en viktig del av deres levebrød siden forhistorisk tid da jakt var basisen for deres næringsvirksomhet. Et omfattende system oppstod mellom jegere i nord, handelsfolk og produsenter i øst og sør. Jakten som samene drev var en spesialisering som i neste omgang gjorde samene avhengig av handel. Opp til 1600-tallet var pels fra ville dyr det viktigste samene hadde å tilby. Handelen skjedde gjennom birkaler som reiste rundt i innlandet vinterstid for å gjøre oppkjøp hos samene. Tilbake fikk samene en rekke forskjellige varer som mel, smør, jern, fiskeutstyr, nåler, tjære, lær og tykke ulltøyer, samt tobakk, sprit, sølvsmykker og mynter. Samene kunne også dra over til Norge om sommeren for å gjøre handel med folk der eller handelsfolk langs kysten. Det var stor etterspørsel etter pels i Europa utover på 1500-tallet, men problemer i indre deler av Skandinavia og endringer i det europeiske pelsmarkedet, førte til redusert pelseksport fra begynnelsen av 1600-tallet. Det oppstod nye handelsruter som førte til økt pelshandel fra Russland og senere fra Nord-Amerika. Myndighetene i Skandinavia gjorde også sine endringer med innføring av sentraliserte, offisielle markedsplasser i samiske områder, kjent som lappmarker.

Historikere som har vært opptatt av økt samisk handel på 1600-tallet og den svenske statens reguleringer. Oppfatningen er at disse endringene var avgjørende for overgang til intens drift med store reinflokker (reinsdyrpastoralisme). Samen tok aktiv del i utvikling av en dynamisk handel, slik sett tok de aktivt del i sin egen historiske utvikling.

Fjellsamenes næringer

Fjellsamene, som hold store reinflokker, hold til i skogene i lavlandet om vinteren. Tradisjonelt flyttet fjell- eller reinsamene i Sverige i to etapper etter en årssyklus. Vårflyttingen tok til i midten av april og gikk opp mot bjørkeskogen ved «fjellets fot», her hadde en kalvingsplasser hvor simlene fødte. Når reinkalvene var vokst til, i siste halvdel av juni, startet sommerflyttingen som gikk vestover, enten til lave fjellstrøk, grensetraktene mot Norge eller helt ut til Norskekysten. Under hele sommerhalvåret var reinen avhengig av å være på kjølige steder med vind, enten snøflekker i fjellet eller vindfulle steder ved kysten. Årsaken var insektplagen, som var en stor fare for reinen på grunn av parasitter, noe reinen har sterke instinkter for å unngå. I august starter høstflyttingen tilbake mot vinterboplassene. Reinflokken beveger seg som et tog med lederreinen foran (kätråntj). Lengre bak var det rein med pulker, hvor barn og gamle satt, i tillegg til at en plasserte forskjellig utstyr i dem. De litt større barna fikk gjerne lede reinflokken, slik at de fikk kunnskap om dyrenes oppførsel.

I Nord-Sverige var jakt på forskjellige dyr også viktige næringsvei. I Kemmi Lappmark (nå del av Finland) var beverjakt viktig fra desember til januar. Jakt på villrein og andre dyr spilte en rolle på senvinteren og våren. I Skoarojohka i Tana ble jakt på bever drevet koordinert med deltagelse fra flere siidaer. På slutten av 1600-tallet var imidlertid beverbestanden redusert betydelig. Samtidig ble jakt på villrein også begrenset, noe som reduserte aktivitetene til siidaene, i tillegg til å redusere deres politiske og sosiale innflytelse. Økt tamreindrift førte til et ytterligere press på ressursene i innlandet. Resultatet av dette ble en folkeforflytning ut mot kysten. Migrasjonen skjedde først i Pite og Lule lappmarker på slutten av 1500-tallet, og hundre år senere ble dette flyttemønstret påtagelig i Kautokeino, Ávjovárri, Tana og Utsjok. Sjøsamene følte seg presset av de nye innflytterne og etterspurte hjelp fra myndighetene i København. Myndighetene reagerte med å oppmuntret til flytting av tamrein fra innlandet mot kysten. De mente at det ville styrke Danmark-Norges posisjon i området. Dermed gikk både sjøsamer og samer fra innlandet over til tamreindrift, med sesongvise forflytninger mellom innland om vinteren og kystene om sommeren.

Skogssamenes næringer

Skogssamer ved Spänningsvallen, Arvidsjaur, Lappland.

Lotten von Düben (Opprinnelig fotografi)

Skogssamer utgjorde et stort antall samer i innlandet av Nord-Sverige og Nord-Finland som drev med fiske i innsjøer og elver. I sørlige deler av Sverige var det også skogssamer. For mange samiske husholdninger var fiske hovedinntekten. Skogssamene var bare til en viss grad nomadiske. Selv om vassdragene i innlandet av Fennoskandia generelt er næringsfattige, er det stor forskjell på innsjøer i fjellområdene og i skogsområdene i lavlandet. I skogsområdene er vassdragene næringsrike og har høy produktivitet, med mange fiskearter. Typiske fiskearter som er nevnt i kilder fra 1600-tallet, er gjedde, abbor, mort, sik, harr, laks, ørret, røye, sik, lake, vederbuk og brasme. For de av samiske husholdningene som drev med fiske, var fisk også deres viktigste matkilde. Noe fisk ble kokt og spist rett etter fangst, mens mye ble tørket og lagret for bruk om vinteren. Tørket fisk ble også brukt for å bytte til seg andre goder og for å betale skatt.

De finske skogssamene er omtalt fra 1100-tallet og da ser det ut til at de hadde tilstedeværelse sør i landet. Kilder fra 1500-tallet forteller at skogssamene drev med villreinfangst og pelsdyrjakt. Etter som finske nybyggere etablerte seg stadig lengre nord ble samenes livsform vanskeligere. Staten ønsket at finnene skulle etablere seg i nord og fritok dem fra skatter i 1673. Disse bosetterne drev med svedjebruk, det vil si at de setter fyr på vegetasjonen som en viktig del av sitt jordbruk. Disse brannene ødela reinlav og vegetasjon som reinen beiter på, og ny tilvekst tok lang tid. Dermed ble reinen drevet stadig lengre mot nord. Etter hvert som skogssamene ikke lengre kunne leve av reinfangst, ble de heller bofaste og fokuserte på fiske og husdyrhold. Utover på 1700- og 1800-tallet blir den samiske identiteten i Finland stadig svakere. Blant annet på grunn av nivellering av samekulturen, noe som var en motsatt utvikling av den svenske skogssamer hadde på samme tid.

Økt befolkning, nyryddinger og statlig ressursutnytting

Abraham Reenstierna (1623–1690) kom til Sverige en gang i 1640-årene og grunnla flere fabrikker og handelsselskaper. De overtok blant en mølle ved Torneälven og drev gruver i Masugnsbyn og Svappavaara.

David Klöcker Ehrenstrahl (Ren med ackja)

Nybyggere som flyttet inn i Nord-Sverige kom i konflikt med skogssamene på flere forskjellige vis. En grunn var at reinflokkene som kom inn på deres oppdyrkede marker og møtte høyhesjer som stengte for ferdsel. En annen konflikt dreide seg om rett til innlandsfiske, noe som også nybyggerne ville drive med.

Hver siida, i Sverige omtalt som lappeby, ble fra 1695 et skatteobjekt, slik at familiene som bodde der fordelte skatten mellom seg slik de selv ønsket. Med svensk rettssystem ble innført i Lappmarken ble samenes familieområder kalt for lappskattland. Lappskatteland utgjorde et system for eiendomsbesittelse og landinndeling innenfor lappebyens rammer. Rettighetene som samen hadde var temmelig sterke og kunne sammenlignes med bøndenes rett til landeiendom. Blant annet hadde samene eksklusive fiskerettigheter. Mellom lappskattland kunne det være almeningsområder med fri fiskerett for såkalte sprintarlappar, hvilket var samer uten skatteland. Selv om det kom svenske nybyggere fra kystbygdene og bosatte seg i Lappmarkene, oppstod det knapt ikke konflikter mellom dem og samene. Det kjenner en til fordi det nesten ikke forekom rettstvister om jakt og fiske i løpet av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet. Nybyggerne viste meget vel at slike rettigheter var samenes, og om de ville fiske måtte de få samenes tillatelse.

Fra rundt 1700 ville ländsstyrelsen (tilsvarende amtstyre) ta over kontrollen av lappskattlandene, noe de lyktes med først mot slutten av århundret. På slutten av 1700-tallet begynte myndigheten å betrakte lappskattlandet som kronjord, hvilket stadig svekket samenes rettigheter, og til slutt falt deres rettigheter helt bort.

Historikeren Einar Niemi (1943–) har beskrevet jordbrukskoloniseringen i Nord-Norge slik; «en historie om kulturkollisjon og ressurskonflikt mellom folkegrupper [og] det er en historie om erobring og fortrengning, om makt og avmakt.» De samme problemene oppstod parallelt i Sverige. Den samiske befolkningen kom utover på 1800-tallet i mindretall i områder der den på 1700-tallet var i flertall. Samtidig kom samene under press der de fra før var i mindretall. I Frostviken i Jämtland førte konfliktene til rettssaker der samene forsøkte å få stoppet nybyggerne og markere sine rettigheter. Konfliktene dreide seg ikke bare om jordbruksland, men også om jakt og fiske, samt reindrift. I Östersund var det i 1820 en rettssak der samene fikk delvis medhold, noe som førte til at samene fikk bekreftet sin rett til jakt og fangst, men nybyggerne fikk også stadfestet noen rettigheter.

Utover på 1600-tallet ble det startet opp gruver i Nasafjellet (sølv), Svappavaara (kobber), Kedkevarre (sølv) med smeltehytte i Kvikkjokk. I forbindelse med gruvedriften ble samene pålagt arbeid med transport av malm fra gruvene og ved til smeltehyttene. Til transporten ble det brukt reinsdyr. Arbeidet var hardt og førte til uro blant samene, og mange flyttet vekk fra distriktene med gruvevirksomhet. Myndighetene forsøkte å få samene til å bli værende, fordi en var avhengig av deres reintransport for å holde bergindustrien gående.

Birlkarlenes virksomhet

Samene i sør var tilknytte handelssteder langs Bottenviken som igjen brakte varer til og fra Stockholm. Birkarlene handlet med folk lenger inn i landet og var også tilknyttet jordbruksbygder ved kysten av Bottenviken. Det var også birkarler av finsk avstamning, men de opererte i nordlige lappmarkene Torne og Kemi. Birkarlene foretok også handelsferder helt til samene ved kysten av Norskehavet og Ishavet. På Kolahalvøya var det russiske kjøpmannssteder i byene rundt Kvitsjøen, som Kandalaksja, Kem, Suma og Kholmogory, Korgopol og Kola, samt Arkhangelsk fra 1584. Handelen i de russiske områdene skjedde ved at karelske og russiske kjøpmenn oppsøkte samene.

Birkarlene hadde monopol på handel og krevde inn skatt fra samene i over 200 år, men i 1553 bestemmer kong Gustav Vasa (1496–1560) at myndighetene skulle stå for skatteinnkreving. Han utnevnte derfor sine egne tjenestemenn, kalt fogdar til virksomheten. Samene skulle etter dette betale skatter i form av reinskinn eller mårpels. Fogdene skulle både handle med samene og kreve inn skatt til kronen. Kronen hadde fra nå av større ambisjoner om å få kontroll med den viktige og lukrative pelshandelen. For historikere er dette et interessant vendepunkt fordi det fra da av ble utarbeidet systematiske lister over handel og hvor mye skatt som ble betalt inn. En del av denne organiseringen gikk ut på at handelen med samene skjedde innenfor distrikter, kalt lapmarker.

Overgang til sterkere statlig regulering av handelen i Sverige

På slutten av 1500-tallet skjedde en skjerpet konkurranse om befolkning og ressurser på Nordkalotten fra de tilgrensende statenes side. Et tiltak som ble satt i gang var sterkere regulering av handelen rundt 1600. Myndighetene ville innskrenke handelen til å skje til faste tider og steder, slik at skatteinnkreving kunne skje effektiv. For å gjøre dette ble det i 1602 bestemt at all handel med samene skulle skje via markeder to ganger årlig. På markedsplassene i lappmarkene skulle fogdene foreta inspeksjon og sørge for salgsboder. I tillegg skulle markedsplassene få kirker. Innlandssamer, birkarler, russiske handelsfolk og andre kjøpmenn skulle innfinne seg på disse stedene. Senere i 1605 ble ytterligere omfattende tiltak iverksatt, med etablering av markedsplasser på en av vinterboplassene i alle lappmarker. Samene skulle ordne med både salgsboder og kirker på disse stedene. Ordningen med omreisende handelsfolk ble avviklet for godt. Markedsplassene ble stående som viktige institusjoner i flere hundre år, og mange av dem ble senere byer og tettsteder i Sverige.

Kontaktene mellom kongemakten og samene utover på 1500-tallet dreide seg først og fremst om skatter, og i dette forholdet hadde kjøpmenn, fogder og kirkens menn den oppsøkende rollen. Senere på 1600-tallet kan en snakke om at samene i Nord-Sverige også hadde en rolle med aktive kulturkontakter mot svenske bønder. I Gustav Vasas tid innføres faste skattesatser med forskjellig gradering etter sosial status. Disse er fjell-, skogs- og fattiglapper. Noen av lappmarkene der det kreves inn skatt går endog helt ut til Norskekysten. Utviklingen kom til å påvirke samiske kultur og næringsliv i stor grad de neste 300 årene.

I løpet av de første årene av 1600-tallet ble det innenfor hver lappmark valgt et senter der kirketjeneste, skatteinnkreving, rettsvesen (häradsrätter) og handel skulle finne sted. På bestemte tider av året kunne samene komme til disse stedene for å handle, gå i kirke og delta i rettsforhandlinger. Aktivitetene gikk for seg over noen få dager eller uker. Når det var gudstjeneste var andre aktiviteter stengt og om retten var satt ble handelen stoppet. Kirkens menn registrerte hvem som var tilstede og kunne også foreta forhør av folk før en rettssak. I Nord-Sverige ble de viktigste markedene hold i januar, mens i Nord-Norge var det markeder om sommeren som svenske samer også kunne dra til.

Den svenske staten ordninger for å få i stand effektiv handel dreide seg ikke bare om markedsplasser i lappmarkene. Det ble også opprettet handelsbyer langs kysten av Bottenviken. For samene i innlandet var det obligatorisk at handelen skulle gå gjennom handelsborgerne i disse nyopprettede byene. I årene 1621–1622 ble byene Umeå, Piteå, Luleå og Torneå etablert for å ta seg av vær sin lappmark. Selv med disse ordningene greide ikke staten å få fullstendig kontroll over samenes handel, som ofte hadde både vilje og evne til å få istand handel via andre kanaler.

Samen var mobile og samer fra for eksempel Lule lappmark kunne derfor få istand handel ute ved kysten av Nord-Norge. Eksempler på hva de solgte er never (til taktekking), bjørkevier, bastrep, trekar, knusk (til å lage ild), fjær og dun, reinkjøtt og fugler. I retur fikk samene kjøpe mel, tørrfisk, tran og husdyr (storfe, geiter og sau). På samme måte var samer på kysten av Nord-Norge tilknyttet det svenske handelssystemet, i tillegg til at de kunne gjøre handel med russerne. Spesielt virket samene i fjellområdene som transportører og mellommenn i handel mellom kysten av Norge og Bottenviken. Samene fra Sverige kunne også utnytte vekslingskursen mellom norske handelsfolk og svenske skattfogder til sin fordel. Samenes handel ga inntekter til den svenske staten, fordi den muliggjorde en utstrakt handel og oppretthold virksomhetene til handelsborgerne i byene ut mot Bottenviken.

Skattlegging

Etter Kalmarkrigen (1611–1613) påla svenske myndigheter samene større skatter, noe som fikk mange til å dra ut mot kysten i Norge. En kjenner til at i 1614 var det syv samer fra Ávjovárri og fire fra Deatnu som dro til Norge. Spesielt etter 1730 økte denne tilflytingen.

På 1600- og 1700-tallet var det praktisert et system med skattland for samene i Sverige, kalt for lappskatteland. Samer betalte enkeltvis årlig skatt for bruk av et landområde innenfor siida-territoriet. Siida-territoriet var typisk et område som en familie eller en slekt disponerte, og som gikk i arv. Områdene varierte i størrelse og var underlagt statens lover for arv.

På begynnelsen av 1600-tallet la myndighetene i Sverige om skattesystemet som gjaldt samer. Fra da av var ikke lenger pelsverk det viktigste betalingsmidlet for skatt, men levende reinsdyr og tørket fisk. Grunnen til dette er ikke helt klarlagt, men historikere tror at det skyldes statens økende behov til matforsyninger for soldater i de forskjellige slagene som gikk for seg. I krigssonene var det umulig å få tak i nok proviant, dermed ble medbrakte forsyninger viktige. En medvirkende faktor kan også ha vært endring av pelsmarkedet i Vest-Europa.

I 1695 ble det innført to store endringer i skattleggingen av samer i Sverige. For det første var skatten fra da av noe som ikke hver enkelt svarte for, men hver sameby kollektivt. For det andre skulle skatten betales i penger, ikke i naturalia. Alt i alt ble skattene mer forutsigbare og lavere. Skattelettelsen bidro til økt velstand og det antas at den førte til en befolkningsøkning som varte frem til 1780.

I Finland opphørte lappeskatten mer eller mindre i begynnelsen av 1800-tallet. På denne tiden ble landet overført til den Russiske kronen. Allikevel ble lappeskatt innkrevd i Utsjok, Inari og Enontekis i enda noen år. I Russland var skattleggingen av samene og generelt press mot deres aktiviteter, en enda større byrde enn i Finland. Her var imidlertid kolonisering ikke av noe stort omfang. I 1778 fikk samene i Russland full eiendomsrett til sine egne jaktmarker og fiskevann.

Lov og rett i svensk sameland

Samer i Herjedalen fremstilt på slutten av 1700-tallet.

Pehr Hilleström (kunstner)

Siden uminnelige tider har samene hatt sedvanemsseige regler for regulering av arealer og ressurser, både mellom de forskjellige siidaene og mellom medlemmer i siidaen. Samenes rettigheter har vært diskutert siden tidlig 1600-tall, og da først og fremst vis á vis statenes rettssystemer etter som disse rykket inn i samenes områder.

I 1673 ble samisk utvandring fra Sverige forbudt. Forbudet var til stor skade for reindriften, fordi sesongforflytninger ikke lengre kunne foretas. En annen bestemmelse som var til stor ulempe for samene var Skogsloven av 1695. Loven bestemte at alle skogsområder i Sverige som var ubeskattet og «underutviklet» tilhørte staten. Loven hadde også bestemmelser som skulle oppmuntre til gruvevirksomhet. Imidlertid var lappmarksplakatet av 1695 til nytte for samene, da den forbød nyetablerte kolonister å brenne skogland. Bestemmelsen var viktig da nedbrenning av skog var til stor skade for reindriften, i tillegg til at det ga ulemper for andre næringer og skadet naturmiljøet.

Lappmarksreglementet av 1749 hadde bestemmelser som skulle gjøre tilværelsen lettere for nye svenske bosetninger. Selv om reglementet var ment for å unngå konflikter mellom samer og kolonister, så var de praktiske konsekvensene at konflikter allikevel oppstod. Mange samer bestemte seg dermed for selv å gå over til en tilværelse som bofaste bønder. Fordelen var at de da selv kunne dra nytte av privilegiene som var forbeholdt nybyggere. Med å gjøre dette ble de bofaste samene imidlertid utestengt fra jakt og fiske, som var forbeholdt samer som drev med tradisjonele næringer.

Et grunnleggende trekk ved rettssystemet i Sverige var at lekmannsdominans var en viktig del av den svenske juridiske kulturen, slik at konfliktløsning var en prosess nedenfra og opp. Häradsrätten i Lule lappmark, i hvert fall ut fra det som er kjent fra midten av 1700-tallet, hadde tolv samiske lekdommere og en svensk overdommer. Dette i likhet med de andre lokale domstoler i lappmarkene. Domstolene i Sverige var tilbøyelige til å akseptere den økonomiske virkeligheten i lokalsamfunnet og forsøkte å opprettholde sosial stabilitet. Lekdommerne var menn som betalte skatt, de var alle involvert i reindrift, jakt og fiske, dessuten var de vel ansett. Dog var det andre deler av rettssystemet som tok seg av kriminalsaker og religion. Om samer praktiserte sin førkristen tro ble tilfellet etterforsket omhyggelig og straffet hardt, derimot for næringsvirksomhet fungerte rettssystemet motsatt, da fikk brukerne ta del i avgjørelsene.

På slutten av 1700-tallet gikk mye av selvstyret for samene i Nord-Sverige tapt, da en endret rettssystemet og innførte større regionale domstoler med fagdommere, kalt for Länsstyrelsen. Det tidlig moderne systemet med høy grad av selvstyre og sedvanerett ble forlat. Etter dette ble det vanskeligere for samene å styre sine næringer og sameksistens. Utviklingen var del av en overordnet utvikling i Sverige hvor en gikk inn for privat og statlig eiendomsrett. Under de nye omstendigheter var myndighetene lite interessert i det kompliserte samiske rettighetssystemet. Samene fikk erfare det samme som mange andre urfolk rundt om i verden på 1800-tallet, nemlig at de moderne nasjonalstatene ikke ville eller ikke kunne se samenes system for rettighetsforvaltning som rasjonelt eller noe som kunne fungere.

Østsamenes næringsveier

Klosterkirken i Petsjenga (Petsamo), Russland. Klostrene påvirket samene både via misjon og handel.

Foto: Ellisif Wessel

Til østsamene regnes skolte- og kolasamer, de første bor i grensetraktene mellom Finland og Russland, blant annet i Neiden, Pasvik og Boris Gleb. Kolasamene holder til ut mot Kvitsjøen. Østsamenes næringsveier var distinkt forskjellig fra andre samer, noe som har sammenheng med økologiske faktorer. Der sjøsamene i Finnmark holder til langs en kyststrekning som er stort sett uten trær og er tundralignende, holder skoltene til i et område med skog nesten helt ut til kysten. I tillegg til et innland med mye skog, er det også mange innsjøer. Her var det god tilgang på villrein og pelsdyr. Den kulturelle påvirkningen på disse østsamene er også helt annerledes enn i Skandinavia, da samene på Kolahalvøya ble påvirket av russisk og enda østligere kultur. I henhold til en legende ble det grunnlagt et kloster i Petsjenga i 1525 av munken Trifon (1495–1583). Ved Kvitsjøen og på Kolahalvøya vokste de russiskortodokse klostrene i løpet av 1400- og 1500-tallet opp til sterke institusjoner. Disse drev ikke bare med misjon, men også handel med samene, samt at de drev med fiske og saltutvinning. Klostrene og handelssambandene mot øst (Kvitsjøen og Arkhangelsk) påvirket samens språk, klesdrakt, matskikker og religion (russisk ortodoks). En kjenner også til at østsamene hadde handelsveier mot den nordligste delen av Bottenviken.

Skoltesamene var halvnomadiske og forflyttet seg ut fra vinterbyene. I vinterbyene bodde de typisk fra desember til april. Både sommer og vinter beveget de se seg ut fra vinterbyen for å drive fiske. De drev også med jakt, organisert i siidaer bestående av 10–12 familier og hver siida med sitt jaktområde. Hver siida la ut på lengre jaktturer hver sommer. Hver siida hadde en oldermann (oaiver-ålmai) som deltok i et råd (norras), hvis viktigste oppgave var å fordele fiskeretter og jaktområder. Rådet tok seg også av konflikter og dømte i tvistesaker. En del av jaktstrategien gikk ut på å bruke store fangstsystemer med fangstgroper (vuobma), disse var omfattende i størrelse og krevde planlegging og organisering, noe som rådet tok seg av. Skoltene bodde i tømmerstuer på vinterbostedene, men ute ved kysten hadde de torvgammer for sommeroppholdet. De drev med sauehold og dermed fikk de ull som de brukte til å veve stoffer og lage klær.

Generelt vet ikke historikeren veldig mye om østsamenes levemåte og kultur i førmoderne tid, noe som skyldes at en knapt har noen skriftlige kilder til deres historie fra 1400-, 1500-, 1600- og 1700-tallet. Derimot vet en mye mer om samene i Norden, som en har mange originale kilder for fra denne tiden. Først i 1921 kom et mer sammenfattende bokverk om skoltesamene.

Religionsutøvelse og kirkestell

Bildets tittel er «Tromme fra Meråker», en illustrasjon fra boken Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse skrevet av Knud Leem og utgitt i 1767.

Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode (gravering)

Illustrasjon fra boken Historia de gentibus septentrionalibus skrevet av Olaus Magnus i 1555. Her sees en scene fra Finland hvor mange av innbyggerne hadde magiske krefter. En spesialitet var å selge passende vind til skippere på handelsskip. Om skipperen lar falle av en knop av tauet, får han mild vind. To knop gir sterkere vind og tre harde storm. Mannskapet på det synkende skipet i bakgrunnen har ikke trodd på kraften i magien og løsnet den tredje knuten.

For å skaffe kunnskap om samisk religion og bekjempe den, ble det fra 1500-tallet samlet inn informasjon om samisk tro. Prestene i Norge og Sverige fikk dette oppdraget. Noen av det en kjenner til er samenes oppfatning av hellige steder i landskapet, som fjell, innsjøer, øyer, halvøyer, odder, huler, klipper, kløfter fosser og vannfall. Her forestilte de seg at spesielle krefter i form av forfedrenes ånder var samlet, i tillegg til forskjellige hjelpere og beskyttende vesener. Slike steder ble oppsøkt for å få kontakt med det hinsidige.

Runebomme var sjamanens tromme, og var viktige for å komme over fra den dennesidige verden over til andre verdener. Runebommene hadde sannsynligvis to funksjoner, nemlig at de ble brukt for reiser i andre verdener og for å spå. Sjamanen la en ring av messing på trommen, slo på trommeskinne med en spesiell hammer og fulgte med på hvor ringen beveget seg. Om ringen beveget seg mot symbolet for solen var det et godt tegn, det motsatte var det et dårlig varsel. Det var dessuten viktig å se hvilket tegn ringen stoppet ved.

Samenes religion ble ansett som avgudsdyrking og trolldom av de pietistiske misjonærene. Misjonærene var spesielt opptatt av å avsløre samisk religiøs praksis, spesielt bruken av runebommer og offerseremonier. Angiveri ble brukt som middel, og i Sverige ble også det ordinære rettsvesenet benyttet for å tvinge frem tilståelser. I denne tiden ble et stort antall runebommer konfiskert, i tillegg til at offerplasser og hellige steder ble ødelagt. Prestene Thomas von Westen (1682–1727) og Jens Kildal (1683–1767)) ledet an i misjonsarbeidet i Nord-Norge.

Trolldomsprosesser mot samer

På midten av 1500-tallet ble det satt i gang trolldoms- og hekseprosesser i Europa, noe som også samer ble utsatt for. Trolldom en var på vakt mot var «unaturlig» påvirkning av mennesker, dyr eller naturen, for eksempel ved skadevold på mennesker eller mane frem dårlig vær (værmagi). Spesielt var samenes områder i Norden ansett som spesielt utsatt for trolldomsprosesser, fordi en mente at nordområdene var ondskapens sentrum. Historikere mener at strategiske interesser mellom landene og konkurranse om herredømme over ressursene spilte inn. Delvis for å følge opp trolldomsprosesser, ble det bestemt at lensherren etter 1600 skulle være nødt til å bo i Finnmark hele året.

I Norge regner en med at nesten 300 mennesker ble henrettet for trolldom mellom 1550 og 1700. Finnmark var overrepresentert i disse prosessene. Knapt 1 % av Norges befolkning bodde i Finnmark på denne tiden, men 16 % av alle trolldomssaker ble reist der. Kong Christian IV (1577–1648) mente at han på sin ferd langs kysten av Nord-Norge selv fikk oppleve samisk værmagi, derfor utstedet han en forordning mot samisk trolldom i 1609. Tiltakene var begrunnet med at nordmenn og «andre fromme folk» var redde for å bosette seg innover i fjordene. Ut fra en slik begrunnelse er det nærliggende å se dette som et tiltak for kolonisering i samenes områder.

Selv om det var viktig å bekjempe samisk trolldom, var de fleste som ble dømt for trolldom i Finnmark norske kvinner. Fra 1593 til 1682 ble 73 norske kvinner dømt (brent) for trolldom (hekseri), mens bare 18 samer ble dømt. I mange av prosessene ble det ikke gitt fellende dom, og i noen tilfeller ble fellende dommer avvist på grunn av at høyere myndigheter mente bevisførselen var for svak.

Også i Sverige kjenner en til en rekke trolldomsprosesser mot samer. Mange av sakene der dreide seg om praktisering av offerhandlinger, dessuten praktisering av sjamanisme og bruk av runebommer.

Misjonering etter reformasjonen

I løpet av 1500-tallet ble det oppført en rekke kirker langs kysten av Nord-Norge. En mener at det ble reist 36 kirker i Nord-Norge før 1589. Den ortodokse kirke fikk også satt opp kirker, slik at det på denne tiden var fire russisk ortodokse kirker ved kysten ut mot Nordishavet hvor russerne hevdet territorium. Spesielt var det viktig for Christian IV å få kristnet samene. I 1602 fikk han reist en kirke i Tysfjord der samene ble undervist på samisk. Mellom 1700 og 1750 ble det ytterligere bygget åtte kirker i innlandet i Nord-Norge, fortrinnsvis ved innsjøer og elver. I Sverige ble det satt opp 23 kirker i Nord-Sverige og i Finland, samt at også svenskene fikk satt opp noen kirker i områder som i dag er del av Finnmark. Kirkebyggingen i Nord-Sverige var ikke bare religiøst motivert, men også politisk. Kirkene skulle sikre de svenske kongenes makt over samene, men også motstå innflytelse fra Danmark-Norge. Noen kirker ble bygget i Finnmark for å gjøre hevd over de dansk-norske territoriene der.

I Sverige kom misjoneringen ikke ordentlig i gang før etter reformasjonen, men først med kong Karl IX (1550–1611) ble kirken rundt 1600 mer permanent organisert i samenes områder. Et tiltak var etableringen av to skoler for utdanning av samegutter, først i Piteå i 1614, deretter i Lycksele i 1631. På denne tiden ble det også laget samiskspråklige skolebøker. Det ble bygget små kapeller i Piteå og Luleå lappmarker sendt på 1500-tallet, senere ble det satt opp kapeller på samenes vinterbosteder i Lycksele, Hetta, Jukkasjärvi, Arvidsjaur og Arjeplog, samt i forbindelse med gruvevirksomheten i Nasafjellet. Andreas Petri Lundius (omtrent 1595–1665) var den første samiske presten i Sverige. Han ble tilsatt som pastor i Arvidsjaur i 1640.

Den russiks-ortordokse kirken ble reorganisert som en nasjonal kirkeorganisasjon i 1489, noe som også førte til et oppsving i misjonsvirksomheten blant samene. Den russiske misjonen var organisert slik at munker etablerte nye klostre inne i samiske områder, hvor de bosatte seg og drev forkynnelse. I russiske områder ble det også bygget kapeller, spesielt er det kjent at det i 1560-årene ble etablert kapeller i Borris-Gleb og Neiden. Disse etableringene hadde en statspolitisk hensikt, da en ville unngå at østsamene ble påvirket av vestkirken.

Den første kirken på samisk område i Finland, ble reist i 1607, i Márkan i nærheten av Enontekis. Etableringen var del av en politisk strategi som kong Karl IX (1550–1611) stod bak, som gikk ut på å øke dominansen i svensk Lappland. Rovaniemi var et av de første stedene der alle samer ble kristnet. På midten av 1700-tallet var også samene i Kemi Lappland gått over til kristendommen. Samene hadde da forlatt sin nomadiske livsstil, startet jordbruk og tatt til seg finsk som språk. Det meste av den samiske kulturen hadde dermed forsvunnet.

I siste del av 1600-tallet var det sannsynligvis en del samer som hold fast med sin gamle religion, mange hadde gått over til kristendommen, mens en del vekslet mellom begge. Kirken og myndighetene var oppbrakt over tilstanden og satte i gang en omfattende misjonering, først i Sverige i 1680-årene og i Danmark-Norge i 1710-årene. I den svenske kirken var den lutherske ortodoksien tatt inn i kirkeloven av 1686. Det som ble lagt vekt på i de svenske kirkene var gudstjenesten, med forkynnelse og moralsk veiledning. Gudstjenestene ble obligatoriske og skofting kunne gi straff. I Danmark-Norge var pietismen en viktig åndsretning, og kirken la derfor vekt på utvikling av personlig religiøs bevissthet og inderlighet i troen. Derfor mente en at forkynnerne måtte snakke samenes språk, og i tillegg kjenne samisk opprinnelig religion. Den pietistiske strømningen fikk betydning i Sverige først i 1690-årene. Og fra da av samarbeidet norske og svenske misjonærer og prester.

I forbindelse med misjoneringen blant samene kom spørsmålet om hvilket språk som skulle brukes. Temaet kom opp på begynnelsen av 1700-tallet og var et stridsspørsmål til midten av 1800-tallet. Spørsmålet var kun aktuelt i Danmark-Norge, i de russiske, finske og svenske områdene foregikk misjoneringen for det meste på samisk. Flere ledende prester mente at samene måtte undervises av misjonærer som snakket samisk, samisk ble derfor benyttet i nokså stort omfang. Fra 1774 ble prestene pålagt å lære samene kristendom på norsk, men det var heller ikke noe formelt forbud mot bruk av samisk.

En del samer tar lang utdannelse og ble embetsmenn. Den første same med geistilig utdannelse var Gerhardus Jonæ som på slutten av 1500-tallet ble sogneprest i Skellefteå. Disse embetsfolkene er de første samene som etterlot seg skriftlige kilder om samiske forlhold.

Skolestell

Misjoneringen blant samene førte til at flere skrifter ble oversatt til samisk. I Sverige var det i løpet av 1600-tallet oversatt og utgitt flere bøker, blant annet deler av bibelen. I Danmark-Norge ble katekismen utgitt på nordsamisk i 1728. Misjonen førte med seg opprettelse av skolevesen for samer, der hvert misjonsdistrikt fikk én eller to finneskolemestre som skulle lære samiske barn å lese og gi opplæring i kristendommen. Dermed fikk den samiske befolkningen ordnet skolestell flere tiår før norskspråklige barn. For øvrig var det pietismen rundt 1700 som banet veien for tanken om en allmenn skole. Konfirmasjonsforordningen ble innført i Danmark-Norge i 1736 og stilte krav om kristendomskunnskap for alle. Dermed ble obligatorisk allmueskole innført to år etter. Skolene var noe som prestene fikk ansvar for og generelt var skoleutbyttet mangelfullt.

Også i Sverige ble skolevesenet for samiske ungdommer utbygd fra første halvdel av 1700-tallet. Imidlertid ble den første samiske skolen i Sverige åpnet i 1619 i Piteå. Denne skolen var kun for gutter. En skole som fikk større langvarig betydning var Skytte lappeskole i Lycksele, som startet opp i 1632. Hensikten med Skytte lappeskole var å utdanne samer til misjonærer og eventuelt senere kunne de studere på Uppsala universitetet. Senere ble det etablert flere skoler for å gi kommende samiske misjonærer grunnlegende kristendomskunnskap. På midten av 1700-tallet ble det etablert samiske omgangsskoler ment for alle samiske barn.

I Finland hadde en også etablert et system med omreisende lærere på 1700-tallet. Det vanlige var at kateketen i hvert kirkesogn tok seg av undervisningen.

Utover på 1800-tallet, da skolestellet var kommet i mer ordnede former, arbeidet Friis med en lesebok for samer med samiske fortellinger og innhold tilpasset samiske barn. Manuset var ferdig i 1856, men myndighetene ville ikke godkjenne boken, da de mente at lærebøker skulle inneholde alminnelig læreinnhold. Skolemannen Baard Tvete (1905–1983) omtalte dette slik: «Det var jo så helt i strid med all offentlig tankegang at samene gjennom skolebøker skulle få adgang til å utvikle sitt eget, lese om sine egne sagn og eventyr og tradisjoner.» Selv med de uenighetene som var på 1800-tallet om samisk opplæring og formen på læremidlene, lærte en stor del av samene både å lese og skrive samisk.

Litteratur

• Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-23554-3. 
• Kent, Neil (2018). The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History (på engelsk). London: Hurst & Company. ISBN 9781787381728. 
• Zachrisson, Inger, red. (1997). Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien (på svensk). Stockholm: Statens historiska museum. ISBN 97-7209-057. CS1-vedlikehold: Ignorerte ISBN-feil (link)
• Broadbent, Noel (2010). Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience (på engelsk). Washington, DC: Smithsonian Institution. ISBN 978-1-935623-36-6. 
• Larsson, Jesper og Sjaunja, Eva-Lotta Päiviö (2022). Self-Governance and Sami Communities – Transitions in Early Modern Natural Resource Management (på engelsk). Cham, Switzerland: Springer Nature. ISBN 978-3-030-87498-8. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Vorren, Ørnulv (1998). Villreinfangst i Varanger fram til 1600-1700 årene. Tromsø: Nordkalott-Forlaget. ISBN 82-7142-027-5. 
• Baudou, Evert (1992). Norrlands forntid – ett historiskt perspektiv (på svensk). Umeå: Förlags AB Wiken 1992. ISBN 91-7119-239-5. 
• Fjellström, Phebe (1985). Samernas samhälle i tradition och nutid (på svensk). Umeå: P. A. Nordstedt & Söners Förlag. ISBN 91-1-853222-5. 
• Berg, Bård A. m.fl. (2003). Samisk kulturkunnskap. Vett & Viten. ISBN 82-412-0199-0. 
• Bergman, Ingela (2018). RJ:s skriftserie 15: Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i norra fennoskandien 500–1500 e.kr. – Slutrapport från ett forskningsprogram (PDF) (på svensk). Arjeplog: Makadam förlag. ISBN 978-91-7061-751-5. Arkivert fra originalen (PDF) 22. mars 2023. Besøkt 5. mars 2023. 
• Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-23554-3. 
• Hansen, Lars Ivar (2018). The Sámi, State Subjugation and Strategic Interaction – Individual mobility within multicultural networks. Tromsø: Novus press. ISBN 978-82-7099-916-3. 
• Pedersen, Steinar m. fl., red. (1994). Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 1994:21) (PDF). Norges offentlige utredninger. Oslo: STATENS FORVALTNINGSTJENESTE – STATENS TRYKNING. 
• Lund, Sven (2003). Samisk skole eller Norsk Standard – Reformene i det norske skoleverket og samisk opplæring. Karasjok: Davvi Girji. ISBN 82-7374-515-5. 
• Daniel Lindmark & Olle Sundström, red. (2016). De historiska relationerna mellan Svenska kyrkan och samerna – En vetenskaplig antologi (PDF) (på svensk). Skellefteå: Artos & Norma. ISBN 978-91-7580-795-9. 
• Ekström, Sören, red. (2005). Vem får jaga och fiska? - Rätt till jakt och fiske i lappmarkerna och på renbetesfjällen (SOU 2005:17) (på svensk). Stockholm: Statens offentliga utredningar från Kulturdepartementet. ISBN 91-38-22428-3. 
• Helander, Elina (1990). Samene – en håndbok. Kautokeino: Davvi girji. ISBN 82-7374-097-8. 

Eksterne lenker

• Samene i jernalderen, artikkel på snl.no
• Om samer på regjeringens nettside
• Samisk arkiv hos arkivverket
• Artikkel om samer på nettutgaven av Britannica (en)

Autoritetsdata