Pasvikdalen
Pasvikdalen | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Land | ![]() | ||
Ligger ved | Pasvikelva | ||
![]() Pasvikdalen 69°20′00″N 29°21′13″Ø |
Pasvikdalen er en ca. 150 km lang dal bevokst med furu- og bjørkeskog langs Pasvikelva, som delvis danner grenseelv mellom Norge og Russland. Dalen ligger sør for Kirkenes, og kjører man oppover dalen kommer man til Øvre Pasvik nasjonalpark og herfra fortsetter dalen inn i Finland og ender opp ved Enaresjøen. Dalens flora og fauna inneholder mange østlige innslag, slik som sibirsk gran og bisam. Dalen har et svært tørt klima, med en årsnedbør på bare 400 mm, og er Nord-Norges varmeste sted midtsommers, med en julinormal på 14 °C – omtrent det samme som i Stavanger.
Geologi
[rediger | rediger kilde]I den sørlige del av Pasvikdalen ble det for 2500 millioner år siden avsatt vulkanske og sedimentære bergarter som utgjør Petsamo-supergruppen. I overgangen fra arkeisk til proterozoisk tid ble det dannet flere store kropper med lagdelt gabbro. Dette markerer begynnelsen på strekking av jordskorpen og riftdannelse langs en sone som er 700–800 km lang.
Bosetning
[rediger | rediger kilde]Pasvikdalen var opprinnelig en del av den skoltesamiske Pasvik-siidaen. Etter grensedragningen mellom Norge og Russland i 1826 ble siidaen delt og gikk etterhvert i oppløsning. Fra sist på 1800-tallet ble dalen befolket av norske bureisere fra andre deler av landet.[1] De største bosetningene i dag er Svanvik, Stenbakk, Sameti, Skogfoss og Vaggatem. Navnet Pasvikdalen eller bare Pasvik brukes ofte som fellesnavn for alle bosetningene i dalen.
Kjente pasvikværinger
[rediger | rediger kilde]- Hans Thomas Lange Schaanning (1878–1956), ornitolog
- Olav Beddari (1928–2014), lærer, rektor og forfatter.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Steinar Wikan (1980). Kolonisering og bureising i Pasvikdalen. Oslo: Tiden norsk forlag. ISBN 8210019309.