2. SS-divisjon «Das Reich»

2. SS-divisjon «Das Reich»
Basisdata
Aktiv		10. oktober 1939, 1945
Land		Tyskland
Etablert		1939
Nedlagt		1945
Våpengren		Waffen-SS
Type		Pansertropper
Operativt oppdrag
Konflikter		Frankrike1940 Barbarossa 1941 - Moskva 1942 - Kursk 1943 Normandie 1944

SS-divisjonen «Das Reich» var en av 38 militære enheter tilhørende Waffen-SS under andre verdenskrig. Den er en av de mest kjente og undersøkte av SS-divsjonene. «Das Reich» var satt sammen av noen av de best trente og krigsvante troppene under krigen.

Den eksisterte fra slaget om Frankrike og tok del i flere store slag på østfronten, før den ble trukket tilbake til Frankrike og der tok del i kampene under den vest-allierte invasjonen i Normandie, i Ardenneroffensiven og de siste kampene i Ungarn og Østerrike. Divisjonen er kanskje mest kjent for massakren på 642 franske sivilister, derav 240 kvinner og 205 barn i Oradour-sur-Glane 10. juni 1944.

Symbolet for «Das Reich» var Wolfsangel-runen.

Historie

Tidlig krig og SS-VT-1939/1940

Paul Hauser etter tilfangetagelsen i 1945

SS-Verfügungsdivision (VT-Division) ble dannet 10. oktober 1939 ved sammenslåing av SS-Verfügungstruppe og deler av SS-Totenkopfverbände. VT-Divisjonen bestod av tre regimenter som var dannet av motoriserte infanteriregimenter. Første kommandant var daværende SS-Gruppenführer Paul Hausser.

I løpet av invasjonen av Polen i 1939 ble SS-Verfügungstruppe plassert sammen med ulike deler av Wehrmacht. SS-Standarten Deutschland, som tok seg av etterretning og oppklaring, var underlagt staben i Panzerdivision Kempf. SS-Standarten Germania var reservetropper i 14.armee under generalmajor Wilhelm List. Pioner-Sturmbann i SS-Verfügungstruppe var sammen med Leibstandarte Adolf Hitler satt under kommando av general Walter von Reichenau i 10.armee. SS-Standarten Der Führer var reserve på Vestfronten og ble holdt i alarmberedskap under general Friedrich Dollmann og var således ikke i kamp.

I mai 1940 ble divisjonen satt inn i vestfelttoget i Nederland, Belgia og Frankrike. Der kjempet den sammen med enheter fra Leibstandarte-SS Adolf Hitler og 3. SS-divisjon Totenkopf. Dens ilddåp ble hovedkampanjen langs den nederlandske sentralfront og Rotterdam. Etter at Rotterdam var tatt, avskar divisjonen, sammen med andre enheter, en fransk styrke og skjøv dem tilbake til Zeeland og Antwerpen. Dernest ble den brukt til å rydde små lommer av motstand i de områdene som allerede var okkupert av tyske tropper. Divisjonen ble deretter overført til Frankrike og hjalp til med å bryte gjennom en hardt forsvart kanallinje før det deltok i kampanjen mot Paris. På slutten av kampanjen hadde divisjonen avansert hele veien til grensen mot Spania.

Massakren i Oradour-sur-Glane

Ruinene etter divisjonens massakre og nedbrenning av Oradour-sur-Glane

I februar 1944 var disivsjonen stasjonert i den lille byen Valence i Tarn-et-Garonne nord for Toulouse, og ventet på nytt utstyr og nye styrker. Som følge av den allierte landgangen i Nordmanie i juni, ble divisjonen sendt nordover og å bidra til å stoppe den allierte framgangen. En av divisjonens enheter, SS-Panzergrenadier-Regiment 4 «Der Führer» ble ledet av SS-Standartenführer Sylvester Stadler, og SS-Sturmbannführer Adolf Diekmann dette regimentets 1. bataljon. 14 juni gikk kommandoen over regimentet til SS-Sturmbannführer Otto Weidinger, etter at Stadler overtok kommandioen over 9. SS-panserdivisjon «Hohenstaufen»

Diekmann mottok informasjon 10. juni melding fra to medlemmer av Vichy-regimets paramilitære milits Milice om at SS-sturmbannführer Helmut Kämpfe, fra samme divisjon, ble holdt fanget i Oradour-sur-Vayres av motstandsbevegelsen, etter at han hadde blitt kidnappet dagen i forveien. Stadler beordet Diekmann til å få ordføreren til å velge ut 30 personer som skulle holdes som gisler for utlevering av Kämpfe. Diekmann omringet feil by, og samlet alle innbyggerne og andre tilstede i byen, på torget. Kvinnene og barna ble så låst inne i kirken, mens mennene ble ført til seks andre skur/låver. De ble så skutt og satt fyr på, 190 menn døde. Kirken ble satt fyr på, og alle som prøvde å unnslippe ble skutt. 247 kvinner og 205 barn døde. Det var kun fem overlevende fra massakren. Tyskerne brant deretter landsbyen ned til grunnen som represalier for sabotasje fra Den franske motstandsbevegelsen.

Landsbyen ble etter krigen ikke gjenoppbygd, men omgjort til et minnesmerke med kirkegård, museum og monument.